DOBBELDIAGNOSE

Kompetansen rundt problematikken dobbeltdiagnoser, rusavhengighet/psykiske lidelser, er liten i Norge. Det arbeides per i dag med å etablere et kompetansesenter på området ved Rusmiddelavdelingen på Sanderud sykehus i Oppland. I tillegg arbeides det med å få egne avdelinger for pasienten med denne diagnosen på Aker sykehus i Oslo og Vest-Agder Sentralsykehus, psykiatrisk avdeling i Kristiansand. Historien om Finn og Rune dokumenterer imidlertid fagmiljøets maktesløshet. Opp gjennom årene har pasienter med dobbeltdiagnoser blitt drastisk feilbehandlet. I ettertid viser det seg at mange med diagnoser som psykopati, schizofreni og andre psykoser, er blitt friske etter at de har vært rusfrie en tid. Likevel finnes det mange pasienter med kombinasjonen psykiske lidelse og rusavhengighet. Og de har behov for kombinasjonsbehandling. Problemet er imidlertid at manglende kompetanse gjør at fagfolkene innen psykiatrien forveksler symptomer som stammer fra den «kjemiske virkeligheten» som langvarig rusmisbruk, med psykiske lidelser som eksempelvis schizofreni.

Ved å behandle feildiagnose med kjemiske medisiner, opprettholder de den kjemiske virkeligheten. De schizofrene symptomene vil dermed opprettholdes.

Finn begynte å seile til sjøs i handelsflåten som 15 åring ved slutten av Den annen verdenskrig. Han ble fort avhengig av alkohol, og han mistet fullstendig kontrollen over seg selv under rusen. Finn var hyggelig som bare det mens han var edru, men gikk fullstendig berserk så snart han fikk noe innabords.

Etterhvert som årene gikk, ble det hele bare verre og verre. Hvor mange ganger han ble sendt hjem i tvangstrøye, har han ikke tall på. Han forsøkte forgjeves å kutte ut drikkingen. Det ble til slutt så ille at han ble svartelistet til sjøs, noe det skulle mye til på den tiden på grunn av mangel på folk som holdt ut sjølivet.

Men Finn ble ikke bedre av å gå hjemme. Han raste rundt i fylla, slo ned alle som kom i nærheten av ham. Etter mange og langvarige opphold i fengsel og på psykiatriske institusjoner, ble det bestemt at det skulle forsøkes med lobotomi.

Behandlingen hjalp muligens på væremåten i fylla. Finn gikk fra berserk i fylla til å bli depressiv. Han terroriserte ikke lenger omgivelsene med sin brutalitet, men selv led han enormt, og han var fremdeles fast inventar på psykiatriske klinikker. Først da Finn hadde klart å kutte ut alkoholen, fikk han det man kaller sin sunne fornuft tilbake. Depresjonen forsvant, det samme gjorde hatet til omgivelsene. Da forfatteren av denne boken møtte Finn, hadde den gamle sjømannen og rabiaten vært edru i bortimot 10 år. Han fortalte om livet sitt med selvironi og uten bitterhet.

- Det er klart jeg skulle ønske at fagfolkene hadde funnet andre metoder enn å fjerne deler av hjernen min, men hva skulle de gjøre? Hva hadde de å stille opp mot en rebelsk fyllik som de ikke kunne stille diagnoser på? Psykiatrien og resten av helsevesenet manglet, og mangler kunnskap om rusavhengighet. De gjorde sitt beste, og jeg er bare takknemlig for at livet mitt er blitt som det er. Mine psykiske vrangforestillinger og lidelser skyldtes ene og alene mitt store inntak av alkohol. Jeg tålte bare ikke stoffet, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne leve foruten.

Rune er en mann i slutten av 40-årene. Hans vokste opp i en ganske normal arbeiderfamilie, der forholdet til alkohol var normalt. Rune hadde en god jobb i oljeindustrien på Nordsjøen, men han hadde et stort alkoholforbruk da han stiftet familie i en alder av 28 år.

