Leif Gunnar Engedal: 

Den andres ansikt. Refleksjoner om sammenhengen mellom kristen tro og personlig identitet.

I. INTRODUKSJON: INDIVIDET OG LIVSVEVEN

Dette har vi felles: Vi fødes nakne til verden, ledsaget av uartikulerte skrik. Men fra vårt første livgivende åndedrett til det siste sukk går over våre lepper, trekkes vi inn i en prosess som vever vårt liv sammen med andres. Mitt eget ansikt skapes i møtet med den andres ansikt. Mitt eget språk formes i møte med den andres ord. Min egen innsikt erverves i møte med den andres erfaring. Slik tar vårt liv form fra før vår første dag: Gjennom en uoverskuelig kompleks prosess føyes vår individuelle eksistens inn i det sosiale og kulturelle fellesskapets mønstre. Vi får langsomt grep om vårt eget liv. Vi danner oss bilder av «de andre» og oss selv. Vi agerer og re-agerer (reagerer) på mennesker og hendelser i våre omgivelser. Vi strukturerer strømmen av opplevelser til «meningsgivende erfaringer». Men det grepet dette gir oss om livet, er verken definitivt eller entydig. Stadig på ny utfordres vi: Møtet med andre mennesker, eksistensielle kriser i eget liv, opplevelse av sorg eller ondskap, av glede eller skjønnhet. Ikke på noe punkt langs livsveien bringes lengselen eller uroen eller tvetydigheten til ende. Vi er og forblir uferdige og underveis. Vårt eksistensielle gevir er åpent: Mot en framtid vi ikke kjenner, og mot dybder i nåtidserfaringen som er skjult for oss.

Derfor slipper spørsmålene aldri helt taket i oss: Hvem er jeg - egentlig? Er det mulig å fastholde en uforanderlig «personlig identitet» i rammen av en sosio-kulturell virkelighet preget av sterke, dyptgående og hastige endringer? Og hva med Kristus-troen i denne sammenheng? Hvor er han som er livets Alfa og Omega i strømmen av hendelser som former mitt liv?

I fortsettelsen vil jeg peke på noen sammenhenger som etter min vurdering er vesentlige med tanke på drøfting av denne typen spørsmål. Fordi problemene er mangfoldige og meget komplekse, får framstillingen skissernessig karakter. Jeg håper allikevel at de perspektiver som trekkes opp kan bidra til å klargjøre vesentlige sammenhenger mellom de to størrelsene «kristen tro» og «personlig identitet».

II. DET SELV-REFLEKSIVE MENNESKET OG IDENTITETENS KRISE

Over portalen i Apollons tempel i Delfi sto dette imperativ hugget inn: «Erkjenn deg selv!». Det perspektiv og den utfordring dette imperativ formulerer, har gjennom flere årtusen tilhørt grunnvollene i vår kulturs fortolkning av den menneskelige livsverden. Målet som settes for menneskets erkjennende omgang med verden, er ikke bare utvidede kunnskaper om naturen og samfunnet. Framfor alt utfordres mennesket til å søke innsikt i sitt eget vesens hemmeligheter. Vi møter det i antikkens filosofi hos Sokrates, i middelalderen gjennom Augustins subtile selvanalyser, i ny tidens subjektivitetsfilosofi hos Descartes, i Kants kritiske autonomitenkning og i vårt eget århundres eksistensialisme gjennom fokuseringen på «hiin enkeltes» ansvarlige eksistens. Langs hele denne erkjennelseslinjen veien framstår homo sapiens som et selv-reflektivt vesen: Mennesket er den eneste art som spør etter sin egenart. Og i vårt eget århundre har utviklingen av en systematisk dybdepsykologi utvidet og utforsket det apollinske imperativ langs nye dimensjoner i individets emosjonelle og kognitive selverfaring: Gjennom empiriske og kliniske studier har man søkt å avdekke «kjernen» i menneskets vesen - det varige og stabile under overflatenes fragmenter og skiftninger. Vi møter det i W. James komplekse analyser av «The Self», i S. Freuds drifts-orienterte utforskning av «der Kern unseres Wesens», i E.H. Eriksons fortolkning av «a personal identity», og i H. Kohuts subtile analyser av «the nuclear self». Over alt ligger den samme overbevisning fast: Menneskets vesen kjennetegnes ved bestemte «mønstre» av (relativt) enhetlige behov og motiver. Samlet danner disse en erkjennbar «kjerne» som utgjør menneskets egentlige (og relativt uforanderlige) vesen - dets «identitet».

