Homofilistriden - hva dreier den seg om?

av Tove Rustan Skaar

I Den norske kirke står vi splittet i syn og handlemåte i homofilistriden. En del kirkemedlemmer melder seg ut. Noen i fortvilelse over at kirken er så konservativ og fortsetter å diskriminere de homofile. Andre fordi de mener at kirken ikke lenger forkynner Guds vilje og at den fører mennesker på avveier.

Kanskje vil saken splitte kirken også organisatorisk.

For noen er ikke dette primært sak, men liv. Eget liv og lengsler, spørsmål etter identitet. Filmen "BE - skitne, syndige meg" gjør inntrykk. Statistikken likeså. Mange homofile har tatt sitt liv. Mange kjemper med selvmordstanker, ikke minst kristne som kjenner egne drifter og stadig føler seg fordømt og mindreverdig fordi de "er sånn".

De som ikke anerkjenner homofiles fulle rettigheter, det vil si den såkalte konservative delen av kirke og kristenfolk, bærer en stor del av skylda, sies det. Både politikere, kirkelige ledere, artister og mediefolk hevder det.

Dialogen synes å ha gått i stå. Likevel trenger vi stadig å arbeide med å forstå hvorfor uenigheten er så dyp.

Hva er vi så uenige om? Er det "bare" uenighet i et enkelt etisk spørsmål? Nei. Debatten dreier seg om mange ting, men i sentrum står spørsmålet om homofilt samliv. Er det synd eller ikke? Hvor alvorlig er uenigheten? Hva kommer den av, og hvilke konsekvenser får den når det gjelder samarbeid, enhet og fellesskap i kirken? Vi kan ikke belyse alle sidene av saken her, men forsøke å vise hvordan synet på homofilt samliv ikke kan sees isolert, men må forstås i sammenheng med andre viktige spørsmål som angår kristen lære og liv.

TRO PÅ GUD – OG HVILKEN GUD?

"En Gud som har skapt mennesker homofile, men som nekter dem å leve det ut, er ikke min Gud." Omtrent slik falt ordene i en samtale. Det kan høres selvsagt, men er det ikke: Det første spørsmålet vi bør avklare, er om vi tror på Gud, og i tilfelle på samme Gud. Mange som deltar i samfunnsdebatten om denne saken, sier klart at de ikke tror på noen gud i det hele tatt. Derfor nytter det lite å overbevise ut fra hva Gud har sagt, siden de selv bare regner med mennesket.

Andre er så fast overbevist i homofilispørsmålet at de binder det fast sammen med sitt gudsbilde. De verken vil eller kan tro på en Gud som er uenig med dem i dette spørsmålet. Innstillingen synes å være:"Min gud" mener som jeg. Før en går videre i en samtale, må dette grunnleggende spørsmålet avklares. Det er meningsløst å diskutere hva Gud vil, hvis det er mennesket selv som er den autoritative instans som sier hvem og hvordan Gud er.

For dem som bekjenner seg til den kristne Gud og som ønsker å leve og lære i samsvar med hans vilje, vil holdningen til Bibelen og forståelsen av den være avgjørende viktig. Aller først må en vite:

HVA STÅR DET I BIBELEN?

Alt det Bibelen sier om homoseksualitet og samliv, er negativt. Det advares klart mot homoseksuell praksis både i Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT). Jeg henviser her til de viktigste tekstene som omtaler homoseksualitet, uten å kommentere dem enkeltvis: Fra GT: 1 Mos 18,16-19,29; 3 Mos 18,22; 20,13. Gjelder så GT for oss i den nye pakt? Ikke uten videre, og ikke på samme måte som for dem i den gamle pakt, men alt har noe å si oss. Hovedregelen er at de av lovens bud som gjentas i NT gjelder oss. Fra NT ser vi at den moralske avvisningen fastholdes: Rom 1,26-27; 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10. I tekstene selv gis ingen smutthull eller unntak. Det er tydelig for alle, og for så vidt ingen ting å være uenige om. Men alt er ikke sagt med dette. Det melder seg mange underspørsmål. Her blir uenigheten tydelig.

