UTDRAG FRA BOKEN:
En dag orket jeg ikke lenger å se togene gå forbi. Heller ikke den forferdelige følelsen av å være internert på en åpen anstalt, men med forbud mot å forlate området. Eller at jeg var flyktning med ikke godkjente papirer og derfor underlagt reiseforbud.
Jeg var jo ikke det. Jeg var ikke under overvåking. Jeg var fri til å reise hvor jeg ville, og hadde råd til det. Bare jeg var på arbeidsplassen min de åtte obligatoriske timene hver dag.
Det var et lokaltog, somletoget som det kaltes, som i avslappet tempo fraktet gods og mennesker mellom Göteborg og Stockholm. Det stoppet på Vingåker stasjon kl. 17.05.
Dermed sto jeg der en torsdag. Bagasjen min var en liten overnattingskoffert. Jeg satt på en vindusplass og stirret ut i den grånende skumringen som ville være mørke når jeg kom frem.
Jeg brant innvendig, en uutholdelig hete som sendte bølger av varme over ansiktet mitt hver gang toget saktnet inn til en gudsforlatt stasjon der personalet tok seg en røyk sammen med konduktøren mens noen kasser ble båret ut av godsvognen.
Helvete har vært beskrevet på mange måter. Her kommer ytterligere en. Ung forelsket kvinne i søvngjengeraktig fart på vei for å møte sin elskede. Men han vet ikke om det.
Jeg satt med kåpen på. I venstre lomme hadde jeg en lapp med adressen hans i Solna. Jeg hadde jo faktisk vært der en gang.
Vi var endelig fremme ved Södertälje sør. Ta plass. Lukk dørene. Det røde flagget i luften. De andpustne damppuffene før vi fikk opp farten. Snille Gud, la ham være hjemme. Kjære Gud.
Nei, ikke denne gangen heller.
Det var samme hybelvert som før; syndig rødhåret, for mye sminke og med bluse som sprikte mellom knappene. Med et triumferende og vitende smil meddelte hun at leieboeren ikke var inne.
”Og hvem kan jeg hilse fra?”
En fryktelig, ikke tenkt anelse for gjennom meg, men fant ikke feste. En ny besluttsom tanke fikk øyeblikkelig overtak. Det var torsdag kveld, åpen kveld på Axel Beckboms skole. Gamle elever pleide å være velkommen.
Ja, han var der. Det mørke rufsete håret, den høyre hånden som løftet pennen for å beregne loddlinjen.
Jeg kom like for pausen. Det var dødstille på den konsentrerte måten som det pleier å være i en tegnesal. Noen mister en penn i gulvet. Det lyder som et pistolskudd. Det bitte lille raspet fra et viskelær får flere til å snu på hodet.
Janne som satt ved siden av Lars-Ivar fikk øye på meg ved en slik anledning. Jeg sto trykket inntil veggen ved døren. Han dyttet forsiktig i ”min venn blant ynglinger”.
Og han snudde seg.
Ansiktet hans speilet ingen glad overraskelse. Det var snarere tvert om.
I samme øyeblikk slapp modellen posisjonen sin, gjespet, dro på seg bomullskappen sin og gikk ned fra podiet. Alle pustet hørbart ut. Det lød som en vind gikk gjennom salen. Deretter støy fra krakker som skrapet i gulvet, gnisset og støtte i hverandre, mennesker
som strakte seg, kanskje tørket hendene mens de lette etter en sigarett.
Lars-Ivar hadde giftpinnen fremdeles utent da han så på meg og med et nikk antydet at jeg skulle rygge ut på gangen. Først der tente han sigaretten, tok et dypt magedrag. Fremdeles uten å ha sagt et ord.
Med svært lav stemme, men så nær at jeg kjente lukten av ham, undret han på hva faen jeg gjorde her.
Først da jeg begynte å storgråte, tok han i meg, og så ble det fart i sakene.
Hånden hans rundt min venstre overarm gjorde vondt, men tårene i øyne-nese-munn gjorde meg stum. Som en stor lealøs dukke fulgte jeg med ned trappen (heisen var opptatt og han måtte for enhver pris få meg bort fra nysgjerrige blikk, syrlige smil).
På Café Nybrogård bestilte han te og smørbrød mens jeg snøt meg i papirservietten.
”Så, så Signe, nå tar vi det rolig. Nå må du ta deg sammen, se så, hendene dine er jo iskalde, slik ja, fortell nå pent og rolig hva som har hendt.”
