ER ADVENTISTSAMFUNNET EN SEKT?

Av Joseph Wilting

Etter at jeg kom meg ut av Jehovas Vitner våren 1986, var jeg på leting etter et nytt kristent fellesskap. Fra flere hold hørte jeg at Syvendedagsadventistbevegelsen (SDA) hadde mye til felles med Jehovas Vitner. Jeg merket meg også at det eksisterte en del fordommer mot denne bevegelsen. I denne artikkelen vil jeg komme med noen generelle opplysninger om SDA. Dernest kommer jeg med noen  refleksjoner i forbindelse med samtaler jeg har hatt med medlemmer av denne bevegelsen, og personlige iakttakelser fra mine besøk i deres kirke i Hokksund. Jeg vil imidlertid presisere at artikkelen ikke er en gjennomgåelse av  hele det teologiske spekter av bevegelsen, men kun en gjengivelse av mine subjektive erfaringer med SDA. Siden jeg har vært et Jehovas Vitne i nesten 40 år, vet jeg av erfaring hva som kjennetegner en sekt, og ut fra dette erfaringsmessege ståsted kommer jeg med en del tanker.

En del av nedenstående momenter er hentet fra artikkelen i det danske bladet for eks ? Jehovas Vitner, KRISTEN FRIHED, vår søsterforening i Danmark. Dessuten har jeg samlet en del opplysninger om SDA fra Internett. Poul Dal i foreningen Kristen Frihet sier følgende:

 

 

SOM RUSSELL PRØVDE WILLIAM MILLER Å BEREGNE TIDSPUNKTET FOR KRISTI GJENKOMST

SDA oppstod i USA i l863, etter at en stor vekkelse i den religiøse verden var gått over det amerikanske fastlandet. En predikant ved navn William Miller hadde forkynt med stor kraft og overbevisning at Kristi gjenkomst ville finne sted i 1843 eller 1844. Spesielt var profetien i Daniels bok kapitel 8 vers l4 i sentrum, som handler om "de 2300 aftener og morgener" som skulle utløpe før "helligdommen kunne komme til sin rett igjen". Miller tolket helligdommen som jorden og han forkynte at helligdommens renselse var ensbetydende med at jorden skulle renses med ild ved Herrens komme. Og da han ved intensivt bibelstudium var kommet til den konklusjon at "de 2300 aftener og morgener" ville utløpe i 1843 eller 1844, ble dette tidspunkt i hans forkynnelse ropt ut som tidspunktet for Kristi gjenkomst.

Som det sikkert vil være leserne bekjent, fant Kristi gjenkomst ikke sted på dette tidspunkt, og derfor var skuffelsen også meget stor blant de mange som hadde trodd på Millers profetier. Det oppstod en gruppe blant hans tilhengere som begynte å nærlese  profetiene igjen, og nå kom de til den konklusjon at Millers profeti om de 2300 aftener og morgener og helligdommens renselse var riktig nok, men at man hadde misforstått betydningen av Helligdommen. Den helligdom som skulle renses, var ikke jorden, men den himmelske helligdommen. Den nye forståelse gikk ut på at da  den omtalte tidsperiode var løpt ut i 1844, kom Kristus til det allerhelligste i Guds tempel i himmelen og påbegynte en siste forsoningstjeneste som en forberedelse til sin bokstavelige gjenkomst på jorden senere.

Denne utlegning har mange likhetspunkter med både Russells og Rutherfords lære, selv om tidspunktene er forskjellige.

 

ELLEN G. WHITE VAR EN FRAMTREDENDE ?PROFET?

En framtredende "profet" i adventistmens barndom var Ellen G. White, som skrev  flere bøker om adventistenes tro og lære, blant annet det meget kjente verk "Den store strid", som omhandler kristendommens kamp i århundredrenes løp fra den første kristne menighets tid inntil hennes tid. Verket avspeiler en meget sterk forventning om at Kristi gjenkomst snart ville være en realitet tross skuffelsen i 1844.

SDA har delt seg i flere grener hvorav den største er blitt kjent under navnet Syvende Dags Adventister. Den fikk etter hånden mange tilhengere over hele verden og er i dag et internasjonalt religiøst samfunn med over 10 millioner medlemmer. 

