John Steinar Jacobsen, Norsk Lærerakademi Vitenskapelig Høgskole
Innlegg på seminar "Til Helhet" i Bredtvedt kirke, Oslo, lørdag 28. april 2001
La meg først si følgende: For en del mennesker er homofili og homofile noe de bare kjenner av omtale. Denne mangelen på personlig kjennskap har lett for å gi grobunn for negative holdninger og utslag som det er grunn til å advare mot. Kirke og samfunn bør øke sin kunnskap om homoseksualitet og om homofile menighetslemmer og andre borgere som yter en viktig innsats på mange plan. Det er viktig å bygge ned oppfatninger av homoseksualitet som noe «sært» og homofile som spesielle mennesker. I kirkelig sammenheng må vi holde fram at homofile ikke er «mer syndige» enn andre, og at en homofil person religiøst sett står under samme vilkår som alle andre, som «skapt av Gud», «merket av syndefallet», «ansvarlig overfor Gud», «frelst ved dåp og tro». En slik ikke-fordømmende holdning til homofile innebærer imidlertid ikke at man kan avstå fra å bedømme homoseksualitet på et etisk grunnlag.
Jan-Olav Henriksens nærmere redegjørelser til Menighetsfakultetets (MFs) Lærerråd (LR) i januar og februar 2001 er til dags dato ikke offentlige, jf. Vårt Land 25.4.2001. Det er et handikap for den offentlige samtalen så langt. Vi er derfor foreløpig henvist til følgende kilder:
1. ”Kirke og homofili – er det mulig å tenke om igjen”, kronikk i Aftenposten 13. januar 2001
2. ”- Jeg overser ikke Bibelen”, intervju i Vårt Land 15. januar 2001
3. ”Oppklaringer og tilsvar”, innlegg i Vårt Land 31. januar
4. ”Etikk og samfunn”, intervju med Jan-Olav Henriksen i Ung Teologi nr. 1/2001.
+ 5. ”Om å arbeide med moraltradisjoner i Bibelen” i Jan-Olav Henriksen (red.) Makt Eiendom Rettferdighet. Bibelske tradisjoner i møte med vår tid, Oslo 2000
Jan-Olav Henriksen (JOH) ønsker å stå for en ”tredje posisjon” i homofilisaken. Han mener det går an å ta Bibelen på alvor og komme fram til et etisk forsvarlig standpunkt som innebærer at mennesker med en avklaret homofil identitet kan leve sammen i et formalisert og livslangt partnerskap. Er JOHs en tredje posisjon, og bringer JOH nye etiske argumenter som kan grunngi hans posisjon? Med den korte tiden jeg har til disposisjon, vil jeg konsentrere meg om tre momenter:
JOH ønsker å ta Bibelen på alvor og mener at han gjør det i større grad nå enn før. Han slutter seg dessuten til bibelfortolkningen i MFs uttalelser frem til 1997, og bringer ingen ny eksegetisk innsikt inn i debatten fra egne eller andres studier. Hans nye grep gjelder bruken av bibeltekstene.
a. JOH understreker sterkt at kirken må kunne kommunisere sine etiske argumenter i det offentlige rom, gjøre argumentene så allment gjennomsiktige som mulig. Her er han helt på linje med tradisjonell luthersk, skapelsesbasert etikk. Selv om kristen etikk vil si at Bibelen er dens avgjørende norm, utelukker ikke dette at man også kan argumentere allment, fornuftsmessig for sine standpunkter. Det er både legitimt og viktig at man (etterskuddsvis) forsøker å grunngi den kristne etikkens anbefalinger. Kirken mener jo at Skaperens vilje er én og gjelder alle mennesker, også dem som ikke deler kirkens normgrunnlag. Ut fra den allmenne lovåpenbaring kan vi også ha forventning om langt på vei å kunne nå frem med slik argumentasjon også hos mennesker som ikke deler den kristne tro.