Du store Gud, hva trodde han hadde hendt?
Ja, problemer på jobben eller noe slikt?
Øyeblikkelig var papirservietten bare filler. Ny gråt styrtet frem. Taus reiste han seg og ba om en serviett til, kanskje to. Piken bak disken rakte ham minst fem.
Hennes sans for kjærlighet og dramatikk gjorde oss like spennende som et stykke fra ”Min melodi”.
”Gi deg nå, Signe, si for faen hva det er.”
Med disse umulige hikstene som det ikke går an å gjøre noe med uansett hvor mye man vil, fikk jeg frem at det var fordi jeg lengtet så fælt etter ham.
”Du kunne vel ha ringt.”
”Du er jo aldri hjemme. Og jeg kan bare ringe fra fabrikken. Det er ingen telefon der jeg bor. Det er en automat nederst i gangen, men den er alltid opptatt.”
Han ga opp forsøket på å snakke meg til rette. Han betalte, hjalp meg å kneppe kåpen, tok meg under armen og ville ha meg med til et annet sted der sjansene for at noen fra skolen skulle se oss var mindre.
Han la armen over skuldrene mine. (”Ta min arm, ta mine smale skuldres lengsel …). Nei, jeg har ikke spist middag. Somletoget har ikke restaurantvogn.
”Nå skal vi snakke i fred og ro om dette. Men først mat.”
Han kjente meg så godt at han til og med visste at jeg tydde lettere til tårene når jeg var sulten.
I en bås på en restaurant spiste vi Wallenbergerpølser med tyttebærsyltetøy og potetmos. Jeg drakk melk. Han trengte en pils. Han trengte en pils til. Jeg insisterte på å få betale for meg, og det fikk jeg. Jeg forsøkte å undertrykke skuffelsen over at han uten videre gikk med på det.
Maten gjorde meg søvnig og rolig. Han ble også roligere og viste litt mer omsorg. Rett som det var, kysset han meg på halsen, og sitringer av kjærlighet ilte gjennom meg.
”Det går seg til,” hvisket han med den våte munnen inntil det høyre øret mitt.
Hva da, var spørsmålet, hva var det han tenkte på?
Hva ville gå seg til?
Jeg skjønte at jeg ville ødelegge stemningen hvis jeg spurte.
Plutselig rykket han tilbake fra meg, både fysisk og mentalt, så på klokken og spurte når toget mitt gikk tilbake.
”I morgen tidlig klokken 05.23,” svarte jeg lett, som om det var den største selvfølge.
Han reiste seg. Håret hans liksom flammet opp.
”Er du ikke riktig klok. Og hvor har du tenkt å tilbringe natten, om jeg får spørre?”
”Med deg, hadde jeg tenkt.”
(Det var for å få sagt disse fem ordene at jeg var kommet med lokaltoget.)
”Er du blitt splitter pine gæren. Hvis du tror jeg kan ta deg med …”
”Nei, det har jeg ikke trodd. Jeg tenkte på et hotell. Jeg har tatt med nok penger.”
”Og du tror de slipper oss inn. Uten ringer?”
Det hadde jeg ikke tenkt på. For å si som sant var, hadde jeg vel egentlig ikke tenkt i det hele tatt. Det var andre følelser som hadde drevet meg. Det kan kanskje sies at jeg handlet fra sans og samling. Som en søvngjenger.
Et hotell som så passe snuskete ut var kanskje ikke så nøye med gjestenes siviltilstand?
Helt riktig tenkt av Lars-Ivar. En portier med alkoholdustende ånde idet han gir oss nøkkelen, bryr seg ikke engang om å se når vi skriver oss inn som Lars-Ivar Palm, dekoratør med hustru.
Et rom som lukter handelsreisende. Et rødt neonskilt som blinker gjennom glippen i gardinene. Vi er i sengen. Vi er nakne i sengen. Jeg er ikke redd eller overrasket. Men jeg hadde ikke ventet at DEN skulle kjennes så stor og hard når den presset seg inn mellom lårene mine. Men tyngden av kroppen hans føltes selvfølgelig og trygg. Jeg hadde lært meg å besvare de store, bløte kyssene hans og ble ikke lenger våt på nesen. Jeg kjente den søte duvingen. Suget etter å komme enda nærmere.
Jeg lukker øynene og kjenner hvordan han støter og romsterer der nede i mitt mest intime. Jeg tenker at nå endelig, gjør vi det, og jeg blir hans kvinne også i bibelsk betydning. Vi blir nå et kjød, Lars-Ivar og jeg.