 

INNTRYKKET FRA BESØKET HOS  ADVENTISTENE

Ettersom det er visse likhetspunkter mellom  Jehovas Vitners  lære og SDAs lære, synes vi at det kunne være interessant å besøke en av deres menigheter og så berette om våre inntrykk til lesernes bedømmelse. Jeg fikk kontakt med redaktør Åge Andersen fra SDAs sunnhetsblad, og han inviterte oss til å komme til Adventkirkens gudstjeneste i Vejle. Og en lørdag formiddag først på våren dro vi av sted med kurs mot Vejle.

Etter l½ times kjøretur nådde vi fram til Adventkirken i Vejle, men litt forsinket da det var vanskelig å finne adressen, selv om vi hadde fått en grundig an­visning. Men vi nådde fram i god behold og vi ble ønsket hjertelig velkommen av et par av lederne fra menigheden som tålmodig stod og ventet på oss. Nå kunne formiddagens program begynne. Først var det en times bibelstudium og dernest et foredrag eller rettere sagt en preken på nesten en time.

Bibelstudiet var byg­d over Johannes evangeliets 17. kapi­tel med Jesu yppersteprestelige bønn som tema. Menighe­tens medlemmer var forberedt på den måte at de i forveien hadde mottatt et forberedelses­blad som i korte trekk gikk gjennom ho­vedtankerne i kapit­let. De som ønske­t å delta aktivt i bibelstudiet, satte seg i en ring. Nå var vi litt spente på hvor­dan det ville foregå. (Med erfa­ringen om utallige bibelstudiemøter hos  Jehovas Vitner  i bakhodet)

En drøftelse - uten det for oss så kjente spørsmål og svar sy­stem, begynte. Stu­dielederen måtte sette  i gang  med noen åpningskommentarer, men snart var dialo­gen meget livlig, og kapitlet fra Bibelen ble belyst fra alle mulige synsvinkler. Der var in­gen håndsopprekning, men del­tagerne falt på naturlig måte inn med sine kommentarer. Det var ikke spesielt SDA- læresetninger eller syns­punkter som ble drøftet, men det var ganske allmenne kristeli­ge betraktninger, som det ble gitt uttrykk for over det fastsatte emne. Til sammenligning med studieformen hos Jehovas Vitner  kunne vi si at den var mer avslappet, og det var ikke den følelse av innstuderthet som vi var vant til tidligere. 

Etter en liten pause var det re­daktør Åge Andersens tur til at gå på talerstolen.   Han talte om den kamp om menneskenes sinn som foregår overalt i ver­den og om hvordan kristne skulle være på vakt  for ondskapen i dens forskjellige former. Han mente at demoniske krefter hadde overtalet i mange menneskers sinn og hjerter og drog paralleller til hva  som skjedde bl.a. i Bosnia.  Men også ondskapen i vår nærhet, i vårt eget samfunn, skulle vi være på vakt overfor. Men løsningen var å komme til Kristus 100% og dermed være under Guds beskyttelse.

Kanskje pga. en del likhetspunkter i SDAs  og  Jehovas Vitners trosoppfatning hadde vi forestilt oss at vi ville føle oss som til stede i en Rikets Sal hos Jehovas Vitner, men det var ikke tilfellet. Det hjalp også litt å se på det store kors plassert oppe ved talersto­len. Hele den ?Vakttårnsaktige? og skolerte effektivitetsånd synes ikke å være til stede. F.eks. hadde barna i før­ste halvdel av for­middagens program sin egen ?søndagsskole? (her må det hete lørdagsskole) i et tilstøtende lokale, og mange av de yngre fra menigheden var fra­værende pga. deltagelse i et førerkurs fikk vi vite. Først trodde jeg, at de var på kursus med sine hunder, men det  kunne jeg dog ikke riktig få noen sammenheng i. Sene­re løste mysteriet seg. De var på adventistenes speiderførerkurs.

For å aktivere ungdom­men med annet enn utelukkende åndelige sysler hadde de og­så et speiderkorps. Sikkert en glimrende aktivitet for unge mennesker som har bruk for noe annet enn endeløse bibelstudier og prekener.

