BOKANMELDELSEN

?DAGEN? 4. MARS 2002

 

?Herre, hvem skal vi gå til??

Joseph Wiltings nye bok, med undertittel: ?Min vandring i det kristne landskap,? tar et kraftig oppgjør med villfarelser og det Bibelen kaller ?lærdoms vær.?

Norsk kristenliv er hjemsøkt av besnærende åndsstrømninger som til forveksling er lik sunn lære. Problemet er at man i forkynnelse og menighetsliv blander inn både tanker og verdier som med tiden fører bort fra Jesus. Bak står åndskrefter som ikke er fra Gud, men fra hans og vår motstander, djevelen, som er en mester i forkledningens kunst.

Forfatteren var i 40 år medlem av Jehovas Vitner, og hans første bok: ?Riket som ikke kom,? var en rystende avsløring av de maktmidler som ble brukt for å hindre medlemmene i å møte sannheten.

Da Joseph Wilting møtte Jesus, fikk han en ny start i livet, og han ble fylt av et brennende ønske om å hjelpe andre som bokstavelig talt var fanget i Jehovas Vitner. Gjennom ?Stiftelsen  Liv i Frihet? i Hokksund har mange mennesker både i Norge og andre land møtt Jesus og er blitt løst fra denne sekten.

I boken ?Herre, hvem skal vi gå til?? retter Wilting søkelyset mot andre religiøse ledere og deres fordekte læregrunnlag, og det er i sannhet oppsiktsvekkende forhold som avdekkes. Her går ingen grupper fri dersom de bygger på noe som ikke tåler lyset.

Det virker som Wilting har fått en årvåkenhet som ikke er hemmet av tradisjoner og vanetenking. Han går rett til kjernen av de budskap som formidles, uten å skjele til hva slags navn eller posisjon de har som forkynner. Dessuten har han en åpenbar evne til å gjenkjenne bedrageriske særpreg og maktmisbruk uansett hva slags menighet eller forsamling de framstår i.

Boken er et resultat av flere års vandring gjennom det kristne landskap i 4 forskjellige nasjoner, inklusive USA, slik undertittelen sier. Forfatteren har vært innom det meste på sin søken etter pålitelig og troverdig veiledning. Uten forutinntatthet og fordommer oppsøker han forsamlinger i de ulike ?leire? og prøver deres troskap mot Bibelen.

Denne søkende vandring avdekker at forførelsen har trengt gjennom og smittet i et rystende omfang. Innholdet er så oppsiktsvekkende at ingen norske forlag våget å gi den ut. Forfatteren valgte da å trykke den gjennom sin egen stiftelse, med den økonomiske belastning dette førte til.

Etter at boken kom ut, har en rekke høystående ledere blitt utfordret til å kommentere det Wilting bringer til torgs. Foreløpig har det vært øredøvende stille, og man kan lett få inntrykk at boken ties i hjel. Dette forstår jeg utmerket godt, for Wilting har ikke nøyd seg med overflatiske betraktninger, han går i dybden med kilder og dokumentasjon som er egnet til å forskrekke noen hver.

På mange måter er boken en videreføring og konsekvens av ?Riket som ikke kom,? men nå er det ikke Jehovas Vitner som er i fokus. De avsløringer som presenteres, understreker alvoret og viktigheten i bokens tittel. Det er ikke bare liberal teologi og ytterliggående karismatikk som saumfares, og boken fortjener lesere i alle leire. Hva vet vi om Azusa Streeet? Og hvem står bak Alfa - kursene?   Vår tid er så full av forvirring at det i sannhet trenges vekkerrop. ?Herre, hvem skal vi gå til?? er et slikt vekkerrop som vi bør låne øret til.

Stord, 21. febr.2002,

Knut E. Lauritzen.

 

Problematisk ordbruk?

?DAGEN?  21. MARS 2002

 

Redaktør Per Eriksen i Frikirkens hovedorgan ?Budbæreren,? har skrevet en anmeldelse av Joseph Wiltings nye bok ?Herre, hvem skal vi gå til??  Under tittelen ?Viktig anliggende ? problematisk argumentasjon,? karakteriserer Eriksen boken med ord som: ?..trist, ..avsporing med sekterisk form.?

Sitat: ?Hovedproblemet er sammenblandingen av ulike typer argumentasjon. Ville han skrevet en bok om sunne og usunne menigheter, ville det kunne bli en fin bok.?

Videre skriver Eriksen at noen av konklusjonene befinner seg langt fra sannheten.

Sitat: ?Ordbruken blir så sterk at det blir vanskelig å ta den alvorlig.?

Per Eriksens problem er nettopp dette at han ikke tar Joseph Wiltings bok/anliggende alvorlig. Sannheten er at det såvisst ikke er bare Toronto, Trosbevegelsen og andre ytterliggående karismatiske grupper som beskrives i boken. Tankegodset fra det Wilting kaller ?under og tegn-menigheter,? har forlengst spredd seg inn i Per Eriksens eget samfunn, Den Ev. Lutherske Frikirke. Som vanlig når etablerte grupperinger får søkelyset ubehagelig nært seg, avfeier man saken med just slike karakteristikker som Eriksen bruker.

Flere ganger i anmeldelsen skriver Eriksen at det ikke er vanskelig å være enig med Wilting, men ordbruken og språket blir altså for sterkt.

Hva slags argumentasjon er dette? Hvis Wilting har rett, hvorfor skulle han da ikke bruke de ordene som må til for å dekke innholdet?

Per Eriksen må ha meg unnskyldt, men hvorfor skulle vi andre lesere være interessert i at Joseph Wilting skrev en bok slik som Eriksen vil den skal være?

Wilting var 54 år da han i 1986 møtte Jesus. Etter så mange år i åndelig fangenskap, fikk han en brennende trang til å hjelpe andre ut i frihet. På sin vei gjennom ulike forsamlinger, oppdaget han til sin skrekk hvordan forførende lærdommer har fått innpass. Fri for vanetenking og tradisjoner, legger han i boken fram erfaringene, uten omsvøp.

Jeg har lest boken nøye, og sett i forhold til dens skremmende innhold, må jeg si at den faktisk er lavmælt.

Per Eriksen skriver at en video Wilting bruker som sannhetsbevis, ?minner litt om folk som finner ut at annenhver rockegruppe egentlig lovpriser satan ved å spille platene deres baklengs.? Her avslører Eriksen i beste fall stor mangel på kunnskap. For det første er det ikke en video, men mange forskjellige videoer med div. møteopptak hvor K.Copeland, R.H.Browne m.fl. utfolder seg. For det andre har jeg selv sett noen av disse opptakene, og man trenger ikke, som Eriksen sier...?analysere tungetalen? for å se hva som foregår. Jørgen Høgetveit skrev om en av disse videoene at man ikke burde vise dem til hvem som helst ettersom det helt klart var onde åndsmakter som manifesterte seg.

Eriksen hevder at forsamlingen i nevnte møte lovpriser Gud. Hvordan han kan hevde dette, er meg en gåte.

For det tredje trenger man ikke spille rockeplater baklengs for å finne ut hvem som opphøyes. De av oss som har erfart hva som er drivkraften bak rock&roll, kjenner den straks igjen, akkurat som Joseph Wilting umiddelbart avslører maktmisbruk i forsamlinger.

Dette viktige anliggende fortjener mer passende ordbruk enn den Per Eriksen anvender!

Stord, 08.03.02.

Knut E. Lauritzen.