Allerede på denne tiden var det arbeidsforholdene, total avholdenhet på plattformen de 14 dagene en tur varte, som holdt ham oppe. Men til slutt skar det seg. Rune klarte ikke å bli tørr til utreisedagen etter tre uker på fylla i avspasseringsperioden. Til å begynne med klarte han å beholde jobben ved å ta ut sykemeldinger. Snille leger så det tragiske i at familiens eneforsørger skulle miste sin inntekt og gjorde mye for å skjule problemet for arbeidsgiveren.

Det gikk på denne måten i noen år. Rune hadde fått to barn og forsøkte etter beste evne å kontrollere drikkingen. I begynnelsen på 1990 ville imidlertid ikke kona mer. Hun tok ut skilsmisse, Rune ble overlatt til sin egen selvmedlidenhet og drikkinga. Han mistet jobben, og det gikk raskt nedover.

I årene fra 1992 og frem til sommeren 1997, gjennomførte Rune tre behandlinger for sitt rusproblem. Han klarte å holde seg tørr i ett år etter den første behandlingen, men så skar det seg helt. Det ble forsøkt med en ny runde, men bare en måned senere ble han akkuttinnlagt med bukspyttkjertelbetennelse. En ny behandling ble forsøkt, allerede mens han var på institusjonene kunne behandlerne se at Rune ble psykotisk.

Bare en måned senere var han så utarmet av fyll at han ble lam i bena. Etter et langvarig opphold på et behandlingssenter for tunge rusmisbrukere, fikk han førligheten tilbake. Han slapp ut sommeren 1997.

Roffen hadde i løpet av disse årene opptrådt som støttekontakt for Rune, og fadderen var klar i sin tale da Rune klaget over store depresjoner.

- Det er tungt å gjennomgå denne fasen, men du vet av erfaring hva som skjer hvis du tar en pils!

Etter to måneder fikk Roffen telefon fra sykehuset. Rune var blitt slått ned under en fest. Han hadde fått så store skader at det var så vidt livet ble reddet. Det var brudd på kraniet og venstre øye måtte fjernes. Den hardt merkede rusavhengige gikk ut fra sykehuset og rett inn i en periode med hardt misbruk av alkohol og gatenarkotika.

Bare en uke senere måtte Rune innlegges på lukket avdeling på psykiatrisk avdeling. Nå begynte behandlingen av pasienten. En behandling som ble problematisk og lite legende i og med at han ble behandlet med de samme kjemiske stoffene som han er avhengig av.

Noen uker senere ble han overført til åpen avdeling. Dagene gikk med til terapi og trening til å komme tilbake til sin ensomhet på en kummerlig hybel. Det gikk selvfølgelig galt.

Rune kjøpte inn en kasse pils, blandet drikkingen av disse med de sovemedisinene han hadde fått med seg fra institusjonen. Heldigvis ble fylla lite vellykket. Rune var så elendig at han krøp tilbake til psykiatrisk avdeling allerede dagen etter, en dag før permisjonen utløp. For å klare å holde ut, tok han både de resten av de antidepressive tablettene pluss sovemedisinen han hadde fått utlevert før han reiste på perm klokken 12.00 på dagen. Han ville sove bort virkeligheten.

Under et møte angående Runes utskriving en uke senere, tok Roffen opp dette problemet. Han spurte vedkommende psykiater om det var riktig å slippe en pasient som i lang tid var blitt behandlet med de samme kjemiske stoffene han var avhengig av hjem til en kummerlig hybel i all sin ensomhet? Han argumenterte med at så lenge Rune ikke en gang orket å være til stede i sitt eget liv mens han opphold seg på en behandlingsinstitusjon, var det små muligheter for at han ville klare det når han kom hjem.

