Anne Cath. Vestly:

Hei, Jeg er født på Rena 15. februar 1920 og bodde der til jeg var fire år. Da flyttet familien til Rudshøgda på Hedmarken, hvor vi leide et føderådshus på en  stor gård som het Bolstad. Fra vinduet i annen etasje kunne jeg se ned på noen små hus som lå nedenfor jernbanelinjen. Der bodde Alf Prøysen, men han var litt eldre enn meg, så vi ble ikke kjent den gangen.

Moren og faren min, storebror Mentz og jeg bodde på Rudshøgda i 3 år. Det var jo ikke lenge, men akkurat i den alderen tror jeg vi er veldig åpne for inntrykk, så jeg husker svært godt fra den tiden, og hedmarksdialekten er vel også den dialekten jeg husker best fra de stedene jeg har bodd. Etterpå flyttet vi til Jessheim, og da vi hadde bodd der i tre-fire år, flyttet vi til Lillehammer. Der bodde vi lengst, hele ni år, helt til jeg var blitt så gammel at jeg hadde tatt artium. Da flyttet vi til Oslo. Men da var det bare tre av oss, for far døde tidlig, det første året vi bodde på Lillehammer og jeg var elleve år.

Jeg kom til Oslo og var opptatt av mange ting. Jeg skulle gå på de konserter jeg kunne få med meg, og jeg skulle gå på teater. Det med teater tror jeg at jeg skal si litt mer om.

 På grunn av all flyttingen var jeg blitt en veldig sjenert og usikker unge, redd for mennesker. Jeg tror jeg var ni år første gangen jeg fikk spille teater, og da skjedde det noe som var fantastisk både for meg selv og andre. Redselen forsvant, sjenertheten også. Jeg var nok spent og nervøs for det jeg skulle gjøre, men samtidig var jeg på en måte ikke redd for menneskene i salen. Det var en sånn rar opplevelse at jeg hele skoletiden var opptatt av én ting - om jeg skulle få spille teater det skoleåret. Det var to sjanser, den ene var speidertroppen (blåspeider) og den andre var teater på skolen.

Det var vel en måte å få litt ferie fra meg selv. Jeg kunne late som jeg var helt andre mennesker og samtidig bruke det av meg selv som var beslektet med disse menneskene. Samtidig spilte jeg piano hele oppveksten, og mor hadde nok håpet at jeg gikk den veien, men det nyttet ikke. Jeg ville bli skuespiller, trodde jeg. Den gangen var det nesten flaut å si høyt, iallfall for meg, så istedenfor å gå til en skuespiller for å lese, begynte jeg å skrive små roller for meg selv, som etter hvert ble til et helt lite kabaretprogram som jeg oppførte på små husforestillinger under krigen. På den måten ble jeg lagt merke til av de menneskene som siden startet Studioteateret hvor jeg var i 5 år fra 1945 til 1950. Der ble jeg klar over at jeg ikke passet så godt inn i et ensemble. Jeg var vant til å stå alene på scenen med egne tekster, og jeg begynte å skjønne at det å skrive om mennesker kanskje var nærmere meg selv enn å spille dem.

Johan Vestly og jeg giftet oss i 1946. Vi hadde det ganske vanskelig økonomisk de første årene. Johan var jo tegner og maler, og som dere kanskje vet er ikke det helt lett å leve av, iallfall ikke i begynnelsen. Han tok seg tegnelærerjobb og jobb i Kringkastingen, og jeg reiste rundt på tivoli av alle ting og skulle underholde på lørdagskvelden. Jeg hadde jo mine små kabaretnummer, men de passet ikke så veldig godt på utescene blant karuseller og sånt.

Da teateret gikk inn, sluttet jeg som skuespiller og begynte å skrive for alvor, først hørespill for Lørdagsbarnetimen, og siden fortellinger i Barnetimen for de minste, og fra 1952 til i dag har jeg hatt sendinger der. Da Barnetimen for de minste kom, syntes jeg at jeg endelig fant det mediet som jeg følte meg hjemme i. Der kunne jeg både skrive og fremføre stoffet selv. Da var jeg blitt over tredve år, så jeg skjønner godt at en må rote litt og prøve forskjellige ting før en er blitt kjent med seg selv.

