Sorg krever krefter
Vi sto nå foran en en helt spesiell uke. Alt det praktiske
rundt dødsfallet skulle ordnes. Og vi som
fortsatt følte oss handlingslammet. Vi klarte ikke å
tenke praktisk. Det ble så mye å forholde seg til på
en gang, og alt syntes kaotisk og fullstendig uoversiktelig.
Hvem kunne hjelpe oss?
En katastrofe hadde rammet oss. Ingen kriseberedskap
ble satt i gang for oss. Vi fikk ingen
informasjon. Ikke noe kriseteam kom hjem til oss.
Vi følte stor avmakt.
Vi måtte kontakte våre pårørende for å få hjelp
med litt praktiske ting. Vi følte det svært belastende.
En er ikke forberedt på en ulykke som
rammer så hardt. En har nok med seg selv i en
slik situasjon. Stort tankekaos. Var dette virkelig?
Hadde dette virkelig hendt oss? Mange spørsmål
meldte seg. Hva nå? Hvordan skulle dette gå?
Ronny så vår fortvilelse. Han sa: ”Nå må vi
være sterke, vi har hverandre.” Det var lett å legge
seg ned, gi opp. Vi klarte på en slags måte å rette
ryggen
litt etter det Ronny sa. Ja, vi måtte være
sterke.
Vi hadde igjen Ronny, så vi klarte å ta oss litt
sammen.
Omverdenen hadde fått informasjon om
ulykken.
Den var omtalt i alle regionale aviser. Jeg
tenkte ikke over at det stod om ulykken på forsider
av aviser, og fikk sjokk i forbindelse med at
jeg måtte fylle bensin på bilen vår.
I det jeg kom inn døren på bensinstasjonen, slo
overskriften mot meg:
Herøy i sorg. Herøyjente død i bilulykke.
Det var et stort bilde av tente lys fra ulykkesstedet
og bilde av Tonje på fremsiden. Det var jo
vår jente det var skrevet om. Dette var jeg ikke forberedt
på. Jeg sprang tilbake til bilen og hulket. Jeg
ble sittende lenge før jeg klarte å gå inn og betale.
Telefonen ringte ofte hjemme hos oss nå. Det var
fra nære og mer fjerne betjentskap som ville høre
hvordan det sto til. Det ble Råger som måtte ta
alle telefonene, jeg orket ikke snakke. Det varmet
oss mye at så mange ville snakke med oss, og vi
følte stor takknemlighet, men det ble til slutt en
for stor belastning for Råger. Han måtte slutte å ta
alle telefonene.
Det var myke praktisk vi måtte ordne i forbindelse
med gravferden. Tiden strakk ikke til. Vi
håpte at de som ringte, og ikke fikk snakke med oss,
forsto. Vi håpet de ville ringe senere, når situasjon
hadde roet seg litt. Dette var sårt, men både Råger
og jeg måtte først og fremst tenke på vår egen helse.
Det kom mange blomster og fine hilsninger på
døren. Vi fikk kort og brev. Det varmet oss mye. Vi
var ikke forberedt på all denne oppmerksomheten.
Stuen var full av blomsterbuketter. Vi følte at det
var en måte for omgivelsene å fortelle oss at Tonje
betydde noe for dem.
Vi fikk hjelp av nære pårørende og venner til å
ringe arbeidsplasser, skoler, lege etc. Vi gikk på en
måte rundt oss selv, og fikk ikke gjort noe. Alle
tanker og følelser i forbindelse med det vi hadde
opplevd tappet oss for alle krefter. Vi orket ingen
ting. Vi gikk som i en døs.
Det var en uvirkelighetsfølelse som vekslet mellom
stor fortvilelse, gråt og sinne. Jeg følte meg
trøtt og sov dårlig, hadde bare lyst til å gi opp i
enkelte tunge stunder.
Vi hadde en lege som forstod litt vår situasjon. Vi
snakket om den akutte sorgfasen vi var i. Vi takket
nei til hjelp av medisiner. Vi kunne fått både angst-
dempende, beroligende og medisin mot søvnplager.
Nei, vi ville ikke drukne sorgen vår i medisiner.
