Hva er det som gjør at vi alltid tror at det er naboen som blir rammet av en alvorlig sykdom å ikke oss selv? Er det fordi vi tror at vi er uovervinnelige? Men husk da at det er også naboen som vinner i Lotto og ikke du! Begge er like sannsynlig; tro det eller ei. Nei, du tror vel ikke det. Det er du som skal vinne lotto og ikke naboen. Livet er forbannet urettferdig. folk må slutte å være så forbp... arrogante
Jeg hører alltid fra folk at de aldri vil bli ufør , få kreft eller bli syk
, hva er det som får de til å tro at de er uskadelig, har de fått et løfteeller tildelt lenger tid enn oiss andre????folk får kreft hver dag, den skiller ikke på rik, fattig , men de som oftest overlever, og det gjør mange!!! er de som er de sterkeste psykisk, og har det største pågangsmotet
Hvorfor er det slik at noen aldri vinner i lotto, men blir rammet dobbelt av det som er normalt, kanskje det hadde vært noe for Statistisk Sentralbyrå å regne på? Nei hvorfor skal de det? Det er ikke mye interessant.
Ikke er det heller særlig interessant for friske mennesker å lese om all elendighet som finnes av sykdom, fattigdom, urettferdighet, noen synes det, fordi de sikkert da blir minnet på hvor frisk de er, og hvor heldig de egentlig er.Det trenger de faktisk. Jeg har nå et syn på livet som sier meg at det eneste som er viktig er å glede seg over de små ting i livet, mine skjønne barn. Det er ikke bare jobb, hus, penger som betyr noe, de betyr faktisk ingenting. Har du ikke lenger helsen blir alt ubetydelig, det eneste som betyr noe er å bli frisk.
Når jeg var 30 eller 29 for den saks skyld, tenkte jeg at jeg var uovervinnelig. Ingenting kan skade meg, eller komme i veien for meg, Jeg levde vel også utfra en illusjon av at alle er ens egen lykkens smed. Jeg var frisk, sprek, gift med en veldig grei mann, hadde fått 2 flotte gutter, og akkurat bygd hus. Jeg hadde i tillegg til alt dette 100%jobb, og utdannet meg på kveldstid. Jeg følte at det var ikke en ting jeg ikke kunne klare.Jeg merket vel at det begynte å ta på, men jeg var jo snart ferdig. Jeg var sliten, men skulle klare det. Jeg gikk på forelesing 1 uke etter at jeg hadde født førstemann, og synes det skulle bare mangle. Det er da ingen sykdom å føde barn eller være gravid. Jeg hadde aldri vært så sprek som når jeg var gravid. Det var en fantastisk tilværelse som ga massevis av overskudd. Men jeg var sliten, og jeg tenkte vel at det var selvfølgelig fordi jeg hadde så mye å gjøre. Etter førstemann bestemte vi oss rakst for å få en til med en gang, siden min mann var rundet 40 var det greit å bli ferdig med det. Andre svangerskap var langt tøffere, Jeg var mye syk; lungebetennelse,bronkitt, konstant forkjølelse. Jeg kom meg noenlunde etter svangerskapet, men det var no som naget meg, en redsel for å bli alvorlig syk. Jeg begynte å tenke med grøss og gru" Tenk om jeg ikke får overleve å se mine 2 skjønne gutter vokse opp, de trengte jo meg" Jeg husker at jeg stod å betraktet dem mens de sov, og tenkte med redsel at det ville være forferdelig å dø fra dem. Jeg tror at når man får barn, projiserer vi våre drømmer og håp over på de. De er i starten av livet, og har alle muligheter og veier åpne, jeg ville være med dem på veien mot sine drømmer og mål. Og da kom slaget som lyn fra klar himmel. Jeg hadde fått hjernekreft. Den verste som man kunne få. Jeg hadde følt meg litt dårlig den siste tiden, men alle leger jeg var i kontakt med , mente det var stress, Selv alle i familien mente det var noe jeg innbilte meg og det hadde jo sin naturlige forklaring. det var ikke akkurat noe liv i slow motion jeg levde.
Men når man ligger i over en uke å bare kaster opp, og ikke klarer noe som helst, og vanligvis er Speedy Gonzales, ja da er det på tide med nærmere undersøkelser. Selv da mente familen at det var psykisk, og begynte å snakke om at jeg burde gå til psykolog. Den dagen jeg skulle taCT av hodet så jeg ut som en narkoman,jeg klarte ikke gå normalt, og koordinasjonen var som på en nyfødt kalv. Etter CT’en ble jeg sendt i all hui og hast til min lege, derr ble jeg fortalt hva som var problemet. En svulst på 4,5x 5cm under høyre tinning, Jeg måtte ha behandling med en gang fordi den var blødende.En litt pervers glede steg i meg, der ser dere alle , det var ikke psykisk, det var virkelig noe som feilte meg. Jeg ble sendt direkte til sykehuset og nevrokirugen mente svulsten mest sannsynlig var ondartet. Jeg tenkte at det er den ikke. I alle dager, hvorfor skjer dette med meg? Sannsynligheten var omtrent like stor som å vinne i lotto. Det var bare gamle mennesker som får denne form for kreft. Jeg fikk kortison, og fikk reise hjem i helgen.Meningen var at jeg skulle opereres førstkommende torsdag, og jeg gruet meg veldig til det. De skulle åpne nesten halve skallen på meg, hvordan skulle det gå. Kortisonen hjalp veldig, og jeg fungerte nesten normalt den helgen. Jeg kom inn igjen på sykehuset mandag, og ble stadig dårligere igjen. Jeg falt helt vekk tirsdagen, og ble operert onsdag morgen. Det var like greit at jeg nærmest var bevistløs, for jeg slapp da å være med på forberedelsene til operasjonen, og tenke på alt som kunne gå galt. Jeg var ganske bortreist de neste dagene. Jeg husker så vidt at hver gang kirurgen så til meg spurte jeg om det var ondartet, men husket ikke fra gang til gang. Det var ganske greit på overvåkningen. Det var en utrolig oppofrende sykepleier der, som hadde et utrolig humør, vi lo og hadde mye gøy. Rett over meg lå en litt eldre mann som lå å gnålte om han ikke kunne få mat. Og når han endelig fikk det, sovnet han med rundstykket i kjeften. Han trodde han lå der fordi han hadde slått seg i foten…Fredagen fikk jeg enerom og hele familien skulle ha møte med kirurgen. Det første han sa var: "hvis du har noe du vil gjøre, gjør det nå" Hvordan mente han at jeg skulle gjøre det jeg ville, med en halvsidig lammelse virket verken venstre fot eller arm, jeg kunne kanskje ta meg en tur til London å hinke rundt på sightseeing!!! Jævlig festlig!!!!! Ikke faen om jeg vil dø! skal dette ta livet av meg? Han sa at jeg mest sannsynlig ville få strålebehandling, men.. at jeg da ville miste håret. For et paradoks; først sier han at jeg mest sannsynlig skal dø, og så at jeg kan miste håret. Nei , det var et vanskelig valg : håret eller livet? Håret var vel det minste problemet!!!!