Psykiateren svarte at institusjonen ikke kunne gjøre mer for Rune før han hadde fått kontroll over sitt rusproblem. Rune falt dermed mellom de berømte stolene. Han ble somatisk under rusbehandling, og psykiatrien fant ingen annen behandlingsmåte enn kjemisk behandling,

Forfatteren har tidligere i boken vært inne på begrepet «kjemisk virkelighet. «Alkoholisme og narkomani fremskaper tenke- og væremåter på enkelte felt som kan sammenlignes med forskjellige diagnoser på psykiske lidelser, blant annet schizofreni og psykopati. Langvarig avholdenhet og behandling av typen som er nevnt i ovenstående kapittel, bringer som oftest den det gjelder tilbake til virkeligheten. Noen ganger blir symptomene så sterke at legen finner at det er nødvendig med psykiatrisk behandling. Faren er som nevnt at pasienten blir medisinert så mye at den kjemiske virkeligheten blir opprettholdt.

Under arbeidet med denne boken, snakket forfatteren med et stort antall fagfolk innen psykiatrien, og det ble avslørt stor uenighet om følgene av dette.

Mens noen psykiatere argumenterte med at det var ufarlig å behandle med de nye antidepressive, lykkepillen, holder andre seg til de gamle velprøvde medisiner.

- Vi kjenner for lite til ettervirkningene av lykkepillen. Derfor føler vi at det er tryggest å bruke de vi kjenner bivirkningene av, svarte en psykiater som arbeidet innen rusbehandlingen.

Forfatteren oppfatter samtalene med fagmiljøet dit at det liten faglig kompetanse på området. De fleste innen psykiatrien mener at dobbeldiagnose må defineres på pasienter som har fått et rusproblem på grunn av psykiske lidelser. Mens pasienter som har fått psykiske lidelser som følge av alkoholisme eller narkomani er rusavhengige.

Det er i løpet av de siste tre-fire årene blitt interesse for økt satsing på området. Myndighetene har satt retningslinjer for behandlingen og for hvem som skal stå som skal stå ha ansvaret for organiseringen av denne, psykiatrien eller rusomsorgen. De fleste fagfolk med kompetanse på området, ønsket at det skulle etableres et organisert samarbeid, men myndighetene overførte ansvaret spesielt til psykiatrien.

Under en konferanse holdt av Rusmiddelavdelingen ved Sanderud sykehus ble det påpekt at psykiatrien vet for lite om rusmiddelfeltet, og rusomsorgen for lite om misbrukernes psykiske lidelser.

- Det er viktig at det i tiden fremover skapes et stadig tettere og mer integrert samarbeid mellom de to fagfeltene, slik at den kompetansen som allerede finnes kan utvikles til gjensidig nytte, ble det sagt i etterkant av seminaret.

Begrepet «kjemisk virkelighet», symptomer fremkalt av langvarig misbruk av rusmidler som forveksles med psykiske lidelser, er i stor grad forfatterens forklaring på at det foregår feildiagnoser. Det er imidlertid et syn som kun har grobunn i egne erfaringer, og fra samtaler med flere hundre tørrlagte rusavhengige, og fra kontakt med veldig mange aktive alkoholikere og narkomane.

Den kanskje største autoriteten på dobbeldiagnose i landet, Gard Berge, ser poenget i oppfatningen, og ut fra egne observasjoner bruker han minimalt med medisinering i behandlingen. Når det brukes, er det i hovedsak behandling med nevroleptika og antidepressiva.

- Medisinering er ok så lenge det gir orden og ikke tar bort vitaliteten, men medisinering som tar bort for mye av følelseslivets bunner og topper, tar fort bort den libido som trengs for å kunne bevege seg og oppleve, sier han.

For å skille mellom den «kjemiske virkeligheten» og psykiske lidelser, har Berge, som leder dobbeldiagnose avdelingen, Eikely, ved Rogaland psykiatriske sykehus på Sandnes, sine tommelfingerregler.

