(Til VÅRT LAND – tirsdag 11. juli 2000)

Det er flere trekk ved Stålsetts mediamarkeringer som undrer meg. En ting er hvordan han med sin språkbruk kommuniserer et inntrykk av at kristne homofile er en ensartet gruppe som dessuten er blitt stengt ute fra kirkefellesskapet, f.eks. når han bruker uttrykk som "en klar åpning for å ta imot homofile i kirken" (Dagbladet 26.06. 00) – som om de ikke har vært der hele tiden, på alle plan, fra kirkebenk til lederposisjoner.

Et annet påfallende trekk er hans bruk av den generelle folkemening mot kirken. Når er oppfatningen til "flertallet av Oslos befolkning og bispedømme" (Dagbl. 26.06.00) blitt et gyldig kriterium for om man er på sannhetens vei etter bibelsk tankegang i kirkens etiske veiledning? Av en kirkens tilsynsmannn ville jeg ha ventet at han tydeligere hadde søkt å innholdsbestemme hva han mener med "vår forståelse av Skriften". Det bibelfaglige arbeid med homofilispørsmålet viser f.eks. etter mitt skjønn at det i stadig mindre grad er mulig å hevde at bibeltekstene kan tolkes ulikt. Spørsmålet dreier seg mer om på hvilken måte Bibelen er normativ for oss. Det er verd å merke seg at det i utredningen "Homofile i kirken" fra Bispemøtets arbeidsgruppe om homofili (1995) faktisk foreligger en betydelig grad av enighet mellom professorene Halvor Moxnes og Hans Kvalbein når det gjelder forståelsen av det bibelske materiale. Uenigheten mellom dem handler mer om i hvilken grad skriftordene forplikter oss i dag.

Det er åpenbart et sentralt anliggende hos Gunnar Stålsett at hans syn på homoseksuelt samliv er bestemt av ønsket om å være lojal med de utstøtte, under henvisning til "Kristus som aldri diskriminerte noe menneske" (Dagsavisen 26.06.00, egentlig et ordrett sitat fra mindretallsvotumet på Bispemøtet i mai 1999).

Ingen kristen kan vel ha en bedre ledetråd for sitt møte med mennesker enn den form for solidaritet som Jesus viste med de utstøtte. Men slik denne ledetråden blir praktisert i den norske kirkevirkelighet, får den en eiendommelig innsnevring: Den oppleves som en håndsrekning for noen kristne homofile (f.eks. aktivistene i Åpen Kirkegruppe), men snarere som det motsatte for andre kristne homofile, fordi den konkretiseres med følgende utsagn: "Når det er viktig for oss å arbeide for at homofilt samliv skal bli akseptert også i kirken, er det av hensyn til de homofile og deres menneskeverd" (Dagsavisen 26.06.00). Lojaliteten med de utstøtte, slik Stålsett bruker begrepet, fungerer dermed som en legitimering av et pluraliserende samlivsetisk program.

Meningen blir åpenbart at det i lys av kjærlighetsbudet kan finnes ulike måter å konkretisere i hvilke former kjærligheten skal leves ut på det seksuelle plan. Det blir ikke lenger mulig å holde fast ved Jesu ord når han med henvisning til skapelsesberetningen fremholder ekteskapet mellom mann og kvinne som den eneste legitime ramme om det seksuelle samliv (Matt 19), og åpenbart bare kjenner ett alternativ til dette – livet i enslig stand, frivillig eller ufrivillig (jfr. v.10-12).

Jeg finner ingen spor i Bibelen av at Jesu åpne hjertelag for alle utstøtte medførte at han opphevet Guds bud for menneskelig samliv. Tvert imot virker det som at han bekreftet de utstøttes menneskeverd ved for det første å møte dem uten fordømmelse, og dernest nettopp å vise dem tiltro til mulighetene for at livet kan bli annerledes, og å gi dem et personlig ansvar for virkeliggjøringen av det nye livet, et liv etter Guds vilje (Joh 8,11). "Jesus som ikke fordømmer kan ikke brukes som argument for å flytte de grenser som Bibelen som helhet opererer med for rett og galt" (Professor Karl Olav Sandnes i Luthersk Kirketidende nr. 7, 2000). Sandnes’ artikkel representerer en utfordring til Gunnar Stålsetts spesielle bruk av slagordet om lojalitet "med de utstøtte" som jeg gjerne skulle sett en respons på.

Det som bispemindretallet mener skal være til hjelp for kristne homofile, bidrar etter mitt skjønn bare til å gjøre livssituasjonen vanskeligere. Det ligger ingen livshjelp i å tilsløre og omforme hva som er Guds gode vilje for menneskene.