BARE ENKELTTEKSTER…

Skriftstedene om homofili er forholdsvis få, og omtalen er kort. Noen vil derfor hevde at det i seg selv viser at bibelstedene bør ha liten vekt. Men nettopp fordi det ikke er så mange tekster, må en spørre om innholdet samsvarer eller motsier det Bibelen ellers sier om kjønn, seksualitet og samliv. I 1Mos 1,27 leser vi: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." Mennesket skapes som mann eller kvinne, altså som hankjønn og hunkjønn. Fortsettelsen i skapelsesberetningen viser at som mann og kvinne skal de være ett, bli mange og oppfylle jorden. Poenget i 2 Mos 2,24 er at det er som mann og hustru at de er ett. Ett kjød henspiller på samleiet (1 Kor 6,16). Bibelen gir oss faktisk ingen andre legitime rammer om det å bli ett kjød. Dette gjentas av Jesus i Matt 19,1 ff.

Enkeltstedene om homofili kan vanskelig fratas betydning fordi de er få. De må forstås i sammenheng med alt det som sies om kjønn, samliv og seksualitet.

"DET ER SÅ MANGE TOLKNINGER"

Det er sant, ikke minst når det gjelder disse bibelstedene. Men det betyr ikke at alle tolkninger er like troverdige, slik at en bare kan velge og vrake ut fra det en synes best om. Tolkningens hensikt er for det første å finne ut hva forfatteren mente, hva var tekstenes budskap i sin historiske sammenheng. Dette er utgangspunktet. Guds grunnleggende vilje er det samme nå som da. Neste skritt er å forstå tekstene i et helbibelsk lys. Så må vi spørre etter hva de vil si oss, inn i vår situasjon.

Et viktig spørsmål i tolkningen av homofilistedene, er om de omtaler homofili i vår betydning av ordet. Mange har hevdet at man på Bibelens tid bare kjente til homoseksuelle handlinger begått av heterofile, og at fordømmelsen gjelder dette. Det hevdes også at homofile handlinger henger sammen med avgudsdyrkelsen, eller det er pedasteri, det vil si sex mellom en voksen mann og en ung gutt, som fordømmes. Paulus uttalte seg ikke om varige, trofaste kjærlighetsforhold fordi det var noe han ikke kjente til, hevdes det.

Det er altså sannsynlig at Paulus, som var en bereist, velutdannet mann kjente godt til både varige kjærlighetsforhold mellom samkjønnede, så vel som til pedasteri.

Vi er derfor uenige med Sigurd Osberg som i Aftenposten 13.3.99 uttaler følgende: "Innsikten om at noen mennesker er utstyrt med en drift som er annerledes enn flertallet, er ikke i synsfeltet for Bibelens forfattere." Her legges det inn en forutsetning som viser seg å være meget tvilsom. Likevel styrer den mye av tolkningen av tekstene.

I bispemøteutredningen Homofile i kirken (Oslo 1995, s. 118) sier Halvor Moxnes at "vi bør ikke forsøke å bortforklare eller mildne fordømmelsene hos Paulus, men heller spørre om vi tjener sannheten ved å videreføre dem i dag.". Uenigheten dreier seg ikke så mye om hva Paulus kjente til og mente, men om det han sa, fortsatt har gyldighet. Den historiske tolkningen av tekstene kan vi kanskje langt på vei bli enige om. Anvendelsen og autoriteten er et neste spørsmål.

GJELDER BIBELEN I DAG?

Halvor Moxnes og mange med ham mener at Bibelens ord om homofili ikke kan videreføres i dag.

Bakgrunnen for et slikt resonnement kan være forskjellig. Noen vil ganske enkelt mene at Paulus er "gått ut på dato". Han hadde sine meninger, og vi har våre. Vi forholder oss fritt til Bibelens ord, og vurderer hva vi opplever som godt og fornuftig eller ikke. Bibelen tillegges ingen guddommelig autoritet. Dessuten skremmer fortidens erfaringer. Med Paulus og Bibelen i ryggen har kristne holdt på slaveriet, undertrykket kvinner, slått barn, og nå; fordømt homofile. Fortidens erfaringer fremstilles ofte svært unyansert, men det vil føre for langt å ta opp dette i sin bredde her.

En kristen kirke kan ikke hevde at Bibelen ikke gjelder, såfremt den vil være en kristen kirke. Vår kirke og vår organisasjon holder da også på at Bibelen alene er rettesnor for lære og liv. Det er et viktig reformatorisk prinsipp som nok må blankpusses. Kirken bygger på "apostlenes og profetenes grunnvoll", Ef 2,20. Denne grunnvollen er overlevert oss i Bibelens ord. Men endringer i kultur og samfunn krever at vi arbeider grundig med overføringen av Bibelens budskap til vår tid. Vi må lære å skjelne det tidsbestemte og kulturavhengige fra det evig gyldige. Vi må etterprøve om vår forståelse er rett. Når Bibelens bud oppleves så vanskelig som de gjør i denne saken, må vi spørre oss om det fortsatt er riktig, ja "nødvendig" å holde frem at homofilt samliv er galt.