Dette bildet har endret seg betydelig de siste tiårene. Forestillingen om en velintegrert, stabil personlighet med avklaret individuell identitet, er utsatt for omfattende kritikk fra en rekke ulike hold. Kanskje kommer det mest radikalt og profilert til uttrykk innenfor den post-modernistiske filosofien og psykologien. Her avvises de tradisjonelle idealbildene av det autonome individ med en verdiforankret personlig identitet som illusoriske. Slike forestillinger representerer ingen normative og allment gyldige uttrykk for en «universell humanitet». Derimot framstår de som tidstypiske uttrykk for bestemte sosio-kulturelle trekk ved «moderniteten» som historisk epoke i den vesterlandske kulturens utvikling. Det kritiske poenget som denne analysen leder opp til, kan formuleres slik: Den stabile, verdi-forankrede «personlige identitet»svarer ikke til de sosiale og eksistensielle vilkår som det hypermobile, pluralistiske og postmoderne mediesamfunn frambyr. En sentral postmoderne psykolog innenfor den sosialkonstruksjonistiske tradisjon, har sammenfattet synspunktet treffende i følgende formulering:

«At the outset, postmoderns are populated with a plethora of selves. In place of an enduring core of deep and indelible character, there is a chorus of invitations. Each invitation «to be» also casts doubt on the wisdom and authenticity of the others. Futher, the postmodern person senses the constructed character of all attempts at being - on the part of both self and others ... In the end, one realizes that social images of self and others are portrayals without a portrayed, reflections without an object of reflections» (Gergen, 1991,174).

Slektskapet med Ibsens «lag på lag, men ingen kjerne» er ganske påfallende. Drømmen om en velintegrert «personlig identitet» er avslørt. Tilbake står «rollespillenes» altomfattende virkelighet - «a plethora of selves» prisgitt de hurtig vekslende sosiale og kulturelle konteksters fordringer og forventninger. Drømmen om enhet og sammenheng i tilværelsen, lengselen etter «den store livsmeningen» - alt sammen avsløres som romantiske forestillinger og idealistisk metafysikk (jfr. Gergen, 1991; Kvale, 1992; Berg Eriksen, 1989; Hellesnes, 1994). Dermed omfunksjoneres også hele den klassisk-humanistiske identitetsproblematikken til et spørsmål etter rollespillenes mest mulig funksjonelle rekonstruksjoner av livshistoriens skiftende hendelser.

Hvor står vi da? Hva skjer med det kulturelle fellesskap og den individuelle livserfaring den dag «identiteten» går tapt, og forsvinner i en pluralistisk kakafoni av skiftende rollespill? I alle fall undres jeg på perspektiver i Pettersen-utvalgets innstilling (jf. NOU 1995/9). Utredningen har i alle fall ikke vært redd for å tenke stort og legge lista høyt. «Identitet og dialog» åpner en visjon og skisserer et prosjekt med meget utfordrende, motsetningsfylte og fascinerende perspektiver. Kristendomsfaget lanseres som sentral bidragsyter i skolens arbeid med å utvikle en kulturell og personlig identitet med basis i en bred kristenhumanistisk åndstradisjon. Spørsmålet er: Kan det fungere? 

Det er ikke vår oppgave å drøfte dette i sin bredde her. Men for å kunne si noe meningsfylt om det, må man blant annet først stille følgende spørsmål: Hva innebærer det å utvikle en «personlig identitet» ? Hvilke fenomener og prosesser kan betraktes som avgjørende bidragsytere i denne sammenheng?

III. DEN IDENTITETSSKAPENDE PROSESS -NOEN GRUNNLEGGENDE SYNSPUNKTER

Det finnes en bred tradisjon innenfor psyko dynamisk, sosial- psykologisk og sosiologisk forskning som har søkt å klargjøre viktige faktorer og strukturer i den identitetsskapende prosess. Selvsagt finner man heller ikke her noen gjennomgående konsensus eller enhetlig teori med hensyn til hva personlig identitet er, hvordan den formes og så videre. De synspunkter som presenteres i det følgende har imidlertid stått sentralt i den faglige debatt, og fanger etter min vurdering opp en rekke grunnleggende sammenhenger.

