Han kom og vant alles hjerter. Med «alle» menes da ikke bare
Hildur og Anselm, men også piken Berta og drengen Vilhelm.
Til lærerboligen hørte også et stykke land, hest, to kuer, en gris
og et tyvetalls høner. Hvis disse dyrene hadde kunnet tale, ville
de også ha forsikret at adjunkten var enkel og ikke det minste
merkelig. Dessuten blid og sjarmerende, en hyggelig person som
lett fikk venner.
Det ble en liten krets unge mennesker som holdt sammen,
notar Andrén, Adolfsonsøstrene, lensmannsdøtrene, disponentens
sønn Einar, pluss Hildur og Anselm, de gangene han kunne
komme fra. Det ble utflukter med pledd og kaffekurv, av og til en
lengre tur med hest og vogn. Stjernen i selskapet ble utvilsomt og
tross hennes motstand, den unge lærerinnen Hilma Strømberg.
Det var adjunkten som sørget for at det ble slik. Hans uavbrutte
interesse for henne var åpenbar for alle. Måten han passet på henne,
plukket barnåler og strå fra skjørtet hennes, løp etter et sjal hvis
det begynte å blåse, hele tiden så på henne og mest åpenbart når
han begynte å synge. Stemmen hans, varm, gyllen og inderlig, ga
dem ro i sjelen og fredelige tanker. Når han sang folkevisen «Hvor
enn jeg går i skoger, fjell og daler» og ikke slapp ansiktet hennes
med blikket, da var det slik at alle de unge pikene grøsset.
Men objektet for den romantiske stemningen blusset i rosa og
hvitt, så ned på bakken og fant ett og annet gresstrå å plukke i
stykker.
Hun var altså ustoppelig sjenert, men naturligvis også smigret
og sjarmert. Han påvirket henne som søte bær med fløtemelk, solvinden
som førte med seg dufter som man til og med uten hans
nærvær ville bli yr i hodet av. All verdens forbudte og vidunderlige
følelser løp gjennom henne bare hun tenkte på ham.
Og hun visste at hun levde farlig. Når ingen så det, kunne han
fange hånden hennes, kysse den både på ut- og innsiden, og hun
ble liksom andpusten og matt i hele kroppen, mest i knærne av
en eller annen grunn.
Hun lot seg forlede til alle mulige slike fremmede, urovekkende
fornemmelser uten å glemme at hun vandret på kanten av en
avgrunn for den saks skyld.
Kusine Hildur voktet og sørget for at de aldri fikk være helt
alene. Hildur så både risikoen og mulighetene i det spillet hun
fulgte fra orkesterplass.
Hildur hadde det moralske ansvaret for den barnslige, uerfarne,
yngre kusinen. Det kunne uttrykkes slik, som adjunkten sikkert
ville ha gjort: Hilma var en sjelden og sart blomst som ble overbeskyttet
under hennes ansvar.
Hildur tydet mye bedre enn Hilma selv de rosa og hvite flammene
som steg opp i pikens kinn når mannen rørte ved henne, om
det så bare var for å legge sjalet bedre til rette på skuldrene hennes.
Og stråleglansen rundt hennes lyse skikkelse når han sang noen av
disse sangene som virket som om de var skrevet utelukkende for
henne …
Han var en høyreist, litt fyldig mann med forbausende livlige
bevegelser. Latteren var ung og smittende, og han visste at han var
vanskelig å motstå når han var i det humøret.
Hilma var en ungpike som hadde dydens vei klart for seg, men
i dette emnet er Fristeren vel forføreren, her kan han alle knepene.
Slik det står : «Frykt at fristeren legger snaren/der du minst venter
faren/Uti lystens spor/smygende han går.»