Ole Aleksander

Vi hadde fått en sønn nå, og han og Ole Aleksander hjalp meg på en måte til å starte på nytt. Jeg husket hvordan det var å være barn, og selv om jeg var voksen, kunne jeg godt identifisere meg med en liten gutt som skulle vokse opp i den store byen. Da de første fortellingene om Ole Aleksander kom ut i bokform med Johans tegninger, var vi veldig spente begge to. Jeg syntes det var fint at dette stoffet ikke bare skulle være i radio og forsvinne ut i luften. Jeg kunne gjerne betalt 100 kroner for å få gitt ut den boken, enda jeg slett ikke hadde penger. Men det slapp jeg altså, for det gjorde Tiden Norsk Forlag for oss, og etter hvert var det nok bøkene som bar oss gjennom årene. Jeg skrev om Ole Aleksander i 5 år, og det ble 5 bøker av det, Ole Aleksander Filibom-bom-bom, Ole Aleksander på farten, Ole Aleksander får skjorte, Ole Aleksander og bestemor til værs og Ole Aleksander på flyttefot.

Mormor og de åtte ungene

Nå var jeg blitt så godt kjent med ham at det var helt vondt å slutte, men det må en jo mens leken er god, som det heter, og jeg begynte å skrive om mormor og de åtte ungene. Til å begynne med kjente jeg dem slettes ikke, men etter hvert kom jeg godt ut av det med dem, og Ole Aleksander dukket også opp i huset i skogen. De 7 bøkene om de åtte ungene heter: Åtte små, to store og en lastebil, Mormor og de åtte ungene i skogen, Marte og mormor og mormor og Morten, En liten takk fra Anton, Mormors promenade, Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark og Morten og mormor og Stormvind.

Lillebror og Knerten

En høst skulle jeg for første gang i mitt liv være gudmor. Jeg skulle bære et barn til dåpen, en lillebror med to søsken som var en god del eldre enn ham. Så begynte jeg å tenke på det å være den yngste i familien. Selv var jeg lillesøster, og vet litt om hvor glad den minste er i de andre i familien - og også får masse kjærlighet selv - men samtidig hvor ensom den lille kan være når de andre er opptatt med sitt og kanskje spredt for alle vinder i løpet av dagen. Attpåtil hadde jeg nå her hjemme, en lillebror og en storebror. Så kom altså plutselig Lillebror der utenfor det nye huset sitt ved landeveien og heldigvis fant han Knerten. Selv har jeg aldri funnet ham, men jeg vet litt om å skaffe seg venner som ikke nødvendigvis går på to eller fire ben og er såkalt levende. Det er så mange slags kamerater bare man får øye på dem.

Knerten er fin å ha for Lillebror, men når storebror Phillip er hjemme, da kommer Knerten ofte bort i huset sitt. Det kan se ut som om Lillebror har det problemfritt og trygt, men ungene, en del voksne og jeg skjønner at det er ganske vanskelig av og til når man står utenfor butikken og venter på at mor skal komme og «blunke formiddagsmat» til ham eller for eksempel den gangen han måtte være med Phillip for mor er kommet på sykehus.

Det henger vel litt sammen med tiden i 1960-årene at moren til Lillebror er den første moren jeg skriver om som går ut i yrkeslivet, og noe som nok ikke var så vanlig den gangen var at hun begynte å lese til artium hjemme. Da jeg hadde fortalt dette i barnetimen, var det mange kvinner som kom bort til meg eller stanset meg på gaten og sa: «Det har vi ikke tenkt på, at nå mens ungene er små, kan vi kanskje få oss en utdannelse».

Og på Gampetreff ble Lillebror kjent med Vesla (også kalt Prinsessen) og Lille-Bjørn, han som også dukker opp i Guro-bøkene og bøkene om Ellen Andrea.

I Bessby kjenner han Magnus og Ivar, og det er de tre som lager Knertenklubben.. Lillebrors fantasi får hjelp av Knerten hele tiden - både når de leker tog (dessverre på skinnene), men også når de fabler om det lille nye året som liksom er en baby - babyen de finner som Forundringspakken.

Dette var bare noen tanker om Knerten. Det er blitt 7 bøker om ham: Lillebror og Knerten, Trofaste Knerten, Knerten gifter seg, Knerten i Bessby, Knerten og Forundringspakken, Knerten på sykkeltur og Knerten Detektiv og Handelsreisende Lillebror.