3.1. Begrepet «personlig identitet»

Identitet begrepet er mangetydig og brukes i en rekke ulike sammenhenger. I sammensetningen «personlig identitet» assosieres det gjerne med det stabile, det balanserte og velintegrerte, det som har funnet sin form. Slike assosiasjoner er ikke urimelige, men kan fort lede tanken i feil retning. Følgende momenter kan derfor tjene som en foreløpig presisering av begrepet:

(a) For det første er det viktig å merke seg at en drøfting av identitet begrepet aktualiserer problemstillinger på en rekke ulike nivåer. Dette kan illustreres gjennom følgende enkle, men innsiktsfulle setning: «Anybody is like everybody, like somebody, and like nobody». Dermed signaliseres i det minste tre ulike nivåer: Et makronivå hvor det gjelder om å bestemme hva som kjennetegner mennesket som art (jf. «like everybody»); et mesonivå som aktualiserer det særpreg som er knyttet til tilhørigheten til bestemte kulturer, sosiale grupper o.l. (jf. «like somebody» ); og et mikronivå som er knyttet til den individuelle livshistoriens særegne vilkår (jf. «like nobody»).

(b) Den identitetsdannende prosess pågår i prinsippet hele livet. «Personlig identitet» er altså ikke en harmonisk og ferdig formet ”struktur” i personligheten som forblir seg selv lik etter at ungdomstidens kriser er gjennomlevd. Snarere er det både normalt og ønskelig at vår identitet utfordres og omformes, nyanseres og utdypes så lenge vi lever.

(c) Av dette følger for det tredje at den personlige identiteten ikke må betraktes som en fasttømret monolittisk størrelse. Vi kommer virkeligheten nærmere og får et mer fruktbart forhold til vår egen utvikling dersom vi betrakter «identiteten» som en dynamisk, konfliktfylt og formbar struktur der visse mønstre ligger fast, mens andre kjennetegnes av bevegelse og forandring.

Med dette som utgangspunkt vil jeg prøve å identifisere tre hoved-perspektiver som etter min vurdering er grunnleggende i forståelsen av den identitetsskapende prosess.

3.2. Identitetens dynamiske basis – ”det relasjonelle grunnmønster”

Før individet er, er fellesskapet. Alltid og uavvendelig veves mitt liv sammen med andres. Livsveven formes som et nettverk av dynamisk samvirkende relasjoner. Det er dette forhold vi tematiserer med begrepet «det relasjonelle grunnmønster». Når den identitetsdannende prosess sees i det perspektiv som «det relasjonelle grunnmønster» åpner, fokuseres først og fremst følgende: De grunnleggende følelser og forestillinger som mitt selvbilde og min identitetserfaring bygger på, er uløselig knyttet til de hendelser som utspiller seg i barnets relasjoner til de primære omsorgspersonene. Barnets sårbare nakenhet møter «i begynnelsen» en mors og en fars ansikt: Gjennom varm hud, åpne hender og varsomme ord, reiser «the mothering person» det første, fundamentale livsrom - eksistensbærende relasjoner som former og fargelegger mine ansiktstrekk. Enten til «det gode» i erfaring av tillit og håp, eller til «det onde» i erfaring av utrygghet, avvisning og angst.

Dette har avgjørende betydning for barnets senere utvikling. Et meget omfattende forskningsmateriale kan underbygge i det minste følgende tre synspunkter: (a) Primærerfaringene innenfor «det relasjonelle grunnmønster» muliggjør for det første en basal eksistens-tillit: Det er mulig å møte verden som «kosmos», det vil si som en forutsigbar, sammenhengende og pålitelig virkelighet. Dette er ikke minst knyttet til den kroppslige og emosjonelle tilgjengelighet og varighet i relasjon til «the mothering person». (b) Dernest formidler denne elementære erfaring av tillit en personlig-eksistensiell bekreftelse: Jeg er sett og verdsatt. Det gjør en forskjell om jeg er eller ikke er. Jeg har ett navn. Min individuelle eksistens har betydning. (c) For det tredje formidler «det relasjonelle grunnmønster» avgjørende elementer i samfunnets sosiokulturelle og ideologiske «orden»: Møtet med «the mothering person» er aldri et møte med «mor alene». «The maternal matrix» har representativ funksjon. Også de mest elementære og intime relasjoner mellom mor og barn omsluttes og gjennomtrenges av verdier, prioriteringer og livstydninger knyttet til de sosiale prosesser og kulturelle tradisjoner som former fellesskapets liv.