Kristne homofile vil med god grunn kunne oppleve det som personlig krenkende at ens menneskeverd blir forbundet på en slik avgrensende måte til spørsmålet om seksualitetens ytringsformer. Meldingen som kommuniseres er nemlig denne: Et liv uten utfoldelse av seksualiteteten gjennom et seksuelt samliv er et mindreverdig liv. Men menneskeverdet er forankret i at jeg er skapt i Guds bilde, og enten man er skapt slik eller sånn i fysisk og psykisk henseende eller med hensyn til seksuell orientering, gir det meg et ansvar for å leve etisk forpliktet på de grunnleggende bibelske normer. Ingen mennesker har noen "rett" til å leve ut alle sider ved sin personlighet; at dette forhold kan hevdes å rokke ved deres menneskeverd, opplever jeg som en nedskrivning av menneskeverdet. Det finnes mange mennesker som på grunn av ulike fysiske, psykiske eller sosiale forhold, evt. funksjonsforstyrrelser, er avskåret fra å "leve ut kjærligheten" på det seksuelle plan. Anfekter det deres menneskeverd? Etter mitt skjønn er det nettopp et uttrykk for de homofiles likeverd at det ventes den samme etiske ansvarlighet av en homofil som av alle andre kristne i samlivsetiske spørsmål.

Nettopp ved å erkjenne menneskelivets begrensninger når det gjelder en full utfoldelse av ethvert potensiale, kan en kristen homofil faktisk også synliggjøre en solidaritet med andre (heterofile) som p.g.a. ulike forhold er avskåret fra en full utlevelse av seksualiteten. Dette er kan hende heller ikke helt uten betydning med henblikk på det aggressive seksualpress som preger dagens samfunn og som representerer en ekstra belastning for mennesker som av ulike grunner ikke lever konformt med dette seksualiserte livsmønsteret.

En kristen homofil kan vedkjenne seg sin seksualitet, uten fortrengning eller fornektelse, men med en åpen erkjennelse av hvilke begrensninger som er lagt på utfoldelsen av den. Kanskje bidrar kristne homofile dermed også til å avlegge et lite vitnesbyrd overfor et samfunn og en kultur som blir stadig mer opptatt av å gradere menneskeverdet etter dennesidige "funksjonelle" kriterier, der det ikke-(selv)realiserte liv nedskrives i verdi. Slike tendenser burde ikke få næring og støtte fra velmente men lite konsekvensorienterte kirkelige utspill om hva som konstituerer menneskeverdet.

Gunnar Stålsett har gjort bruk av begrepet "fordømme" på en etter mitt skjønn ubeskyttet måte, uten å gardere seg mot den tolkningen som man nettopp ser at media har lagt inn i utsagnet. Det hadde vært godt for samtaleklimaet i kirken om det hadde vært brukt et språk som ikke så lett hadde fått en indirekte stigmatiserende effekt mot dem som har et annet syn enn en selv.

Stålsett omtaler flere ganger sine meningsmotstandere som "noen grupper i kirken" og "noen av lederne", som om det bare var noen særgrupper som holdt fast ved kirkens tradisjonelle syn (jfr. Dagbladets: "Bondevik og hans mørkemenn"). Han blir dermed medansvarlig for at det i den sekulariserte mediaverden nå blir tegnet et bilde som helt ser bort fra at det faktisk er Stålsett selv som med sitt syn bryter med det meste av verdens kristenhet – både i historisk og ekumenisk perspektiv.

Innenfor de store verdensvide kirkesamfunn er det hovedsakelig bare innen protestantiske kirker i Vest-Europa og Nord-Amerika at noen har åpnet for homoseksuelle samlivsformer. Med sitt standpunkt synes den tidligere LVF-generalsekretær dermed også å komme på kollisjonskurs med forståelsen av den universelle kirke som et koinonia ("fellesskap"). Han bidrar til å splitte kirkens ekumeniske samhørighet ved å reise nye sperrer mellom kirkene i stedet for å bygge ned skillene. Hans ja til homoseksuelt samliv som en legitim kristen samlivsform står i direkte konflikt med kirkelige læreuttalelser og retningslinjer innen f.eks.

– den store ortodokse kirkefamilie,

– den verdensomspennende romersk-katolske kirke,

– de anglikanske kirker (jfr. Lambeth-konferansen 1998),

– metodistkirken på globalt plan, for bare å nevne noen få eksempler.

Inge Mannsåker har i en artikkel (VL 25.2.99) vist hvordan en prest kan tale tydelig men uten fordømmelse i denne saken. Han sier med adresse til den homofile: "Det er du som skal leve ditt liv. Det er ditt ansvar hvordan du innretter deg. Jeg slutter ikke å være din venn om du innretter deg annerledes enn jeg mener er rett. Men du har ingen grunn til å regne det som sabotasje dersom jeg ikke støtter deg. Og du kan ikke anklage kirken for dømmesyke dersom den ikke kan gi sin legitimering av din praksis. Dens oppgave er å formidle både Guds åpne favn, slik evangeliet viser oss, og samtidig den veiledning Gud gir oss i sitt ord, en veiledning hvor korset står sentralt."