Jeg hadde virkelig fått det verste som man kunne få! Men jeg tenkte at dette går bra. Mamma og pappa mente også dette, og hadde allerede gjort noen undersøkelser å funnet ut at det var flere som hadde overlevd, så hadde det ikke vært for dem hadde jeg nok aldri holdt motet oppe. Seks dager etter operasjonen måtte jeg ut, som det stabeisen jeg er. Både mamma og pappa var der , så jeg fikk nok pleie. Det største slaget etter operasjonen var lammelsen, Men legen sa at om 2-3 uker er det over. Den første uken hjemme så det ut som jeg var konstant dritings, jeg kunne ikke sitte ordentlig engang, jeg klarte ikke snu meg i senga, så hele kroppen var så stiv at det var på tide å tilkalle fysioterapeut. Å venne seg til å alltid få spørre om man kan gå på do, dusje, pusse tenner, få mat, legge seg etc, var et sant helvete. Men det aller verste var å ikke kunne få ta seg av guttene mine som var 1 og 3 år.
Etter 2 uker kunne jeg kjenne at foten var begynt å virke litt, jeg klarte å belaste den mens jeg sto. fysioterapeuten mente at det var på tide å prøve å gå. så med høyrearmen rundt skulderen hennes stavret vi oss over stuegulvet. EN SANN SEIER!!!!!
Det neste på agendaen nå var cellegift og stråling. etter 2 ½ uke med venting på innkalling begynte jeg å bli urolig. Kirurgen sa at det var optimalt å begynne stråling ca. 4 uker etter operasjonen. Men da jeg ringte sykehuset fikk jeg sjokk, det var i alle fall 8 uker venting . og at hva kirurger sa måtte ikke vektlegges ,fordi de ante ikke hvor lang venting det var. Endelig da forsto jeg hvorfor folk klagde på norsk helsevesen. Det verste var at jeg faktisk kunne risikere at svulsten vokste så mye at de ikke klarte å ta knekken på den med cellegift og stråling. så da ville det bli natti,natti, Tone. Men det gjelder å ha spisse albuer, og ikke minst en stor kjeft, og da var jeg plutselig først i køen. Jeg kunne ikke bry meg om de andre jeg skubbet bakover, bortsett fra å tenke at det er for jævlig at folk ikke skal få den behandlingen de rettmessig har krav på. Det er ingenting i veien med behandlingen, men kapasiteten.
Først var det inn å tilpasse maske. Det var tilpassing på millimeteren. Der lå jeg boltet fast i benken og tenkte at dette er ikke noe for de med klaustrofobi, men jeg kunne få tilbud om valium, men holdt meg unna det. Den første strålingen var helt forferdelig. Der lå jeg med ei stiv nettingmaske over trynet , fastspent i benken uten å kunne bevege meg. Jeg lå der å lurte på om jeg skulle bare droppe hele greia, men tenkte at alternativet ikke var noe hyggelig. Så jeg lå der å skalv som et aspeløv. Jeg visste jo ikke hva som ville skje. Når de satte i gang merket jeg ingenting, og etter 5 minutter var det over. Jeg var stolt etter å ha overvunnet det. Det var jo ingenting. Tiden gikk ganske fort, stråling, cellegift. Cellegift kuren var heller ikke noe problem, jeg fikk gode kvalmestillende, og tok livet ganske med ro, mot slutten av kuren verket alle ledd, men ikke verre enn jeg kunne leve med. Jeg fikk mye besøk denne tiden. Stuen så nesten ut som en botanisk hage. Og det var godt å se hvor mange som var villig til å stille opp å hjelpe til.Men uten mamma, pappa, mine brødre og ikke minst min mann og mine barn. hadde jeg aldri giddet og gå gjennom alt dette.Det var også veldig mange som ikke visste hvordan de skulle takle dette at jeg var dødssjuk. Det mest stilte spørsmålet over telefonen var om jeg hadde problemer med tissing, og bærsing, altså klarte jeg å holde på det, i og med jeg var blitt lam. For en tankegang folk har. Hvis jeg ikke hadde hatt det, ville de ikke komme på besøk da? Så jeg forklarte at det var ingen problemer fordi det var bare halve siden som var lammet. Så var det noen som kom på besøk , og bare satte i gang å stortute. Dette var litt trøttsomt, fordi jeg klarte heller da ikke å la være å begynne å grine, og ble faktisk minnet på hvor alvorlig denne sykdommen er. Noen var også veldig flink til å snakke om sine egne problemer som hvor trøtt , forkjølet etc de var. Det var et slit på jobb, de fikk aldri tid til alt de skulle ha gjort. Det var ingenting som gjorde meg mer forbannet enn akkurat det. Der satt jeg med 38 sting i skallen etter å ha hatt en hjerneoperasjon på 6 timer hvor livet hang i en tynn tråd, og jeg klarte ikke å gjøre noe selv, selv om jeg hadde aldri så lyst, så snakker de faen meg om hvor forkjølet de!!! Hva er det som feiler folk!!!!
Men i ettertid ser jeg jo det at uansett er man alltid seg selv nærmest, og ens egne problmer er reelle og store nok fordi det er de som er rammet. Det er liksom ikke slik at man kan sette ting opp mot hverandre, fordi har man et problem, er det forferdelig for den som opplever det. Ting ble vel også litt normalisert i og med at de snakket til meg som de alltid hadde gjort. Men jeg gidder da faen ikke høre om andres trivielle småproblemer. Snakk om noe positivt for faen!!! Galgenhumor var heller ikke å forakte.
Jeg var hele tiden 100% sikker på at jeg kom til å bli helt frisk. Etter jul skulle jeg begynne å jogge og trene på helsestudio. Jeg var aldri i tvil om det. Folk er aldri klar over hva de har før de mister det. Det har jeg innsett nå. Inkludert meg selv. Hadde jeg vært frisk, hadde jeg nok helt sikkert ikke tatt meg en løpetur, for jeg pleide jo ikke det. Men en ting har jeg lært som jeg skal ta med meg videre, ikke ta noen ting som en selvfølge lenger. Livet er faen så urettferdig.