Et slikt perspektiv innebærer ingen kausal-deterministisk betraktningsmåte. Derimot innebærer det en markert vektlegging av de tidlige barneårenes betydning: I barnets mest sårbare og avhengige leveår formes viktige forutsetninger for både innhold og retning i den utviklingshistorie som følger. Ikke minst med tanke på selvbilde og identitetsutvikling er det grunn til å framheve de tidlige relasjon erfaringenes betydning som grunnleggende formative krefter.

3.3. Identitetens ideologiske sammenheng ”det livstydende grunnmønster”

 Når individet vokser opp, utvides den sosiale, kulturelle og eksistensielle horisont dramatisk. Familiens og generasjonenes fellesskap åpner seg. Vår individuelle eksistens tar bolig i et nettverk av ulike typer relasjoner: Medmennesker og aktiviteter i lokalmiljøet, institusjoner og organisasjoner i samfunnet, globale ordninger og makt-strukturer. Alt sammen griper omkring oss og vi gir vår sårbare nakenhet beskyttelse.

Et avgjørende element i denne livslange prosessen - kanskje sterkest aksentuert i ungdomsår og tidlig voksentid - er knyttet til møtet med de ideologisk-livssynsmessige tradisjoner som former fellesskapets liv. Det er de ledende og formende elementer i disse tradisjonene som vi her kaller «det livstydende grunnmønster» .

Poenget nå er å framheve at møtet med slike «livstydende grunnmønstre» er avgjørende med tanke på utviklingen av en bærekraftig personlig identitet. For vi er selv-reflektive vesener. Vi lever ikke av brød alene, men hungrer og tørster etter «mening og sammenheng». Der «ideologienes død» herjer i kulturen, er derfor også individenes identitet truet. Vi mister langsomt grepet om oss selv dersom fellesskapets ideologisk-livssynsmessige tradisjoner mister sin eksistensielle tydningskraft, og går til grunne i en usammenhengende kakafoni av motstridende livssyns-fragmenter.

Dette er det viktig å fastholde, og det aner meg at et av Pettersen-utvalgets viktigste anliggender er knyttet nettopp til dette. Vi må på ny, i fullt alvor og i dialogens form, stille følgende spørsmål: Rommer nåtidskulturen ideologiske tradisjoner som kan kommunisere meningsfylt med samtidens - og kanskje særlig ungdomskulturens - «ideological hunger»? Finnes det livstydende mønster, ritualiserte atferdsformer og moralske forbilder med en eksistensiell bærekraft og dybde som gir individet mulighet for troverdig, livsnær og framtidsrettet selvfortolkning?

Hvorfor er dette så viktig nettopp med tanke på identitetsutviklingen? Skissemessig formulert kan i det minste følgende momenter framheves:

 (a) For det første er «det livstydende grunnmønster» knyttet til stikkordet «forstdelse»; Det ideologisk funderte helhetssyn (”world-image”/”Weltanschauung”) etablerer et tolkningsperspektiv med integrerende kraft, og gjør det dermed mulig å skape mening og sammenheng i livserfaringen.

(b) Dernest handler det om «forpliktelse»; Et personlig bearbeidet livssyn gir ikke bare ideer som tyder, men også idealer som forplikter. Det skaper et etisk fundament, gir nødvendig valgavlastning, og skaper derved en eksistensiell retning for identitetsutviklingen.

(c) I dette formes også «tilhørigheten»; «Det livstydende grunnmønster» forplikter individet sosialt. Det ideologiske fellesskap bidrar dermed til å overvinne både eksistensiell fremmedgjøring og sosial isolasjon. Individet identifiserer seg med den gruppe det tilhører, og blir langt på vei – i positiv eller negativ forstand - det den sosiokulturelle sammenheng gjør det til.

Hovedpoenget i denne sammenheng kan altså sammenfattes slik: Uten «det livstydende grunnmønster» - uten ideologiske livssyn med tydningskraft og eksistensiell relevans - vil personlighetsutviklingen komme til å spore av og gå på tomgang. I vårt samfunn vil dette oftest være ensbetydende med en tomgang i materialismen eller konsumets forlokkende, men ødeleggende labyrinter. Ingen bærekraftig identitet kan utvikles der materialismens eller resignasjonens eller kjedsomhetens onde ånder puster død inn i menneskets sjel (jf. Finnseth, 1994; Brunstad, 1995; Evang,1991).