 

MIN KONKLUSJON ETTER BESØKET

Dette var så mitt inntrykk fra et be­søk hos adventistene. Deres forkynnelse skilte seg ikke umiddelbart ut fra Folkekirkens forkynnelse, men formen ved deres gudstjeneste var mer fri og avslappet og medlemmene var meget engasjert i det som foregikk. Men naturligvis har vi ikke et dypere kjennskap til hvordan det er å være med­lem av adventistenes samfunn i det daglige. Om det er av sekte­risk karakter eller ikke kan ikke avgjøres ved et så flyktig besøk.

Ifølge Åge Andersen har SDA ikke forsøkt at beregne det nøyaktige tidspunkt for Jesu gjenkomst.  Men som trossamfunn lever de i stadig forventning.

 

ER ADVENTISTENE EN SEKT?

Jeg fant nylig noen opplysninger om trossamfunnet på Internett med overskriften: 7. DAGS ADVENTISTER ER IKKE LENGER EN SEKT. I mai 1998 utkom i Genève en rapport  fra en serie fireårige samtaler mellom lutheranere og SDA. Der ble bl.a. konkludert: "I framtiden skal lutheranere i deres nasjonale og regionale kirkesammenheng "ikke lenger betrakte SDA som en sekt, men som en frikirke og et kristent verdenssamfunn?.

Det ble også opplyst at selv om den fireårige serie samtaler er avsluttet, bør lutheranere og SDA møtes av og til til tosidige konsultasjoner. Serien samtaler mellom lutheranere og SDA begynte for noen år siden i Darmstadt (november 1994). Målene for møtene var bl.a. en bedre gjensidig forståelse, oppbrudd fra falske stereotype oppfatninger og oppdagelse av hverandres trosgrunnlag.

Opprinnelig betyr en sekt: ?noen som har skilt seg ut?. Etter denne definisjon ville kristendommen også være en sekt fordi den har skilt seg ut fra jødedommen. Derfor menes det normalt i dag: ?en gruppe som tror at de er de eneste frelste.? De vil alltid tenke:? Det er oss, og så de andre.?

 

HENTET FRA ADVENTISTENES HJEMMESIDE:

Navnet Syvendedagsadventist hentyder til, at SDA holder gudstjeneste om lørdagen og altså fastholder den syvende dag som hellig- og hviledag. "Advent" betyder "komme" og henviser til SDA sterke tro på Jesu gjenkomst for å opprette Guds Rike på jorden. SDAs er fundamentalistisk i sitt bibelsyn, dvs. de fastholder Bibelen som den eneste norm for sin kristne tro og liv, og at dens skribenter er blitt tilskyndet av Den Hellige Ånd. Adventistene praktiserer voksen dåp. Deres gudstjenester inneholder prekener, bønn og fellessang, men utover det avholdes nattverdgudstjenester hver tredje måned. For utdeling av vin og brød etterligner man hvordan Jesus vasket sine disiplers føtter. Menn og kvinner vasker parvis i atskilte rom hverandres føtter. Adventistene spiser ikke blod eller kjøtt fra svin og andre dyr, som ifølge Bibelen er urene. Videre holder de seg fra tobakk og alkohol. Sunnhet prioriteres høyt, hvilket også avspeiler seg i Adventistenes blad: ?Sunnhetsbladet?.

Så langt artikkelen til Poul Dal.

 

MINE ERFARINGER

Først vil jeg si følgende: Når jeg henviser til rapporten om bilaterale samtaler mellom SDA og lutheranere i Tyskland i perioden 1994-1998, bruker jeg framover i artikkelen bare ordet ?rapporten?.

Da min kone og jeg ble kristne, vurderte vi andre menigheter ut fra bestemte kriterium. Det viktigste kriteria for oss var bl.a.: Hvilket syn har bevegelsen/kirken på Faderen, Sønnen, Den Hellige Ånd, forsoningen, nåden osv.

Vi var klar over at flere bedragerske menigheter kjennetegnes ved at de med den ene munnviken sier at de bygger på Bibelen, frelse av nåde, forsoningen etc., mens de samtidig med den andre munnviken sier at man bør oppfylle forskjellige krav. Man kan kalle det en nåde pluss strategi. For at vi kunne finne ut om en  menighet er bra eller sekterisk, var vi opptatt av følgende spørsmål:

 

1.         Har de forandret evangeliet om Jesus Kristus?

2.         Kommer de med tilleggskrav for frelse utenom dem som er nevnt i Bibelen?

3.         Tillater de å ha frihet i Kristus, eller opptrer de diktatorisk?

4.         Oppmuntrer de deg til å ha et intimt forhold til Gud, eller lærer de at du ikke kan ha en slik relasjon til Gud, Jesus og Den Hellige Ånd hvis du ikke anerkjenner lederne?