Veiene ser ut til å skilles på et avgjørende punkt, ja, i selve utgangspunktet, nemlig i synet på om Bibelen er vår øverste og, til syvende og sist, vår eneste autoritet. Tror vi at den åpenbarer Guds vilje som både god og forpliktende for oss? Eller betrakter vi Bibelen som en viktig, men ikke avgjørende kilde? Uttrykker den forfatternes meninger og erfaringer, begrenset av datidens forestillinger? Et slikt syn gjør Bibelens ord til meningsytringer, men ikke til forpliktende sannheter. Skal vi ta Bibelens ord på alvor som øverste norm for lære og liv, må vi også la Bibelen selv få avgjøre hva som gjelder uavhengig av endret samfunns- og kultursituasjon.

HVILKE "BRILLER" LESER VI BIBELEN MED?

Spørsmålet om Bibelens autoritet og gyldighet henger også sammen med hvilken tilnærmingsmåte vi har når vi skal både lese og anvende Ordet. Vi velger ofte bevisst eller ubevisst en nøkkel eller helhetsforståelse som vi tolker teksten i lys av. Men også våre "briller", må vurderes. Jeg tar frem noen eksempler på forutoppfatninger som resulterer i ulik tekstanvendelse.

STØRST ER KJÆRLIGHETEN

Kristendommen er kjærlighetens religion. Gud er kjærlighet. Og i kjærlighet sendte han sin Sønn for å frelse verden. Jesus slår fast at hele loven hviler på det dobbelte kjærlighetsbudet. Alt i Bibelen må leses i lys av dette. Problemet oppstår når noe synes uforenlig med kjærligheten. Det kan gjelde ordene om Guds vrede, eller påbud og forbud som kolliderer med vår opplevelse av hva kjærlighet er. Dette aktualiseres når to homofile som er oppriktig glad i hverandre og vil leve i forpliktende partnerskap, får høre at det strider mot Guds ord og vilje.

For noen er svaret klart: Kjærligheten har forkjørsrett. Enkeltbudene må vike. På debattsiden i Vårt Land ble det nylig hevdet at de strenge ordene i Bergprekenen ble byttet ut med kjærlighetsbudet (i spørsmålet om skilsmisse). Dette var også løsningen i homofilispørsmålet: Kjærlighetsbudet erstatter ordene som forbyr homoseksuell praksis. I biskop Rosemarie Køhns utredning "Sannheten tro i kjærlighet" blir også kjærligheten overordnet de øvrige bud, slik at sannheten settes til side. Men skal vi forkynne kjærlighet ut fra Bibelen, må vi spørre etter hva Bibelen selv legger i dette begrepet. Det er ikke uten videre det samme som vi legger i det ut fra vår tids oppfatning. I NT omtales Guds kjærlighet (agape) som forbilde for oss. Det er agape som er lovens sum. Den utmerker seg ved å elske både fiender og den ikke-elskverdige. Jesus taler alvorlig om å elske som han, og det er mer enn å elske dem som elsker oss, Matt 5,46. Det er Jesu kjærlighet som er vår øverste etiske norm (Joh 17,26). Er vi i denne kjærligheten, holder vi Jesu bud, Joh 14,15.

Kan det da være rett, og for den saks skyld logisk, å sette enkeltbudene, de konkrete budene til side til fordel for kjærlighetsbudet? Det er jo Gud som har gitt både kjærlighetsbudet og de øvrige bud. Det synes rimelig å tro at Gud vil at de enkelte bud nettopp skal vise hva kjærlighet er. Jesus forkynner også kjærligheten som lovens sum, ikke dens motsetning. Derfor må kjærlighetsbudet og de øvrige bud gjensidig belyse og forklare hverandre.

I vår tid kan kjærlighet romme så mye. Det som de fleste synes å legge i det, er varme, gode følelser, gjerne erotikk. Dette er også bibelsk, men det er mangelfullt, og kanskje misvisende i forhold til det bibelske innhold i kjærlighetsbegrepet.