b. JOH er også på linje med en hovedstrøm i teologien når han ikke bare vil se etter enkeltbud og formaninger og blindt overføre disse til i dag. Han vil spørre etter ”de substansielle begrunnelsene” for de posisjonene som finnes i bibelmaterialet, ”med tanke på å avklare om dette er grunner som kan ha gyldighet for oss i dag.” Han vil ha tak i ”bakgrunnen for det Bibelen sier” (jfr. kilde 1.). Eksempelvis nevner han spørsmålet om kvinners underordning. Her ville vi f.eks. kunne slutte oss til JOH ved å vise til den overordnede (intensjonen med) formaningen til kvinnen i 1 Pet 3,1ff som Peter selv introduserer i kap. 2,11-13.
c. Det som imidlertid får meg til å stusse er at JOH blander dette spørsmålet etter ”grunner” innenfor Skriften selv sammen med spørsmålet om noe er rett fordi det står i Bibelen, eller om noe står i Bibelen fordi det er rett. JOH knytter her til det gamle filosofiske spørsmålet (fra Platon) om Gud vil noe fordi det er godt, eller om noe er godt fordi Gud vil det:
"Det eg skulle ynskje å skjøne fyrst, er om det fromme eller heilage er elska av gudane for di det er heilagt, eller om det er heilagt for di det er elska av gudane. "
Fra Sokrates’ dialog med Eutyphron
”Slik jeg ser det,” sier JOH, ”finnes det bare ett holdbart moralsk, teologisk og fortolkningsmessig svar på disse spørsmålene. Gud vil noe fordi det er godt, og derfor er det også at noe står i Bibelen: fordi de bibelske forfattere oppfattet en gitt posisjon som rett.”(1.) "Vi mener ikke at noe er rett fordi det står i Bibelen, men vi tror at Gud vil det som er godt, og vi er moralsk forpliktet til å ta stilling til om noe er godt - og hvorfor det er slik." (2.) Dette er et overraskende standpunkt for en teolog, for det overflødiggjør i sin konsekvens hele teologien.
La meg forsøke å utdype dette litt. Når den gamle Eutyphrons problemstilling trekkes frem i den etiske debatten, er det oftest for å avvise en religiøs begrunnelse av etikken. Hvis vi nemlig sa at noe er godt fordi Gud vil det, ville i prinsippet hva som helst kunne være moralsk, bare Gud har befalt det. Da ville etikken bli fullstendig vilkårlig og all menneskelig etisk dømmekraft ville settes ut av spill. Kristen etikk ville fremstå med krav på blind lydighet, og det er det ingen som ønsker. Hvis vi derimot - som JOH nå gjør - sier at Gud vil noe fordi det er godt, så forutsetter vi at det finnes en instans (som avgjør at noe er) ”rett” eller ”godt” som er uavhengig av og står over Gud. Og hva skal vi da med Gud og Bibel og teologi? Nettopp fordi begge svar på Eutyphrons spørsmål er uakseptable for fornuften, forkaster mange filosofer en religiøs begrunnelse av etikken.
Noen etikere (deriblant Ivar Asheim) har ment at denne problematikken ikke er aktuell for kristen etikk fordi den kristne gudstro allerede i utgangspunktet er etisk kvalifisert (jf. Mer enn normer, s.169f). Men dette er egentlig ikke noe svar på Platons dilemma, det innebærer tvert om at man - som JOH - må akseptere at Guds vilje kan måles på noe som på forhånd er etisk, uavhengig av Guds vilje.Etter mitt (og kollega Arve Brunvolls) syn må vi heller si at det er noe galt med hele problemstillingen. Eutyphron stiller Gud (gudene) og det gode på samme linje, som to sideordnede (ontologiske) størrelser. Men et slikt utgangspunkt kan ikke forenes med kristen skapertro. Dersom Gud er Skaperen av alle ting, er det gode eller rette i etisk mening gitt i og med den skapte verden. Det gode som vi (på en eller annen måte) erkjenner, har dermed sitt utspring i Guds vilje. Men Guds vilje kan ikke samtidig være vilkårlig i forhold til den verden han har skapt. Guds åpenbarte vilje i Bibelen minner oss derfor om den etiske ordningen som kommer til uttrykk i skaperverket (jf. Jesus i Matt 19), og som mennesket langt på vei kan erkjenne også utenom den bibelske åpenbaringen (jf. Rom 2). Så selv om vi kan tale om en ‘naturlig’ loverkjennelse (erkjennelsesteoretisk), betyr ikke det at det gode og rette ikke har sitt utspring i Gud (ontologisk).
