/MAMUTSITE/SITEINFO/LOGOFILE
Nyheter
SkipsNytt
Hovedside
Informasjon om virksomheten
Nettbutikk
Nyheter
Vilkår for kjøp av skipsfotos
Prisliste
Månedens SkipsFoto med historie.
Rederi historie
Harald Jarl
Lofoten
Linker
Foto Offer
Kalender 2006.
Kontakt

     Velkommen til SkipsFoto Nord sin hjemmeside.

M/S Scan Trans utgående fra Sortland, torsdag 30.06.05.

                                                     

Nyhet kalender 2006 er her

Siden jeg er fra Vesterålen fant jeg det naturlig å skrive litt om lokalhistorien - og lokalbåtene i distriktet. Håper dere finner lesingen interessant.

Rutefarten i Lofoten og Vesterålen – Historisk utvikling -

 

 

Helt fra postens opprinnelse i Norge, har man prøvd å få fraktet denne fra avsender til mottaker på en effektiv, rask og billig måte. Båt var det eneste alternativet på denne tiden for post som skulle avleveres i Lofoten og Vesterålen, samt alle de små fiskeværene og øyene på denne strekningen fra Bodø.

På begynnelsen1800 tallet hadde man opprettet en båtpostrute for Lofoten og Vesterålen.  Bodø var utgangspunktet for  ruten, med korrespondanse herfra og videre, enten med båt eller hest.  Ruten gikk innom Lofoten og Vesterålen hver 3. uke. Båtpostruten gikk ikke innom alle fjorder og sund, det hadde tatt forlag tid.  Den ble derfor møtt av en del småbåter som fraktet posten inn til de forskjellige fjorder og sund. Disse båtene ble kalt for bipostruten. Båtpostruten kunne også ta med seg en del passasjer, og disse ble fraktet ut med bipostruten til områder der båtpostruten ikke anløpte.  Dette var de første lokalrutene som var opprettet her i distriktet. Da  båtpostruten først og fremst skulle frakte post, ble passasjerbekvemmeligheten deretter, men for de menneskene som bodde her, hadde man nå fått en fast rute som man kunne reise med. 

I 1805 ble båtpostrutens utgangspunkt lagt til Laksestad i Steigen for rutene til Lofoten og Vesterålen. Det var ikke å komme unna at dette var en farlig rute som gikk over det åpne havstykket Vestfjorden. Det var noe postførene fikk erfare både i 1803,1822, og i 1824 da livene til disse ble satt på spill ved forlis, samt at den post de hadde med seg kom bort. Men det var først da Lofoten fikk fast dampskipsanløp på Skrova, og senere i Svolvær at de vågsomme postseilasene over Vestfjorden kunne sløyfes.

I 1860 årene begynte båtpostrutene å bli overflødig, da  Vesterålen også fikk dampskipsanløp. Det første  anløpet var  på Steilo, med anløp kun her på den lyse årstiden. Posten ble avlevert  og fraktet videre med båt til Sortland, mens den andre ruten gikk til Jørnfjorden, hvor Bø og Øksnes fikk avlevert sin post.

Vinterstid hadde ikke Vesterålen dampskipsanløp, da var Svolvær utgangspunktet med birutene ut til Vesterålen og Lofoten.

I 1860 årene gikk private krefter i gang både i Troms, Bodø, og Helgeland, og fikk startet lokale dampskipsselskaper, for å kunne betjene lokalrutene og postrutene i distriktene sine. De drev også lokalruter i Lofoten og Vesterålen under Lofotfiske sesongen. Men for Lofoten og Vesterålen  ble det ikke tatt noen insiniativ før i 1894 da det nyetablerte selskapet Det Vesteraalske DS på Stokmarknes fikk overta konsesjonene som Nordenfjeldske og Bergenske hadde av staten til å drive lokaldampskipsrute i Lofoten og Vesterålen. I mellomtiden gikk statens utrangerte hjuldamper ”Prins Gustav”  lokalrutene her i 3 måneder i 1867, det samme gjorde marinens ”Æger” året etter. Utgiftene for disse turene var 7600 Spd. årlig, mens inntektene var 1600 Spd. Tallene talte for seg selv, og i 1869  ble dampskipet ”Arendal” satt inn i denne ruten, mot en godtgjørelse på 3600 Spd. 