Noen forlater ektefelle og barn fordi de elsker en annen. Noen ønsker også å rettferdiggjøre det ved å påberope seg kjærlighetsbudet. Er det kjærlighet i bibelsk forstand? Kan det være rett å innrette seg i et samboerforhold med begrunnelse i kjærligheten? Ut fra en populær og tidsriktig oppfattelse av kjærlighet kanskje, men neppe ut fra den kjærlighet som elsker Gud og hans bud. Kjærlighetsbudet setter faktisk grenser for utfoldelsen av den erotiske kjærligheten, jfr ekteskapsbudet.

I etiske konflikter må vi vurdere hvilke etiske normer som veier tyngst. Det betyr likevel ikke at en moderne oppfatning av kjærligheten skal overordnes de bibelske bud og formaninger når disse er klare og utvetydige. Det er den bibelske kjærlighet som har forkjørsretten. Men det betyr heller ikke at vi nesten prinsipielt setter de konkrete enkeltbud til side.

HVA I BIBELEN KAN JEG KJENNE MEG IGJEN I?

En kan også gå til Bibelen og lete etter det som vekker gjenklang og gjenkjenning og etter det som gir hjelp til selvforståelse og til å leve. Tekster som oppleves fordømmende er det vanskelig å forholde seg til. Andre kan ut fra depressive eller selvfordømmende tanker stadig vende tilbake til slike tekster og bli bekreftet i sin håpløshet. Faren ved slik utvelgelse, er nettopp utvelgelsen på bekostning av helheten i Bibelen. Eksempler på tekster som vekker gjenkjenning og positiv bekreftelse hos homofile er tekstene om det varme vennskapet mellom David og Jonathan, og tekstene om Jesus og Johannes, foruten tekster som viser Jesu omsorg og kjærlighet til svake og utstøtte.

Noen sier at de legger stor vekt på hva Bibelen sier, samtidig som de bevisst anvender en slik utvelgelse.

Med en slik tilnærmingsmåte tilpasses Bibelen lett egne behov. Leseren bestemmer over Bibelen og ikke omvendt. Det er helheten og sammenhengen i den bibelske åpenbaring vi er forpliktet på.

"HER ER IKKE MANN ELLER KVINNE, HOMOFIL ELLER HETEROFIL"

Dette henviser til en noe utvidet utgave av Gal 3,28. Kan skriftstedet utvides slik uten å forvrenge teksten? Det kommer igjen an på hva en legger i det og hvilke konsekvenser en trekker. Dersom en respekterer sammenhengen dette ordet står i, og ser hva det handler om, så burde vi kanskje si det slik i vår tid. Poenget i Gal 3,28, forstått ut fra tekstens sammenheng, er; alle er "like frelst". Det kommer ikke an på noe menneskelig, ikke kjønn, folkeslag, status eller legning. Her gjelder bare rettferdiggjørelsen av tro for den som tror.

Skriftordet taler ikke om kjønnsroller, tjenestedeling, forbud mot å være eller ha slaver, eller om adgang til å leve ut sin homofili. Det omtales andre steder hos Paulus. Noen vil bruke dette ordet, og også ordet om rettferdiggjørelse ved tro til å sette loven ut av kraft. Vi er fri fra lovens forbannelse for Jesu skyld, Gal 3,13. Men vi er ikke fri fra lovens forpliktelse, Rom 8,4; Gal 5,13 ff. Det blir å sette Paulus opp mot Paulus. Kan vi gå ut fra at Paulus var så lite enig med seg selv? Neppe.

Men hva skjer hvis vi likevel velger å leve etter den gamle natur, følge våre lyster som er mot Guds vilje, uten oppgjør og bot? Paulus formaner galaterne alvorlig om disse ting: De som gjør slikt, umoral, selvhevdelse, misunnelse, strid, med mer, skal ikke arve Guds rike 5,21. Nesten det samme står i 1 Kor 6,10. Her nevnes også "menn som ligger med menn". Står de som lever ut sin homofili i fare for å miste Guds rike? Paulus sier det. Vi ønsker helst å holde det tilbake. Det er Gud som dømmer, men vi er kalt til å forkynne det Bibelen sier. Og det gjelder ikke først og fremst homofile, men alle stridige og misunnelige og så videre. Spørsmålet er om homoseksuelle handlinger er det eneste unntaket i Paulus’ advarsler. Det synes vanskelig å begrunne. Dette viser også at uenigheten er alvorlig. Det kan dreie seg om evig liv og død.