Bl.a. av denne grunn er det vanskelig å følge JOH nå han på allmenne premisser vil kalle noe akseptabelt som Bibelen kaller uakseptabelt. Skal vi gjøre alvor av at Bibelen er den kristne etikkens norm, må vi si omtrent som Ivar Asheim: ”Godt og rett er for kristen etikk det som overensstemmer med Guds vilje, slik den er åpenbart i Den hellige skrift” (Mer enn normer, s.169). At vi så (i etterkant) også kan argumentere fornuftsmessig for det gode og rette, er helt i tråd med skapertanken - uten at vi dermed forventer at alle lar seg overbevise av argumentasjonen i ett og alt.
JOH vil ikke nedskrive ekteskapets stilling og prioritet i samfunnet. Det å insistere på at mennesker skal ordne sitt samliv i stabile og varige ordninger, enten det er ekteskap eller partnerskap, vil etter JOHs mening snarere være med på å sikre de etiske goder som institusjonelle ordninger er innrettet for å fremme.
a. JOH argumenterer for at ”den ideelle løsning” i en mengde etiske situasjoner ikke er tilgjengelig. Det vil da være en bedre løsning å inngå partnerskap enn å leve skjult med sin seksuelle identitet og eventuelt måtte fornekte den i møte med et menneske man blir glad i. Gjennom MFs LRs uttalelse av 19.3.2001 skjønner vi at JOH også mener at partnerskap er en bedre løsning enn uformalisert samboerforhold, enn si tilfeldige forbindelser. På dette punkt imøtegås JOH av LR, som fremholder at et premiss for dette resonnementet er at de det gjelder allerede har bestemt seg for å leve sammen. Videre sier LR: ”Et spørsmål han (JOH) derimot ikke går særlig inn på, er det grunnleggende valget en homofil står overfor i møte med alternativene avholdenhet eller samliv. Henriksen gjør ikke rede for hvilke etiske kriterier han vil legge til grunn for rådgivning i dette grunnleggende valget, bortsett fra at han ikke "uforbeholdent" vil gi enhver homofil med avklaret identitet råd om å søke en partner.”
Det synes derfor rimelig når LR anfører at det er ”uklart” hvor nær MFs posisjon JOH egentlig er.
b. Det jeg - utover LRs anmerkninger - vil reise som et problem her, er at JOH (og andre) poengterer at det er homofilt samliv innen rammen av partnerskap(sloven) man vil åpne for. Han vil med andre ord kun åpne for (eventuelle) homofile parforhold under forutsetning av livslang troskap og unicitet og forutsatt at de er offentlig registrert.
I sine overlegninger her er det først og fremst ”mennesker med en avklaret homofil identitet” JOH har i tankene. Men nettopp spørsmålet om kjønnsidentitet og seksuell identitet og det vi vet om identitetsdannelse er en av hovedgrunnene til at undertegnede har problemer med å kunne gå inn for en offentlig anerkjennelse og ordning av homofilt samliv.
Det synes nemlig hevet over tvil at vår seksuelle identitet dannes i et samspill mellom biologiske/genetiske forutsetninger, kulturell kontekst og sosialt miljø. Psykiater Arne Austad sier det slik: ”Konklusjonen er at kultur, normer for atferd og sosiale roller spiller en viktig rolle for utviklingen av seksuell identitet, hvor mulighetene for endring gjennom et livsløp er større enn en tidligere trodde” (Inter medicos, nr. 1-2/2000, s.14).
Jeg har ikke vanskelig for å forstå - med JOH - at en homofil som blir glad i en annen, ”vil kunne oppleve det som et kjærlighetsforbud dersom muligheten for å etablere et livsvarig og trofast samliv ut fra de forutsetninger de har blir prinsipielt utelukket.” (1.) (Selv om jeg ikke ville valgt et så ubeskyttet uttrykk som ”kjærlighetsforbud” i denne sammenhengen). Men det jeg har vanskelig for å forsone meg med, er at kulturen - gjennom å legalisere og på den måten akseptere homofilt partnerskap - i prinsippet (og i den grad dette får gjennomslag i befolkningen: i realiteten) fratar gutter og jenter, unge menn og kvinner enhver hjelp i deres ofte kampfylte utvikling mot en trygg seksuell identitet. Særlig er dette vanskelig i en tid som fra før sliter med mye uklar og forvirret seksuell identitet.