3.4. Identitetens generative fullbyrdelse - «det eksistensielle grunnmønster»

Det som er grunnlagt i de første leveår (jf. «det relasjonelle grunnmønster»), og som i løpet av ungdomsårene modnes og fordypes til en foreløpig, personlig forankret selv-fortolkning (jf. «det livstydende runnmønster»), må videreføres, bekreftes eller omformes i det voksne menneskets livspraksis. Slik fortsetter identitetsdannelsen gjennom nye kriser og utviklingsfaser fram gjennom hele livet. Det hører med til E.H. Eriksons største fortjenester at han har framhevet dette med så stor tyngde i sin livs-syklus-tenkning (jf. Erikson, 1968; 1982). Samme anliggende er siden videreført av en rekke forskere innenfor ulike tradisjoner (jf. Browning, 1973; Levenson, 1978; Hausser, 1983; Kotre, 1984; Kristo, 1991 ).

Det voksne menneskets livspraksis åpner vanligvis for tre hovedtyper av utfordringer. Den første er knyttet til det personlige samlivets intimitet, den andre til det samfunnsmessige arbeidets produktivitet og det tredje til de kulturelle livsformenes kreativitet. Det er av vesentlig betydning å se at den personlige identiteten utfordres på grunnleggende måter innenfor alle disse primære praksis formene: Min seksuelle identitet som mann eller kvinne utprøves og finner sin form; utdanning, yrkespraksis, sosial gruppetilhørighet m.m. legger viktige føringer på min selvforståelse; gjennom valg og prioriteringer av kulturelle ytringsformer uttrykkes og utprøves viktige sider av min personlige egenart. For vår drøfting er særlig følgende synspunkter viktige i denne sammenheng:

 (a) Den identitetsdannende prosess fullbyrdes gjennom utviklingen av det Erikson kaller «generativitet». Dette begrepet uttrykker både et bestemt teoretisk perspektiv og en personlig holdning. Gjennom «generativiteten» som teoretisk perspektiv framheves det at «den personlige identitet» bare kan forstås rett når den sees i den større sammenheng som generasjonenes fortsatte liv utgjør. Det mest saksvarende perspektiv på identitetsutviklingen er derfor ikke individets selvrealisering, men slektens livssammenheng. På det personlige holdningsplanet aktualiserer dette en etisk grunnholdning kjennetegnet av langsiktig omsorg; Det voksne mennesket utvikler seg selv og sin personlige identitet - ikke gjennom selvsentrert realisering av egne muligheter - men gjennom omsorgsfull ivaretakelse av kommende generasjoners livsmuligheter.

(b) En slik holdning nødvendiggjør en kritisk bevisstgjøring av egne verdiprioriteringer og livsvalg: Hvilke verdier er de viktigste? Hva er så verdifullt at jeg vil gi det videre til kommende generasjoner for at de kan få et meningsfult liv? Bare gjennom en kritisk selvbesinnelse omkring denne typen spørsmål kan foreldregenerasjonen bli «voksen». Og bare gjennom slike etiske og eksistensielle valg kan det utformes identitetsbyggende kulturelle fellesskap og en bærekraftig personlig identitet.

Oppsummering

Jeg har pekt på tre perspektiver som etter min vurdering er grunnleggende med tanke på å forstå den identitetsdannende prosess. I det første tematiseres jeg-du-relasjonen – møtet ansikt til ansikt med de primære omsorgspersonene. Grunntema er ”tillit” og ”tilhørighet” (jf. 3.2.). I det andre tematiseres det kulturelle fellesskaps tradisjonsformidling med hensyn til livssyn, verdibevissthet o.l. Grunntema er ”livstydning” og verdiforpliktelse» (jf. 3.3.). I det tredje tematiseres det voksne menneskets personlig-eksistensielle stillingtagen til de rådende verdioppfatninger og ideologiske livstydninger. Grunntema er ”generativitet” og ”livsmening” (jf. 3.4.). Det spørsmål som nå melder seg, er følgende: På hvilken måte veves Kristus-troens dynamikk sammen med og inn i alle de dynamiske prosesser vi har beskrevet i det foregående?

IV. PERSONLIG IDENTITET OG KRISTEN TRO - NOEN SYNSPUNKTER

For det mennesket som tror på Jesus Kristus og lever i den kristne menighet, vil utvilsomt gudstroen forme avgjørende mønstre og sammenhenger i livsveven. Min identitet og selvforståelse er uløselig knyttet til troen på den treenige Gud som livets skaper, forløser og fullender.