Både dette året og året etter sørget ”Arendal” for at rutene rundt Lofoten ble opprettholdt. Men i 1871 fikk Det Bergenske DS sammen med Det Nordenfjeldske DS overta statens dampskipsrute her i distriktene. De satte først inn dampskipet ”Hakon Jarl”, så ”Kong Eystein” og så seinere ”Thor” til og underholde  disse lokalrutene. For helårsdrift med lokaldampruter i Lofoten, Vesterålen og Ofoten fikk selskapene en godtgjørelse av staten på 15000 Spd.

 

Som nevnt tidligere fikk Det Vesteraalske DS overta konsesjonene for den lokale damprutedriften i Lofoten og Vesterålen i 1894. Lokalrutedriften her som ellers i landet ble aldri noen lønnsom affære for selskapet. Men allikevel valgte VDS å utvide sine lokalruter, og i 1906 hadde selskapet 3 forholdsvis store lokaldampskip til å betjene disse rutene med, nemlig,: ”Hadsel”, ”Røst”, og ”Risøysund”, alle med utgangspunkt for sine lokalruter i Svolvær, hvor de korresponderte med hurtigruten som gikk gjennom Tjeldsundet . Det ble utført 3 turer til Vesterålen, og 3 turer i Lofoten, derav 1 tur til Gimsøy og Borge.

Seilasene var vanskelige på ytersiden av Lofoten og Vesterålen, med få fyr og lykter.  I 1906 var det ikke mer enn 6 kaier, i Lofoten hadde man bare en kai og det var i Svolvær. I tillegg til disse rutene hadde Troms Amts Dampskibsselskab en rute som de kalte for ”Andenes ruten”, denne ruten hadde utgangspunkt i Harstad og gikk via ytre Senja til Andenes.

I 1906 ble Vesteraalens lokaldampskipsrute utvidet med en ukentlig tur rundt Andøya i sommer månedene. I 1907 ble også vinterrutene forbedret i Vesterålen.

Fra 1911 fikk Vesterålen 4 og Lofoten 3 ukentlige turer, hvorav 1 gikk til Bodø.

Selv om Svolvær fremdeles var utgangspunktet for lokalrutene, ble nå lokalrutene korrespondert med hurtigruten også i Bodø.

 

Vesteraalske hadde ikke skiftet ut tonnasje siden 1904, og da ”Røst” grunnstøtte og sank ved   Mortsund i januar 1912, måtte selskapet leie inn dampskipet ”Skjerstad” av Saltens DS i Bodø.

Etter vanskelig redningsarbeid ble ”Røst” hevet og slept til Bergen for reparasjon og forlenging. I januar 1913 var hun igjen klar for levering i ny og forbedret skikkelse, og  klar for å settes inn i lokaldampskipsrutefarten igjen. Samme år gikk ”Hadsel” til verksted for modernisering.

Nå var disse tre lokaldamperne i utmerket stand, men det var allikevel nødvendig å anskaffe ett nytt skip. Den nye lokalrutekontrakten av 1914 forutsatte nemlig ytterlige forbedringer i rutetilbudet. Den skulle baseres på 4 skip mot tidligere 3, til gjengjeld ble stats og postbidragene forbedret betydelig.

Kontrakten om ett nytt lokaldampskip gikk dermed til Aker Mek. Verksted, og skipet skulle leveres i mars 1915. Men pågrunn av krigsutbruddet ble leveringen forsinket, og ble ikke levert til VDS før senere ut på året 1915, under navnet  ”Mosken”.