Det begynte å nærme seg jul, og tradisjonelt sett ble den feiret i Ålesund med mamma og pappa, Lasse og Øyvind, det ble liksom ikke skikkelig jul, hvis ikke jeg var hjemme. Men i år fant vi ut at siden vi hadde nytt stort hus kunne alle feire den hos oss. Det var helt greit for meg og Ronny, så slapp vi å reise helt til Ålesund.
Fysikken min var blitt mye bedre . Jeg stotret meg fram med krykke med 3 bein som ei anna gammal kjerring. Venstre armen var og ble ubrukelig. Men håpet er det viktig å ikke gi opp, så jeg var fortsatt hellig overbevist om at det ikke var noe som kunne stoppe meg fra å få bukt med armen også. Jeg tenkte at det var på tide å se gjennom garderobeskapet etter klær jeg kunne bruke i julen, men alt var for lite. Etter at jeg hadde tatt mye Decadron (kortison) hadde jeg utviklet en utrolig matlyst, og hadde dermed lagt på meg ca. 10 kilo, men det meste rundt magen og i trynet hadde jeg fått en pen kledelig skjeggvekst. Jeg tenkte kun på mat. Så jeg reklamefilmer på Tv om mat ble jeg dødsulten. Jeg så fin ut med månetryne og uten hår. Det med håret var en overdrivelse. Strålemaskinen hadde vært så elskverdig å la en liten hanekam stå igjen, Så det så ut som om det var selvpåført. Stingene, som man så som en tydelig rød stripe langs halve skallen, førte bare til at jeg så ut som en slåsskjempe og ikke hadde gjort noe annet enn å være punker , biker eller hva nå fantasien til folk tillot. Livet var for jævlig.
Jeg stortutet. Ikke nok med sykdommen var jævlig, så skulle jeg miste håret, få skjegg, ikke kunne gå, miste en arm, se ut som jeg gikk med badering og ikke kunne gå i normale klær.
Jeg begynte å drikke skummet melk, og lett produkter. Det hjalp lite. Etter nyttår begynte heldigvis nedtrappingen på Decadron og ting begynte å normalisere seg ut i februar. Jeg begynte å se normal ut. bortsett fra manglende hårvekst på hodet, gangen og armen som fikk meg til å se ut som en "åndikk"
I midten av februar skulle jeg ta røngten for å se om behandlingen hadde hjulpet. Men først skulle vi til Syden. Men under planlegging, begynte jeg å bli småkvalm, og trøtt. Kolleger på jobb haddefaktisk samlet inn penger til oss, fordi de trodde gjerne vi hadde dårlig råd på grunn av husbygging og sykdom og det var jo sant, men jeg hadde aldri drømt om at de skulle stille opp slik. Jeg ble så rørt over folk som jobbet i Oslo og som jeg tross alt aldri hadde møtt ga penger til meg, det viser vel egentlig hva som ligger i oss når vi jobber i Tenk om flyet måtte lande på grunn av meg. Jeg bestemte meg til slutt for å dra. guttene skulle være hos mine foreldre hjemme, så det skulle bli luksus. Vi dro til Gran Canary og var heldig med vær og hotell. Det eneste som jeg synes var vanskelig var å innstille seg på at jeg ikke var den samme som før. Hadde jeg vært frisk fysisk hadde det blitt flere utflukter, strandturer svømming og festing. Jeg prøvde meg i bassenget, men med 1 arm og 1 fot ble det vanskelig å svømme. Det ble i ring helt til jeg holdt på å drukne, da var det på tide å gi seg. Alt dette førte til at jeg fikk litt humørsvingninger, og det ble ikke lett for Ronny, han gjorde så godt han kunne med å se det positive i ting.. Jeg var ikke den samme, og kommer aldri til å bli det.Vi kom hjem lørdag ettermiddag, og resten av helgen gikk fort, mamma og pappa var fortsatt der, og det var kjekt å få se Snorre og Håkon igjen.
Mandag var det røngten, og det gikk jo greit, men utfordringen nå var å vente i 10 hele dager på resultatet ; da hadde jeg time hos legen, og skulle få svaret, det ble 10 ekstremt lange dager. Da dagen kom var selvfølfølgelig legen forsinket slik at vi måtte vente nesten 1 time. Da vi endelig kom inn startet han med å spørre hvordan jeg hadde det, og hvordan opptreningen gikk, jeg avbrøt han nesten og sa at mest av alt var jeg jo nysgjerrig på bildene, og da slapp han resultatet løs at de fant ingenting, ingen tegn på nydannelse av svulstvev. Jeg var nær på til å gi han en stor klem, men lot det være i frykt av at min dårlige gange skulle gjøre slik at jeg i stedet trynte over ham og skadet ham i stedet. Dette var den beste nyheten jeg hadde fått i hele mitt liv. Da jeg kom ut ringte jeg til pappa, og måtte selvfølgelig ta en spøk om at svulsten var kommet tilbake. Men da jeg hørte hvor stille det ble, valgte jeg å ikke dra spøken lenger. Det er dessverre slik jeg er, jeg må spøke med alvorlige ting; helst ting som andre finner helt usmakelig. Da jeg skulle ringe til mamma var hun opptatt i telefonen ;med pappa selvfølgelig. Det var virkelig en fantastisk dag. Behandlingen hadde fungert og jeg var frisk. Men jeg hadde vist det hele tiden. Resten av dagen var det utrolig mange som ringte å fikk den gode nyheten. Jeg ble overrasket over hvor mange som husket dagen.
Det eneste som gjensto nå var å få kastet krykken. Jeg hadde søkt om å få opptrening på Haukland sykehus, men hadde ennå ikke fått svar. Det beste nå var at folk som kom på besøk ikke var i et slikt krise humør det roet seg litt med skrikingen, og folk behandlet meg som om jeg var frisk.
Jeg begynte å gå litt på jobb, mest bare surfe litt på nettet, begynne å oppdatere meg litt. Jeg begynte å bli rastløs. Vi hadde fått til en ordning slik at trygdekontoret betalte reiser for Snorre og Håkon til Ålesund , slik at vi fikk være litt fri. Det var fantastisk deilig , samtidig som jeg savnet dem uhorvelig. Dette er vel slik en mor alltid vil ; uansett hvor kort tid det er snakk om.
