HER FØLGER ET KAPITTEL FRA BOKEN HERRENS GLAD TRUBADUR:

Mine første stabbende skritt

Da jeg i 1944, som ung alkoholiker, trett av all tomheten ute i like tomme fornøyelser og forlystelser, dans og såkalt moro, overga mitt liv til Jesus, ble jeg, etter hva jeg senere forstod, gjenstand for mistenksomhet. Det som hadde hendt i mitt liv fra barndommen og oppover i ungdommen, er det neppe nødvendig å gi plass til her i boken, da det er godt kjent for de fleste. Men jeg vil i alle fall nevne at jeg allerede som 15-16 åring hadde en lengsel i mitt hjerte etter å bli en virkelig kristen. Jeg tror at kampen mellom Gud og Satan om min sjel allerede hadde begynt ved min fødsel, da jeg gjennom hele barndommen var dømt til ikke å leve opp.

Jeg tror Satan visste hva Gud skulle bruke meg til, og at den kampen jeg har vært i helt fra barndommen, er en følge av min utvelgelse som Herrens vitne. Tildels kan jeg forstå at jeg ble møtt med mistenksomhet, selv blant dem som kaller seg frelst. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en mann med åpenbare feil og mangler, men motivet mitt som et Herrens vitne har alltid vært sølvrent.

Impulsiv og temperamentsfull er jeg, med tendenser både til godt og vondt. Derfor har det også vært vanskelig for mange å forstå mine handlemåter. Når jeg kom inn blant pertentlige, prikkfrie og perfekte kristne, ble jeg betraktet som et uromoment, ja faktisk som en opprører. Disse hadde utadtil et veldig godt renomme, de ville alltid gjerne ha vekkelse, men en veldisiplinert og dannet sådan som ikke skulle være til anstøt for noen. Men hvordan kan de tenke at Gud vil sende en vekkelse uten anstøt, uten opprør og raseri hos dem som alltid har stått Den Hellige Ånd imot? - Det lar seg nemlig aldri gjøre.

Jeg begynte allerede fra jeg ble frelst å be til Gud for syndere, og ut fra det jeg så i Guds ord den gang, å be for syke. Jeg har aldri etterapet noen, så det at jeg ba for syke, så jeg som like selvfølgelig som å be for syndere. Noen ble helbredet, andre ikke. Jeg husker en gang jeg skulle reise med en broder opp til Lårdal. Det var mellom jul og nyttår, hvor jeg fikk oppleve min første store vekkelse, halvannet år etter at jeg ble en kristen. Jeg hadde mange forunderlige opplevelser der. På den tiden arbeidet jeg i et stoppmøbelverksted i Skien og hadd tenkt å være i Lårdal bare ca. 8 dager, men da vekkelsen brøt løs og mange sjeler ga sitt liv til Gud, ble jeg der i et par måneder. Og jeg husker eldstebroderen Aasm. Nyland sa til meg 14 dger etter jeg var kommet dit: "Nu kan du ikke være her lenger Aage, for kassen er tom." Da sa jeg: "Jeg bryr meg ingenting om din kasse, men jeg skal gjøre en avtale med deg. Dersom Gud frelser sjeler på neste møte - tar jeg det som et tegn på at Gud vil jeg skal være - hvis ikke - så reiser jeg hjem." Neste møte ble 4 sjeler frelst. På ullvarefabrikken i bygda var det kommet de ufrelste arbeiderne for øre at jeg måtte reise hjem fordi kassen var tom. Så foretok de en innsamling der, både av mat og penger. En representant for arbeiderne kom opp dit jeg bodde med to store matpakker og med penger, og han sa: "Vi arbeiderne på fabrikken har samlet inn dette, og jeg har en hilsen til deg at du ikke må reise ut av bygda." Han var selv ingen kristen. Og dette grep selvfølgelig også eldstebrødrene, og de skjønte at dette var Gud.