Da Mosken var overlevert til selskapet var i midlertidig utvidelsen av lokalrutene avlyst,  pågrunn av krigsutbruddet. Pga. mangelfull kulltilførsel ble det i henhold til avtalen med departementet enighet om at enkelte ruter skulle innstilles. Rutene ble  midlertidig oppretthold slik som de hadde vert de 8 årene tidligere, altså 3 ukentlige turer til Vesterålen, 2 til Lofoten, samt en tur til Gimsøy og Flakstad. I tilegg til dette ruteopplegget ble det satt inn en motorbåt mellom Lyngvær og steder i Borge. Dette ruteopplegget ble opprettholdt gjennom hele den 1. verdenskrig.

Selv om lokaldampskipene var populære blant folk i distriktene og bygdene, måtte selskapet i 1917 foreta innskrenkninger som følge  av dårlige driftstall. Ruten på Andenes ble derfor innstilt.

Tross dårlige driftstall og innskrenkninger på lokalrutene under den første verdenskrig, var det nemlig blitt tatt insiniativ til en ny bygderute i Sortland Herred, som ble betjent av motorkutteren ”Fremskridt”. Denne ble drevet av interesserte privatfolk på Sortland, som hadde startet opp med denne ruten like før krigen . I 1916 kjøpte Det Vesteraalske DS opp skipet, samt at selskapet leide en motorbåt, og at ruten ble utvidet til Strandlandet og Eidsfjorden.  Bygderuten skulle vise seg og bli en kjærkommen gjest rundt om i de veifattige bygdene. Det ble bevilget 9000 kr av staten og 1000 kr i distriktsbidrag for disse bygderutene.

 

Da Risøyrenna ble åpnet av DS Finmarken i 1922 ble det en ny vending for lokaldampskipsfarten i Vesterålen. Nå kunne endelig utgangspunktet for lokalrutefarten i Vesterålen legges til Stokmarknes for korrespondanse her, mens lokalrutefarten i Lofoten beholdt Svolvær som sitt utgangspunkt for rutene ut i Lofoten.

Etter ”Mosken`s”  totalforlis i 1921 ved Dragnes, måtte selskapet leie DS ”Ranen” av Det Helgelandske DS i Sannesjøen. ”Ranen” gikk i lokalruter for Det Vesteraalske DS i perioden sommeren 1921 til våren 1922, dermed klarte selskapet og opprettholde ruten med 4 skip.

Etter forliset fant Det Vesteraalske det mest fornuftig og kontrahere ett nytt skip, istedenfor å leie inn tonnasje. Kontrakten gikk til  Torsvik Mek. Verksted i Breivik i 1923. Skipet ble  imidlertid ikke levert før i november 1924, etter at hun hadde noen turer som substitutt i hurtigruten. Skipet fikk overta det godt innarbeidede navnet ”Mosken” etter forgjengeren som hadde forlis 3 år tidligere.

”Mosken” kom til å vekke stor oppmerksomhet ved sin praktiske og smakfulle innredning.

Da ”Fremskrid” ble totalskadd etter brann 14. mars 1925, ble DS ”Skjergard” på 190 brt kjøpt  og satt inn i de kortere lokalrutene. Skipet var ett forholdsvis gammelt skip, bygget i 1908  ved Trondheims Mek. Verksted. Etter VDS overtok ”Skjergard” ble skipet døpt ”Børøysund”. Fra og med dette året ble lokalrutekontrakten med staten inngått for ett år av gangen.

På grunn av den sterke konkurransen fra ekstrabåtene i kystfarten fikk selskapet merke det på lokalrutens økonomi, VDS så seg derfor nødt til å underholde disse rutene på billigst mulig måte. ”Mosken” og ”Røst” ble derfor lagt i opplag en periode, mens MS ”Leifeseth” ble leid inn for å trafikkere bygderutene. Lokalrutene ble nå underholt av innleid tonnasje, disse var både mindre og rimeligere i drift.

For å få korrespondanse med Ofotens DS sitt skip DS ”Nordnorge” som trafikkerte ruten Narvik – Trondheim, ble derfor en av turene utstrakt fra Svolvær til Skutvik i Hamarøy.