Vi ville prøve å takle den på vår måte. Men i mine
mørkeste stunder tenkte jeg at det hadde vært godt
å få så mye sovemedisin at jeg kunne sove vekk hele
denne vonde tiden vi hadde fremfor oss. Da hadde
jeg heller ikke merket smerten, lengselen og savnet
etter Tonje.
Nei, jeg måtte være sterk.
Heldigvis hadde vi en person som kunne gi oss
mange gode råd og vink: Inga fra gravferdsbyrået.
Hun var en flott omsorgsperson som støttet og
hjalp oss denne tiden. Hun ordnet ut med mye vi
ikke var i stand til å tenke over, som for eksempel
alt det praktiske som måtte ordnes til gravferden.
Det ble bestemt at den skulle skje i Herøy kulturhus.
Dette fordi den flotte kirken i Herøy hadde
brent ned til grunnen, og var ikke blitt gjenoppbygd
ennå. Vi antok at det var mye folk som ville
komme for å ta farvel med Tonje.
Kranser skulle bestemmes. Vi måtte skrive en
siste hilsen på kransene. Hva skulle skrives? En
minnetale fra oss måtte vi tenke på - hvis vi klarte
å si noen ord, da. Salmer og tekster. Vi måtte finne
sanger som Tonje likte.
Det var så mye å tenke på at jeg i ettertid har
fundert på hvor vi fikk kreftene fra, og hvordan
vi til slutt greide det. Ønsket var selvsagt at Tonje
skulle få en verdig gravferd.
Vi la alle krefter til for at det skulle bli en så fin
seremoni som det var mulig å få til. “Dette hadde
Tonje likt”, kunne vi si i ettertid. Det ble vårt
motto.
Sorg krever mange krefter.
Det ble hektiske timer. Vi hadde egentlig ikke
tid til alt dette. Det eneste vi ønsket, var å være
nær Tonje, så nær som vi kunne denne siste uken
vi visste at hun var blant oss. Men det gikk ikke.
Tonje skulle til Trondheim til obduksjon. Dette var
på grunn av etterforskningen og ulykkens omfang.
Politiet begjærte det. Vi hadde ikke noe motforestilling
til obduksjonen. Patologer kom til å skjære
i jenta vår, det visste vi, men vi ville at alle sider
ved ulykken skulle bli belyst. Tonje kom til å bli
i Trondheim i to dager. To hele dager der vi ikke
hadde henne nær oss.
De neste dagene ble hektisk. Det ble flere
familiebesøk.
Alle pårørende på begge sider ville se
og prate med oss. Det var godt å kunne dele sorgen
med våre nære familier. Det var godt å dele tanker,
følelser og sterke inntrykk med andre. Det var flere
av mine nærmeste som hadde vært på ulykkesstedet
og satt inne med sterke hørsel- og synsinntrykk.
De var svært preget og sjokkert. For dem var det
et svært kjært familiemedlem som døde. De følte
sorg og savn, og hadde et stort behov for å snakke
om det traumatiske de hadde vært vitne til. Alle
hadde behov for å fortelle hvordan de fikk vite om
ulykken, og hvor de var når det skjedde. Vi snakket
også mye om hva det siste vi alle sa til Tonje var, og
det siste hun sa til oss. Det kom frem at hun hadde
betydd mye for mange. Det var et stort, stort tap.
Tonje sine venner kom på besøk. Mye grining da,
spesielt da hennes beste venninne, Therese, kom
inn døren. Bare det å se henne komme inn døren,
uten Tonje ved sin side, var svært vondt.
De to var alltid sammen, selv om de tok sin utdanning
på forskjellige skoler i hver sin kommune.
Så snart det ble helg, møttes de, og da hadde de
svært mye å snakke om. De kunne også være
uvenner i perioder, men de kom snart sammen
igjen. Therese hadde vanket inn og ut av vårt hjem
i flere år, så vi kjente henne godt vi også, og vi
hadde blitt svært glad i henne. Nå måtte venninnen
for alltid gå sin vei alene, uten Tonje.
De fortalte om hvordan de opplevde ulykkesdagen.
De fortalte om kveldstimene etter ulykken,
da venner og familie var samlet på ulykkesstedet
for å sørge over Tonje. Det var lagt ut blomster, lys,
fakler og bilder av henne i veikanten. Bildene var
av Tonje og venner, og bilder av henne alene. En
liten minnebok lå ved veikanten, der mange hadde
skrevet en siste hilsen.