Jeg hadde jo vært så redd for å miste dem, for det hadde blitt slik hvis jeg hadde dødd av denne sykdommen, Jeg hadde ikke fått vært med dem når de vokste opp. Så det å overleve er pur egoisme, egentlig. Jeg har jo lagt planer for dem, hva de skal bli når de blir stor, hvilken skoler de skal gå, hva de skal gjøre i fritiden etc. Selvfølgelig skulle de få bestemme selv, men man kan jo prøve med litt påvirkning.
Det begynte å li mot vår, og livet så ganske lyst ut. Jeg fikk plass på Haukeland til rehabilitering. Jeg gledet meg stort til dette. Skuffelse var derfor desto større når jeg fant ut at det eneste jeg fikk tilbud om var 1 time hver dag med fysioterapi. De andre som var på avdelingen hadde en snitt alder på 75 år, og var temmelig dårlig, så det var ikke så mye pågangsmot å hente der. Men til gjengjeld fikk jeg Norges beste fysioterapeut, og hun var utrolig dyktig. Så etter 4 uker hjalp det en del. Vi ble også enig om å søke meg inn på Beitostølen Helsesports Senter.
Jeg hadde nå begynt å reflektere veldig mye over hvordan livet skulle bli fremover, det var vel første gang jeg turde å tenke 6 mnd fremover i tid.
Men jeg var begynt å tenke på hvordan det ville bli å komme tilbaske på jobb, jeg hadde snart vært sykemeldt 1 år, og da var det slutt på sykepenger, hva ville jeg få i trygd eventuelt? Ca. 40% av lønnen var ikke noe å leve på, dessuten hvordan ville det bli? Sitte hjemme alene hele dagen, hva søren skulle jeg finne på? Håndarbeid? Med min tålmodighet, evne og 1 arm hadde det endt med en katastrofe.
Mamma hadde vært litt små dårlig den siste tiden, og de trodde hun hadde fått gallestein, og ble lagt inn, dagene gikk og gikk uten at de fant ut noe, plutselig før pinse ringte min elste bror og sa de hadde funnet en svulst på bukspyttkjertelen, men i HELVETE ER DETTE FAEN MULIG???????
FGØRST MEGOG SÅ HENNE, JEG TOK FLY TIL ÅLESUND NESTE DAG, OG FIKK FORT OPPDAGE HVOR MYE VANSKELIGERE DET ER Å VÆRE PÅRØRENDE ENN Å VÆRE PASIENT, ER DU PASIENTEN ER DET BARE Å LA TING SKJE, MAN HAR IKKE KONTROLL LIKE VELL
I slutten av mai dro Snorre og Håkon en helg til Ålesund, og Ronny og jeg tok oss en liten heisatur på byen. Vi fant sammen med min bror og hans samboer et rolig sted hvor vi kunne sitte uten for mye folk. Det var ganske morsomt, jeg følte at dette er den jeg var. Vi drakk rimelig mye rødvin, og det ble sent. Neste morgen skulle Ronny dra opp å hente Snorre og Håkon, og jeg ble alene, jeg vasket gulvet, spiste ingenting , som heller ikke var så rart etter det rødvinsinntaket kvelden før, jeg prøvde å sove, men det gikk heller ikke. Da han kom hjem skulle jeg hjelpe Snorre på potten, alt gikk plutselig helt rundt for meg og før jeg visste ordet av det lå jeg med et klask i gulvet . Det eneste jeg husker etterpå var at venstre arm var i full bevegelse, og jeg tenkte "den fungerer jo!!!!"
Mamma hadde vært litt små dårlig den siste tiden, og de trodde hun hadde fått gallestein, og ble lagt inn, dagene gikk og gikk uten at de fant ut noe, plutselig før pinse ringte min elste bror og sa de hadde funnet en svulst på bukspyttkjertelen, men i HELVETE ER DETTE FAEN MULIG???????
FGØRST MEGOG SÅ HENNE, JEG TOK FLY TIL ÅLESUND NESTE DAG, OG FIKK FORT OPPDAGE HVOR MYE VANSKELIGERE DET ER Å VÆRE PÅRØRENDE ENN Å VÆRE PASIENT, ER DU PASIENTEN ER DET BARE Å LA TING SKJE, MAN HAR IKKE KONTROLL LIKE VELL
HUN BLE OPERERTveldig raskt, og etter 2 uker var hun ute av sykehuset, med meget gode prognoser
Men takk og lov alt var 100% bra. For første gang begynte jeg alvorlig å tenke fremover. Legen mente det ikke var nødvendig å ta bilde så ofte. Så det var ingen planer å ta noe bilde. Jeg skulle tilbake på kontroll i slutten semptember.
Endelig fikk jeg beskjed om at jeg kunne få et opphold på Beitostølen .
4 uker på fjellet. Jeg vegret meg veldig å dra fra guttene mine i 4 lange uker, men jeg kunne få 1 helg med perm etter 2 uker, så jeg tenkte . dette må jeg da klare.
Ronny kjørte meg opp, og det var en fin tur. Det var et nitrist rom, jeg begynte å lure om jeg var kommet feil. Knallhvite vegger , et trist bilde av en mann i rullestol hang på veggen, var det for å minne meg om hvorfor jeg var der?
Første mennesket jeg møtte var en utrolig hyggelig dame fra Odda Astrid, bosatt i Haugesund og vi fant tonen siden hun hadde bodd 30 år i Bergen. Hun vart en skikkelig tøffing, og hadde vært igjennom veldig mye,Jeg tenker mye på henne fortsatt med beundring. Og humoren der var fabelaktig. Masse galgenhumor, akkurat etter min stil.
Vi var travelt opptatt nesten hele dagen; svømming, turgåing, ridning, trening, hos fysioterapeut. Til og med sykling. Jeg prøvde en trehjulsykkel uten mye hell, Jeg havnet i grøfta, og bestemte meg raskt for at dette var ikke noe for meg, men ridningen var topp. Det var veldig sårt første gang, siden jeg hadde drevet å ridd masse tidligere. Det ble jo ikke det samme. Men lærte meg enhåndsgrep, og håndterte det greit.
Var det en ting vi fikk mye av var det mat. Der var folk med alle slags handikapp. Som Astrid sa om en som var helt frisk, han er jo handikappet, og jeg så spørrende på henne, jo han har jo ikkje humor!! Så lo hun sin smittende råe latter.
Sant som sagt!!!!