Da Stamsund fikk fast hurtigruteanløp i 1929 fikk dette også betydning for lokaldampskisrutefarten i vest Lofoten. Dette medførte at Stamsund ble ett viktig omlastningssentrum for vest Lofoten, med post, last, og passasjerer som skulle videre med hurtigruten.

Selskapet hadde på denne tiden 5 lokaldampskip, samt at de leide motorfartøyet ”Holmsnes” for å underholde lokalrutene i Lofoten og Vesterålen.

I 1932 førte den alminnelige konjunkturnedgangen til nye innskrenkninger. Dette resulterte i at selskapet i høstmånedene måtte legge noen av sine lokalskip i opplag, og heller leie billigere tonnasje for å underholde disse lokalrutene. Men i 1934 kom det en henvendelse fra dampskipskonsulenten til selskapet om at leien av fiskefartøyer vekket stor uvilje i distriktene, og han utrykte at man håpet å oppnå balanse i driften ved anvendelse av de vanlige skip.  Regnskapet for 1933 viste da også et mer tilfredstillende resultat, og de vanlige lokaldampskipene kunne nå gjenoppta sine ruter.

På slutten av trettitallet var dampskipenes glanstid gått mot slutten. Da ”Hadsel” sitt sertifikat gikk ut i 1938 ble skipet i midlertidig lagt i opplag, men året etter fikk skipet sertifikatene sine tilbake, og ”Hadsel” tjenestegjorde som reserveskip.  Samtidig ble det kontrahert ett nytt skip ved Moss Værft og dokk, som skulle få overta det gamle ærverdige navnet ”Hadsel” ved leveringen i november 1940. Dette var selskapets første store lokalmotorskip, med landets første vribare  propell anlegg.  Ved leveringen ble den gamle ”Hadsel” omdøpt til ”Sortland” , og senere solgt i 1941 til Namsos DS, i Namsos.

 

Økningen i antall anløp fant sted i perioden 1906, med 70 lokalanløp, til 1923 med 81 anløp i vanlig lokalrute, samt 40 i bygderuter, så til sammen hadde man 120 anløp i Lofoten og Vesterålen. Perioden 1923 fram til den annen verdenskrig var det ikke noen ytterligere økning av antall anløp i disse distriktene. Dette må ses i betraktning at i denne perioden begynte veinettene å bygges ut både i Lofoten og Vesterålen. Den allerførste drosjen i Vesterålen begynte allerede i 1916 og trafikkere rundt Hadseløya, mens Vestvågøy fikk sin allerførste bilrute samme år.

I 1939 omfattet selskapets lokalfart tre ukentlige seilinger fra Svolvær til vest Lofoten, med en direkteseiling Røst – Bodø, og retur tilknyttet til den ene,  videre to turer til Gimsøy og Borge, fire turer til Ytre Vesterålen, dels med Stokmarknes dels med Melbu som utgangspunkt, og tre turer fra Stokmarknes til indre Eidsfjorden.

Vesterålsruten gikk dels til Svolvær så fremst hurtigruten gikk innom Tjeldsundet. En av rutene på indre Vesterålen fortsatte via Svolvær til Skutvik som nylig hadde fått ordinært hurtigruteanløp.

Disse lokaldampskipsrutene var opprettholdt av selskapets 5 lokaldampskip, samt at bygderutene i Vesterålen ble opprettholdt av det innleide motorskipet ”Havgolla”.

Under de verste kamphandlingene i 1940 stoppet all lokalrutefart i Lofoten og Vesterålen, men tok seg opp igjen utpå sommeren.

Det ble nå vanskeligere å få tak i kull, dette medførte innskrenkninger i rutetilbudet. Det siste krigsåret var det kun en ruteavgang hver 14 dag i de forskjellige distriktene.

Under evakueringen av Finnmark og nord Troms høsten 1944, ble det et enormt behov for tonnasje som kunne frakte de evakuerte sørover. Vesteraalske sine lokalskip ”Mosken” , ”Risørsund”, og ”Røst” ble satt inn i dette arbeidet. ”Risørsund” var hele seks turer til Finnmark, og over 2000 evakuerte reiste med Vesteraalske sine skip sørover til Harstad, Vesterålen, og Lofoten.

