Ingen
menneskelig tanke oppstår i det tomme rom.
Enhver språklig formulering, ethvert resonnement og alle former for
kritisk analyse er historisk, sosialt og kulturelt betinget og forankret.
Med bakgrunn i dette allmenne synspunktet er det interessant å
registrere at før ca. 1950 var identitetsbegrepet så godt som fraværende i
den psykovitenskapelige diskurs. Årene
som fulgte inntok det derimot ganske snart posisjonen som et sentralt teoretisk
begrep, ikke bare i psykologisk sammenheng, men innenfor en rekke ulike
disipliner som har det felles at de utforsker egenarten i menneskets
erfaringsverden.[2]
Med utsiktspunkt i 1980-tallets faglige debatt, oppsummerer en
bidragsyter utviklingen på følgende måte: ”Within the span of about forty
years, identity has become an indispensable technical term and a cultural
buzzword. Its
theoretical, empirical, and cultural importance shows no sign of abating as
social scientists, clinicians, historians, psychologists, philosophers, and the
media continue to apply, dispute, and develop the idea”.[3]
Observasjonen
er ikke original. En rekke
kulturanalytikere av ulik profesjon har gjort den samme iakttagelsen.
Det er nettopp derfor nærliggende å spørre hva det er ved
livsbetingelsene i de vestlige samfunn i siste halvdel av det 20. århundre som
foranlediger en så intens oppmerksomhet mot identitetsproblematikken og de vilkårene
kulturen byr for utvikling av en bærekraftig personlig identitet.
Etter vår vurdering peker Peter L. Berger på et vesentlig
kulturhistorisk og eksistensielt moment når han gjør perspektivet from
fate to choice til sentral
tolkningsnøkkel i sin modernitetsanalyse.[4]
Poenget er da for det første å framheve at en rekke grunnleggende forhold i vår
kultur knyttet til vilkårene for individets selvforståelse og livstolkning har
endret seg dramatisk gjennom de siste århundrene.
Spør man derpå etter hvilket innhold disse endringene har, framhever
altså Berger bevegelsen fra det
fastlagte, entydige og ”skjebnebestemte” til det
bevegelige, det ambivalente og det
valqfrie som en meget vesentlig dimensjon i bildet.
Dette
synspunktet åpner etter vår vurderig for et interessant perspektiv også i
forhold til identitetstematikken slik vi møter den i den psykovitenskapelige
diskursen innenfor vår kultur idag. Med
fare for drastisk overforenkling av meget kompliserte sosio-historiske
sammenhenger, vil vi forsøke å skissere noen viktige konturer i det historiske
bildet som her avtegner seg. Dette
vil vi gjøre ved hjelp av de tre begrepene ”den
fastlagte posisjonen”, ”den
frisatte posisjonen” og ”den
flytende posisjonen”. Disse
begrepene fungerer da slik at de dels antyder et visst historisk
epoke-perspektiv, og dels slik at de tegner konturene av det vi kunne kalle
”systematiske posisjoner” med henblikk på vilkårene for
identitetsdannelse. Skissens
begrensede målsetting er knyttet til å klargjøre noen trekk i den overordnede
historiske kontekst som vår avhandling forholder seg til.
Det
”før-moderne” mennesket – ”den fastlagte posisjonen”
Det før-moderne, tradisjonsorienterte samfunn var preget av stabile sosiale og institusjonelle mønstre, entydige og hierarkiske ordnede autoritetsstrukturer, klart definerte rolleforventninger og enhetlige moral- og livssynstolkninger. Innenfor en sosial og symbolsk ”orden” av denne type, vil den individuelle identitetsdannelse normalt neppe melde seg som tema overhode. Virkeligheten er slik den er - både i fellesskapets ”sosiale” og i enkeltmenneskets ”personlige” livsrom. Spillerommet for individuelle markeringer og personlige livsvalg er i praksis redusert ned mot null. Den enkeltes livsvei er i alle vesentlige henseender forankret i og fastholdt av en ytre sosial og symbolsk orden som ligger fast.
Med
tanke på vilkårene for personlig identitetsdannelse, kan vi karakterisere
denne situasjonen
med uttrykket ”den fastlagte
posisjon”: Tro, lydighet og innordning framstår som avgjørende
menneskelige dyder. I denne
konteksten melder ”den personlige identiteten” seg verken som
personlig-eksistensiell utfordring eller som teoretisk problem for tanken. I
stedet inntar det vi med moderne språkbruk kan kalle ”tilhørigheten” og
”heteronomien” en dominerende plass i individets livsverden.