HOMOFILI OG MENNESKEVERD

"Det krenker de homofiles meneskeverd å hevde at det er galt å leve ut sin homofili". Slik argumenterer politikere, kirkeledere, artister og andre trendsettere. Kirkens Bymisjons diakonale senter for lesbiske og homofile bygger inn denne forutsetning i sin annonsekampanje. Biskop Gunnar Stålsett har også hevdet et slikt synspunkt.

Å krenke andres menneskeverd er et alvorlig overtramp, ja, synd. Dermed er det også en alvorlig anklage. Hvis man virkelig mener at dette skjer, vil selvsagt tonen skjerpes overfor meningsmotstanderne. Utålmodigheten med en kirke som ennå ikke har endret standpunkt, blir forståelig. Men splittelsen blir også tydelig. Dreier det seg om menneskeverdet, gjelder det mer enn meningsforskjeller vi kan leve side om side med. Man vil aldri kunne slå seg til ro med det som nå "loves"; at det skal være to likeverdige syn i kirken.

Det kristne menneskesyn og -verd er først og fremst begrunnet i Gud, at vi er skapt og villet av ham. Menneskets verd er uavhengig av kjønn, rase, utrustning, status, legning, og av livsførsel og moral.

Men om menneskeverdet er likt for alle, og ikke kan ødelegges, så kan det likevel krenkes f.eks når noen nektes grunnleggende og legitime behov. Hvis en mener at homofili er en god og gudvillet legning, kan en vel heller ikke si at det er galt å leve det ut, uten å krenke menneskeverdet. Her vil grunnsynet på hva homofili er, være avgjørende.

Men det å koble menneskeverd og rett til seksuell utfoldelse, er problematisk og reiser mange spørsmål. Er seksuell utfoldelse en menneskerett? Hva med alle dem som av ulike grunner ikke oppnår denne "rett"?

Å holde fast på at seksuelt samliv hører ekteskapet til utelukker mange fra denne "rett", ikke bare de homofile. Krenkes dermed deres menneskeverd?

Jeg skulle ønske at biskop Stålsett klargjorde hva han egentlig mener om sammenhengen mellom menneskeverd og seksuell utfoldelse, og hvilke konsekvenser han ønsker å trekke av det. Vil kirkens tradisjonelle forkynnelse bli ansett som ulovlig diskriminering av homofile?

SKAPT SÅNN - ELLER BLITT SÅNN?

Mange homofile opplever sin legning som helt grunnleggende i sin identitet. De er skapt homofile. Å være homofil er like naturlig, godt og gudvillet som å være heterofil, selv om det ikke er så vanlig. Det er derfor ikke ønskelig, men krenkende, å snakke om endring eller helbredelse av homofili. I møte med samfunnets fordommer og kirkens fordømmelse er det derimot svært viktig å bli trygg på sin identitet som homofil og våge å stå frem og være seg selv.

At homofile er "fødd slik" er ifølge Knut Røang, leder for Landsforeningen for lesbiske og homofile, (LLH) i beste fall en halvsannhet, i verste fall en løgn. Det er ikke klarlagt noen sammenheng mellom gener og homofili, sier han som selv er aktiv homopolitiker og forkjemper. Homoseksualitet er knyttet til samfunn og psykologi. (Blikk, LHH´s organ nr 3/99)

På det nylig avholdte seminaret "Homofili - legning - endring" (Arrangert av Kristent Forum for Hjelp blant homofile, KFHH) hevdet overlege Arne Austad, Modum Bads Nervesanatorium at spørsmålet om noen er født homofile, er det ikke gitt svar på.

Det finnes altså ikke biologisk eller genetisk grunnlag for å hevde at man er skapt homofil, selv om muligheten for medfødte disposisjoner holdes åpen. Likevel opplever mange homofile at de slett ikke har valgt legning. Om den ikke kan påvises skapt i genetisk forstand, så er den en grunnleggende del av identiteten.

Er så homofili godt og gudskapt? En kan neppe bruke "skapt sånn"-argumentet for å hevde dette. Det kan ikke bevises at noen er skapt sånn. Men selv om det Gud skaper er godt, er ethvert menneske preget av syndefallet, helt fra fosterstadiet, jfr Sal 51,7. Alt ved mennesket som er skapt så fantastisk, er også skadet og forvrengt. I følge vår kirkes bekjennelsesskrift Confessio Augustana, artikkel 2 er vi født med begjær som er en arvelig sykdom og brist. Det gjelder også menneskets seksualdrift, både den heterofile og homofile. Det er ikke slik at den heterofile er bare god, og den homofile er bare ond. Derfor må menneskets seksualdrift reguleres og begrenses, jfr. budet om ikke å drive hor og holde ekteskapet i ære, Heb 13,4.

