Ved nyttår ville de ha vært i Berlin i ett år. Det eneste virkelige problemet bortsett fra alle de ubehagelige ryktene og utspillene fra tyskernes nye leder, var at reisekassen minket. All ære til politikken men: Zuerst kommt das Fressen und dann die Moral.
I dag skulle imidlertid Ka handle. Hun lette fremdeles halvhjertet etter Verner, og å gå rundt blant lekkeriene i varmen og juleduften på KaDeWe uten å ta frem portemoneen, gikk helt fint. Hun fikk være i fred. Det var så mye jul og krimskrams overalt at hun nesten kunne gjemme seg blant de fullvokste. Og hun kunne også nyte med blikket.
De var mange som beundret julepynten. Et juletre sto utenfor inngangen til det store varehuset, og de aller fleste lot til å ignorere oppfordringen som sto malt med hvite penselstrøk over utstillingsvinduet: Handle ikke hos jøder.
Dette dukket opp over stadig flere vinduer rundt om i byen. Gatene i Scheunenviertel var helt nedklint av maling. Men stort sett lot det ikke til at folk brydde seg om de sjofle ordene og syke oppfordringen. Det var fullt av hattedamer med vakre håndbevegelser foran diskene, og de handlet alle hos Ka-De-Wa uten å blunke. Det var åpenbart at livet gikk videre for de fleste til tross for malte skilter.
Ka hadde tatt t-banen fra Friedrichstrasse til Zoo, hun hadde spasert under alle julelysene på Kurfürstendamm ned til Wittenbergplatz. Hun hadde fått tipset av en servitør på Kakadu. Til for ganske kort tid siden hadde det i hvert fall arbeidet en liten mann på Ka-De-Wa, som etter beskrivelsen godt kunne være Verner, sa han. Ka hadde takket for tipset, men gjorde seg ingen forhåpninger.
Det var en sur dag. De siste dagene hadde det kommet frostrøyk ut av munnen hennes når hun sto opp om morgenen. Og gulvet på pensjonatet var iskaldt. Hun foretrakk å ligge under dynen og løse kryssord. Jernkaminen stinket og ga fra seg flere klissete, gule sotflekker enn varme. Toalettet lå en halv trapp ned i oppgangen og stinket den også. Når hun hadde tømt potten der og kom tilbake til rommet, var hun urven og lys våken og skyndte seg å få på seg klærne, og så ut på byen. Bevegelse hjelper når man fryser. Og hjelper ikke det, kan man alltids oppsøke varmen i forretningene.
Ka-De-Wa var varmt, der duftet kanel, våt ull, sennep og parfyme.
Hun gikk rundt en stolpe og kom frem til trappen. Det var en filmstjernetrapp. Den var stor og bred som den på Varieté Wintergarten. Her kunne det komme anstigende 40 halvnakne piker med lange slanke ben i glinsende strømper når som helst.
Og der. Nemlig. Sto han. En liten mann i hvit matrosdress sto på en gullfarget pall og hjalp folk til rette.
- Heil Hitler, sa Ka og Verner så ut som om han aldri hadde hørt snakk om ironi.
- Har De en skrue løs?
- Jaså, er det den man hører når man rister i meg, jeg trodde det var fordi jeg hadde svelget et par løstenner. God dag.
- Jeg har lett etter Dere.
- Jeg har lett etter Dem også. I månedsvis. Har De tid?
- Etter seks.
- Her?
- Nei, på bulevarden utenfor kirken.
- Jeg fryser og vil helst ikke spasere ute.
- Da Romantische Cafe. Halv sju.
- Med glede.
Das Romantische Cafe, Kurfürstendamm. Ka blåste på hendene sine og bestilte en kopp sjokolade. På gaten utenfor skranglet en melkegutt fremover med vognen sin. Litt lenger borte sto en pølsemann med brett på magen. Hun burde ha spist noe. Halv sju. Hun var ordentlig sulten nå. Hun sneglet mot kakedisken. En eplekake kanskje. Eller en ostekake. Ja, takk, med krem ble det et helt måltid.
På veggen hang en Völkischer Beobachter. Hun lot den henge. Ordene der ville uansett bli brukt til å tørke barnerumper med i morgen. Hva angikk det henne hvilke slagord som ble spydd ut i dag, hvis man pakket fisk i dem i morgen? De som var dårlig stilt brukte avisen som bleier. De fleste var dårlig stilt. De fleste frøs, manglet jobb og var sultne. Forbannet. Hadde hun ikke oppdaget det? Forbannet og farlige. De er forurettet. Magene deres tror de har rett på mat. Og det er russere og engelskmenn som spiser den opp for dem. Det er slik det blir resonnert.