4.1. Sammenhengen mellom «identitet» og «tro»

Denne forbindelsen mellom størrelsene «personlig identitet» og «kristen tro» kan i første omgang sannsynliggjøres gjennom følgende iakttagelse: Fenomenologisk sett kan man si at «den kristne tro» overalt framstår både som en personlig relasjon (jf. «tro på / tillit til Jesus Kristus»), som en bestemt form for normativ livstydning (jf. «kristent livssyn») og som et forpliktende ethos (jf. «kristen etikk»). Dette svarer i utgangspunktet til de tre grunnperspektivene vi har framhevet som vesentlige i den identitetsdannende prosess. Det ligger derfor nært å tenke at den kristne tro forstått både som «personlig relasjon», som «kulturbærende (livssyns- )tradisjon» og som ”moralsk veiviser”, i utgangspunktet forholder seg ganske direkte til de utfordringer som identitetsproblematikken aktualiserer.

Spørsmålet er hvordan dette forholdet nærmere bestemt er å forstå. Her skilles veiene. I en første grovsortering kan man skille ut følgende to posisjoner:

(a) Noen framhever med styrke at Guds gjerninger i troen og evangeliet representerer den definitive krise og dom over alle menneskelige forsøk på å sikre sin egen eksistens. Alle forsøk på å bygge en «personlig identitet» utenfor troen og bortsett fra Kristus, uttrykker derfor dypest sett menneskets hybris, og er under Guds dom. Det troende mennesket har sin identitet «i Kristus», og i kraft av dette etableres en virkelighet «overfor Gud» som ligger hinsides alt det menneskelig selverfaring og identitetsutvikling kan utsi noe om. Man kan si at dette synspunkt tematiserer troens identitetskritiske potensialer.

(b) Andre framhever at Guds skapende og forløsende gjerninger er den dypeste grunn, den siste forutsetning og den bærende sammenheng i alt sant menneskelig liv. Derfor må den identitetsdannende prosess ikke sees avskilt fra, men i uløselig sammenheng med Guds skapende og frigjørende gjerninger. Man kan si at dette synspunkt tematiserer troens identitetskonstruktive potensialer. Etter vår vurdering vil det være feilaktig og ufruktbart å postulere et enten/eller i denne sammenheng. Det er nødvendig å differensiere problematikken, og sammenholde både troens kritiske og konstruktive potensialer innenfor ett og samme perspektiv. Hvis ikke rives «identiteten» og «troen» fra hverandre, noe som vil være ødeleggende for begge.

4.2. Troens identitetskritiske potensialer

Slik den identitetsdannende prosess analyseres og beskrives innenfor ulike empiriske humanvitenskaper, handler det om de muligheter og grenser som er knyttet til menneskelig samhandling. Perspektivet er i denne mening antroposentrisk, og målet for prosessen er gitt som utviklingen av det autonome, frisatte og selvstendiggjorte mennesket.

Hva sier et kvalifisert kristent menneskesyn i møte med et slikt tolkningsperspektiv? Det synes helt klart at en bibelsk antropologi må reise dyptgående kritiske spørsmål til en slik sekulær og/eller humanistisk identitetsfortolkning. Dette kan for eksempel konkretiseres i relasjon til skapertroen og forståelsen av synd: Når menneskelivet tydes i lys av bestemmelsen ”samtidig skapning og synden”, formuleres det fundamentale premisser for tolkningen av menneskets identitet. For det første framheves menneskets radikale avhengighet av Gud: Adam og Eva bærer ikke livets kilde i sine egne hender, men lever i kraft av Guds berøring. For det andre understrekes det at mennesket som skapt i «Guds bilde» har sin dypeste tilhørighet og egentlige identitet «i Gud», d.e. troens relasjon til ham. For det tredje framheves det i forlengelsen av dette at menneskets grunnleggende problem ikke er et fragmentert selvbilde eller en splittet identitet, men et ødelagt og forvrengt gudsforhold. I sitt opprør mot Gud bryter mennesket ut av den dypeste meningsgivende og identitetsskapende sammenheng som det er skapt til å leve i. Derfor er det fanget i fremmedgjøring og ufrihet.

