Mirakler eller suggesjon?

Så har nok en helbredelsespredikant besøkt Bergen, og mange har besøkt Levende Ord.

For mange kan det virke rart at mange trekkes av dette, men fra et kristent ståsted er det kun tragisk.

En mann hevder at han har spesielle evner gitt ham av Gud, og han inviterer mennesker til å motta et mirakel. Etter møtet er det noen mennesker  med litt mindre vondt, noen som hører litt bedre og noen som klarer å bevege seg litt mer en da de kom.

Er dette Guddommelige mirakler gjort av den allmektige, eller er det psykologiske mekanismer som er i funksjon?

For det første må vi huske at mange som kommer til slike møter er plaget med alvorlig sykdom, og har et inderlig ønske om å bli frisk. De har prøvd mye før, og satser alt på et kort. ?Nå kommer den kjente helbredelsespredikanten, så nå skal jeg bli frisk!? Mye tro mobiliseres, for det er viktig for at man skal bli frisk. Også Ndifon lærer jo dette. Hvem kan da svare nei på spørsmålet om man er blitt frisk? Og dersom helbredelsen uteblir blir det ett nederlag for den syke da troen åpenbart ikke var stor nok.

Positiv bekjennelse er og viktig, så det å benekte symptomer blir en viktig, og farlig praksis. Man proklamerer (sier) at man er frisk og dermed er man det. På bakgrunn av dette er det uten betydning hvilket navn ?helbredelsen? utføres i. Knut, Ole eller Jesus, det spiller ingen rolle. Resultatet blir det samme. Denne praksis kan best betegnes som magi, og har ingenting med Guddommelig helbredelse å gjøre.

 Som en følge av f.eks Benny Hinns ?tjeneste? har mange dødd da de ?trodde seg frisk? og ikke gikk til lege. Og hvem klandrer man da? Gud, eller predikanten?

Videre er musikken viktig, i slike møter. Bakgrunnsmusikk brukes ofte mens predikanten snakker. Det skaper en god atmosfære og menneskene blir mindre kritisk til det som skjer. Dette er kjent fra bl.a. supermarkeder der søt musikk over høytaleranlegget i butikken gjør folk mindre kritisk til hva varene koster.

Men mest alvorlig er det at Ndifon påstår at mennesker er helbredet på scenen i sitt show. Hvordan vet han dette? Hvordan vet den syke det? Hvem sitt ansvar er det om han tar feil? Gud, Ndifon selv eller de pastorer som har invitert ham?

Om helbredelsespredikanter har slike evner som det blir hevdet er det mange sykehus her i landet som kunne trenge besøk av dem. Og om det er Gud som er virksom behøver man jo ikke gå inn i avdelingene, men kun stå utenfor og be for de syke. Men dessverre virker ikke dette, for uten opplegg og regi rundt møtene skjer ingenting. I forventning og suggesjon ligger forklaringen til det som skjer.

Jesus sier at mange vil stå frem og gjøre store tegn og under i hans navn, men han vil vise dem fra seg på den siste dag. Han kjenner dem ikke. Ser vi noen av disse i den helbredeses epidemi som går over det karismatiske landskap i dag? Og burde ikke man ha bedre resultat å vise til enn en ordinær healer, dersom Gud sto bak?

Boken til Joseph Wilting ?Herre , hvem skal vi gå til?? anbefales på det varmeste. Den berører mange av de nevnte problemstillinger

Til deg som sa at ingen skulle få skjære i deg nå ber jeg, gå til lege. Alt for mange har angret bittert at de stolte på en såkalt helbredelsespredikant.

Jon Tore Lie

Fyllingsdalen