I sitt svarinnlegg søker Ragnhild Schanke å belyse Bibelens påståtte uklarhet ved å referere en oversikt fra D. J. Good over 11 navn som eksempler på "de mest leste teologiske forskere på 80- og 90-tallet", som alle skal ha "det til felles at de tar Bibelens autoritet alvorlig".

Det er en merkverdig navneliste. De fleste har bare lokal amerikansk interesse; én av dem var ikke teolog, men middelalderhistoriker (Boswell); og én av dem er den mildt sagt kontroversielle Newark-biskopen J. S. Spong, som i et av sine kampskrifter gjør et hovedpoeng av at Paulus egentlig var et seksualpsykologisk kasus; han er neppe blant dem man først ville tenke på som fagautoritet dersom man ønsker å ta Skriftordet på alvor i drøftingen av homofilispørsmålet.

Avgjørende blir uansett: Er det noen bærekraft i deres argumentasjon? Når det sies og skrives mye uklart om Bibelens syn på homofilt samliv, behøver det ikke nødvendigvis å bety at det er i bibeltekstene uklarheten ligger.

– Noen oppsummerende momenter til debatten fra min side:

(1) Vi synes å være enige om at begrepene som Paulus bruker om homoseksuelle handlinger i 1 Kor 6 og 1 Tim 1, har et videre betydningsfelt enn såkalt pederasti (jfr. derimot f.eks. R. Scroggs og J. Jervell). Vi synes også å være enige om at det greske ordet som blir brukt her, nemlig substantivet "arsenokoítes" (flertall arsenokoítai) = "hankjønnssamligger(e)" jfr. bibeloversettelsens "menn som ligger med menn", sannsynligvis er dannet med basis i den greske teksten til 3 Mos 18,22 og 20,13 (om forbud mot homoseksuelle handlinger); det er da en substantivisk omforming av et verbaluttrykk.

Men da skjønner jeg ikke hvordan Ragnhild Schanke fortsatt kan si at "ingen vet hva arsenokoitas (sic) betyr", at begrepet kan sikte til heteroseksuelle som hadde "en biseksuell livsstil" og at det ikke også kan inkludere "ekte homofile".

Jeg mener å ha solid faglig grunnlag for å slå fast følgende: Det sammensatte ordet "arseno-koítes" følger helt ordinære greske regler for orddannelse. Det hører til en ordtype der første ledd ("arseno-") er "objekt" for det andre leddet som er et verbalsubstantiv ("-koites"). Ordet betegner en person av hankjønn som utfører seksuelle handlinger med en annen person av samme kjønn. Ordet i seg selv sier intet om partenes alder. Som gresk glose er "arsenokoítes" hverken spesielt "vanskelig" eller "ekstremt sjeldent", slik det ofte hevdes (flere titalls eksempler fra de første århundrer e.Kr.). Men det er altså et ny-ord i nytestamentlig gresk, kanskje endog skapt av Paulus selv. – Vi har flere eksempler på ny-ord av denne typen, f.eks. "kardio-gnóstes" = "hjerte-kjenner", Apg 1,24; 15,8.

Konstruksjonsmessig svarer orddannelse arsenokoites til norske ord av typen "styreleder", "formgiver", "elveredder", "medieforsker" og "barnemishandler". Disse ordene kunne risikere å bli kalt "ekstremt sjeldne" av en fremtidig forsker selv om han hadde tilgang til det store standardverket Norsk Riksmålsordbok (fullført 1957). Ingen av dem er nemlig belagt i norsk før etter 1960.

Paulus markerer ved sin bruk av dette ordet (i stedet for de mer vanlige greske ord i samtiden) på den ene side tilknytningen til bibelsk (gammeltestamentlig) tenkning og terminologi, og på den annen side unngår han å bli misforstått i retning av å referere til avgrensede eller bare særskilte former for homoseksuelle handlinger, knyttet til f.eks. pederasti, prostitusjon, eller biseksuelle forhold (mellom en gift mann og en mannlig "frille" (latin: "concubinus"), jfr. VL 16.8.). Begrepet understreker at Det nye testamente i 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10 taler om homoseksuell adferd generelt, innen rammen av en større opplisting av ulike handlinger som er i strid med Guds gode vilje.