Han var presis og energisk. Bestilte en kopp kaffe og slo seg ned tvers overfor Ka. Han luktet godt. Som om han hadde med seg varehuset i pusten. Han var forandret nå, noterte hun seg. Takk og pris, ingen matrosdress i desemberkulden, men en grå strikkevest, og hun så at skjortekragen var stivet, men at vesten manglet en knapp midt på magen. Hatten la han ved siden av seg i sofaen.
Hendene hans plukket hele tiden på bordet mens han snakket. Han flyttet litt på askebegeret, og så snurret han på skålen og plasserte sukkerkoppen i en slags ubegripelig geometri, så lot han det stå en stund før han trakk pusten og ommøblerte igjen. Han kom med en mengde påstander. Og spørsmål. Hva visste hun om sult? Fulgte hun med i det som hendte politisk? Hadde hun arbeid? Raseri kan alltid forklares, sa han.
Og hele tiden disse intense håndbevegelsene over bordet. Ka så at neglene hans var avbitt og neglebåndene røde. Hendene var aldri stille. Hun gjettet i det stille først, så spurte hun rett ut. Han smilte.
Ja, han kunne trylle og ja, han kunne tenke seg Sverige. Grøna Lund hadde han aldri hørt snakk om. Derimot Dyrehavsbakken. Så langt nord hadde han vært. I hendene på en fullvokst manager. Nå var han sin egen.
Ka nikket. Glauer skulle være deres leder, selvfølgelig, absolutt ingen fullvokst manager.
Han så lettet ut. Og hun forsøkte å få ham til å fortelle, men han ristet bare på hodet. Bistert. Lenge siden. Aldri mer.
Vi har sikkert lignende erfaringer, tenkte Ka. Men hun sa ingen ting. Hun ville ikke risikere selv å behøve å vri seg ut av spørsmålet: De da?
Om Luna Park ville hun ikke snakke. Ikke ut over det at hun hadde full tillit til Glauer og at de selvfølgelig var scenevante, hadde en idé og pågangsmot.
Han bøyde hodet bakover og lo.
Pågangsmot! Ja, det må jeg si, å stikke hodet rett i løvens gap, det kaller jeg pågang.
Ka ble forlegen. Hva mente han med løvens gap?
Wir Deutsche fürchten Gott, sonst nichts auf der Welt.
- Bismarck, tilføyde han nesten unnskyldende da han så det spørrende uttrykket hennes. Hun likte det. Han brillierte ikke. Han ville at hun skulle forstå ham.
- Men han er vel død?
- Jo, men mentaliteten lever.
Det forsto hun ikke.
- Du kan vel ikke skjære alle tyskere over med samme kam.
Han så tankefullt på henne, flyttet på sukkerkoppen. Svarte ikke. Ka forsøkte igjen.
- Så alle tyskere er svin, er det det du tenker?
- Det kommer selvfølgelig til å gå over en dag. Men før det må vi bort herfra. Sånne som oss. Din venn der i Wien, var det Glauer han het? – bør skynde seg for sin del.
Ka var ikke enig med ham, hun trodde ikke på rasisme, tyskere eller jøder, de var vel mennesker alle sammen, individer. Eller? Det ubehagelige hun hadde følt da hun først kom til Berlin, hadde hun vendt seg til. Dette febrilske ble til slutt en del av byens puls. Folkemengder kunne man alltids snike seg forbi. Fordommene her var ikke verre enn i Amerika. Overalt hånte og stirret folk etter dem som var annerledes. Hun hadde Luna Park på tungen, hadde lyst til å gjøre en rask sammenligning, men avviste tanken. Hun ville ha det hyggelig nå. Hun ville føle seg litt glad. For hun var glad, lettet. Til og med litt opprømt.
Glauer ville bli så fornøyd. Nå var hennes del av oppdraget fullført. Her satt hun med Verner tvers overfor seg, og han kunne ikke bare tenke seg å bli med – han virket rett og slett entusiastisk. Det var vel det hun hadde visst. At de hendene kunne trylle. Hun følte seg løssluppen nå. Hun ville feire. Og plutselig vinket hun på servitrisen, og uten å spørre ham, bestilte hun to glass sekt.
Det sprudlet i glasset. Ka trodde hun skulle spy om hun drakk alt oppå ostekaken og kremen. Men hun løftet glasset mot leppene i alle fall og så inn i Verners øyne. De var rødsprengte og nysgjerrige. Like intense som hendene hans.
- Han kommer når han kommer.
- Og hvilke andre blir det? Denne mulatten, jeg mener venninnen din fra Tatzelwurm, lever hun?
- Naturligvis, hvordan det? Ka svelget boblene i en sånn fart at de nesten kom opp i nesen.
- Hun lever farlig.
- Jaså.
- Ikke-ariske barn får ikke leke i parkene lenger.
- Hun er ikke noe barn.
- Andre barn med såkalte lyter blir avlivet.