Hvert av disse punktene bryter med en sekulær-humanistisk tolkning av menneskets verden. Visjonen av menneskets radikale avhengighet av Gud frister utvilsomt en kummerlig tilværelse i vår kultur. Våre virkelighetsbilder og erkjennelsesformer er grunnleggende sekulariserte. Dette gjenspeiles etter min vurdering tydelig også i skolens undervisning. En myndig og menneskesentret vitenskap har «tømt» menneskets verden for gudsnærvær, og langt på vei tydet vår eksistens som et «lukket», selvregulerende og determinert samspill av biologiske krefter, sosiale prosesser og personlige valg. Det sier seg selv at identitetsteorier som utarbeides med basis i en slik tolkningshorisont, ikke kan harmoniseres med en bibelsk virkelighetstolkning. Snarere er det grunn til å framheve nødvendigheten av kritikk og konfrontasjon. Dette kan også gjelde i møte med ulike teorier som på bestemte premisser er positive til «religion» som identitetsbyggende faktor i personlighetsutvikling (jf. Schneider-Flume, 1985). Man vil her ofte påtreffe en bestemt form for «funksjonalisering» av gudstroen som i beste fall er teologisk problematisk: Troen verdsettes som positiv utviklingsfaktor i den grad den har en byggende funksjon i utviklingen av en autonom og frigjort personlighet. Fungerer den problematisk i forhold til et slikt utviklingsmål, bør den derimot nedtones, modifiseres eller eventuelt helt avvises.

En slik underordning og omfunksjonalisering av trosinnholdet under bestemte normer for sunnhet og «sann humanitet», bryter med innholdet i den kristne tradisjonens selvforståelse, og er derfor teologisk uakseptabel.

Dette må komme til uttrykk også i skolens undervisning når det kristne menneskesyn skal formidles som vesentlig retningsgiver og byggemateriale i unge menneskers utvikling av egen identitet. Selvsagt ikke i form av avvisning av innsikter og kunnskaper fra for eksempel empirisk orientert humanvitenskap, men nettopp i form av dialog og kritisk prøving i lys av et annet (d.e. kristent) heIhetssyn på menneskets livsvirkelighet. Ingen er her tjent med skolepolitisk motiverte kompromissmanøvrer som tilslører og/eller nedtoner forskjeller og/eller konflikter mellom ulike livssynstradisjoners egenart. Også unge menneskers arbeider med å finne bærekraftig fundament for egen identitet, vil i det lange løp tape på slike manøvrer.

4.3. Troens identitetskonstruktive potensialer

Styrken i troens identitetskritiske anliggender opphever imidlertid på ingen måte de identitets-konstruktive potensialer som er knyttet til en kristen gudstro. Snarere vil en kristen livstydning etter min vurdering kunne yte avgjørende bidrag nettopp i denne sammenheng. Dette gjelder med tanke på de eksistensielle utfordringer i enkeltmenneskers arbeid med å utvikle en bærekraftig personlig identitet. Men det gjelder også med tanke på det teoretiske arbeidet med å utforme varende fortolkninger av den identitetsskapende prosess. Det følgende antyder noen momenter av betydning i en slik sammenheng.

(a) Grunnleggende tillit; Analyser av ”det relasjonelle grunnmønster” viser at individets identitet grunnes i og vokser fram gjennom møte med «den andres ansikt». I kraft av dette rykker fenomener som «tillit» og «tilhørighet» inn i sentrum for identitetstematikken. En saksvarende identitetsteori må derfor innbefatte en undersøkelse av ”tillit” som eksistensiell og dynamisk grunnerfaring: Hvordan skapes tillit, hva eller hvem retter den seg mot? Og hvordan kan tilliten begrunnes i lys av den virkelighetserfaring som er vår? Flere forskere har vist at arbeidet med slike spørsmål i siste omgang reiser problemstillinger av «grenseoverskridende» karakter (jf. Berger, 1969; Erikson, 1982; Zock, 1990). Erikson taler i denne sammenheng om en transpersonal relasjon rettet mot ”the Ultimate Other”, og postulerer denne som identitetserfaringens fundamentale dynamiske akse. Både de eksistensielle behov og de teoretiske problemer knyttet til fenomenet rundt tillit, aktualiserer dermed det man kan kalle «en religiøs dimensjon» i identitetserfaringen. Og nettopp her synes den kristne gudstro å åpne for særegne muligheter med tanke på identitetsutviklingen.

