Det Vesteraalske Dampskibsselskab Stokmarknes
1881 – 1987
Richard With, VDS
Richard With ble født i 1846 i Tromsø, og ble senere insinativtakeren for Det Vesteraalske Dampskibsselskab på Stokmarknes. Han er bedre kjent for hurtigrutens far.
Richard With kom fra en familie med maritime tradisjoner, og reiste tidlig ut til sjøs. Seinere tok han styrmannskolen og seilte en periode som styrmann i utenriksfart.
I 1875 kom Richard With til Risøyhamn hvor han slo seg ned som handelsmann.
Som handelsmann kom With til å reise mye rundt om i distriktene i Lofoten og Vesterålen, og ble etter hvert meget lokalkjent i områdene.
På denne tiden var det usedvanlig mye sild inne i Eidsforden i Vesterålen. Folk kom langveis i fra for å ta sin del av denne rikdommen. Dette førte til ekstremt mye fiskere, og fiskebåter her inne. Handelsmenn kom fra helelandet for å kjøpe sild. Tilfeldige jekter, jakter og lastedampbåter som gikk forbi her klarte ikke å frakte bort fisken fort nok. Dette tente iden om å starte ett lokalt dampskipsselskap, som kunne frakte last, passasjerer, samt ta slepeoppdrag av jekter, jakter osv.
Det var Richard With som la fram denne iden for distriktslege Jakob G. Thode om bord i ett saltefartøy som lå inne i Eidsfjorden. Det ente med at Richard With kontaktet handelsmannen William D. Hals, og konfronterte han om iden. Det ble enighet om at Richard With skulle ro rundt i distriktet med aksjeinnbydelsen, som forøvrig var signert av fyrforvalter Sivert Regnor With (som var Richard Withs far), distriktslege Jakob G. Thode, handelsmannen William D. Hals, og saksfører Ludvig Lumholtz.
Takket være sildefisket i Eidsfjorden, samt engasjement fra Richard With og hans menn, klarte de å samle inn kr 17500 på aksjeinnbydelsen som Richard With rodde rundt med.
Den 10. november 1881 ble det holdt konstituerende generalforsamling hos handelsmannen William D. Hals på Stokmarknes, og navnet på selskapet ble diskutert her, det ble enighet om at navnet på selskapet måtte være Det Vesteraalske DS.
Richard With dro til Ålesund for å kjøpe inn ett skip som kunne være passelig for den ruten skipet skulle gå i. Valget falt tilslutt på dampskipet ”Arendal”, som var til salgs for 20.000 kroner. Skipet var på 220 brt, og kunne laste opptil 1100 tønner sild. ”Arendal” ble nå omdøpt til ”Vesteraalen”, og ble satt inn ruten Bergen – Lofoten – Vesterålen – Senja, med Richard With som fører, som hadde med sin los Anders Holte.
Fyr og sjømerker langs kysten, særlig i Nord-Norge var meget dårlig utbygd på denne tiden. Det var vanlig at skipene la seg til ro for natten, eller når det begynte og bli mørkt. Men dette skulle los Holte forandre for alltid. Holte noterte nøyaktig kurser og distanser ved dagsseilas. Han mente nemlig at han kunne bruke kursbøkene ved natteseilas også. Dette var til Richard Withs store forundring, men los Holte klarte tilslutt å bevise for With at dette var mulig. Fra 1883 begynte ”Vesteraalen” å gå i regelmessig natteseilas. Selskapet klarte å frakte last og passasjerer mye fortere enn konkurrentene. Dette ble meget poppulært, og selskapet gikk godt nå.
I 1884 kom selskapets andre skip, og første nybygg ”Lofoten”. Det var ett kombinert laste og passasjerskip. I 1890 ble ”Vesteraalen” solgt, og ett nytt skip ble kontrahert med Akers Mek. Verksted, og ble levert i 1891 under navnet ”Vesteraalen” II. Det var dette skip som skulle bli det første skipet i hurtigruten to år seinere.
Staten ønsket å etablere en raskere helårsrute mellom Trondheim og Hammerfest som skulle frakte post, passasjer, ilgods spesielt ferskfisk. Det Nordenfjeldske, og Det Bergenske fikk tilbudet, men de mente det var for risikabelt å gå denne strekningen om vinter og natterstid. Dermed var det kun VDS som la inn anbudet på denne ruten. De kom til å få god bruk for kunnskapen Anders Holte brukte da han gikk i nattes og vintertid.
VDS satte inn det to år gamle dampskipet ”Vesteraalen”, med Richard With som fører. Da VDS klarte å bevise at de klarte å opprettholde denne ruten, la både Det Bergenske, og Det Nordenfjeldske inn anbud, ett anbud som staten aksepterte. Hurtigruten ble i tiden framover fornyet med stadigstørre og flere skip, og tilslutt var hurtigruten utvidet fra Bergen til Kirkenes.
Hurtigruten kom nå til å bli selve livsnerven mellom nord og sør, og utviklingen med lokalbåtene ble parallelt med hurtigruten, med korrespondanse av gods og passasjerer ved de forskjellige hurtigruteanløpene. Samspillet mellom hurtigruten og lokalbåtene som gikk i de forskjellige distriktene, gjorde folk mer tilgjengelig med omverdenen enn før, og etter entid så en at disse rutene var blitt uneverlig.
VDS fikk overta konsesjonene av staten for lokalfarten i Lofoten og Vesterålen, som tidligere var bilt underhold av Det Bergenske DS, og Det Nordenfjeldske i 1894. Godsruten ble stadig utvidet, og i 1915 hadde selskapet 4 godsruteskip som gikk fra Kristiania i sør til Kirkenes i nord. Det var Hurtigruten, lokalrutene, og godsrutene som skulle forbli rederiets hovedvirke.
Det Vesteraalske DS på Stokmarknes, skulle forbil uforstyrret med sitt virke helt fram til utpå 80 tallet, da store aksjeblokker begynte og skifte eiere.
Væreierfamilien Johansen i Stamsund hadde vært en sentral støttespiller i VDS i lengre tid. Mangen fra denne familien hadde vært sentral i selskapets styre. Det var Arne W. Johansen som satt som styreformann i selskapet i desember 1984, da det ble kjent at J.M. Johansen skulle selge sin aksjepost i VDS, til det mye mindre selskapet Ofoten DS i Narvik, aksjeposten var på 50,69 prosent. Da det litt senere ble kjent at ODS i Narvik hadde sikret seg ytterligere 17,87 prosent, og hadde dermed aksjemajoriteten i selskapet, skjønte man raskt at en fusjonering var unngåelig.
Det ble likevel reagert med stor sorg på Stokmarknes da det ble kjent at VDS skulle fusjoneres med ODS fra første januar 1988. Det nye selskapet fikk nå navnet Ofoten og Veteraalens Dampskibsselskab (OVDS), og hovedkontoret ble lagt til Narvik. Den største sorgen man hadde på Stokmarknes, måtte være da det nye selskapet malte om skorsteinsmerkene i OVDS sine farger, på samtlige skip, og VDS rosetten i baugen ble fjernet. Den svarte skorsteinsmerket med to hvite ringer, og en bredt blå ring i midten var nå fjernet, dette som hadde vært Stokmarknes sitt kjennemerke siden 1881. En epoke var over for VDS.