- Hun er ikke noe barn, sa Ka en gang til. – Hun er dessuten fryktelig lettantennelig. Henne er det ingen som kommer for nær. Hva mener du, avliver?
Verner kikket på Ka og fastslo for seg selv at det fantes nok flere kommende skuespillere som var lettantennelige. Men han likte det. Han likte initiativet hennes. Det var ikke mange kvinner, enten de var lilleputter eller ei, som gjorde slikt, bare tok for gitt og bestilte. Det forbauset ham at et såpass ukonvensjonelt menneske virket så politisk naiv.
- Har du vært på Zoo?
- Nei.
- jeg skulle ønske du ville gå dit. Jeg skulle ønske at du tar med deg venninnen din og viser henne Zoo.
- Hun har hoppet av.
- Hva?
- Hun har tenkt å bli i Berlin.
- Ikke hun. Aller minst hun. Hører du hva jeg sier! Ta henne med til Zoo.
- Det er dyrt.
- Det er det verd. Jeg hører at du ikke vil vite hva jeg har å si, men jeg må fortelle at folk forsvinner.
- På Zoo?
- Nei, ikke på Zoo, men i byen. Det er ikke bare rykter, mennesker med utviklingshemminger, hjerneskader, uhelbredelige sykdommer forsvinner. Ikke bare monstre, er du med?
Ka nikket forvirret. De ville fengslene hadde hun hørt snakk om, at kommunister ble torturert i kjellerlokaler i Moabit, at en og annen som ikke var helt riktig rett ble sendt til Oranienburg, men de syke? Nelly var jo bare en kuriositet som folk trengte for å ha noe å stirre på, hun var verken kommunist, syk eller jøde. Hun var bare sta og svart. Og dum.
Hun snappet etter pusten. Hun ville ha mer sekt nå. Hun skulle ha bestilt en hel flaske til å begynne med. Plutselig hadde hun jo noen å snakke med igjen. Og hun forsto hvor mye hun hadde savnet selskap. Hvor ensomt det var blitt i Berlin.
- Han, Verner nikket mot portrettet som hang over kakedisken, - forbereder ikke bare en krig mot hele verden der han er innstilt på å ofre unge, vakre, friske gutter. Han forbereder også en krig mot sine egne landsmenn. De som skitner til landet hans. Alt som ikke er normalt skal bort, renses. Hvert eneste avvik. Sivilt ulydige, de som står utenfor, alt som ikke er norm. Kort sagt, de som tenker selv. Det finnes medisinske programmer, politiske beslutninger. Og det er bare et tidsspørsmål før han utrenser …
- Sånne som Nelly.
Verner nikket. Han hadde snakket seg varm nå, lett andpusten, kjente han at han ikke hadde snakket med noen på lenge.
- Hvis det er nok med en svulst på ryggen i de programmene, kan de godt avlive en hel dverg. Hun så ned i boblene og trodde ikke på det hun selv nettopp hadde sagt.
- Jeg er redd for det.
- Men hvem er det som stikker kniven i dem da? Jeg mener, hvem dreper sånne som Nelly? Hvor?
- Leger. Vanlige leger. Unge uerfarne, partitro lager.
Plutselig begynte vinen å røre seg i strupen. Magesekken vrengte seg. Hun så seg rundt etter et toalett. Konturene ble tåkete. Portrettet over kakedisken. Den lille svarte mustasjen over de tynne leppene. Servitrisen, mannen over avisen ved bordet ved siden av. Folk som gikk forbi på gaten. Alt fløt sammen. Øynene. Hvor var øynene? Var han her nå? Hadde han kommet etter henne? Hun tok sats.
- Glauer sier … Glauer sier at vi trengs like mye som elefanter trengs …
- Glauer prater tull.
- Men vi er da ingen monstre.
- Gradsforskjell. Ikke noe annet enn en gradsforskjell.
- Men legene … Nå kom kremen farende opp gjennom strupen. Hun svelget hardt. – Legene er jo …
- Barmhjertige, hva?
Ka så seg rundt. Hvor kunne hun spy? Hvor kunne hun ta veien?
Hun reiste seg og snublet inn på toalettet. Der hang det ikke noe portrett. Men hun så ham likevel. Doktor Couneys smarte smil. Det var der igjen. Og kremen og sekten fosset ut av henne og spurtet ut over veggene i toalettskålen. Hun sto på tå og spydde seg alleles tom, mens øyne kilte henne i nakken og ti kalde fingre krøp oppover lårene hennes.