De sa det var stor valfarting til ulykkesstedet hele
kvelden og de påfølgende dager og kvelder. Vi var
rørt og takknemlig over all oppmerksomheten de
alle viste Tonje.
Vennene delte sorgen over en god venninne sammen
med oss. Vi var veldig glad for at de turde
å komme til oss. Vi kunne ikke sette oss inn i
hvordan det er å miste en god venninne. De hadde
mye de delte som vi ikke kunne få del i. De hadde
sine minner om Tonje. Ronny sine venner kom
også. Mange hadde nære relasjoner til Tonje.
Tonje var så levende hele tiden. Det var som om
hun visste at hun måtte utnytte hvert eneste øyeblikk
hun hadde her på jorden. Hun levde svært
intenst. Den lokale presten i Herøy, Jens Johnsen,
sa: “Den vennekrets og den bekjentskapskrets som
hun har klart å få på disse sytten årene, tar det som
regel sytti år å oppnå.”
Det ble opprettet en minneside over Tonje på
internett. Øverst på minnesiden var det et bilde av
henne og kjæresten. I den personlige minnesiden
kunne den som ønsket det gå inn og skrive ned sine
tanker. Råger, Ronny og jeg las noen av de mange
kondolansehilsningene, og var dypt rørt over all
omtanken.
Vi forsto at sporene og minnene om Tonje vil
leve videre i mange år hos de som kjente henne.
Vennene skrev:
- Tonje var ei skikkelig godjente. Hun var alltid
blid og sprudlende. Hun var en gledesspreder.
- En solstråle som var full av sprell og artige
idéer. En livsglad jente.
Noen sa hun ofte ga dem en klem, og sa hun var
glad i de. Tonje turde å være i nære relasjoner.
Ronny sine kamerater skrev:
- Tonje var som en lillesøster for de kameratene
som ikke selv hadde en søster.
De sørget svært mye over henne. En kvinnelig
lærer hun hadde på videregående skole skrev:
- Tonje var en sprudlende jente, blid, hyggelig
og omgjengelig, full av artige kommentarer til det
meste. Det kunne av og til være litt støy rundt
henne, men det var ikke negativt. Dette fordi det
alltid var liv og røre der hun var.
Klassevenninner skrev:
- Hun var klassens solstråle. Hun hadde en utstråling
som var spesiell. Om noen var nedfor, fikk
hun de til å smile igjen med sitt smittende humør
og artige påfunn.
- Tonje laget et motto i klassen. Hun sa: “Her i
klassen deler alle alt med hverandre”. Hun vil bli
dypt savnet.
Vennene snakket om sterke inntrykk de hadde
opplevd i denne ulykken.
De snakket om hvordan Tonje døde, og de
snakket om de felles vennene som var med i
ulykkesbilen,
hvordan de hadde det. De snakket
om hva som kunne ha skjedd hvis ingen hadde hatt
på seg bilbelter. De snakket også om måten de ble
ivaretatt på etter ulykken. Prest Jens Johnsen hadde
tatt seg svært godt av de.
Da vennene var her, kjente jeg at jeg sørget
over at Tonje aldri mer skulle få oppleve den nære
relasjonen
hun hadde hatt til vennene, de som
betydde så mye for henne. Følte på en slags måte
at jeg sørget for henne. Sa til meg selv at jeg nå har
to store sorger: jeg sørger over henne, og jeg sørger
for henne.
I denne perioden fikk vi oss fortalt at vi ikke
måtte ha forhåpninger om at alle Tonje sine venner
kom til å være med oss i fremtiden. Det er svært
vanlig at de faller fra en etter en, ettersom tiden går.
Det hadde vi vanskelig for å tro, ville ikke høre om
det. Orket ikke å ta den informasjonen så veldig
innover oss.
Dette gjaldt også kjæresten til Tonje.
Ambulansesjåføren som var involvert i ulykken
hadde invitert til en åpen debrifing på rådhuset i
Herøy kommune. Dette for å hjelpe det involverte
hjelpemannskapet og de sivile som var på ulykkesstedet.
Mange satt igjen med sterke syns- og
kjensleinntrykk. De ville snakke om de sterke opplevelsene
de hadde vært vitne til. De ville få svar på
spørsmål de satt igjen med.