For det første aktualiseres her det kvalifiserte personale i gudsrelasjonen: I Jesus Kristus står mennesket «ansikt til ansikt» med Gud. Dette møtet er i eminent forstand identitetsbekreftende. Skapningen møter sin Skaper. Barnet møter sin Far. Gud kaller mennesket «ved navn», og bekrefter og utdyper dermed hver enkeltes individualitet og tilhørighet. For det andre gjelder det nettopp troens egenart som et elementært tillitsforhold; I troen åpnes en tillitsfull dialogisk relasjon til den makt som bærer alt som er. Dermed gis tilliten en definitiv, transempirisk forankring. Og mennesket kan på denne basis motta en elementær identitetsbekreftende «courage to be» (Tillich, 1952; Kung, 1976).

(b) Eksistensbekreftende livstydning; Analysene foran har vist hvilken avgjørende rolle ideologisk funderte livssyn spiller med tanke på utviklingen av en personlig identitet. Spørsmålet er nå: Hva kan troen bidra med i denne sammenheng? Vi må begrense oss til å peke på et par forhold: For det første åpner skapertroens livstydning for en bestemt tolkning av de primære tillitsrelasjonene: I det identitetsbyggende møtet «ansikt til ansikt» kalles og utrustes mødre og fedre til å være Guds medarbeidere. ”Det relasjonelle grunnmønster” er ikke tømt for Guds nærvær, men en primær arena for Guds skapende gjerninger. I tillitens og omsorgens ivaretakelse av det sårbare livet, er Skaperens hender i virksomhet. Og her kjemper Gud mot det onde: mot det svik, det fravær og den ukjærlighet som ødelegger tilliten og (dermed) truer den identitetsskapende prosess.

For det andre rommer en kristen livstydning dybdedimensjoner som gjør det mulig å forholde seg åpent til kompleksiteten og motsigelsene i vår livserfaring: Det onde og det gode, barmhjertigheten og djevelskapen, det vakre og det heslige, offerviljen og egoismen, resignasjonen og viljen fra håp, nåden og sannheten. En bærekraftig personlig identitet må kunne forholde seg til alt dette som virkelige størrelser innenfor egen livserfaring.

Kristentroens livstydning muliggjør i utgangspunktet dette. Den formulerer ingen enkle sort-hvitt-løsninger, men fastholder oss i en rekke eksistensbærende spenningsforhold. Der dette bidrar til at i en realitetsorientert og utholdende konfrontasjon med egen livserfaring både på godt og ondt, bygges det bærekraftige fundamenter for personlig identitetsdannelse. Og nettopp i denne sammenheng framstår den kristne gudstroens tale om forsoning, tilgivelse og nytt håp som vitale identitets befordrende ”hendelser”. For her ansvarliggjøres den enkelte i forhold til eget liv. Samtidig nagles ikke vårt livsfundament og vår verdighet fast til egne prestasjoner - hva enten det dreier seg om nederlag eller suksess. «Den fremmede verdighet» - altså eksistensens fundamentale forankring i Guds gjerninger og ikke i våre - muliggjør derfor både hvile og kamp, syndserkjennelse og selvbevissthet, håp og tro. Jeg frigjøres fra et ødeleggende «fangenskap i fortiden», og livserfaringen åpnes for nyskapende, identitetsforvandlende hendelser i framtiden.

V. EPILOG: DET SOM SKAL BLI

Kristen tro og ”personlig identitet” - hvor ender tankens og troens vandringer? Kanskje i dette: Det som nå er vår virkelighet, preges i dypet av motsigelse og splittelse. Det brutte og fragmenterte er i mange henseender våre livskår. Det gjelder også underveis i den prosess der vår identitet formes, brytes og gjenreises på nytt. Derfor er livet alltid åpent mot framtiden: Hva mennesket er, kan ikke fastlegges empirisk ved observasjon og analyse av det som faktisk foreligger. Mennesket er alltid større (”semper major”). Det våre gjerninger frambringer, avslører ikke dybdene i vår eksistens. Det som nå er, er åpent mot det som skal komme: For mennesket er ikke det det er. Jeg er framfor alt det jeg skal bli.

Slik er livet bærer av et mysterium, et «tegn»: Den siste og dypeste sannhet om mennesket er sannheten om Gud. Han som skapte mennesket i sitt bilde, og som en dag skal forløse og fullende dette bildet i den kosmiske nyskapelse. Da først er mennesket det det er. Da først eier vi den ”identitet” som allerede nå er vår.