5.      Er det tillatt å komme med kritiske spørsmål til ledere, eller blir spørsmål oppfattet som mangel på tillit til Gud?

6.      Blir du veiledet til å vokse i åndelig forståelse, eller forteller de deg hva du bør gjøre i alle spørsmål?

7.      Når de kommer med profetiske utsagn, blir de da også oppfylt?

 

Om dåpen sier rapporten:

Vi er enige om at Guds initiativ er grunnleggende for all kristen forståelse av dåpen. ?I begge kirkesamfunn døper vi i Faderens, Sønnens og Den Hellige kristen forståelse av dåpen.  Gud tilbyr frelsen som en gave.?

Kommentar: Som de fleste kristne kirkesamfunn, tror SDA på treenighetslæren, og skiller seg hermed klart ut fra Jehovas Vitner, som fornekter denne lære.

 

Angående korset sier rapporten:

?Han er Herre over tid og rom, og hans soningsdød på korset har vunnet det avgjørende slaget over det ondes krefter og sikret den endelige gjenopprettelse av alle ting.?  ?Det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, og ved ham å forsone alle ting med seg selv, alt i himmelen og på jorden, da han skapte fred ved hans blod, på korset? (Kol 1, 19- 20).

 

Angående sabbaten/søndagen sier rapporten:

?De erkjenner at lutheranere i sin helligholdelse av søndagen henviser både til bibelske argumenter og gammel kristen tradisjon, men de (SDA) holder likevel fast på sin overbevisning om at Bibelen, både i Det gamle og i                                                              Det nye testamente, lærer oss å helligholde den sjuende dag som sabbat.  Ikke desto mindre anerkjenner adventistene at store Herrens tjenere i oppriktighet har holdt søndag til ære for Herrens oppstandelse ned gjennom den kristne tidsalder.?

?Adventistenes lære om sabbaten og Jesu gjenkomst har, på tross av et solid bibelsk fundament, tradisjonelt skapt avstand mellom SDA og andre kristne.  Selv om adventistene fortsatt holder fast ved sine særegne lærepunkter, tar de i dag imot anledninger til fellesskap, til innsats for å møte menneskelige behov og til å utveksle synspunkter med andre kristne.

For adventistene er sabbatshelligholdelse verken en gjerning som skal gi fortjenester eller noe som gjør dem alene til Guds folk, det er snarere at man i takknemlighet mottar en guddommelig gave.  Adventister hevder ikke at det er bare sabbatsholdere som kan bli frelst.  De erkjenner at lutheranere i sin helligholdelse av søndagen henviser både til bibelske argumenter og gammel kristen tradisjon, men de holder likevel fast på sin overbevisning om at Bibelen, både i Det gamle og i Det nye testamente, lærer oss å helligholde den sjuende dag

som sabbat

 

Kommentar: Den tolerante holdningen at lutheranere (underforstått også andre kristne) som helligholder søndagen anerkjennes som kristne, plasserer SDA seg ifølge meg i rekken av kristne samfunn. Sekter derimot framholder sine syn som de eneste saliggjørende.

 

Angående Bibelen og spørsmålet om autoritet i kirken sier rapporten:

?Både lutheranere og SDA anser Den hellige skrift for å være grunnvollen for kirkens autoritet.  Reformasjonens prinsipp om sola scriptura er sentralt for begge kirkesamfunn med skriften som grunnlag for deres forkynnelse.

Lutheranere har en organisk forståelse av autoritet idet autoritet blir utøvd ved ordets og sakramentets tjeneste.  I denne organiske forståelsen, er evangeliet kjernen i autoriteten, skriften er dens dokumenterte grunnlag, sakramentene de ytre tegn, synoder, andre kirkelige organer og de ordinerte prester dens offentlige utøvere, og Ånden dens utvirkende kraft.  For adventister ar det slik at den autoritet som Kristus delegerer til sin menighet er spredt til hele hans legeme.  Alle lærepunkter, all praksis og alle beslutninger står ansvarlige overfor Guds ord.  Avsnittet om Den hellige skrift står som den første av menighetens grunnleggende sannheter, og der står bl. a.:

?Den Hellige Skrift er en ufeilbarlig åpenbaring av Guds vilje.  Den er en rettesnor for menneskets liv og vandel, den autoritative åpenbaring av trospunkter og den pålitelige beretning om Guds gjerninger i historien.?