Filosofen D. Kellner sammenfatter etter vår vurdering hovedtrekkene i
bildet på en treffende måte når han sier følgende: ”... in traditional
societies, one's identity was fixed,
solid, and stable. Identity
was a function of predefined social roles and a traditional system of myths
which provided orientation and religious sanctions to one's place in the world,
while rigorously circumscribing the realm of thought and behaviour.”[5]
Det
”moderne” mennesket – ”den frisatte posisjonen”
Gjennom
nytidens frambrudd i rennesansen og opplysningstiden endres gradvis de elementære
vilkårene for individets selvforståelse og livstolkning.
De sosiale og politiske strukturene forandres, legitimiteten i de
hierarkiske autoritetsstrukturene anfektes og det kirkelige livssynsmonopol
brytes. Det vokser fram en
boktrykkerkunst, en ny naturvitenskap og en gryende kapitalisme.
Der den sosiale og symbolske ”orden” i det før-moderne samfunn ble
tatt for gitt, mobiliseres det nå en omfattende politisk og filosofisk kritikk
som etterhvert medførte dramatisk endrede livsbetingelser for det ”moderne”
mennesket.
Når
Berger påpeker at ”modern
consciousness entails a movement from fate to choice”[6]
er det nettopp dette han sikter til: Det skjer en radikal utvidelse av
spillerommet for individuell frihet og personlige valg. Livsrommet åpner seg
for individuelle markeringer og kritisk refleksjon på en måte som var ukjent i
det ”før-moderne” samfunn. Dette ”feires” – med ulike begrunnelser og
forhåpninger - av alle nytidens filosofer og litterater fra Vico og Machiavelli
til Descartes, Rousseau og Kant. Men samtidig vokser det langsomt fram en annen
side av den samme saken: I det radikalt utvidede ”frihetsrom” eksponeres
individet også stadig sterkere for ambivalensen,
usikkerheten og forvirringen. Der
”den fastlagte posisjonen” tydet den sosiale og symbolske virkelighet i
enhetlige og stabile mønstre, viskes nå de klare og entydige konturene
langsomt ut til fordel for stadig skiftende og ofte motstridende
rolle-posisjoner og virkelighetsbilder. Dette problematiske og tvetydige trekk i
nytidens gigantiske frigjøringsprosjekt, formuleres etterhvert med tyngde hos
”eksistensialistiske” tenkere fra Pascal og Kierkegaard til Dostojevski og vårt
eget århundres eksistensialistiske filosofer og diktere.
En rekke trekk i dette bildet utdypes og forsterkes framover mot vårt
eget århundre som følge av de dyptgående sosiale og kulturelle endringer
som den vitenskapelige og teknologiske utvikling bevirker.
Med
tanke på vilkårene for personlig identitetsdannelse, kan vi karakterisere
situasjonen for det ”moderne” mennesket med uttrykket ”den
frisatte posisjonen”: Fornuft, kritisk refleksjon og
personlig valg framstår som de sentrale menneskelige dyder.
Utviklingen av en ”personlig identitet” melder seg i denne konteksten
som en grunnleggende personlig-eksistensiell utfordring og etterhvert som et
innfløkt teoretisk problem. De teoretiske fortolkningene som utarbeides er
derfor mange og tildels motstridende. Et
hovedskille går mellom de som hevder at identiteten er forankret i og begrunnes
gjennom henvisningen til en gitt, uforanderlig og transempirisk ”struktur” i
menneskets indre (jfr. f.eks. Descartes Cogito-tese og Kants 'transcendentale
ego'), og de som hevder at identitetsdannelsen må forstås som et eksistensielt
prosjekt, d.e. som det autentiske individets eget livslange skaperverk (jfr.
f.eks. Nietzsche og Sartre ). Under alle omstendigheter gir det mening å
utforske sin egen egenart i lys av de tolkningsperspektiver som følger av
forestillingen om ”en personlig identitet”.
”Frigjøring”,
”autonomi” og ”tilblivelse” framstår da som grunnbestemmelser til den
identitetsdannende prosess. Men identiteten er ikke på samme måte som før en
”gitt” og ”fastlagt” størrelse. Ulike
sosiale miljøer og ulike livsfaser kaller på skiftende rolleutforminger og
stadig videreutvikling av egen identitet og selvforståelse.