Jeg er i denne sammenhengen ikke primært opptatt av det kulturelle argumentet som går på "smitteeffekten" overfor mennesker som er ubefestet i sin identitet, et moment som JOH selv ser som et mulig argument for å si nei til partnerskap. Jeg er mer opptatt av å stille et spørsmålstegn ved JOHs insistering på "at også de institusjonelle rammene hører med." (2.) For nettopp når vi som samfunn har institusjonalisert partnerskap for homofile - side om side med ekteskap for heterofile, har vi i realiteten lagt en kulturell føring for den oppvoksende slekt som sier at det strengt tatt er likegyldig hvilken retning ens seksuelle orientering tar. Konsekvensen av en slik kulturell føring (eller mangel på føring) er det ingen av oss som overskuer i dag. (Jf. her hva MF sa om partnerskapsloven i 1993, pkt. V, 4, siste avsnitt.) Dette problemet blir altså påtrengende og forsterket nettopp ved institusjonaliseringen av homofilt samliv gjennom partnerskap. Av denne grunn kan jeg ikke se at hvis bare betingelsen om en binding til én annen er oppfylt, så kommer vi utenom det etiske problemet.
(Hva JOH så mener med at ekteskapet likevel skal ha prioritet, er ikke lett å få tak i. For hva skal det bety å gi prioritet til ekteskapet når ekteskap og partnerskap gjelder to ulike grupper? Her venter vi på en avklaring)
For det 3. og siste: JOH har i mange sammenhenger understreket at naturen i seg selv ikke gir oss entydige retningslinjer for etikken. Det er greit nok. I mange tilfeller er det helt nødvendig å si. Men det må vel p.d.a.s. også være en grense for hvor likegyldig kulturen skal stille seg til naturen, i dette tilfellet til kjønns-polariteten og det faktum at vi er skapt til mann og kvinne for å være ett.
I (2.) sier JOH: "I et livslangt partnerskap blir seksualiteten utfoldet med samme anliggende som i et ekteskap. Det dreier seg om å gi varighet, trygghet, et vern mot sårbarhet, ivaretakelse av identitet, fordyping av fellesskapet. Dette mener jeg er det genuine bibelske anliggende for å åpne for partnerskap som en mulighet." Jeg har vanskelig for helt å skjønne hva JOH her sier, særlig i den første setningen. At mennesker gir hverandre trygghet, gjensidig vern mot sårbarhet og kan utdype fellesskapet seg i mellom er noe vi må ønske skjer både blant homofile og heterofile. Men intet av dette avhenger av seksuell utfoldelse, og vi kan vel heller ikke mene at når reproduksjon i utgangspunktet er umulig, så utfoldes seksualiteten mellom homofile "med samme anliggende som i et ekteskap"? Her må jeg nesten gå ut fra at JOHs nærmere redegjørelser vil opplyse oss bedre.
Jeg har så langt vanskelig for å se at Henriksen inntar et tredje standpunkt i homofilisaken, f.eks. i lys av Bispemøtets utredning i 1995. F.eks. ville Hafstad være "restriktiv mot interessebestemt likestilling av partnerskap og ekteskap, all den stund disse relasjonene ikke er og heller ikke kan bli like" (Homofile i kirken, s. 152). Samtidig må det kunne sies at JOH bringer inn en måte å argumentere på i forhold til Bibelens autoritet som er ny når han mener at teologien må si at Gud vil noe fordi det er godt. Selv om JOH uttrykkelig sier at Skriften avgjør i etikken (2.), så synes det for meg som om det først er når vi kan begrunne Bibelens etikk på en intersubjektiv måte at han vil gi den normativ kraft. Hittil er i alle fall JOH uklar på dette avgjørende punktet.