- Det er ikke noe som nazistene har funnet på, fortsatte Verner da hun kom tilbake til bordet. - Det foregår over hele verden. Det har lenge vært ønskelig å spare mennesker med begrensede muligheter for lidelse. Og ikke bare blant politikere og leger. De aller fleste mødre vil skåne sitt avkom fra et liv i avhengighet og hjelpeløshet. Enkelte anser det som en humanitær plikt å gi slike mennesker en overdose med sovemedisin. Det snakkes om meldeplikt. Alle som blir født med defekter, altså idioter med ekstreme misdannelser, skal registreres og …
- Avlives?
- I det minste registreres. Foreløpig bare registrering. Og det er ikke problemet. Slike lister kan redde liv. Man skal ikke forby eller forakte listen i seg selv. Klassifisering er viktig.
- Jeg kastet nettopp opp.
- Skal vi bytte samtaleemne?
- Jeg må få fatt i Nelly.
- Du trenger ikke løpe til henne allerede i kveld.
- Takk, men hvor lang tid har jeg på meg da – før de kommer løpende med sovemedisinen?
- Jeg beklager hvis jeg har skremt deg opp. Som din venn Glauer har sagt, tror også jeg at vi er trygge en tid til. Men ikke lenge.
Vi? Hvilke vi? tenkte hun. Hva vet du om min misdannelse? Den status den ga meg i Amerika, holdt meg i det minste i live. Jeg - ”vi” - kunne tjene penger på den. Her havner den kanskje på en av de listene: Barn som fødes og ikke kan tas med ut på byen. For man vet ikke hvilken farge det skal være på teppet i barnevognen.
Og Nelly? Hvorfor skulle hun løpe etter henne? Hun hadde jo hoppet av. Og det på en uforskammet måte til og med. Hun skyldte vel ikke henne noe?
Jo. Man står alltid i gjeld til noen. Ikke når det gjelder kunnskap. Den får de selv oppsøke. Men sin viten.
Hun trodde ham, det var helt logisk det han satt der og sa. Han fortalte ikke om alt han kunne. Hvis det hadde vært tilfelle, ville hun ha gått for lenge siden. Disse lange prestasjonslistene som folk legger frem som om de var fireåringer. Se på meg, se hva jeg kan! Jeg kan balansere på line, snakke 11 språk, spille piano med bind for øynene, lære pudler å gå på rulleskøyter. Og ditt og datt har jeg gjort. Nei, det var stor forskjell på dem og de som fortalte hva de visste. Hvilke konklusjoner de dro av sine erfaringer. Hvordan de så verden, hva de så når de så på verden. Verner visste ett og annet. Det gjorde hun også. Å lytte til det var mot. Slik fikk man til et møte. Slik ble man en del. Av verden.
- Hva skal man med registre da?
- En dag kan det hende at tusenvis av barn fødes uten armer og ben, og hvis ikke hver enkelt fødselslege registrerer det, kan man ikke finne årsakene. Ikke forhindre at det skjer igjen. Ikke beskytte mødrene.
Ka så på ham, oppgitt nå. Beskytte mødrene? Skulle hennes mor trenge å beskyttelse mot henne?
- Hadde din mor trengt beskyttelse? Hun så i blikket hans at hun hørtes kald nå og plutselig privat. Han møblerte om på bordet, flyttet glasset sitt litt til høyre og satte kaffekoppen lenger ut mot bordkanten.
- Nei, hun er ikke skyld i at jeg er kortvokst.
- Skyld?
- Hun kunne ikke gjort noe annet enn det hun gjøre.
- Vet man det sikkert?
- Nei, det er noe man bestemmer seg for.
De satt i taushet en stund. Verner insisterte på å få betale. Så løftet han på hatten for servitrisen bak kakedisken, og de gikk ut på fortauet. Og han våget nesten ikke lytte til den nye tanken. Likevel. Kanskje han nå hadde funnet noen som ville være med ham i de lange tankene som ikke bare registrerte fragmenter av virkeligheten, slukte skuffelse, nederlag eller fremgang for så å gå videre. Kanskje Ka var en sånn som våget å legge sammen sine virvlende bilder i en større ramme, se på dem, reflektere en tid og så fortelle en historie. Kanskje var hun det.
Han var usikker på om hun hadde lyttet til ham, eller om hun ville riste ham av seg så snart hun rundet hjørnet. Som de pleide å gjøre, de aller fleste kvinnene han snakket med.
Han stirret etter henne, ønsket at han ikke hadde skremt henne opp for mye, håpet at hun en dag ville stole på ham og fortelle om sine minner. Han hadde ikke våget å spørre, forsto bare at heller ikke hun var skånet. Han så hvordan hun svingte rundt hjørnet og gikk opp mot Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche i sin røde kåpe og lille sjal.
Det er ikke tid som mangler menneskene, tenkte han. Det er mellomrom, et sted for seg. Motet til å stille krav. Ka har det motet.
Og for første gang på lenge følte han hvordan han fant frem et par av sine gamle dansetrinn på fortauet langs Kurfürstendamm.