Men så, en to tre, så slutter han. Uten et ord går han ut av sengen, forlater meg og å, så kaldt det blir. Kuldegrøss tar over etter det deilige og inderlige som nylig var der.
Jeg hører ham på toalettet. Men hvorfor blir han borte så lenge? Det slitte teppet er ikke i stand til å avgi noen som helst varme. Nå er føttene iskalde, det er som om selve Døden er på vei til å invadere meg. Endelig hører jeg at det trekkes ned. Jeg setter meg opp. Han er tilbake. Tar rundt meg, vugger meg litt, og jeg sier lykkelig inn mot den varme brystkassen hans:
”Nå har vi i hvert fall gjort det.”
”Nei,” sier han og slipper meg igjen. ”Det har vi ikke.”
”Nei,” sier han igjen; nå er stemmen hans liksom trett. ”Vi har ikke gjort det. Jomfruhinnen din var så tykk at jeg var redd for å skade deg.”
Jeg blir nå så opprørt, ja, gråteferdig at jeg står opp på det kalde gulvet og står foran ham med knyttede hender.
”Ja, men da kan vi vel prøve igjen. Det er ikke farlig om det gjør vondt.”
Jeg kjenner hvordan det liksom skjelver inni meg. Spesielt i lårene.
Han trekker meg ned på sengen, tar rundt meg som om jeg var et ulydig barn.
”Nei, nå skal vi sove. Det har i hvert fall jeg tenkt å gjøre.”
Og med de ordene, snur han ryggen til meg, drar til seg teppet og sovner umiddelbart.
Det er jo en seng til. Mellom de to sengene står et lite bord, på det ligger en bibel og mine briller. Hutrende tar jeg sengeklærne fra den urørte sengen og legger meg bak ham. Jeg må jo ligge inntil ham, og kanskje han kjenner min lengsel i søvne og snur seg.
Men det gjør han ikke. Jeg har et armbåndsur med selvlysende visere selv om det her knapt er mørkt nok. Det røde, blinkende neonlyset er som et fyrtårn med regelmessige intervaller inn i rommet. Jeg står opp og går og tisser. Jeg fryser så jeg hakker tenner. Men det er vel av tretthet også. Jeg ser at klokken er kvart over tre. Toget mitt går om to timer. Altså kler jeg på meg, også kåpe og vanter, henter det ene teppet og legger meg på den ensomme sengen. Bak brillene svir det, og hvert blunk føles som jeg har grus i øynene.
Klokken fem sniker jeg meg forbi den sovende nattportieren.
Rommet er betalt på forskudd. Jeg ga Lars-Ivar pengene ute på fortauet før vi gikk inn, for det må jo være mannen som betaler.
Jeg var alene i min halvdel av vognen og voktet meg vel for å sovne før konduktøren hadde vært der og klippet i billetten. Hvis han så granskende på den kvinnelige passasjeren som reist alene midt på natten, merket ikke jeg det. Jeg ba ham bare om å vekke meg i Katrineholm i god tid før Vingåker.
Men jeg sovnet ikke i det hele tatt. Jeg satt og stirret på mitt eget ansikt i togvinduet med verkende, åpne øyne. Det blir virkelig så ufyselige skygger i et slikt speilbilde.
Da vi stoppet, lyste det opp og jeg slapp meg selv et øyeblikk. Jeg så et stasjonsnavn, kanskje ”Stjärnhov”, og det lille skiltet som opplyste høyde over havet og avstanden til Stockholm.
Men jeg gråt ikke. Ikke engang da jeg var kommet ”hjem”, og satt sammenkrøpet til halsen i varmt vann i det lille badekaret for ”enslige”.
Allerede tidlig i livet hadde jeg forstått at det sikreste er ikke å gråte ved ekstrem fortvilelse og overveldende følelse av å være helt alene i verden. Hvem vet hvordan det skulle gå? Om alt som var ugrått ville trenge seg på, og så ble det bare som en kran som går i stykker og det blir oversvømmelse. Eller gråten gikk sine egne veier, ble mer uregjerlig og gikk over i et epileptisk anfall, eller at jeg bare skrek og skrek og skrek og de ville komme og ta meg, trekke på meg en sånn trøye med svært lange ermer som blir knyttet på ryggen.
Du skjønner hva jeg mener. Og at de ville komme på at jeg var datter av en uhelbredelig sinnssyk mann.
Arven.
©Kerstin Thorvall, Nordins Agency
