|
|
|
En stor PetiBasset Griffon Vendeen
Mange tror alle basset-hunder er lave og tunge, med sørgmodige øyne og lange hengeører som bare er til å trå på! Men i løpet av de siste 10–15 årene er en liten, strihåret basset blitt utrolig populær – Petit basset griffon.
Mange tror alle basset-hunder er lave og tunge, med sørgmodige øyne og lange hengeører som bare er til å trå på! Men i løpet av de siste 10–15 årene er en liten, strihåret basset blitt utrolig populær – Petit basset griffon.
Tekst: Kåre Vidar Pedersen
 |
| FORNØYDE RÅDYRJEGERE: To rådyrfall i samme los er langt fra hverdagskost, selv ikke i rådyrrike Vestfold. Men når jegernes skytshelgen er i godt humør, kan allting skje. |
Kjælen som en gammel, kastrert hannkatt kommer det lille pelsdyret tassende over kjøkkengulvet og hopper uten videre opp på fanget mitt. Der krøller unghunden Diana seg sammen med et fornøyd sukk og lar seg villig klø bak hårete ører, mens hun titter fortrolig opp på meg under buskete øyenbryn.Petit Basset Griffon er utvilsomt noe av det mest sjarmerende og populære som finnes når det gjelder jakthunder. Kan kosedyret med utpreget hang til menneskelig varme og nærkontakt være brukendes i skogen?Usikker rase – Det er ingen hast, lenge ennå til det blir skytelyst, sier Paul Arne Bonden (29) fra Sande i Vestfold rolig, mens han skjenker i en ny kopp kaffe og legger innpå en saftig pris snus under overleppa. – Vi skal ut i Hanekleiva over mot Hillestad i dag, der har vi vært så heldige å få være med Nils Erland Aasnæs og Hans Gravningen i deres utmerkede rådyrterreng. Så får vi se hva Diana kan prestere, sier han.– Hun er jo ikke mer enn ni måneder og derfor bare valpen ennå, så jeg garanterer ikke noe! Men selv om det naturlig nok har gått litt opp og ned tidligere i høst, så vil det forundre meg om det ikke skulle skje noe.– Men hvorfor valgte du akkurat en slik hund, Paul? Rasen har et sjarmerende vesen og et artig utseende, og er blitt svært populær som ren selskapshund?– Tja, du har nok rett i det. Men samtidig visste jeg det fantes blodslinjer med jaktegenskapene i behold, selv om kvaliteten på de norske hundene varierer. Derfor valgte jeg å reise til Sverige for å hente en valp, fra en avlslinje som har hatt gode resultater i ganske lang tid. Jeg tok kontakt med Ingrid Lindström i Storfors, som driver den kjente «Tyras kennel», og enden på visa ble altså den strihårede ulldotten som ligger på fanget ditt!På forhånd hadde jeg hørt mye positivt om akkurat denne basset-rasen og hadde lyst til å forsøke noe nytt, noe som ikke alle andre her i Sande har hatt. Og jeg er ikke blitt skuffet på noen måte, bank i bordet! Fortsetter hunden å utvikle seg slik den har gjort denne høsten, ja da tror jeg den kan blir riktig bra, forteller Paul. Tidlig uteDagens jaktverter er klare når vi ankommer Stokke gård. Etter en kort rådslagning, henger eldstemann Hans rifla på tvers av brystet og sykler med seige tak sørover grusveien for å postere ved en gjengrodd husmannsplass. Nils Erland og Ivar, bror til Paul, skal dekke Gampedalen, oppe og nede, mens Paul og fotografen skal gå inn med Diana fra riksveien. Mens vi venter på at forpostene skal komme på plass, snakkes det selvfølgelig hund. – Første uken etter at jeg hentet valpen, tok jeg meg fri og tilbrakte all tid sammen med den, forteller Paul mens et snøtungt skydekke langsomt sprekker opp. – Deretter var vi i skauen hver eneste kveld de neste to månedene!Jeg satte meg bare ned på en stubbe og lot valpen få masse tid til å gjøre seg kjent med alle nye lyder, lukter og synsinntrykk. Da den var tre måneder, oppsøkte jeg en av de mange nysådde skråningene på den nye motorveien som anlegges vest i bygda. Her var det fristende beite for hare, og det gikk ikke mange kveldene før det også kom hoppende en langbeint pus. Da den var bare ti meter fra oss, fikk Diana øye på den og knurret, før hun satte etter i full los.Hun ga seg etter 100 meter og kom tilbake, men det var ikke fritt for at jeg var stolt likevel. Det var jo en lovende åpning, og utover høsten synes jeg forventningene er blitt innfridd.Det første rådyret falt etter et kvarters los da Diana var syv måneder, og flere er det blitt etterpå. Men foreløpig jager hun litt varierende, noen ganger henger hun på en times tid, mens andre ganger slipper hun etter 15–20 minutter, sier Paul.Spennende uttak– Nå er alle på plass, melder Nils Erland på jaktradioen – både Hans og jeg så for øvrig flere rådyr da vi gikk til postene! Diana slippes fri, løper litt hit og dit før hun tar en større runde og kommer tilbake. Hun snuser ivrig i frossent eikeløv og titter opp på oss. Logrer med halen og forventer klapp, før hun dukker under ei skjørtegran med nesa i bakken. Etter noen minutter kommer det to-tre grove