Jeg skulle hjem på perm i midten av oppholdet , det gledet jeg meg stort til, og det var så stor stas å få se alle 3 guttene mine igjen. Helgen gikk altfor fort, og på veien tilbake var jeg så heldig at de glemte a hjelpe meg av toget på gol, så jeg fikk da enda et slag i trynet, det å være så hjelpeløs å ikke komme seg av et jævla tog på egenhånd, men så fikk jeg drosje fra Nesbyen til Beitostølen, så det endte godt.
Vel tilbake i Bergen var det tilbake i full jobb. Dette var noe jeg var fast innstilt på å prøve; gikk det ikke så gikk det ikke
På jobben var de bare positive, og jeg fikk ta det i mitt eget temp. Neste kontroll skulle være 4 oktober, såjeg hadde ennå ikke begynt å grue meg . Men det var et forferdelig slit med mye hodepine, og alltid dårlig samvittighet, fordi jeg ikke gjorde nok verken hjemme, eller på jobb, men det året som jeg hadde krav på full sykemelding var gått så jeg hadde ikke så mye valg, men jeg hadde begynt å telle uker til jeg kunne sykemelde meg igjen for å ta vare på meg selv og guttene mine.
Da kontrollen kom var jeg rimelig utslitt, og ba om 1 og emn halv uke sykemelding for å roe ned. Hele denne perioden var bare full av hodepine, men jeg tenkte at det er sikkert stress pga jobb etc,etc.
Men røngten var ikke meningen at jeg skulle ta før i desember, så jeg bestemte meg for å fremskynde det jeg fikk dato 3 nov. og time uken etter 9 november for å få resultatet. Det var dårlige nyheter sier legen:"Vi har funnet en ny svulst, som vokser i det gamle arret. Den er betraktelig tynnere, men lang 8cm. NEI!!!! Jeg hylte ut Jeg orker bare ikke en operasjon til, er det ikke mulig å bare stråle den vekk? Nei det var det ikke fordi det krevde slike store områder med sterk stråling, , de hadde brukt opp dosen sist og det ville ikke gagne andre deler av hjernen.Legen hadde forsøkt å få tak i kirurgene, uten hell, men han lovet meg svar dagen etter.
Jeg var helt fra meg, hva med jobb, lønn, sykepenger Hvordan skal vi klare oss.
Dagen etter gikk med på venting samt å sy sammen et opplegg med ferie, sykemeldinger, til februar, for da hadde jeg krav på et nytt år med sykepenger
Endelig ringte kirurgen kl. 6 om kvelden og fortalte at han var veldig positiv til en ny operasjon "MEN det ville gå utover venstrefoten som ville bli konstant lam….HELVETE FAEN. All trening var forvgjeves da.
Vel det var jo den samme kirurgen som mente at jeg ikke skulle leve i ett år engang, så jeg skal FAEN MEG VISE HAM!!!!!! Han ville operere meg fredag om en uke, legges inn torsdag for MR bilder.
Helgen gikk og det begynte å komme en del trykk hodet, så det var mye hodepine og kvalme, jeg startet å ta kortison igjen og det hjalp.
Jeg håpte at de skal vise at foten kan bevares, jeg klarer ikke tanken på å bli lenket til rullestol for resten av livet, da skal jeg i hverfall ha en elektrisk som går fort, fort, men da stikker vel bare ungene av med den , det tror jeg hadde vært stas.
Alle mine mailvenner som jeg har fått det siste året, har kommet med gode bønner, tanker og oppmuntringer, og de påstår at jeg er såtøff, sterk og ja jeg vet ikke hva.Det er godt å vite at alle sender varme tanker idet kirurgen tar fram kniven, Men skrekken min nå er hva om jeg ikke overlever, og Håkon og Snorre mister Mammaen sin?
Jeg prøvde å snakke med Snorre om operasjonen han svarte "Ja men mammajeg tar kniven fra doktoren jeg hvorpå jeg prøvde å forklare at det var nødvendig , hvis han ville ha mammaen lenge. Jo men hvis jeg dro i fjellet som for ham var synonymt med himmelen kunne han få en ny mamma. "Nei dessverre du gutt du kan nok ikke det. Dessuten har ikke jeg tenkt meg høyt opp i fjellet.
"Men insisterte i allefall på at han skulle passe på meg, og hvis jeg ikke kunne gå igjen så skulle nå han trille meg i rullestolen For en herlig gutt jeg har!!!!!
Det er frykten for ikke være blant de to lenger som skremmer meg aller mest, Men jeg er et stabeis, så dette skal gå bra. Så får de leve med den mammaen de har fått handikappet eller frisk, slik er livet, og det har de ikke vondt av; heller tvert i mot.
Vel nå er det dagen før jeg legges inn, og det har vært noen tunge dager, heldigvis kom mamma og Lasse og Ronny har vært hjemme, så det har nå godt. I dag skal jeg resten av dagen kose meg med guttene mine. I morgen tidlig er det inn på sykehuset, og det blir vel 1 ukes tid før jeg er ute igjen. Sist operasjon var jeg hjemme etter 6 dager, Så jeg har ikke noe særlig ønske om å bli der lenger enn nødvendig. Dårlig mat, trist innredning, grønne og hvitkledde folk overalt. Så jeg får fortsette skrivingen etter hjemkomsten, Jeg får sikkert tid til det. Det er så greit med pc’er, man kan holde kontakt med omverdenen når man ikke er helt i slaget til å komme seg ut.Så det er det tilbake til e-mailing med alle venner og bekjente.
Nå er jeg vel tilbake fra sykehuset. Etter en god samtale med kirurgen torsdag kveld, fikk jeg vite at det ikke var mye håp for foten, så natten til operasjonen var tung, når de trillet meg ned nesten morgen var det eneste som snurret i hodet mitt:"Jeg skal aldri gå igjen????
Men etter operasjonen når jeg våknet sa jeg "Jeg lever, så ba de meg om å sparke og jeg sparket så jeg nesten ble blå, krampen grep tak i hoften, og jeg skrek ut at jeg kommer til å gå kirurgen kom inn " Jeg sa : "Det kjennes ut som om dere har operert vekk halve hjernen!!! Men han sa at på replikkene hørtes det ikke slik ut!!"
Takk og lov jeg fikk bevare førligheten, og vettet, og livet!!!!!