Dette var et spontant arrangement.
Råger, Ronny og jeg fikk spørsmål om vi ville
komme en liten tur innom lokalet på Rådhuset i
Fosnavåg og takke hjelpemannskapet og bygdefolk.
Det kunne vi prøve å gjøre. Vi visste at det
ville bli tøft for oss tre, men vi tok mot til oss og
møtte opp.
Råger fikk si sin takk fra oss. Han takket de involverte
for den hjelpen de hadde gitt Tonje, de tre
ungdommene i bilen og Ronny. Det satt mange i
salen som var sterkt preget av ulykken. Glemmer
aldri da jeg fikk øyekontakt med en kvinnelig nabo
som kom raskt til ulykkesstedet. Glemmer aldri
de øynene. Vi hadde hørt at hun satt og holdt
Tonje etter at hun var bekreftet død, mens hjelpe27
mannskapet var opptatt med de andre i ulykkesbilen.
Hun viste Tonje stor omsorg. Det er vi veldig
takknemlig for.
Råger takket også alle som hadde støttet opp om
oss, som hadde deltatt i sorgen sammen med oss.
Ambulansesjåføren sa at om en er politi, lege
eller ambulansepersonell, blir en små når slikt skjer.
Så ble vi tatt med til ulykkesstedet. Det var
uvirkelig å se. Ulykkesbilen var fjernet, men det var
dype spor der den hadde krasjet. Jeg så det høye
visna gresset i grøften. Kanskje var dette det siste
Tonje så her på jorden?
Vi fikk se alle lysene, blomstene og bildene som
lå i veikanten.
Vi kjente på en fysisk smerte. Vi sto og skalv og
ristet, følte oss maktesløse. Jeg så for meg hvordan
ulykken skjedde, og fikk mange vonde bilder i
hodet. Men samme hvordan jeg så for meg ulykkesøyeblikket,
klarte jeg aldri å fatte det grusomme
som de i bilen opplevde.
Spesielt tøft og vanskelig var det for Ronny. Han
var der da ulykken skjedde. Han gjenopplevde
hendelsen. Dette må han leve med hele livet.
Stakkars gutten vår. Vi kunne ikke gjøre annet
enn å ta godt rundt ham. Det var ingen trøst å gi.
Ingen i hele verden kunne gi Ronny og oss noen
trøst.
Eneste fattige trøsten var at Ronny fikk være der
fysisk sammen med sin lillesøster da hun døde. Det
var sterke bilder vi så. De brant seg fast på netthinnen.
Vi gråt høyt. Vi hadde mistet vår dyrebare
datter og søster. Dette stedet ville for oss alltid være
svært spesielt.
Vi var totalt utmattet, trøtte og slitne etter synfaringen.
Var fulle av inntrykk. Å få være i fred og
ro var det vi helst ønsket, men vi var kastet ut i en
situasjon vi ikke hadde herredømme over. Hele vår
livssituasjon var utenfor vår kontroll. Alle ville ha
en bit av oss, på hver sin forskjellige måte, og vi var
redd for å såre noen. Alle gjorde hva de kunne for
oss i beste mening.
Jeg følte jeg var syk uten å være det.
Vi bodde noen dager hos min mor i Herøy. Tonje
var fortsatt i Trondheim.
Min søster kom en liten tur innom oss en kveld,
og hun var oppskaket. Hun kunne fortelle at hun
hadde tatt seg en tur til bilverkstedet dit vraket av
ulykkesbilen ble fraktet. Hun ønsket å se bilen.
Det fikk hun. Det ble en stor belastning for henne.
Hun kom på å spørre personalet på verkstedet om
det hadde ligget noe igjen i bilen etter Tonje. Ja,
hun kunne se i konteineren, alt ble kastet i den.
Hun ble sjokkert. Hadde ikke bilverkstedet andre
rutiner enn å kaste personlige ting fra passasjerer
som har vært med i en dødsulykke i en konteiner?
Hun klatret opp i konteineren og fant Tonje
sine sko, veske og mobiltelefon. Hun leverte alle
de personlige tinga til oss. Vi var svært undrende.
Hvordan kunne de finne på å gjøre dette? Hvis min
søster ikke hadde spurt de om de personlige eiendelene,
hadde vi ikke hatt de kjære eiendelene til
Tonje lenger.