boff opp mot riksveien der tunge lastebiler triller på krabbegir ned Hanekleiva. Vi trekker vekk fra veien, både av hensyn til Diana og for å høre bedre. Hunden kommer ganske snart tilbake og vi rusler sakte sørover under Stokkelia.Ved en sammenfallen gråsteinsmur, omkranset av gjengrodde villepletrær og frodige syrinbusker, blir vi stående og vente mens Diana er borte. Langsomt kryper desemberlyset fram i dagen og forgyller toppene på høyreist mastefuru, og plutselig hvisker Nils’ stemme i radioøret: – Nå er det full los! Flere dyr passerte meg i tetta på nedsida, men slik at jeg ikke fikk skutt. Jeg tror det var en fin bukk med også! Like etter er Ivar «på tråden»: – Fankern au, der krysset bukken over jota ovenfor meg. Jeg hadde ventet den i nedkant av snauhogsten her jeg står, og så lurte den seg ut bak ryggen min isteden. Det ble for sent å skyte da jeg endelig så geviret skinne i sola!Diana gir på brukbart nå, det karakteristiske mørke basset-målet kommer noe stakkato og usammenhengende, men er godt hørbart der vi står. Losen gjør en runde oppe i åsen bak Ivar, før dyrene snur og kommer ned igjen. To dyr dukker ut av en granplanting til høyre for oss, krysser korteste veien over snauflata til neste tette, for så å svinge rundt oss uten at vi heller kommer til skudd.Dot!Like nedenfor oss hopper et av losdyrene av losen og blir urolig stående bak et vindfall, delvis skjult bak ei vintereik som fortsatt har løvet i behold. Til tross for pent riflehold klarer vi ikke å se hva slags dyr det er, heller ikke få ren skuddbane.Mens losen turer ned mot gården og jordkanten, tripper dyret litt nervøst fram og tilbake før det rusler sakte rett fra oss. Så nær og likevel så langt fra, det var litt utur!Men Diana henger på hun, jobber støtt og solid. Kommer tydelig lenger etter en liten stund, det blir glissent mellom boffene. Men når hun igjen kommer innpå dyrene, som trolig har stoppet på en furukledd kolle, blir det på ny fart i sakene.Rådyrene turer fint og er på vei sørover oppe under åskanten da et skarpt riflesmell ruller over det rimfrosne skogsterrenget. Pauls konsentrerte mine sprekker opp i et stort glis, og han bevilger seg en durabelig porsjon snus Tiedemanns Blå: – Det der var sikkert brutter’n! mener han.Vi venter i andakt og spenning, men blir litt i tvil når Diana ufortrødent fortsetter losen forbi skuddplassen og jager videre sydover. Andpusten av usikkerhet og med høy hvilepuls meddeler Ivar at han har skutt på en bukk som kom rolig trippende og stoppet i kanten på flata, 70–80 meter fra ham. – Men det var ikke råd å se skuddtegn i det hele tatt, klager skytteren.– Dyret bare fortsatte som om ingenting var skjedd! forteller han lett oppgitt.Vi løper mot losen og roper på Diana for å stoppe henne, hvis det skulle være nødvendig å spore opp det påskutte dyret. Men Diana fortsetter ufortrødent å lose, lite lysten på å gi seg så snart. Dette er jo så moro!Like etter er Ivar på lufta igjen, og stemmen avspeiler den lettelsen og gleden vi alle har kjent, når vi finner igjen påskutte dyr som forsvinner ut av syne. – Bukken var dessverre ei geit, men heldigvis hadde den ikke gått langt. Så alt er i orden!Dot igjen!Dagen er reddet, men som det ikke var nok med ett fall, smeller det like etter noen hundre meter mot sør. Denne gangen er det Nils Erland som er frampå og sørger for at Dianas fellingsstatistikk kan påplusses enda et dyr.Mens skytterne åpner og vommer ut, samler vi tørt brenne og gjør som alle gamle harejegere opp en durabelig varme. Jaktdagene uten felling er mange, men en tur uten kaffevarme er nærmest utenkelig!– «Petiten» tilhører jo den franske bassetfamilien, forteller Paul Arne når det freser i panna og suser i svartkjelen. – Og den består av allsidige, drivende hunder som opprinnelig ble brukt til kaninjakt. Rasebetegnelsen «basset» er forresten fransk og betyr «nær bakken». For øvrig synes du kanskje jeg begynte å jage veldig tidlig med Diana, derom er det jo like mange meninger som det er jegere! Jeg mener nå at enhver får gjøre som han tror, og det siste rådyret var det femte som er skutt for Diana, til tross for at hun ikke er mer enn på dagen ni måneder! sier han.Diana er svært opptatt av de felte rådyrene. Hun ragger ikke så hissig, men forsyner seg godt av innmaten. Haler og drar i en ekstra godbit og slikker blod til hun ser ut som en sjørøver med rødt skjegg!– Rasen er generelt kjent for å slippe losdyret etter en times tid, fortsetter Paul engasjert og klapper hunden fornøyd. – Og det gjelder for Diana også. Derfor tror jeg hun tåler det, så lenge de fysiske belastningene ikke blir større.Jeg nøyer meg imidlertid med å bruke henne halve jaktdagen, så nå får vi være fornøyd for i dag, avslutter Paul Arne.
Publisert: 08.11.2001
|
 |
|