Jeg kom meg ganske fort etter operasjonen og mandag etteriddag fikk jeg reise hjem igjen! Det var så godt å kunne gå mot Snorre og Håkon å gi dem en stor klemDe var glad for å få meg hjem igjen, men var også mer interessert i å vite hva som var under det store plasteret på hodetnaturligvis, Det skal de nok få se om noen dager.
Nå kommer vel dagene til å gå med på å vente for å få vite når jeg skal starte med cellegift. Det er like greit å bare komme i gang med djevelskapen, Jeg gleder meg i allefall til å få tid til å være hjemme med Snorre og Håkon, og kose meg med dem.
Nå er cellegiften startet. Første dagen var tung, men etter den går det bare bedre og bedre ; eneste er jeg har fått meg en skikkelig forkjølelse. Immunforsvaret er langt nede så da kommer det lett. Nå har jeg bare 4 dager igjen av kuren, neste kur er ikke før i januar. Jeg grubler veldig mye på om de kommer til å klare knekke denne dritten denne gangen også. Jeg er vettskremt.
Snorre vil ikke ha så mye med meg å gjøre om dagen fordi arret i hodet ser temmelig grøsseraktig ut, det er trist. Håkon synes ikke å forstå så mye av det, så han bryr seg ikke
Mamma reiste hjem i går . Det har vært utrolig godt å ha henne her.
Hva som skjer i julen vet jeg ikke. Akkurat nå har jeg bare lyst å være her, ikke være nødt til å tenke på noe som helst.Det bli nok til det. Så får de som vil komme hit. Jeg har begynt å få mye svarte tanker. Jeg lever vel ikke til neste jul?? Hvis det er et liv for meg etter døden, hvordan blir det?Hvis jeg hadde visst at det fantes kunne jeg bare dø nå for da ville jeg bli født på ny, frisk og rask
Nå er det under 3 uker til jul, og Snorre og Håkon har det veldig kjekt i barnehagen, det er jeg så glad for. De har vært i kirken, pepperkakebyen, på restaurant å spist pizza lager masse julegaver i barnehagen. Det er så kos for dem. I helgen skal vi bake pepperkaker her hjemme. Det blir kos
Kanskje vi voksne kan få oss litt julegløgg.
Julen er over, og vi har kommei ett nytt år med nye muligheter, jeg er midt i cellegift kur nr 2, Jeg synes det går tålelig bra, litt kvalme om morgenen, men det går….Mamma var ikke helt i form i julen og dro hjem 2. Juledag, og ble lagt rett inn på sykehuset, etter mye undersøkelser raser verden igjen samme, de har funnet 2 små metastaser på leveren, men legen er optimistisk, og hun skal ha 7 cellegiftkurer, 1 i uken og det ser ut tilat de har håp om å få stoppet de med kurenen, vi må bare krysse alt vi hatr
Etter denne kuren skal det taes bilder om 3 uker, for å se om det er noen respons, er det ikke det, skal vi prøve en annen kur, themodal som har hatt meget god effekt på glioblastome, Jeg er mye nede om dagene, har til og med skrevet testament…. Det er vanskelig å hele tiden holde motet oppe, Men jeg spiser haibrusk, bromelain, cellegift, ber til Gud ; noe av dette må vel hjelpe, i allefall slik at det kan holdes i sjakk, å ikke ta livet av meg, Jeg er så glad for at jeg har Ronny til å bakke meg, Han er positiv, optimistisk, flink med Snorre og Håkon,slik at jeg ikke trenger bekymre meg for dem,
Jeg får mye rare telefoner fra folk, ikke alltid like oppmuntrende,Jeg vurderer nesten å sette opp lisyte over folk jeg ikke gidder å snakke med,Hvis folk vil snakke meg meg å høre hvordan det går, synes jeg de kunne prøve å sende litt positive vibrasjoner og tanker, ikke det de fleste gjør det, men noen er totalt håpløs, noen er bare ute etter åkanskje de håper jeg skal knekke sammen på telefonen, ikke vet jeg???
Men det var et epilepsi-anfall, så hele kroppen ristet kraftig, og jeg var bevisstløs i ca. 10 min. Det var et nytt slag, for nå tenkte jeg "ER SVULSTEN TILBAKE?" Men når jeg forhørte meg rundt var visst dette ganske vanlig, og jeg måtte begynne på epilepsimedisin. Det var et lite tilbakeslag, fordi nå måtte jeg vente enda lenger før jeg kunne få kjøre bil igjen, jeg hadde nettopp søkt om trygdebil, og så frem til at jeg skulle få kjøre bil, når og hvor jeg ville. Nå var det sommer, men det var ingenting i været som tilsa det. Likevel koste vi oss mye. Det var tid for ny kontroll, i og med at jeg hadde fått et anfall var det lurt å ta et bilde. Denne gangen var jeg fryktelig nervøs, og hadde mye hodepine.
Men takk og lov alt var 100% bra. For første gang begynte jeg alvorlig å tenke fremover. Legen mente det ikke var nødvendig å ta bilde så ofte. Så det var ingen planer å ta noe bilde. Jeg skulle tilbake på kontroll i slutten semptember.
Endelig fikk jeg beskjed om at jeg kunne få et opphold på Beitostølen .
4 uker på fjellet. Jeg vegret meg veldig å dra fra guttene mine i 4 lange uker, men jeg kunne få 1 helg med perm etter 2 uker, så jeg tenkte . dette må jeg da klare.
Ronny kjørte meg opp, og det var en fin tur. Det var et nitrist rom, jeg begynte å lure om jeg var kommet feil. Knallhvite vegger , et trist bilde av en mann i rullestol hang på veggen, var det for å minne meg om hvorfor jeg var der?
Første mennesket jeg møtte var en utrolig hyggelig dame fra Odda Astrid, bosatt i Haugesund og vi fant tonen siden hun hadde bodd 30 år i Bergen. Hun vart en skikkelig tøffing, og hadde vært igjennom veldig mye, Jeg tenker mye på henne fortsatt med beundring. Og humoren der var fabelaktig. Masse galgenhumor, akkurat etter min stil.
Vi var travelt opptatt nesten hele dagen; svømming, turgåing, ridning, trening, hos fysioterapeut. Til og med sykling. Jeg prøvde en trehjulsykkel uten mye hell, Jeg havnet i grøfta, og bestemte meg raskt for at dette var ikke noe for meg, men ridningen var topp. Det var veldig sårt første gang, siden jeg hadde drevet å ridd masse tidligere. Det ble jo ikke det samme. Men lærte meg enhåndsgrep, og håndterte det greit.