(2) I sin artikkel i VL 3.8.00 henviste Ragnhild Schanke til fire kirkefedre som angivelig skulle gi støtte til hennes tolkning av de bibelske begrepene. Jeg har overfor henne dokumentert at disse henvisningene er et mistak. De nevnte kirkefedrene er både feilsitert og feiltolket, og de kan ikke tas til inntekt for de oppfatningene som er blitt anført i VL. Det må virke svært forvirrende for de lesere som ikke har anledning til å gå til kirkefedrenes egne tekster, når de slik blir presentert for en tilsynelatende solid, men egentlig helt uholdbar "dokumentasjon".

(3) Et viktig punkt hos meg har vært spørsmålet om hva den språklige uttrykksmåten har å si for helhetsforståelsen av Rom 1. Jeg viste bl.a. til "artikkelens generiske bruk" (ikke "generativ", som hun feilaktig skriver). Hennes kommentarer til dette treffer etter mitt skjønn ikke saken. Enkelt sagt tjener bruken av bestemt artikkel i Rom 1,26f på gresk til å fokusere på "arten" (= "genus"), ikke til å identifisere noen bestemte mennesker eller en avgrenset gruppe.

(4) Hennes omtale av såkalte "mannlige konkubiner", som ifølge henne kunne være frigitte slaver og som "var den kvinnelige i forholdet", er så mangelfull at den blir direkte misvisende. En romersk slave kunne godt betegnes som "concubinus", og han kunne godt være den "mannlige" i et forhold.

(5) Flere ganger i sine artikler har Ragnhild Schanke trukket inn momenter som viser at hun beveger seg fra teologien over i sosiologien (jfr. henvisningene til Th. Laqueur og R. Taylor). Dette fremgår særlig av hennes refleksjoner omkring Rom 1 og bruken av uttrykk som "anatomisk kjønn" og "sosialt kjønn", f.eks. i hennes eiendommelige overveielser omkring de greske ordene "arsen" (= "av hankjønn, mannlig") og "anér" (= "mann"). Overfor slike sosiologiske hypoteser må det fastholdes at adjektivet "arsen" i utgangspunktet er et biologisk, ikke et sosiologisk, begrep. Derfor forbindes det på gresk både med dyr og mennesker, for å markere deres biologiske kjønn.

Når først det sosiologiske perspektivet blir såpass fremtredende, undrer det meg at fokuseringen i hennes artikler så ensidig er på bare den mannlige homoseksualitet, enda Rom 1,26-27 jo faktisk er blant de relativt få greske tekster som også taler om kvinnelig homoseksualitet.

Det er mye Ragnhild Schanke og jeg bør samtale videre om i andre fora. La meg til slutt for enkelthets skyld henvise interesserte til MF-uttalelsen "Homofili, kirke og samfunn" (1993), som også foreligger som "Credo-hefte". Her gis en grei oversikt over ulike tolkninger og en kortfattet fremstilling av den forståelse jeg selv deler.

(6) Et lite moment til slutt: Når det hevdes at Bibelen taler uklart om homofilt samliv, da gjør jeg meg en enkel refleksjon:

Vi vet at både GT (Hellighetsloven) og jødedommen i nytestamentlig tid var kategorisk avvisende overfor enhver form for homoseksuell adferd. Dersom Herren og hans apostler virkelig hadde ment å åpne for at også homoseksuelt samliv kan være en legitim samlivsform, – skulle man ikke da ha ventet at vi i det minste hadde sett en antydning av dette i Jesu undervisning ("Dere har hørt …, men jeg sier dere")? Hvorfor finner vi ikke det?

Grunnen er etter mitt skjønn klar: Hverken Jesus selv eller apostlene har ment å introdusere noen slik radikal nyorientering innenfor samlivsetikken.

(Vårt Land, 29. august 2000)