- - Det viktigste er kanskje varigheten av psykoser under rusbehandling. Varer den lenger enn 14 dager, er det stor sannsynlighet for at pasienten også har behov for psykiatrisk behandling.

Berge vil i motsetning til sine kolleger ikke definere dobbeldiagnose ut fra «høna og egget» metoden.

- Det er uvesentlig hva som kom først, den psykiske lidelsen eller rusavhengigheten. Rusavhengighet og psykiske lidelser henger på mange måter i hop, det viktigste er at vi finner metoder der vi kan behandle. Vi har lenge antatt at bare misbrukeren av rus blir kvitt misbruket, så ordner alt seg. Dette kommer av at symptomene av misbruket har overskygget sårbarheten. Men misbrukerne blir ikke alltid «normale mennesker» når de blir tørre.

Flere avdelinger for behandling av dobbeltdiagnoser er under etablering ved landets sykehus. Håpet er at det lykkes skape fagmiljøer med skikkelig kompetanse. For som det heter i boken «Dubbel diagnos» (forfattet av Kim T. Mueser m.fl, Robert Drake m.fl, Thomas Fox m.fl) utgitt på forlaget Et helt liv:

En riktig bedømmelse av en dobbeldiagnose er en forutsetning for å kunne planlegge en effektiv behandling. I boken blir det vist til at alkohol og visse typer narkotika kan fremkalle kortvarige psykotiske symptomer som blant annet ligner på schizofreni.

- Kronisk alkoholmisbruk, eller abstinens, kan fremkalle hallusinasjoner og vrangforstillinger. Amfetaminbruk har vist seg å gi symptomer på diagnoser som ikke kan skilles fra schizofreni. Langvarig kokainmisbruk, eller en overdose kokain, kan være opphavet til dillerium og paranoia. Bruk av cannabis kan skape panikkartede følelse som slår ut i symptom på paranoia. Hallicinogener som eksempelvis LSD, fencyklidin (PCP) og psilocybin, kan skape en masse psykotiske symptom. Alle disse stoffene har vært utprøvd i dyreforsøk på schizofreni. Konklusjonen er at akutt eller kronisk misbruk, eller å stoppe bruk av et psykoaktiv stoff, kan fremkalle mange schizofrenilignende symptomer. Derfor er det absolutt nødvendig for å få stilt korrekt diagnose på schizofreni og å få pasienten så tørr ar en kan utelukke den akutte effekten av misbruk og abstinens (kjemisk virkelighet f.f.anm), skriver forfatterne.

Gjennom å lese kapittelet om familien og den øvrig beskrivelse av rusavhengige i boken, vil vi se at alle misbrukere utvikler en form for «psykopati». De manipulerer omgivelsene og familien dit de ønsker.

Det å ha kontrollen over andre mennesker og over tilværelsen, hindrer misbrukerne fra å søke hjelp. De skal selv klare opp i misbruket, de vil selv kontrollere rusen. Fagfolk innen psykiatrien bør kunne skille disse symptomene fra psykopatens. I motsetning til den som lider av den kroniske diagnosen, vil den rusavhengige få et normalt forhold til andre mennesker etter å ha vært avholdende en tid, eksempelvis ett år.

Depresjoner er en annen lidelse som rammer rusmisbrukere. Mange trenger psykiatrisk hjelp til å komme over lidelsen. Ved avholdenhet kan depresjonen øke som følge av anger, skyldfølelse og sorg. De føler at de har mistet sin ungdom og den «gode delen av livet». De har påført dem de elsker for store lidelser osv. Det er ikke uvanlig at nytørre rusavhengige går inn i langvarige depressive tilstander der trangen til å sone for sin mislykkethet er stor. I slike tilfeller bør ikke psykiatrien medisinbehandle uten at det er absolutt nødvendig. Pasienten har bruk for all sunn fornuft skal han/hun forstå at hennes tidligere adferd er en del av lidelsen rusavhengighet, og at vedkommende dermed er uten skyld.