Slik
framstår forskjellen og kontrasten til det ”før-moderne” mennesket og
”den fastlagte posisjonen” med klare konturer. Selv om bildet langt fra er
entydig, er det allikevel mulig hevde følgende som representativt for ”den
frisatte posisjonen”: Identitetsfortolkning kjennetegnes av forestillingen om
rimelig stabile og relativt varige mønstre i individets livserfaring og
selvforståelse. Samtidig merker
man en tiltakende fleksibilitet og betydelig større spillerom for individuell
variasjon og endring: ”... Identities
are thus still relatively circumscribed, fixed, and limited, though the
boundaries of possible identities, of new identities, are continually expanding
... identity becomes more mobile,
multiple, personal, self-reflexive, and
subject to change and innovation ... ”[7].
Det
”post-moderne” mennesket – ”den flytende posisjonen”
Overgangen
fra det ”før-moderne” til det ”moderne” lar seg med visse forbehold
relativt entydig tidfeste og beskrive. Med
overgangen fra ”moderniteten” til ”det postmoderne” forholder det seg
annerledes. Skillet er meget
omstridt - både som forsøk på epokebeskrivelse og som mer
systematisk-innholdsmessig posisjon. Det
er ikke vår oppgave å drøfte eller ta stilling til denne problematikken her.[8]
I stedet vil vi peke på noen sentrale momenter i det bildet av vår egen
kultursituasjon som har fått noen til å hevde at vi mot slutten av det 20. århundre
beveger oss inn i en ny, altså en ”postmoderne” epoke.
”Det
moderne prosjekt” var på grunnleggende måte kjennetegnet av troen på fornuften,
friheten og framskrittet. I vårt eget århundre har en rekke
ulike erfaringer og innsikter bidratt til å underminere tiltroen til denne
hellige, moderne ”treenigheten”. I stedet for avgjørende sivilisatoriske
framskritt, har ”opplysningen” og ratios triumfer i vitenskap og teknikk
gjort sivilisasjonens fundamenter mer sårbare og skjøre enn noen gang før. To
verdenskriger, utviklingen av ABC-våpen og utsiktene til omfattende økologiske
kriser og sammenbrudd, har ikke stimulert tilliten til ratios ytelser eller
troen på det evige framskritt. I
stedet for en stadig mer omfattende, kritisk og objektiv avdekking av
virkeligheten ”slik den virkelig er” fragmenteres våre kunnskaper, og den
uhildede (frisinnet), såkalte ”objektive fornuft” framstår som en
illusorisk og/eller manipulerende ”maktvilje” bestemt av underliggende og
skjulte egeninteresser. Troen på
Vitenskapen med stor ”V” og Sannheten med stor ”S” er dermed
grunnleggende problematisert. Tilbake
står ”interessebestemte fortolkninger” og en kakafoni av motstridende
virkelighetsbilder. Samtidig med
dette er det særlig grunn til i peke på to forhold som har medført radikale
endringer i livsbetingelsene for det europeisk-vestlige mennesket: Den
aksellererende teknologisk-industrielle utvikling har økt den geografiske og
sosiale mobilitet dramatisk, og samtidig har ny IT-basert infrastruktur medført
en radikal økning i den informasjonsmengde og kommunikasjonskapasitet som
enkeltmennesket potensielt rår over.
Dette
har gitt bevegelsen ”from fate to choice” helt nye dimensjoner og
konsekvenser - både på godt og ondt. Fokuserer
vi på det problematiske og tenker dette i relasjon til vilkårene for selvforståelse
og identitetsdannelse, er det nærliggende å peke på følgende: Den sosiale og
geografiske mobilitet har satt en rekke etablerte sosiale samhandlingsmønstre
og meningsgivende kulturelle tradisjoner under press.
Tiltakende spesialisering både innenfor kunnskapsproduksjon og yrkesutøvelse
gjør det langt mer krevende å beholde en viss form for oversikt og sammenheng
mellom ulike sektorer i individets private og fellesskapets kollektive erfaring.
En dyptgripende sekularisering sammen med etisk og livssynsmessig
pluralisme bryter opp innarbeidede mønstre i moralspørsmål og livstydning, og
gjør det til et stadig mer krevende prosjekt å utvikle en gjennomtenkt og
personlig tilegnet livsanskuelse. Kommunikasjons- og kompetanse-samfunnet øker
mengden av intense stimuli, sterke opplevelser, nye kunnskapsbrokker og hastige
relasjonstilknytninger. Samtidig
erfarer mange at mulighetene for fordypning, erfaringsbearbeidelse, oppsporing
av meningsgivende sammenhenger, opplevelse av forpliktende tilhørighet etc.
svekkes. At summen av dette kan gi
grobunn for enten et indifferent konsumliv (jfr.