Var det en ting vi fikk mye av var det mat. Der var folk med alle slags handikapp. Som Astrid sa om en som var helt frisk, han er jo handikappet, og jeg så spørrende på henne, jo han har jo ikkje humor!! Så lo hun sin smittende råe latter.
Sant som sagt!!!!
Det var fabelaktig tid der. Eneste var å være borte fra guttene så lenge. Jeg var på perm hjemme 1 helg, og det var veldig kjekt. Når jeg skulle tilbake, fikk jeg en strek i regningen, og ble minnet på hvor hjelpeløs Jeg skulle av toget på Gol, og jeg hadde gitt beskjed om at jeg trengte hjelp til avstigningen, men det kom ingen å hjalp meg, så jeg var nesten på vei ut togdøren, da den plutselig ble lukket, jeg slengte meg bakover i trappen, en annen passasjer fikk tak i lokføreren som sa at neste stopp var Nesbyen, og at jeg kunne få drosje derfra til Beitostølen, så det endte bra til slutt. Men du føler deg komplett idiot: klarer ikke komme seg av toget engang?!!!!
Nå er det mamma sm må gjennom det samme, men det går bra så lenge man ser positivt på livet og er overbevist om at det SKAL GÅ BRA!!!!!
Nå er det fortsatt litt opptrening igjen etter 4 uker på Beitostølen i sommer,Skal jeg begynne å jobbe igjen. Da er livet mitt som før nesten... Jeg er blitt noen erfaringer rikere, og kommer til å sette mer pris på små ting fremover.
09.11.2000
I DAG VAR DAGEN HVOR ALT FALLER I GRUS IGJENjEG TOK CT FREDAG 3.11. FIKK VITE I DAG AT DET VAR KOMMET TILBAKE, SÅ JEG MÅ NOK GJENNOM EN NY OPERASJON OG CELLEGIFT, MEN HAR JEG KLRT DET FØR, MÅ JEG VEL KLARE DET NÅ OGSÅ, FOR GODT DENNE GANGEN DA.
ER DET NOEN GUD ER DET PÅ TIDE AT HAN HJELPER MEG!!!!!!!!
20.11.2000
JEG ER TILBAKE HJEMME ETTER OPERASJON FREADAG 17.11.2000 FOTEN ER AKKURAT SOM DEN VAR FØR OPERASJON, OG DET VAR DET BESTE MED Å VÅKNE OPP ETTER OPERASJONEN , NÅR DE BA MEG SPARKE, JEG SPARKET TIL JEG FIKK KRAMPE I HOFTEN. dET HAR GÅTT VELDIG BRA, SÅ MNÅ ER DET VENTETID TIL NYE CELLEGIFTKURERER, MEN DET GÅR NOK BRA???!!!!
NÅ STARTER FØRSTE CELLEGIFT KUR MANDAG 27.NOVEMBER. DEN VARER I 10 DAGER. DET ER MENINGEN AT JEG SKAL HA 3 KURERER. HVER KUR ER DET 5 UKER MELLOM. DETTE VIL FAKTISK INNEBÆRE AT DE 3 KURENE VIL IKKE VÆRE OVER FØR DET NESTEN ER VÅR JEG VAR PÅ SYKEHUSET PÅ FREDAG, OG FIKK VALGET MELLOM Å STARTE DA ELLER PÅ MANDAG, MEN FØLTE AT JEG TRENGTE LITT TID Å FORBEREDE MEG MENTALT PÅ KUREN SÅ JEG SA JEG KOMMER TILBAKE PÅ MANDAG. DET BLIR TØFT, MEN JEG FÅR GODE KVALMESTILENDE, OG DESSUTEN SKAL DET BLI GODT Å VITE AT DET ER NOE SOM KJEMPER MOT DISSE FORFERDELIGE KREFTCELLENE SOM HERJER INNI I HODET MITT, JEG HAR HATT MOE HODEPINE ETTER AT JEG KOM HJEM, MEN DET ER JO IKKE RART ETTER EN SLIK OPERASJON, ELLER???
mAMMA DRAR VEL UT I UKEN, DET HAR VÆRT GODT Å HA HENNE HER. JEG TROR SNORRE OG HÅKON OGSÅ SYNES DET. Nå har jeg fått bekreftet at det er betydelig svulstvev igjen etter operasjonen. Legen sa også at det ikke var håp om å få fjernet alt permanent med cellegift, og at den var kun til symptomatisk behandling, Jeg ble vettskremt, OG HVA ER SYMPTOMATISK BEHANDLING?????? Men det er jo viktig å holde motet oppe, Jeg leste om en som har overlevd i 20 år med denne dritten, Da steg håpet igjen. Jeg er nå til tider ganske lasngt nede. Jeg vil ikke dø fra dette livet ennå!!!!!! Men det vet jeg at jeg før eller siden skal, det skal vi alle, men helst ikke før da, Jeg har bestilt haibrusk, og noe annet som er lovende,
Jeg venter nå til 4. januar da begynner kur nummer 2 Det er godt å slippe cellegift i julen
Hadde det bare vært en mirakelkur.
Nå går jeg kun å venter på neste kur, Men det er hundre tusen tanker som svirrer i hodet, jeg har bestilt haifinnebrusk. Som noen vet er det bare haien av alle pattedyr som ikke får kreft, så det må jo være noe i det, Jeg har også fått takk i Bromelain fra ananasplanten (les om det inne på nyeste forskning)det var via en bekjent i USA , han har sendt det Så nå er alt klart til å bli frisk, Det er bare 5 dager til jul, og jeg har begynt å komme i julestemning, Men blir det min siste jul?????
Nei Jeg skal leve til jeg er minst 80, men da får det sikkert være nok
JEG STARTET I GÅR PÅ BROMELAIN, SÅ NÅ KRYSSER JEG FINGRER OG HÅPER AT DE SKAL VIRKE, HAR IKKE NOEN BIVIRKNINGER AV DE, DET MÅ JO BARE HJELPE.
jeg er optimist, er nødt til det.Uansett kanskje jeg får alginatkuler til,
Jeg er nå midt i min andre cellegiftkur, Jeg synes det går rimelig bra med lite kvalme, og ubehag, Men jeg har mye hodepine, det liker jeg lite, hva er det som skjer oppe i toppen?
vokser det?, eller forsvinner det?
Jeg går på haibrusk, Bromelain, cellegift, ber til gud, noe av dette må da hjelpe?????