Kommentar:

Da vi var Jehovas Vitner, var det ganske ille å vise interesse for andre religiøse ståsteder enn sitt eget, ja, det ble regnet som avgudsdyrkelse og kunne føre til utstøtelse. Nå er vi heldigvis frigjort fra denne ensporede tankegangen.

Ved flere besøk i adventistkirken i Hokksund hørte jeg på en forkynnelsen som var Kristus sentrert. Jeg merket  ikke noe elitetenkning om at ?vi er de eneste rett-troende?, et kjennetegn som er typisk for en sekt. I mine samtaler med de fleste SDA merket jeg en broderlig ånd. De ga meg en følelse av å være akseptert og at vi stod på like fot, ikke den arrogante mindreverdfølelse som sekteriske mennesker sprer rundt seg. Derfor følte jeg ingen fordømmelse av min tro eller merket jeg fordømmelse av andre menigheter som «lunkne», «døde», «ikke åndelige», som er den vanlige tenkningen i sekteriske menigheter.

Når jeg var til stede på bibeltimen på sabbaten eller lørdagen, hørtes det forskjellige meninger og kommentarer vedrørende en bibeltekst. Det siste er utenkelig i en sekt som Jehovas Vitner eller en sekt hvor et avvikende svar fra Vakttårnselskapets syn med en gang ville ha ført til at man ble kalt på teppet for å redegjøre for sitt ?avvikende? svaret. Å holde fast på sitt syn ville umiddelbart føre til utstøtelse.

Flere ganger har SDA hørt på meg når jeg talte i forskjellige menigheter eller besøkt mine seminarer. Jeg fikk t.o.m. lov til å holde et seminar om destruktive sekter i  adventistmenigheten i Hokksund. Av erfaring vet jeg at menigheter og personer med sekteriske trekk ikke vil invitere meg. 

I sammenligning med min bakgrunn i Jehovas Vitner merket jeg ikke noe praktisering av et kontroll- orientert lederskap, som krever absolutt lydighet og underdanighet overfor menighetens pastor. Heller ikke merket jeg et raffinert gjennomført manipulering av medlemmene.

I og med at adventistenes har et fundamentalistisk bibelsyn (sola Scriptures dvs bare Skriften), ble det ikke  en overdreven vektlegging på subjektive erfaringer som for eksempel: ?Jeg har et ord fra Herren, Gud viste meg?, etc. noe man ofte hører i karismatiske kretser.

For øvrig kan jeg tilføye at  min kone Jellie og jeg om vintrene de siste 6 år har vært noen måneder på Lanzarote i Spania. Der jobbet vi en del for Den norske sjømannskirken.  Der opplevde vi at kirken ble besøkt av kristne fra forskjellige leirer, også av flere SDA. Jeg la merke til at også adventistene deltok i sangene, brødsbrytelsen og at de  integrerte seg i det sosiale samvær på kirken.

 

 Noen vil kanskje si at adventistene har en  streng livsstil, strenge forskrifter mht. å holde sabbaten,  spising, livsutfoldelse og fritid. Det er riktig at vektlegging på sabbaten på lørdager og det å spise sunn kost er kjennetegn for adventistene. Men kan vi si at slik vektlegging på sabbaten eller sunn kost er ubibelsk? Jeg tror at så lenge man ikke fordømmer andre kristne som helligholder søndagen og ikke forkynner spising av sunn kost som en ?must? for  å kunne være frelst, er det ikke vesentlig, synes jeg.

Et viktig prinsipp for vår holdning overfor mat og drikke finner vi i Romerbrevet 14, 5- 23. Blant annet sies det i vers fem og seks: ?Én holder den ene dagen for å være viktigere enn den andre, en annen mener at alle dager er like?.den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren?.

Det framgår av sammenhengen i hele kapittel 14 at Gud tillater at kristne har forskjellige syn og tolkninger så lenge disse ikke rokker ved grunnsannheter  som for eksempel forsoningen, korset, nåde, etc. Men jeg tror det er feil når noen ?ildsjeler? på grasrota lager et dogme eller en lov av ting der hvor Gud overlater det til egen vurdering og bedømmelse.