N. Postman: ”vi morer oss til døde” eller en ironisk-distansert
livsholdning eller en tragisk-nihilistisk lek (jfr.
M. Kundera: ”tilværelsens uutholdelige letthet”), synes ikke
underlig. At en rekke av de
grunnleggende premissene i modernitetens identitetsdiskurser samtidig anfektes
og kommer under betydelig press, er heller ikke å undres over.
Det
er hovedkonturene i dette bildet vi søker å sammenfatte i uttrykket ”den
flytende posisjon”. Poenget er da å framheve at det ”postmoderne”
mennesket i relasjon til dannelsen av en ”personlig identitet” slik den
tradisjonelt er blitt oppfattet, befinner seg i en tvetydig
og dypt ambivalent posisjon. Modernitetens begreper om ”frigjøring”,
”autonomi” og ”tilblivelse” problematiseres forsåvidt som de alle synes
å forutsette en form for integritet, kontinuitet og koherens som ”the
postmodern self” er kommet alvorlig i tvil om det har eller eventuelt vil ha.
Under alle omstendigheter legger postmodernismens psykovitenskapelig
identitets-diskurser til grunn at svært mye av det som før ”sto fast” og
var relativt entydig varig, og som derfor ga viktige forankringspunkter for den
identitetsdannende prosess, nå oppleves som radikalt mere ”flytende”,
flertydig og foranderlig. Intet
i den identitetsdannende prosessen er lenger ”gitt” som relativt entydige og
eksistensielt meningsgivende mønstre i individets sosiale og symbolske
kontekst. Alt må derfor
frambringes og/eller ”skapes” av individet selv gjennom stadig nye
eksperimenterende rolleutprøvinger og eksistensielle handlingsvalg.
Når en rekke av kulturens tradisjonelle moralske og livssynsmessige
narrativer og symboler mister sin sosiale legitimitet og eksistensielle
relevans, når den ideologisk - moralske kultur blir stadig mer mangfoldig og
motstridende, blir det ikke bare mer vanskelig , men også mindre påkrevet og
meningsfullt å arbeide seg fram til en rimelig stabil, helhetlig og bærekraftig
livstydning og selvforståelse. Og
når det relasjonelle nettverk fragmenteres og de sosiale relasjonene stadig
skifter, blir det både mer krevende og mindre funksjonelt å utvikle seg i
retning av en rimelig avklart, konsistent og sammenhengende oppfatning av egen
posisjon og rolle-fungering.
Alt dette og mye mere gjør det til et krevende - og i sosial og eksistensiell mening dypt ambivalent - prosjekt for det ”postmoderne” mennesket i ”den flytende posisjonen” å nå fram til en avklart ”personlig identitet”. R. Baumeister sammenfatter flere vesentlige trekk i bildet når han formnulerer følgende:
”People
have always had identities. The
modem difficulty with identity must be understood as resulting from a change in
identity, or rather in the way identity is created and shaped.
Unlike our ancestors, who seemed to know who they were without much
trouble, we have somehow come to use uncertain or unreliable means for defining
ourselves ... An identity crisis is not resolved by checking one's wallet for
one's name and address. People who
have problems with identity are generally struggling with the more difficult
aspects of defining the self, such as the establishing of long-term goals, major
affiliations, and basic values”.[9]
Denne
situasjonen er dypt tvetydig: På den ene siden legger fraværet av
tradisjonsbestemte, integrerende
helhetsperspektiver og avklarte rollemodeller et betydelig press på den enkelte
i retning av så å si på egenhånd å ”skape” en personlig identitet som i
kvalifisert og autentisk
forstand er ”min egen”. Dette
er åpenbart et krevende prosjekt ettersom ”den personlige identiteten” -
slik Baumeister tolker den - skal ivareta en rekke fundamentale anliggender
knyttet til (a) i gi et autentisk uttrykk for min selvforståelse; (b) å
plassere meg på en tjenlig måte i det sosiale fellesskap; og (c)
gir et bærekraftig fundament for realisering av individuelt særegne
muligheter.[10]
På den andre siden gjør hele den sosio-kulturelle og eksistensielle konteksten
det nærliggende simpelthen å oppgi det
såkalte ”identitetsprosjektet” som et dypest sett illusorisk og meningstomt
forehavende: Modernitetens dominerende tanker om ”a core idenfity”, ”a
basic self” o.l. avvises da som normativt sett ugyldige og sosialt sett
dys-funksjonelle forestillinger. Slik
en rekke sentrale aktorer innenfor postmoderne psykologi og filosofi ser det,
dreier det seg her ikke om en eller annen form for normativt gyldig og/eller
”universell” humanitet (jfr. begrepet ”conditio humana”), men derimot om
sosio-historisk situerte og kontingente ”konstruksjoner” som reflekterer en
forgangen epokes sosiale og ideologiske ”orden”.
