Gjensyn med homofobienKVARME-SAKEN. Samtaler med sikte på reorientering av legning er av meget tvilsom verdi. Det er tungt å bære skam og skyld. Ikke uten grunn er det økt risiko for selvmord blant unge homofile, særlig kristne. Derfor er Kirkens syn viktig.
Kampen er ikke vunnet. Da trodde jeg kampen mot homofobien - skrekken for homofili - var vunnet. Nå var det den homofile som ba om nåde for biskopen og ikke omvendt. Den forsiden har jeg fått kopiert, rammet inn og gitt til Karen-Christine Friele på hennes 70-årsdag i fjor. Det var før hun ble kåret til en av de siste hundre års største personligheter for sitt mot og sin innsats for å kjempe for homofiles rettigheter Kanskje vi skal være takknemlige for at debatten blusser opp igjen, fortsatt finnes mennesker som synes at homofili er skummelt, vemmelig, unaturlig, ekkelt å tenke på.Plumpt syn på kjærlighet. "Tenk på hva de driver med!". Hvis vi tenker rent teknisk på hva seksuelle handlinger innebærer mellom mann og kvinne også, er det noen som synes det er best dette foregår i mørke under dynene dersom man absolutt skal holde på slik. Men det er unektelig et noe plumpt syn på hva kjærlighetslivet innebærer. Da tar man overhodet ikke i betraktning alle de lengsler, ønsker og drømmer - og den blygheten som også innbefattes i en forelskelse der bare det å være i nærheten er nok. Forelskelse og kjærlighet som helhetsopplevelse er ikke annerledes blant homofile og heterofile. Men selv om det er skjedd store endringer i holdning til homofili gjennom de siste 20-30 år, er det fremdeles mange som har fordommer, og selv om de fleste homofile og lesbiske har et godt liv, er mange preget av sårbarhet og avmaktsfølelse. Hvorfor er det fortsatt slik?Diagnose helt til 1977. Til en viss grad må vi psykiatere være med og bære skyld. Helt frem til 1977 var homofili brukt som diagnose. Riktignok handlet det bare om en situasjonsdiagnose, "vedkommende har angst og lever homofilt" - men det lå etterslep av avvik og sykdom: Det var ikke rart han hadde angst når han også var homofil, det var jo noe galt med ham? Det ble ikke problematisert at det kanskje var omgivelsenes reaksjon det var noe galt med.Sidestilles med dyresex. Vi kan ta med lovgiverne også. I straffeloven av 1902 ble det bestemt i § 213: "Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller medvirker dertil, med fængsel indtil 1 år. Med samme straff ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil. Påtale finder alene sted, når det er påkrævet af almene hensyn". Her kommer homofili i samme stilling som sodomi, omgang med dyr - og det gjelder bare menn. Forklaringen er at man fortsatt hadde forestillinger om at mannens sæd kunne skape avkom med dyret og dermed frembringe ufattelige misfoster. Og hvordan kunne ikke et avkom fra to menn bli? Denne lovparagrafen eksisterte, riktignok stort sett sovende, helt frem til 1972. Det tar sin tid før medisinsk kunnskap trenger igjennom.En fare av verdensdimensjoner. Dessuten må vi ta med prestene. De norske biskopene uttalte seg for første gang om homoseksualitet i 1954, og sa: "Vi står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner". Det var kraftig språkbruk i en dramatisk tid. Etter en utredning om homofili i 1977 var denne tonen betydelig dempet, men fremdeles var det en gjennomgående holdning at man "fordømte synden, men ikke synderen". I klartekst betydde det at man kunne være homofil dersom man bare ikke foretok seksuelle handlinger. Først i år er bispekollegiet kommet frem til et flertall for en forståelse av skriftens ord som aksepterer homofilt samliv. Men fortsatt er Kirken splittet. Dersom vi erkjenner