Etter et par-tre måneder reiste jeg tilbake til Skien og verkstedet. Han som eide det hadde jeg selv bedt til Gud for, etterat han kom ut av fengslet, og han hadde arbeidet seg opp som en fin kristen, dyktig og respektert samfunnsborger. Det var mine første stabbende skritt som et Herrens vitne.

Da jeg skulle reise hjem fra Lårdal, fikk jeg lyst til å reise med Telemarksbåten som jeg ikke hadde vært med siden jeg var guttunge. Ombord delte jeg ut traktater og la på de mange bordene i salongen. Da det var gått en stund, ble det bare to personer igjen i salongen, de andre var gått ut på dekket. Det var en mann og jeg. Og denne mannen kom bort til meg og presenterte seg som professor Alf Sommerfeldt. Han holdt traktaten i hånden og spurte om jeg trodde på dette her. "Selvfølgelig", svarte jeg. "Du gjør vel ikke noe du, som du ikke tror på?" Så sa han: "Jeg er ateist og teosof." Det visste jeg ikke hva var, så han forklarte hva ateist betød. Jeg kunne ikke begripe at det fantes mennesker som anså seg selv for å være meget intelligente, som ikke trodde at det fantes en Gud til. Så forklarte han hva teosofi var - det å tro på reinkarnasjon. Når de dør, sa han, så kunne de komme igjen i et dyr eller en blomst. "Javel, ja", sa jeg, "da må du være forsiktig når du kommer hjem, for hvis det skulle komme en rotte over gårdsplassen din, så må du ikke drepe den. Kanskje det er bestemora di! Heller ikke må du gå ned på Youngstorvet og kjøpe avskårne blomster, da kan du risikere å få hele slekta di."  Da så han på meg med store øyne og sa: "Du er meget intelligent." "Å, er jeg det? Det har jeg aldri visst før" svarte jeg. "Nei, jeg mener alle skolene etter at du  er blitt religiøs" svarte han. "Nei, jeg er ikke religiøs", sa jeg. "Å - hva er du da?"  "Jeg er frelst" sa jeg, "og det har jeg bare vært i ett og et halvt år." "Men hvor i all verden har du all den visdommen fra da?" spurte han. "Fra Ham som du ikke tror på", svarte jeg. "Bøy deg ned her, så skal jeg be for deg."  Da grep han luen sin og løp ut på dekket. Etter en liten stund kom han bort til koøyet og tittet forskremt inn i salongen.

Hvis det er å være professor, da takker jeg Gud at jeg aldri har blitt det.

1.Kor. 1,26-28: "For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i veden, det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget."

Jeg fortsatte å arbeide på verkstedet, var med vennene i menigheten rundt på forskjellige steder i fritiden, sang og spilte og vidnet om hva Gud hadde gjort for meg. Og stadig ba jeg til Gud for sjeler og for syke.

Jeg vil ta med noe som hendte 8 dager før jeg ble frelst. En natt etter at jeg kom hjem og var temmelig beruset - og jeg hadde en lengsel i mitt hjerte etter å bryte tvert med dette forferdelige livet i fyll, slagsmål og elendighet - så drømte jeg at jeg gikk inn på et sykehus med en gitar under armen. Jeg kom inn i en stor, hvit sal, hvor det stor rader med senger. Og der stod jeg og spilte og sang om Jesus. De sangene jeg sang var: "Hvilken venn vi har i Jesus" og "Det eldgamle kors". De syke lå og gråt.  Dagen etterpå tenkte jeg: Det kan da ikke være mulig at det skal skje? Jeg hadde ingen gitar, den hadde jeg byttet bort i en flaske brennevin. Skoene mine hadde jeg solgt, dressen min hadde jeg byttet bort. Jeg hadde bare en fillete dress og noen brebunner, så jeg satt for meg selv og tenkte: Det kan aldri bli noen skikk på meg, så mye galt som jeg har gjort. Hvem kan ha tiltro til en slik villmann?

***********************************************************************