Det finnes ikke noe i Bibelen som tyder på at Gud har skapt og villet at noen skal være homofile. Denne tausheten forstås og tolkes forskjellig. Noen mener den skyldes mangel på innsikt. Gud vil at noen skal være homofile, men han har ikke åpenbart det for noen. Andre vil hevde at når homofile handlinger aldri aksepteres, så er det også vanskelig å si at homofili er en god og gudvillet del av identiteten. Det betyr ikke at alt med homoseksualiteten er forvrengt, men at retningen er feil.

Forskjellige syn på dette henger sammen med spørsmålet om det er rett å forsøke å endre en homofil orientering eller legning.

ER DET MULIG OG RIKTIG Å ENDRE EN HOMOFIL ORIENTERING ELLER LEGNING?

Her spriker svarene. Noen vil svare et klart "nei". Det er ikke ønskelig, men frarådelig og krenkende å forsøke å endre en som opplever seg som homofil. Den som, ofte etter lang kamp, må erkjenne sin homofile identitet, trenger hjelp til å akseptere det og se på sin legning som god. Dette er en forutsetning for å kunne godta seg selv og leve et frigjort og godt liv som homofil. All tale om endring, oppleves som en nedvurdering av dem som homofile. Et slikt syn fremmes av blant andre Åpen Kirkegruppe.

Andre vil svare et like klart "ja" ut fra en fast overbevisning om Gud ikke vil at noen skal være homofile. Gud både kan og vil helbrede den som søker ham i tro. Han vil lege indre sår etter brutte relasjoner og vonde opplevelser. Homofilien sees ofte i sammenheng med nettopp slike forhold. I tro og overgivelse til Gud vil endring skje. Slike oppfatninger er nok mest vanlig i trosmenigheter der det forkynnes at også sykdom og annen lidelse beseires i tro.

Atter andre vil regne med at endring av homofil orientering både er ønskelig og mulig for mange. Kontaktnettet Kristent Forum for Hjelp blant Homofile arbeider ut fra en målsetting om å gi hjelp til endring for dem som selv er motivert for det. Samtidig regner en med at en del vil fortsette å leve med en homofil identitet, og tilbyr hjelp og støtte til å leve i troskap mot Guds Ord".

Hvordan kan homofiles erfaringer belyse dette spørsmålet? Det finnes troverdige vitnesbyrd fra mennesker som har endret seg fra å være homofile til å bli heterofile, og at endringen er varig. For noen har det skjedd gjennom en lang prosess, ofte ledsaget av sjelesorg eller terapi. For andre har det skjedd plutselig, gjennom noe som de opplevde som en Guds underfulle inngrep.

Noen har trodd at de er blitt heterofile, men er likevel ikke er blitt det. Kanskje har de opplevd press utenfra, fra miljøet eller fra en leder eller predikant. Eller de har selv inderlig ønsket en endring uten å ha erfart det. De har måttet erkjenne at de er og blir homofile.

Hva så? Erfaringene spriker i alle retninger. Har de som har endret seg, vært virkelig homofile? En del vil i hvert fall hevde det selv, og da er det vanskelig å underkjenne det de selv sier generelt og på prinsipielt grunnlag, som om det ikke var mulig.

Og de som ikke opplever forandring? Skyldes det mangel på tro, eller at de er fordømt og uten håp? Dette må vi også avvise. Men veien videre må ikke nødvendigvis bli å leve ut sin homofili, men å søke hjelp og støtte til å leve avholdende.

Grunnen til at noen opplever endring og andre ikke, kan også ha sammenheng med at det finnes ulike "grader" av homofili. Det ikke er et spørsmål om enten-eller, men variasjoner over en skala fra det å være rent homofil til å være rent heterofil.(Homofile i kirken, s. 48) Rent menneskelig vurdert, vil sannsynligheten for å endre sin orientering være størst for dem som befinner seg midt på skalaen.

Det at noen faktisk opplever endring, burde føre til aksept for arbeidet for dette. Såfremt det gjøres i respekt for individet og ut fra eget ønske, skulle ikke dette mistenkeliggjøres eller oppleves truende.