Aurora

Så kom bøkene om Aurora. Da var jeg vel mest opptatt av at alle familier ikke nødvendigvis må ha det samme mønsteret. Men etter hvert ble jeg kanskje vel så engasjert i hvordan menneskene var mot hverandre når forskjellige miljøer møtes. Aurora er nok hovedpersonen, men jeg er veldig glad i pappaen hennes også.

Jeg skrev 7 bøker om Aurora: Aurora i blokk Z, Aurora og pappa, Aurora og den vesle blå bilen, Aurora og Sokrates, Aurora på Hurtigruten og Aurora fra Fabelvik.

Det kan se ut som om jeg har skrevet en bok årlig. Det har jeg nok ikke gjort. Fra 1970-74 skrev jeg ikke et ord. Grunnen til at jeg kunne gi ut bøker likevel, var at jeg hadde så mye stoff fra før. Jeg hadde jo skrevet nye fortellinger for barnetimen for de minste i alle år og kunne hente bokstoffet der.

Men nå var det akkurat som jeg ikke torde gi meg ut på noe nytt, satt bare og glodde på det hvite papiret og kunne ikke begripe at jeg hadde våget å skrive og attpåtil utgi det.

Jeg tok meg en lang pause - reiste litt. Det var fint og slitsomt, og jeg kom mange steder i dette fantastiske landet vårt og leste og fortalte for både barn og voksne.

Guro

Men så bestemte jeg meg for å skrive om Guro. Hun satt på toget sammen med Erle og reiste til byen. Så svært mye mer visste jeg ikke om dem da, men det har jeg ikke gjort med de andre jeg har skrevet om heller. Etter hvert ble jeg kjent med dem, og jeg kom over angsten jeg hadde hatt. Det ble mange barnetimer om Guro (7 bøker). Jeg tror jeg visste hvordan Guro hadde det. Hun hadde mistet faren sin og var på vei til et fremmed sted. Da Erle endelig skjønte at hun kunne bli vaktmester og få et arbeid hun likte, og også leilighet, lysnet det litt for dem begge to selv om det var mange vanskeligheter til å begynne med. Så kommer historien om Bjørn vaktmester og Lille-Bjørn, Erles tvil om hun skal våge å gifte seg med Bjørn. Hvordan ville Guro ta det? Eller får vi vite mer om livet på Tirilltoppen, Guros venner; først og fremst Sokrates, men også Ellen Andrea. Fiolinen ble en god venn for Guro og for meg også, for da Guro hadde fått fiolin av Tullemor og Bestefar Andersen til jul, gikk det opp for meg at jeg måtte vite litt om det instrumentet hvis jeg skulle greie å skrive om en liten pike som skulle lære å spille. Så vi satte i gang begge to. Etterhvert begynte Sokrates også. Ingen av oss var noe vidunderbarn, og det var kanskje derfor så mange barn begynte å spille fiolin den gangen. Både Guro og Sokrates har forresten fortsatt og blitt veldig gode til å spille. Det har ikke jeg.

Guro var den siste jeg skrev om, trodde jeg, og tok pause igjen. Bøkene om Guro heter: Guro, Guro og nøkkerosene, Guro alene hjemme, Guro og fiolinen, Guro og Lille-Bjørn, Guro på Tirilltoppen og Guro og Frydefoniorkesteret.

Kaos og Bjørnar

Mange trodde nok at det var Ellen Andrea jeg skulle skrive om etter hvert, hun som ble kalt Forundringspakken da Lillebror og Knerten fant henne som baby på kirketrappen i Bessby første nyttårsdag for flere år siden, men Kaosbøkene ville komme først. Alt var så skremmende ute i verden. Iskaldt snakk om atomopprustning ved siden av alt vi hadde fra før av, forurensning både i luften og i forholdet mennesker og stater imellom. Den første boken om Kaos kom i 1982, og den har jeg jo fått en del påpakning for – bare navnet var skrekkelig, syntes kritikerne. For meg var det godt å si det, og gutten het jo egentlig Karl Oskar, så jeg hadde en slags unnskyldning for å kalle ham Kaos. Dagbroren hans, Bjørnar, har ryggmargsbrokk og sitter i rullestol, men han er egentlig hjernen i dette kameratskapet, og det er han som finner ut at menneskene må ha hjelp fra en annen klode hvis de vil bli kvitt våpnene sine. De fremmede kommer utstyrt med en kjempemagnet som drar våpnene med seg.