Hvordan behandler kompetansen innen dobbeldiagnoser så denne typen lidelser? Gard Berge deler gjerne av sine erfaringer fra Eikely som har vært en «spesialisert» dobbeldiagnose-institusjon siden 1989. Det første trinn er å bli avruset, og å få stilt en diagnose. I løpet av en syv års periode har institusjonen behandlet ca 100 pasienter. Gjennomsnittsalderen er 26, en spredning fra 20 år til 32 år. Prosentfordelingen mellom menn og kvinner ligger på 50-50 prosent.

De aller fleste har hatt en lav status i fellesskapet av rus og det kriminelle miljøet de føler tilhørighet til. Ved innleggelse har de fleste en oppfatning av at de psykiske problem stammer fra misbruket. - De har som oftest vage ideer om å kunne få til et «nøkternt normalt liv», noe som er urealistisk, skriver Berge.

Ut fra den myke behandlingsstrukturen som Berge har valg, erfarer de at mennesker med paranoide personlighetsforstyrrelse som er aggressive utagerende, og mennesker med antisosiale personlighetsforstyrrelser (og sterke psykotiske trekk) ikke ser ut til å dra særlig nytte av oppholdet.

Alternativet for disse er i få behandling i mer strukturerte, forutsigbare og regelstyrte miljøer.

Det som slår forfatteren idet jeg leser Gard Berges erfaringer fra behandlingen av dobbeldiagnoser, er at han anbefaler en behandlingsform for sine pasienter som er lik det programmet som rusavhengige med så stor vellykkethet i dag blir behandlet etter på flere steder. Nemlig behandlingen etter AAs 12-trinns program, det som er kjent som Minnesota-modellen.

«Få er frie til å være tilstede «her og nå». I relasjoner til beboerne imellom og mellom beboerne og personalet, repeteres tidligere utviklingsdramaer der noe gikk galt, og de enten fikk for mye av det de ikke skulle hatt eller for lite av det de skulle hatt. Livets deprivasjoner som har vært så sterke at utvikling og modning stoppes opp». Slik innleder Berge sin beskrivelse av behandlingen av denne typen pasienter.

Men det er ikke bare dobbeldiagnosepasienter som har behov for mulighet til å gå gjennom sin historie for å finne ut hva som gikk galt og hva som kunne gjøres annerledes. Dette er felles for alle misbrukere, også de som bare befinner seg i «den kjemiske virkeligheten». Ved å la kjemisk stimuli dempe eller forsterke de følelser som virker så skremmende, blir det til at livet bringer oss videre både fysisk og intellektuelt mens de rent følelsemessige blir stående på det erfaringsmessige stadium det var da misbrukerne fant noe som kunne bringe dem vekk fra det «vonde» (følelsene). (Rusavhengige blir altså følelsesmessig avstumpet. E 50 år gammel aktiv alkoholiker har en 16 årings følelsesliv, hvis han startet drikkingen som 16 åring).

Vi har sett at rusavhengige - til tross for erfaringer om at rusen ikke lenger skaper glede og sorgløshet - likevel ruser seg igjen og igjen og igjen........ . Dette blir forklart ved misbrukernes trang til å kontrollere. En mental besettelse, en ufattelig trass får dem til gjenta og snu sine dårlige erfaringer. Slik er det også med mennesker som lider av dobbeldiagnoser. Berge bruker behovet i sin behandling:

«Alle synes å ha et behov for repetisjoner og reparasjonsforsøk med et brennende ønske om at verden skal vise seg å være noe annet enn det den har vært, samtidig som de er nødt til å prøve ut om det er slik at noen er til å tro på og trygge å være avhengige av. Utprøvingen er grundige. Da må noen - vi - tro på muligheten for dem, og at det er mulig å få noen alternative erfaringer som er til å stole på. Tåle splitting og vanskelige projeksjoner, skyldfølelsesindusering, manipulering.....