Til tross for at de ikke bodde mer enn 400 meter fra hverandre,
sendte han brev til henne med ordinær postgang. Iblant var
brevet et dikt eller to. Men ikke viste hun dem til sin kusine av
den grunn. Nei, hun skyndte seg å smyge brevet i en lomme, og
åpnet det ikke før hun var ferdig med det hun holdt på med. Da
løp hun til rommet sitt, stengte døren og satte seg på sengen med
brevet i hånden. I den siste fasen forsvant beherskelsen hennes og
hun rev opp konvolutten.
Hvert forsøk fra Hildur på å snakke om det som skjedde, strandet
på Hilmas uvilje til å si noe.
«Det er ikke noe, det er ikke noe,» mumlet hun og flyktet til
noe, hva som helst som hun kunne hugge tak i. Søppelbøtten som
var for full. Eller en pelargonium som virket for tørr.
Hildur forsto at ikke noe avgjørende hadde skjedd, for de var
jo som sagt aldri alene sammen under disse glade utfluktene. Men
av og til må man ta veien over en liten hindring, en kjolekant som
setter seg fast når piken skulle ta steget over til den andre sidens
trappetrinn, og kavaleren var mer enn villig til å løfte henne det
siste stykket. Da ble det en utilsiktet, lynrask kroppskontakt som
hadde kunnet forlenges av en mer erfaren mann. Pikens kvitrende
lille latter når hun ville verge seg, hørtes ikke alltid gjennom løvverket.
Det kunne vel også hende at hun ble brakt til taushet av
et kyss, slikt kan man aldri vite.
En gang da det ble en slik forsinkelse og de var sist i den lille
gruppen glade mennesker som syngende gikk gjennom det
nyslåtte gresset, holdt han henne hardt fast og kysset henne på
munnen.
Og faren ble tydelig.
Hun skrek til og skjøv ham bort, kom seg løs, løp bortover
engen, men i feil retning, bort fra de andre, som om hun var aldeles
på en snurr. Det ennå duggvåte gresset i skyggene slo mot
anklene hennes, og midt oppi det hele den barnslige triumfen
over at hun var raskere enn han og i tillegg jublende – ja, virkelig
jublende over å styrte i vei gjennom det grønne gresset og
blomstenes sterke farger og brannen i henne, pulsen slo over alt,
også i fingertuppene. Hun hadde ikke visst tidligere at hjertet
også kunne føles der. Håret løsnet og falt rundt ansiktet idet hun
leende løp forbi Vilhelm som raket på fremsiden og laget stygge
spor i den nyrakede grusen, og videre opp trappen og inn i huset
som føltes kjølig, mens hun selv fortsatte å brenne. Bak de blåstripete
gardinene så hun ham snu og gå bort derfra.
Hjertet galopperte, kinnene blusset, håret var vått i nakken da
hun forsøkte å samle det i en anstendig knute bak. Siden hun var
alene, kunne hun sette seg på en stol, strekke ut bena og løfte
armene i en befriende gest. Og smile åpenlyst.
Allerede samme kveld kom prestegårdens spesielle bud med en
enorm bukett roser og blåklokker, og langt nede blant blomstene
lå konvolutten.
I et vips var hun inne på kammerset, skar seg på konvolutten
da hun fisket opp brevet, sugde på den lille riften som smakte
blod og var hennes. Mens hun leste: «Unnskyld, unnskyld min
deilige, sky skogstjerne, jeg skal aldri gjøre det igjen.» Og det
smilte hun av. Men siden hun tilfeldigvis sto midt foran det runde
speilet, ble hun forbløffet. For dette kunne ikke være henne,
denne rosenrøde, vakre piken som sto der og lo for seg selv.
«Gode Gud, hva er det jeg gjør …?»
Og hun kastet seg hodestups på sengen med hodet ned i puten
og begynte å gråte. Men ikke lenge. Like fort som det var begynt,
var det over, lik en sommerskur. Hun hoppet opp igjen, helte
vann i kommodens vaskevannsfat, skylte ansiktet før hun tok
blomsterbuketten og gikk ut i kjøkkenet for å finne en passende
vase. Der sto Hildur og malte innmat til pølser.