Ja, jeg har også møtt slike SDA som prøvde å overbevise meg om sin fortreffelighet og som for eksempel nektet å delta i nattverden i den lutherske kirke, noe som jeg oppfatter som sekterisk.  Men jeg har for eksempel også møtt pinsevenner og personer fra andre trosretninger som prøvde å overbevise meg om sin fortreffelighet og som nektet å delta i nattverden i luthersk sammenheng fordi de mente at presten hadde en feilaktig framføring og forståelse av symbolikken, noe som jeg også oppfatter som sekterisk. Jeg har opplevd at enkelte personer og noen SDA menigheter har et mer sorthvit syn på tingene enn selve lederne i en bevegelse.

Noen hevder kanskje at de har fått psykiske problemer pga. at de har vært underlagt en autoritær leder  i adventistsamfunnet. Det kan være riktig. Men det behøver ikke alltid å bety at hele bevegelsens lederstruktur er autoritært. Jeg kjenner også kristne fra andre kirker og menigheter som har opplevd mentalt overgrep og følgelig har fått store psykiske problemer.

Med hensyn til hva vi får lov til å spise og drikke, er Romerbrevet kapittel 14 veldig klart, synes jeg. Men her kan pendelen slå begge veier. Selv om vi er frie til å velge hva vi skal spise og drikke, kan fanatisme i begge retninger skape problemer.

Nylig hørte jeg på en tv- utsending om en ny sykdom i USA. Det gjaldt en klasse mennesker som spiser bare sunn mat, og er så overdrevent opptatt av helsen og sunn mat at legene har kalt det for en slags ?sosionevrose? fordi de sosialt avsondrer seg fra samfunnet omkring dem. De tar ikke imot innbydelser fra familie og venner pga. redselen for at det blir satt mat og drikke på bordet som de ikke vil/kan spise.

På den andre siden vegrer mange mennesker seg å invitere adventister fordi de ikke vet hva slags mat de skal servere. Selv om man er enig i Bibelens viktigste læresetninger, kan synet på mat og drikke fører til at man isolerer seg.   

 

Rapporten sier videre:

?Selv om adventistene ikke har noen bekjennelsesskrifter, legger de stor vekt på det som Ellen G. White har skrevet, idet de tror at den profetiske gave som Bibelen omtaler, kom til uttrykk gjennom henne.  Hennes livsverk bestod hovedsakelig i å veilede menigheten og gi åndelig oppbyggelse.  Adventistene anser at ?hendes skrifter (er) en varig og pålidelig sandhedskilde til trøst, vejledning, belæring og irettesættelse.? (FB 17).  Ellen Whites autoritet er en avledet autoritet; selv støttet hun fullt ut sola sciptura - prinsippet, og adventistene prøver hennes skrifter med Bibelen.?

Det sies i videre: 

?Den adventistiske selvforståelse har et bredt grunnlag.  Den innbefatter fire elementer:  Adventistens forhold til reformasjonen, tanken om en kosmisk konflikt mellom godt og ondt, misjon og deres syn på ?levningen?.  Adventistene har høye tanker om reformasjonen.  De ser seg selv som arvtakere etter Luther og andre reformatorer, spesielt i sin respekt for de viktige prinsippene: sola scriptura (bare Skriften), sola gratia (bare nåde), sola fide (bare tro) og solo Christo (bare Kristus).  Lærepunkter som andre kan anse som spesielle for adventistene, blir av dem selv betraktet som en fortsettelse av reformasjonens gjenoppdagelse av bibelsk sannhet?. Lutheranere og SDA har dermed en helt forskjellig tilnærming til Skriften, autoritets- strukturer i kirken og autoritative skrifter i tillegg til Bibelen.  Men begge kirkesamfunn har den samme grunnleggende og sentrale kilde til autoritet, Den hellige skrift.?