Siden kom det mange flere personer i fortellingene: Lilla Olaug og Lubben - Lilla Olaug er datter av kokken på høyfjellshotellet, Lubben bor i Vetleby sammen med moren sin. Foreldrene er skilt. Faren til Lubben har giftet seg på nytt igjen og bor på Vestlandet, og der har Lubben en babybror. Moren til Bjørnar, Eva, er dagmamma for Kaos, Bjørnar, Lilla Olaug og Lubben, men det utvikler seg også slik at foreldrene blir kjent med hverandre. Ellers er det faster og fastermann som er den nære familien til Kaos. Det er 5 bøker om Kaos: Kaos og Bjørnar, Lilla Olaug og Lubben, Kaosgutten i Vetleby og verden, Kaos førskolegutt og Kaos og hemmeligheten.

Ellen Andrea

I 1992 kom boken om Ellen Andrea. Det er jo ikke hennes mormor, men mormor i huset i skogen som vel har vært med i de fleste bøkene mine. Ellen Andrea er det noen kaller for en lystløgner, men jeg foretrekker å kalle henne en liten dikter. De som kjenner henne godt, holder et øye med lillefingeren hennes, for når fantasien hennes løper litt løpsk har hun avtalt at hun skal vinke med den, så de skjønner at det hun forteller ikke nødvendigvis er helt sant. Ellers er hun mye sammen med Guro og ikke minst Den Hemmelige Klubben. Mormor er med på reise til Island og blir en god venn både for lille Lagertha og Ellen Andrea, og når mormor skal reise til Rosa, er det Ellen Andreas som blir med.

Ellen Andrea bor sammen med pappa Phillip, Sirimamma og Lagertha. Phillip er jo storebror Phillip til Lillebror som nå blir kalt Andreas, iallfall noen ganger. Både Siri og Phillip arbeider på legekontoret på Tirilltoppen, Phillip er lege, og Sirimamma tar prøver av dem som er syke. Bøkene om Ellen Andrea heter: Ellen Andrea og mormor, Forundringspakken og Lagertha Rasebasse, 5 på reise, Kostemarsj på Tirilltoppen, Mormor og én til hos Rosa og Småtassene og andre folk på Tirilltoppen.

Jeg har skrevet en billedbok. Den heter Lille-Draugen og er illustrert av Jan-Kåre Øien.

Johan har illustrert alle mine andre bøker unntatt 5 på reise, Kostemarsj på Tirilltoppen, Mormor og én til hos Rosa og Småtassene og andre folk på Tirilltoppen. Det er jo fordi han døde høsten 1993. Da fjernsynet kom, ble Johan veldig opptatt av det. Sammen laget vi programmene om Kanutten og senere kom jo Alf Prøysen sterkt med som Romeo Clive. Ellers laget Johan mange dyreprogrammer, filmen om Sondre Nordheim og programmer om andre kunstnere. Sammen laget vi også filmmanus til de 6 fjernsynsfilmene om Guro.

Johan og jeg fikk 2 sønner og har 5 barnebarn. 2 hunder hadde vi også og akkurat de har nok vært modeller både for Johan og meg, for en må kjenne rasen for å kunne skrive om en hund og å tegne den. I dette tilfellet hadde vi det vi kaller kusinen til Ovnsrøret (vår het Hina) og vi hadde fetteren til Personligheten (vår het Taio).

Ellers vil jeg anbefale dere å gå på biblioteket og spørre etter:
• Gyldendals aktuelle magasin 1978
• Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur 1979 (de siste 30 sidene er om Johan Vestly og meg)
• Norges litteraturhistorie bind V, s 491
• Hvor var kvinnene 1945-1955? Red: Kari Skjønsberg
• Sonja Hagemanns bok om barnelitteratur
• Anne-Cath. Vestly: Lappeteppe fra en barndom (1990)
• Karin Beate Vold, Gunvor Risa, Tone Birkeland: Norsk barnelitteraturhistorie (1997)
• Anne-Cath. Vestly: Nesten et helt menneske (2000)

Hilsen Anne-Cath.

(Kilde: Gyldendal Nettsider)