En grunnholdning synes å være at «det du ikke har fått som barn bruker du resten av livet til å prøve å få».

Besøkende hos oss har sagt at vi er «traumatofile. Det tror jeg er en viktig observasjon og ikke tilfeldig.

Institusjonen har psykodynamiske-eksistensialistik grunnforståelse. Avvisning- og traumatiseringshistorier gjenskapes med stor kraft. Vi har stor nytte av begreper som overføring og motoverføring. Vi forsøker å tenke mest mulig relasjonelt og minst mulig individualiserende. Vi legger vekt på å ha et språk som ikke er preget av tradisjonell psykiatrisk terminologi. Vi forsøker å konsekvent avholde oss fra å tenke i sykdomsmodeller og heller holde oss til en sårbarhetsmodell. De fleste har, som tidligere nevnt, en klar preferanse for å se seg selv som misbrukere, kriminelle og prostituerte fremfor å se seg selv som mennesker med psykiske lidelser. Dette innebærer en mer forbedringsberedt måte å se seg selv på som det er viktig å ta vare på. (Du kan slutte å ruse deg og slutte å være kriminell og prostituert - dette er handlinger-, men du kan ikke slutte å ha personlighetsforstyrrelse eller være schizofren. Men gjennom å begynne å ha respekt for det du er ,- med dine begrensinger, sårbarheter og ressurser- og ta hensyn til at du ikke er laget av stål og betong og tåler alt, kan du komme til å oppleve at du ikke snubler så mye i dine egne begrensinger og sårbarheter, og at det etter hvert kommer til å spille en mindre rolle og står mindre i veien for å nå dine mål. Du kan gjøre litt mer av det som er bra for deg og litt mindre av det som ikke er bra for deg . Du bør fortsette med det over tid og etter hvert vil du oppleve at du forandrer deg gradvis.. En viktig del av denne prosessen er at også andre har respekt for den du er, et uperfekt menneske med muligheter og behov for tabbekvoter og nye sjanser. Gjennom arbeid med livshistoriene utvikles en forståelse og respekt for de sårbarheter livet har medført. Jeg vil si at vi har en form for narrativ psykitradisjon. Mennesker kommer med sine elendighetshistorier med opplevelser av å være offer for livets «overdoser» eller fraværet av det gode som skulle ha vært der. Gjennom behandlingsprosessen gis det muligheter til å endre deler av denne til mestringshistorier, ikke alt som kommer til å skje er så bestemt av det som har skjedd før, fordi mer av historiene er eid og bearbeidet og får høre til i fortiden. En slags evne til å kjøre fremover med ett øye i sladrespeilet for å holde øye med fortiden.

En grunnholdning vi tror er viktig, er at det må finnes et reservoir av mestringsopplevelser før det er mulig å arbeide med traumer. Vi tror at det få gå en tid med trygging og opplevelser av at en kjenner den institusjonsverden en er i, at den er noenlunde forutsigbar, og at de sosiale og praktiske liv mestres. For tidlig arbeid med traumer kan være overveldende, bli en form for retraumisering/overgrep og føre til sammenbrudd og kaos. Det er viktig å sikre en opplevelse av terapeuten og miljøpersonalet som trygge og respektfulle hjelpere. I perioder med mye utrygghet i behandlingsmiljøet, eller når det skjer vanskelige ting i familien på utsiden, er det viktig å takle det umiddelbart truende og vanskelige. Vi må ikke gå inn i tema som øker sårbarheten og gjør at vanskelige her-og-nå hendelser blir ødeleggende istedenfor mestret. Det er viktig at avdelingsmiljøet gir en trygg, respektfull og forutsigbar struktur med en opplevelse av å være blant venner som vil deg vel, og at du klarer å leve der uten å måtte ta imot for mye hjelp. Uten dette blir det vanskelig å få til fruktbart arbeid med krenkelser, tap og kaos»:

Når Gard Berge kommer inn på hvor viktig det er å få stilt riktig diagnose for å ha rimelige ambisjoner på pasientens vegne, og for dennes ambisjoner, tar han selvfølgelig utgangspunkt i at den som blir behandlet lider av psykiske lidelser. Forfatteren vil likevel i også i dette kapittelet poengtere at det er like nødvendig at det blir stilt rett diagnose i tilfeller der lidelsen er rusavhengighet. Jeg har gjentatte ganger i boken vist til tilfeller der et rusmiddel blir byttet ut med et annet ved hjelp av »snille» leger.