Det var kun ”Børøysund” som ble igjen, og som opprettholdt sine lokalruter.

Under krigen hadde selskapet mer  å tenke på enn å prioritere penger til vedlikehold av sine skip, dette gjaldt også lokalrutebåtene. Så etter krigen var disse båtene ganske nedslitte. Selv om selskapet kunne ha tenkt seg en del utskifting av lokalbåtflåten, så prioriterte heller rederiet å få i gang hurtigrutedriften igjen, de hadde jo tross alt mistet to hurtigruteskip under krigen.

Som sagt var lokalbåtene veldig nedslitte, disse gikk nå på verksted for oppussing, og omfattende vedlikehold. For å avløse disse lokalbåtene ble ”Grøtøy” og ”Bleik” innkjøpt for å avhjelpe situasjonen. Disse to skipene ble senere solgt i 1949, og i 1951, da selskapet fikk levert de to små  enklassebåtene ”Reine” og ”Nyksund” fra Em. Moen og Søns Båtbyggeri i Risør. Disse to båtene var på 150 brt., og var bygget i tre. På grunn av sine forholdsvis små størrelser, kom de til å egne seg godt i selskapets bygderuter, og for kortere lokalrutefart.

Det Vesteraalske DS hadde prioritert lastekapasiteten mer en passasjerplassene,    dette fordi at selskapet måtte følge med samfunnsendringene i distriktene. Både Lofoten og Vesterålen fikk utbygd veinettet betraktelig i 1950 årene, det kan også nevnes at VDS fikk sin første bilferge ”Bø” i 1948, likens med Vesteålens Trafikklag på Sortland. Flere og flere busser og rutebiler ble gradvis vanligere å se rundt om i Lofoten og Vesterålen.

I Lofoten fikk man først sine to bilferger i 1955 og 1956 av det nyetablerte Lofoten Trafikklag. Kommunikasjonsmønsteret holdt nå på å endre seg helt  i distriktene.

Det Vesteraalske DS måtte bare følge etter de nye kommunikasjonsmønstrene,

dette resulterte i at det ble bare færre og færre tradisjonelle lokalruteskip å se. Men til gjengjeld fikk Vesterålen flere bygderuter rundt om i bygdene, som var helt avhengige av statstøtten som var på ca 2 mill i året. På 50 tallet var det en god del  bygder som var helt uten veiforbindelser, og disse var helt avhengig av bygderutene.

Ut over 50 tallet var det så å si nesten helt fritt for lokaldampskip i Lofoten og Vesterålen. ”Røst” ble solgt til opphugging i 1951, ”Risørsund” i 1955,  og til slutt ”Mosken” i 1957. Nå var det kun DS ”Børøysund” som var igjen, med kullfyrt kjele.

Til erstatning for ”Røst” og ”Risørsund” ble det kontrahert to nybygg fra P. Høyvold Mek. Verksted i Kristiansund.   Det første av disse to skipene ble døpt ”Flakstad”, og året etter kom ”Strønstad”. Det sistnevnte skipet var ett framtidsrettet skip med plass til 4 biler. ”Flakstad” ble i 1966 solgt til TFDS, mens ”Strønstad”  fortsatte å trafikkere lokalrutene på Innlandet og raftsundet helt fram til 1985.

I 1958 forliste motorlokalskipet ”Hadsel” og til erstatning for denne kom nye ”Røst” året etter.

”Børøysund” hadde de siste årene fungert som reserveskip, og ble i 1961 solgt til Hadsel Yrkesskole på Melbu.

I de senere år ble flere og flere av lokalskipene enten lagt ned, det kom som en følge av veinettutbyggingen, eller ble erstattet av hurtigbåter som er mye raskere enn de gamle lokalbåtene. Men om komforten er like bra på disse sammenlignet med de gamle kan vel diskuteres….  .

  
 
 

Nyheter

SkipsNytt
Her vil det bli oppdateringer på skipsfronten langs kysten. Så langt det lar seg gjøre.