 

Kommentar:

Når det gjelder Ellen G. White, har jeg litt problemer.  Selv om hun har gitt mye fornuftig og oppbyggende veiledning, er det likevel svært vanskelig for et eks- Jehovas Vitne å svelge en autoritet utenom Bibelen. Når enkelte adventister siterer hist og pist fra hennes bøker, assosierer jeg disse henvisninger med de mangfoldige sitater som Vakttårnselskapet bruker til å henvise hva den såkalte ?tro og kloke tjener? i Brooklyn har sagt.  Siden eks- Vitner har brent seg så kraftig på den ?tro og kloke tjener? eller  ?Guds meddelelseskanal? og ?profet?, som de også kalte seg, er de meget skeptiske overfor alle som påberoper seg å ha profetiske gaver. I Vakttårnselskapet  går man så langt at hvis en person sier ?profeten? i Brooklyn imot, kan han regne med øyeblikkelig utstøtelse. Imidlertid har jeg ikke hørt at man i SDA går til slike drastiske skritt.

Men er det egentlig ikke slik at andre kristne samfunn og bevegelser gjør det samme med sine foregangsmenn? Det er prester som støtt og stadig siterer hva Martin Luther eller Johannes Calvin har sagt. Også disse menn har sagt   fornuftige ting. Slik hører man ved jevne mellomrom pinsevenner snakke om Barratt eller Lewi Petrus, og også disse menn har sagt fornuftige ting.

Jeg har imidlertid problemer med å anerkjenne  Ellen G. White som profet på like fote med Bibelens profeter. Da spør jeg: Var ikke Bibelens kanon fullstendig?

Fra et psykologisk synspunkt vet vi at det i kristenheten er bevegelser  med elementer som har en tendens til å skape autoritære, kontrollerende  typer av lederskap fordi man har begrepet Guds salvede. Vi har grunn til å være bekymret for likheten i disse bevegelser med New Age- bevegelsen. Begge har elementer av magi. Begge tror at kraften i oss selv kan skape vår egen realitet.  Såkalte nådegaver som vi finner hos moderne mirakelpredikanter og i deres  mirakelmøter, har mer sammenheng med hedenskap og okkultisme, og fokusere på kraften som vi kan utvikle ved vårt eget uttalte ord. Gud blir beordret til å hører på våre krav. Det er også vranglære!

Slik fokusering på kraften som vi kan utvikle har jeg ikke iakttatt i SDA. Alle kirker har sin egenart. Derfor er jeg tilbøyelig til å sammenligne seriøse kirker og bevegelser som forskjellige spillelag som har en og samme interesse, nemlig å forkynne Guds Rike på jorden. Og så lenge disse bevegelser holder seg til de bibelske prinsippet i Romerbrevet 8,1, som sier: ?Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus?, bør vi betrakte disse grupper som våre søsken i troen. Derimot blir en gruppe sekterisk når de framhever egen  fortreffelighet og kritiserer andre kristne lag som ?lunkne?, ?døde?, ?ikke åndelige?, osv. 

Selv om SDA har sin egenart i likhet med flere andre kirker, og har lærepunkter som andre kan anses som spesielle, bygger SDA på viktige prinsipper: bare Skriften,  bare nåde,  bare tro og  bare Kristus.  Så langt min kunnskap rekker, regner jeg derfor SDA også som et lag som er med på å forkynne Guds Rike på jorden.

Til slutt vil jeg si at noen kanskje mener å ha en berettiget kritikk av SDA. Men er det ikke slik at det kommer mye grums til overflaten når vi setter søkelyset på noe av de store kirkesamfunn I Norge og I den øvrige verden? For eksempel var den Lutherske Kirke I Norge, før Hans Nielsen hauges tid I høy grad undertrykkende og autoritær. Derimot er den nå tolerant overfor andre kirker og menigheter.

Johan Calvins reformerte kirke fra Sveits har heller ikke mye å skryte av. Flere hundre mennesker på 1600- ttallet som ikke kunne godta treenighetslæren ble nådeløs henrettet. Så vidt jeg vet kan jeg ikke tilskrive SDA en slik mørk fortid. I dag har pendelen I flere kirker og menigheter slått over fra intoleranse til  toleranse. Men ved å forkaste Bibelen sunne lære og godta verdslige normer, har toleranse I mange menigheter gått alt for langt.

Fordi alle mennesker i utgangspunktet er ufullkomne, kan vi heller ikke forvente å finne en fullkommen menighet. I likhet med Paulus må vi innrømme: ?Vi for står stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne? (1 Kor 13, 9). Det vi med hundre prosent sikkerhet vet, og kan si, er at Jesus skal styrke oss med sin Ånd inntil enden kommer (! Kor 1, 7-8).