at seksualitet er en viktig del av vår identitet, vår menneskelighet, er en negativ holdning til vår seksualitet også en nedvurdering av vårt menneskeverd. Det er og blir en belastning å erkjenne at ens seksualitet vekker motvilje hos andre, ganske særlig hvis det er mennesker som er viktige for en selv.Eksempler fra egen praksis. La meg gi to eksempler fra min egen praksis. Første historie: "Far ble sint og sa jeg skulle holde opp med sånt tull med én gang, da var det kanskje ikke for sent ennå. Mor bare gråt. Jeg har ikke vært hjemme siden. Min søster har skrevet og fortalt at de har tatt bort alle bildene av meg fra veggen". Andre historie: "Jeg var så forferdelig glad i henne, men jeg hadde aldri våget å vise det - hun var dessuten kristen. Så ble moren hennes syk, jeg hjalp til med å stelle henne, og den siste tiden før hun døde, våket vi på skift. En kveld satt vi og snakket sammen, jeg var i nærheten av henne og var lykkelig bare ved det. Så begynte hun å si hvor takknemlig hun var for alt jeg hadde gjort for henne, og at hun ikke visste hvordan hun skulle få takket meg. Jeg husker ikke riktig hvordan ordene falt, men det var en tett og fortrolig stemning, på en eller annen måte kom jeg til å si rett ut at jeg elsket henne. Hun ble helt stiv og så på meg, ble sort i øynene, jeg vet ikke om det var av sinne eller redsel, og så sa hun: "Er du sånn?!" Så løp hun ut og jeg hørte hun begynte å kaste opp. Jeg kom meg ut så fort jeg kunne - og jeg fortsatte studiet i utlandet".Samtale som behandling. Begge disse kom til samtalebehandling, men ikke for å prøve å forandre sin legning. Hva da med dem som måtte ønske en såkalt reorientering? Det har man ikke mye kunnskap om, og det er ikke merkelig. Noen mennesker ønsker å leve uten seksualitet, det er nonner og munker og katolske prester. Men da er motivasjonen at de ønsker å rette all sin kraft og kjærlighet mot Gud. Det er en helt annen situasjon å skulle forsøke å omstille sin seksuelle dragning. Det er gjort mange tapre forsøk. Ekteskap er det vanligste, for kvinner lykkes det ofte en stund, for menn er det verre. Omstilling av seksuell legning er sannsynligvis mer et ønske enn en mulighet, særlig hvis man er tilskyndet av andre.Tvilsom verdi. Samtaler med sikte på reorientering er av meget tvilsom verdi og vil mer kunne være egnet til å styrke "pasientens" opplevelse av at seksualiteten er sykelig, syndig og skammelig. Det er tungt å bære skam og skyld. Ikke uten grunn er det økt risiko for selvmord blant unge homofile, særlig kristne. Derfor er Kirkens syn viktig. For kristne er Kirkens fremste talspersoner av betydning, kanskje like viktige som far og mor, kanskje viktigere etter hvert som man skal finne sin egen plass og stilling i verden.Siste ord. I oktober 2000 kom Norsk Psykiatrisk Forening med følgende uttalelse: "Homofili er ingen sykdom eller sykelig tilstand, og kan derfor ikke være gjenstand for behandling. En "behandling" hvis eneste hensikt er å endre seksuell legning fra homofil til heterofil må betraktes som etisk uforsvarlig og hører ikke hjemme i helsevesenet. Homofile har, som alle andre, selvfølgelig krav på hjelp og terapi ut fra anerkjente retningslinjer, enten det er i forbindelse med sin seksualitet eller ikke." Kunne ikke det bli siste ord? | ||||||||||
|
Dette er en artikkel fra www.aftenposten.no. | ||||||||||
| Innholdet
i Aftenposten, Aftenposten.no og Oslopuls.no er beskyttet etter lov om
opphavsrett til åndsverk.Kopiering og utskrift til annet enn privat bruk
er ikke tillatt uten avtale med Aftenposten. Vilkår for publisering finner du på www.aftenposten.no/generellebetingelser. |