Jeg var hjemme i Ålesund nesten 1 uke, bare slappet av og tok livet helt piano, det var veldig deilig, mamma som også nå går på cellegift etter at de fant 2 små metastaser på leveren tar kurene veldig bra, det var godt å se, jeg tror hun blir 100% frisk, det viktigste er i alle fall å tro på det
nå er det en stund siden jeg har oppdatert her, Det har ikke skjedd så mye, jeg tok nye ct bilder sist onsdag, Jeg skal ned å få resultatet den 8. feb. Da er det vel også meningen at jeg skal starte på den siste cellegiftkuren, det skal da vurderes om jeg skal ha det samme eller om de vil gi meg en annen type, det er vel bildene som avgjør, Jeg har vært usannsynlig trøtt og uopplagt de siste dagene, mye hodepine, og sikkert trykk, jeg økte litt dosen på kortisonen, og det hjalp litt, men jeg får jo god anledning til å sove om dagene når Snorre og Håkon er i barnehagen, så det er godt, har hatt lite besøk i det siste , har ikke vært i form til det, har ikke helt troen på disse cellegiftkurene, legen sa jo det rett ut at han ikke trodde de kunne fjerne de perment med cellegift......., så hva skal vi finne på da.
Det må bli alginatkuler for å få stoppet veksten i allefall
i dag 8. februar kom en skikkelig gladmelding: siste bildene viste at svulstvevet er betydelig redusert, cellegiftkurene har hatt god effekt, så i dag startet jeg på kur nr. 3 av 4 forhåpentligvis vil da dette føre til at svulstvevet reduseres enda mer, siste kur blir da fra midten av mars etter 4 kuren blir det nye bilder, ny spenning, ny venting, det verste nesten avc alt, jeg hadde forberedt meg på det verste i dag, også kommer en slik fantastisk nyhet, nå kan jeg senke skuldrene ett hakk, kanskje begynne å tenke litt fremover... i går turde jeg knapt tenke 1 mnd frem, men det kan jeg i dag!!!!!!LIVET ER FANTASTISK!!!!!!!!
Jeg fikk nå i kveld en mental utladning....har ikke hvilt idag,så nå er jeg trøtt, litt kvalm etter første dosen med cellegift, men pyt,pytt, den virkerjo og natt til i dag var minimalt med søvn, så jeg tenker jeg sover som enstain i nattt, med fantastisk gode drømmer om et langt,langt liv foran meg.
JEG STARTET NEST SISTE CELLEGIFTKUREN SIST TORSDAG, DET GÅR RIMELIG GREIT, mye kvalme om lørdagen, men ikke verre enn at det gikk greit, lært meg nå å ta kvalmestillende før jeg spiser så går det, jeg gleder meg enormt til helgen slik at jeg kan ta meg et glass rødvin og feire de gode resultatene,jeg er mye bedre på alle måter, mamma har det ikke så bra, men jeg sier er det noen det går bra med så er det henne.......jeg har jo arvet genene mine fra en plass????
hun er sterkere enn oss alle til sammen, kanskje jeg tar en tur hjem når jeg venter på bildene?
jeg gjorde alvor av telefonlisten(besøkslisten)nå er det enkelte jeg bar prøver å la være å snakke med uansett gode tilbakemeldinger hittil vil jeg bare ha positive tanker, og optimisme rundt meg
MIN TUR TIL Å VINNE I LOTTO!!!!!DENTROR JEG AT JEG VIL DELE MED ALLE I FAMILIEN SOM HAR STILT SÅ MYE OPP FOR MEG!!!!
forresten så reflekterte jeg og Ronny litt rundt dette med en lottogevinst, det hadde ikke betydd fjerten, vi har det meget bra økonomisk heldigvisjeg hadde vært like lykkelig utenpenger, kanskje vi bare hadde kjøpt en ny bil that's all....det jeg aller mest ønsker meg kan ingen gi meg, uheldigvis, jeg tror med styrke, pågangsmot og steinvilje så kan jeg kanskje gi det til meg selv.
jeg er en ukuelig optimist, heldig vis alt går bra til slutt det er ingenting som heter problemer, bare utfordringer, men for framtida, kan jeg få litt andre utfordringer enn sykdom, det fortjener jeg nå
syns du ikke ?
Nå har jeg hatt den 3. cellegiftkuren og går bare å venter til 8. mars da er det 4 og foreløpig den siste . så er det ny venting på nye bilder. vente, vente, vente
mamma er litt dårligere, og har lagt på sykehuset i flere uker, men er nå kommet hjem. jeg var hjemme forrige helg, og hun virket piggere enn på lenge, håper hun blir så bra at hun slipper sykehuset
i dag tidlig var jeg ekstremt dårlig, av en eller merkelig grunn verket jeg noe usannsynlig i venstre side av trynet, kvalme og oppkast, jeg tok litt ekstra kotrison og smertestillende, og en halvtime søvn så gikk det over, det går nok greit men tankene begynner å svirre.. har det spredd seg til venstre side nå da???? men det kan det ikke ha gjort men tankene kan jeg ikke gjøre noe med.
jeg startet med cellegift kur nr 4 i dag. bildet er bestilt til uke 14 resultatene i uke 16. hvis resultatene er fortsatt bra mener legen vi kan ta flere kurer, så lenge det hjelper er jeg glad for det!!!!
ellers er alt bra formen er bedre enn på lenge, livet ser lyst ut
De siste bildene visste ikke fortsatt fremgasng, så det kan tyde på at kroppen nå er blitt immun mot denne type cellegiftJeg har nå hatt 2 kurer med themodalhar ikke hatt den fø, de har vært råtøffe, men det har jeg og værtmye kvalm, forkjølet(sikkert lungebetennelse i tillegg så mandag starter siste kuren heldigvis!!!!! så blir det vente på nye bilder igjen
jeg har reflektert mye på døden i det siste spesielt etter at mamma døde,
er det slik at det er et liv etter døden??? hvis det er det hva skjer med meg da??? det kan da umulig bare være dette korte livet på jorden...... i historisk sammenheng er jo det bare en liren fjert av og til når jeg har det som verst tenker jeg hvis det er et liv etter døden, la meg dønåå få det nye livet hvis det er bra, men man har aldri noen garantier for hvilket liv man får, det mener jeg man må skape selv
noen få ordtak
There are only two ways to live your life. One is as though nothing is a
miracle. The other is as though everything is a miracle." ....Albert
Einstein (Contributed by Beth Seay)
"Friendship is one mind in two bodies." ... Mencius
I'll lean on you and lean on me and we'll be okay." ... Dave Matthews Band