Berge begrunner sitt syn slik:

«Vi snakker om kroniske lidelser som ved stress vokser seg store og blir til «snublesteiner» for både pasient og hjelpere dersom en ikke har dem i sin bevissthet. Det er lett å glemme sårbarheten når pasienten er destruktiv, utpressende og manipulerende etter endt behandling i institusjonen. Det er lett å glemme tidsperspektivet, fem til 10 år, og det er lett å bli ikke-støttende. Bevissthet om de personlighetsmessige forutsetninger, og tilstedeværelsen av gjentagne selvdestruktive mønstre hjelper oss til sammen å være realistiske og konstruktive.

De fleste som kommer til Eikely for å gjøre et behandlingsarbeid, kommer dit med forståelsen av seg selv som rusmisbrukere/narkomane, og forlater Eikely med forståelse av hvilke psykiske vansker de må leve med - en forståelse av seg selv som psykiatrisk pasient»

For pasienter med psykiske lidelser må det være befriende å få stilt en diagnose. De har brukt narkotika og alkohol hele sin ungdom og sitt voksne liv for å forsøke å finne veien til lykken. Det er bare håpe at det ikke er for mange av denne typen pasienter som bruker sin psykiske lidelse som unnskyldning til å fortsette rusmisbruket. Når det gjelder erfaringen om hvorvidt disse menneskene er rusavhengige og om rusfrihet er et mål for alle, skriver Berge:

«Det er sprik mellom anbefalinger og det folk faktisk gjør. Regelen er at de prøver ut om det de trodde på i tiden på Eikely holder stikk. De fleste finner ut at de ikke lenger tåler rusmisbruket. De blir dårligere av å ruse seg og kjenner det. De unngår rusmidlene de mister kontrollen på.

Mange kommer til den konklusjonen at de må leve rusfrie først etter å ha prøvd ut om de kunne bruke rusmidler etter institusjonsoppholdet. Det er viktig å være nær da.

Noen få har ikke «objekt konstans». De synes å være uvanlig tilpasningsorientert til det miljøet de til en hver tid er i. Det er som om de er i kraft av sin tilpasning og er derfor avhengig av å være i et rusfrie og støttende miljø......»

Berge sier i sine erfaringer angående pasientenes nettverk utenfor institusjonen at NA-gruppen (Anonyme Narkomane, arbeider på samme måte som AA og etter AAs 12-trinnsprogram) er verdifull som sosialt nettverk.

- Vi har ikke tatt denne ressursen på alvor tidligere, beboerne måtte selv vise oss den. Det kan være nyttig å tenke på at voksne mennesker trenger en «støttefamilie», at noen trenger en slags «buffere» for å kunne ha sosialt samvær.

Gard Berge har i stor grad sammenfattet en slags 10-punkts-erfaringsliste. En avhandling over de 10 første årene fra en dobbeldiagnoseinstitusjon. Disse erfaringene er nyttige for alle som nå skal være med på å utvikle særlige behandlingsplasser for dobbeldiagnosepasienter. Forfatteren har imidlertid forsøkt å plukke ut det som synes viktig for at ikke rusavhengige automatisk skal gå inn i en psykiatrisk behandling der bruk kjemiske medisiner er en del behandlingen.