Å opprettholde modernitetens forestillinger om en velintegrert,
verdi-forankret personlig identitet, blir derfor i dette perspektivet enten uten
mening eller uttrykk for undertrykkende ”maktvilje”.
Både kulturen og det enkelte mennesket kan således leve godt uten
erfaringer med eller forestillinger om ”a basic, personal identity”
eller ”a core self”.[11]
Synspunktet formuleres meget poengtert når K.J. Gergen gir følgende
karakteristikk av det postmoderne menneskets ”flytende posisjon”:
At
the outset, postmoderns are populated with a plethora of selves.
In place of an enduring core of deep and indelible character, there is
a chorus of invitations. Each
invitation “to be” also casts doubt on the wisdom and authenticity of the
others. Further, the postmodern
person senses the constructed character of all attempts at being - on the
part of both self and others. One
may press toward the genuine and true ;..... But in the end, one realizes
that the social images of self and other are portrayals without a portrayed,
reflections without an obiect of reflection.[12]
[1] Hentet fra L.G. Engedal: Ecce homo – en studie av psykovitenskaplige identitetsteorier med særlig henblikk på identitetserfaringens konstituerende elementer og de metateoretiske forutsetningenes funksjon i teoriutformingen. Oslo, 1999, s.4ff.
[2]
Den faglitteratur fra de siste tiårene som behandler identitetstematikken er av
samme grunn etterhvert blitt uoverskuelig stor, og favner over et meget bredt
spekter av vitenskapelige disipliner. For
uten den omfangsrike primærlitteratur som ligger til grunn for vårt
avhandlingsarbeid, har vi hatt utbytte av gode innføringer i den faglige debatt
- særlig innenfor fagene psykologi, sosiologi, teologi og filosofi . Slike innføringer
finnes bl.a. i følgende avhandlinger: R.F. Baumeister: Identity:
Cultural change and the struggle for self (1986);
A.J. Weigert et. al.: Society and
Identity. Towards
a sociological psychology (1986);
H.- P. Frey & K. Hausser: Identität.
Entwicklung psychologischer und soziologischer Forschung. (1987); J.D.Levin:
Theories of the Self (1992); Ch.
Taylor: Sources of the Self. The Making
of the Modern Identity) (l 989); W. Pannenberg: Anthropologie
in theologischer Perspektive. (1983); W.S. Schmidt: The
Development Of the Notion of Self. Understanding the Complexity of Human
Interiority (1994).
[3]
Weigert et. al. (1986), s 5.
[4]
P.L. Berger: The heretical imperative. Contemporary
Possibilities of Religious Affirmation. (1980 ), s. 10 ff.
[5] D. Kellner: “Popular culture and the construction of postmodern identities”, i S. Lash & J. Friedman (eds.): Modernity & Identity (1992/1996), 141. Jfr. tilsvarende synspunkt i J.D. Levin, op.cit. (1992) og W.S. Schmidt, op.cit. (1994).
[6] Berger, op.cit. (1980), 10 – forfatterens egen kursivering.
[7] Kellner, op.cit.(1992/1996), 141.
[8] Vi henviser her til vår summariske drøfting i avh. IV ( kap. III), og den litteratur det der henvises til.
[9]
R. Baumeister, op.cit. (1986), 4. Jfr. tilsvarende analyse og karaktedstikk i
R. Baumeister “How the Self became a Problem: A Psychological Review of
Historical Research”, i Journal of
Personality and Social Psychology 1/1987, 163-176, og i J. D. Levin, op.cit.
(1992), 1 ff .
[10]
R. Baumeister, op.cit. (1987),163 ff. Jfr.
Baumeister, op.cit.
(1986), s 4 ff, 246 ff.
[11] M.h.t. beskrivelse av og begrunnelse for slike og liknende synspunkter, henvises til følgende to antologier: S.Lash & J. Friedman (eds.): Modernity & Identity (1992/1996) og
[12] K.J. Gergen: The Saturated Self. Dilemmas of identity in contemporary life (1991), s 174.