Vi har tidligere fulgt Roffens, Arnes Ingrid og Franks historier. To av disse ble friske etter å gått gjennom en behandling etter et program som ligner på det som Berge, ut fra sine erfaringer, mener også kan brukes ved en psykiatrisk institusjon. Hvorvidt de to andre kunne ha blitt berget hvis de kombinerte rusfrihet med psykiatrisk hjelp, kan det bare spekuleres i.

Alkoholikeren Finn ble behandlet som en psykiatrisk pasient i sin tid. Selv om han ble lobotomert, fortsatte han sin selvdestruktive vei mot en snarlig død, inntil han fikk hjelp for det som var problemet.

Rune har fått både psykiatrisk- og rusbehandling. Hans vei mot sin bunn har vært lang og smertefull, og det ser ikke ut til at han har kommet til veis ende ennå. Han er blant dem som har falt i fella. Barndommens traumer blir i dag brukt som unnskyldning for å sprekke. Kanskje kan Berges erfaringer fra lignende tilfeller hjelper ham til et bedre liv. Men tilfeldighetene har det slik at Eikely ligger i Rogaland, og de tar bare inn folk bosatt i dette fylket. Rune er bosatt i nabofylket. Der er etableringen av et slikt behandlingsopplegg bare i sin spede begynnelse, og det er stor sannsynlighet for at behandlingen her vil være mer kjemisk enn hva Gard Berge vil ha likt, og hva Rune vil tåle. Hans virkelighet er allerede så preget av rusen at ingen medisin vil være «mild nok».

Alle typer sinns-, følelses- og stemningsendrende medisin vil sannsynligvis signalisere rustrangen frem hos Rune.

«..........Læring ser ut til å være situasjonsavhengig og lite overførbart til andre situasjoner. Dette har medført at vi tenker at vi må ta høyde for at noen gjør det som er «korrekt» i enhver situasjon, og at det er urimelig å forvente rusfrihet når «alle ruser seg». En kan si at vi planlegger «sprekk» for klienter på permisjon når disse forutsetningene er tilstede, og legger inn bestilling om avrusing samtidig med at vi sier ok til at disse beboerne reiser hjem. Da tror vi at vi kan unngå forventningen om en pent gjennomført reise til hjemstedet blir deres «snublestein». I forhold til disse klientene er det viktig for oss å tenke varig vern og skjermet miljø», skriver Berge.

Rune har gjennom flere års behandling brukt sprekkene som alibi for å komme seg inn til langvarig institusjonsbehandling. Han ser ikke ut til å klare seg på sikt ute i verden på egen hånd.

Den mest kjente og mest velbrukte psykiatrien har tatt fatt i Runes liv slik Freud har lært dem at de skal gjøre. De begynner å grave i pasientens barndom for å finne grunnen til den lidelsen som får ham til å ruse seg. Men slik behandling fremkaller bare mer kaos.

En dobbeldiagnose på Runes nivå, har først og fremst behov for å få ryddet opp i det kaos livet hans befinner seg i akkurat nå. Han må få orden på praktiske problemer og ta fatt på sitt forhold til andre mennesker. I flere år har han manipulert andre til å forstå ham slik han vil bli forstått. Mennesker med faglig kunnskap bør nå gå inn og fortelle ham at det han mener er best for seg selv ikke er det beste, bare det mest lettvinte. Historien om gutten som spadde i møkka på leting etter sin ponni, bør sette standard for behandlingen av Rune. Ved å begynne å grave fra toppen, må en nødvendigvis komme til bunns. Ved å ta toppene, holde Rune unna rus, får han mulighet til å få krefter og fornuft tilbake - slik at han blir i bedre stand til å takle de problemene som muligens er «roten til det onde».

En behandling etter Berges modell, vil muligens kunne redde Runes liv. For det er ikke tvil om at han er i livsfare. Sprekkene blir mer og mer utarmende og vanskeligere og vanskeligere å komme ut av. Det er ikke til å unngå at en av de nærmeste kommer til å bli hans siste; livet tar slutt da.