«Ja, det må jeg si. Slike roser som de har på prestegården, har
de knapt sørpå engang.»
Hun fryktet og elsket blikkene hans. Det søtt forbudte i dem.
Som mandelkaker med syltetøy og krem en vanlig hverdag. Hun
grep seg i å le av ikke noe, som om trykket innenfra måtte komme
ut på en eller annen måte når det ikke fikk komme som tårer. Det
var ellers det vanlige. Men hjemme hos henne gråt man ikke
unødvendig. Godtatte grunner var når den beste melkekuen
hadde gått i myren eller at den halvstore nabogutten fikk stortrallen
over seg. Ikke så at han døde, men slik at han ble arbeidsufør
resten av livet, han deres eneste sønn. Da kunne en og annen
tåre tillates. Men aldri fordi det føltes rart og urolig i kroppen.
Slike følelser eksisterte offisielt ikke. De eneste godtatte kroppsreaksjoner
var sult, tretthet og store smerter. Men samtidig var
alle innforstått med at kroppen var et skrøpelig skall, og lidelse
inngikk som en from påminnelse om vår dødelighet. Hver følelse
av å føle seg vel, og å ha det bra, være glad og fornøyd rett og
slett, var farlige tegn på at man begynte å røre og tro at man var
noe. Slike følelser kunne nok av og til dukke opp, men da var det
strengt forbudt å snakke høyt om det. Slikt hovmod straffet Gud
umiddelbart.
Sorg og ulykke derimot var trygge tilstander. De viste at mennesket
bøyde seg for det faktum at livet er en jammerdal. Instrumenter
som hørtes glade, som fiolin – eller enda verre, trekkspill
– måtte en god kristen akte seg for å ha noe med å gjøre. Det fantes
til og med gamle mennesker som kunne spille med bue over
sagens takkete kant. Den tonen man da fikk var uovertruffen
gudelig, sørgmodig og jamrende. Mange beklaget at dette instrumentet
var kommet ut av bruk. Det var så deilig å sukke og jamre
seg.
Men det var slik med henne disse svimlende dagene og nettene
på begynnelsen av 20-tallet, at det var som om det bodde fugler i
henne som stadig narret henne til å fnise og le. Lyst og glad lød
det, det måtte alle som hørte synes. Men hun kunne ikke holde
det tilbake. Heller ikke greide hun å hindre det påfallende skimmeret
hun omga seg med og den rødlette huden og øynenes feberaktige
glans. Leppene var alltid fuktige og røde, halvåpne som på
en rose.
Man la merke til det. Anselm og Hildur, Berta og Vilhelm, alle
så det. Når det gjelder Vilhelm, kom han aldri til å glemme synet
av den unge lærerinnen som kom springende over grusen med
håret flaksende rundt ansiktet. Hildur fant ord på det gjennom å
fastslå at det var da merkverdig hvordan Hilma hadde vokst seg til.
Alle visste også hvorfor, og uuttalte spørsmål surret som mygg
i luften. Kusine Hildur var jo den som i så fall hadde rett til å stille
dem høyt.
Anselm tittet og tenkte mens han pattet på sin pipe, men
mente at dette angikk bare kvinnfolk. Samtidig var han seg
bevisst at Hilma bodde i hans hus, og hvis det hendte noe, ville
han få skylden. Det var han som hadde sørget for at Hilma fikk
møte adjunkt Tornvall og invitert ham på kaffe.
Hildur var hans ansvar. Anselm ristet på seg og sa at det
antakelig bare var et sommersvermeri.
«Og hva vet du om det, da?» sa hans kone misnøyd. «Det skulle
vært morsomt å få høre.»
Anselm banket ut pipen og så ut gjennom vinduet.
«Hoppsann, nå tror jeg alle hønene har kommet på ville veier,»
sa han og gjorde seg klar til å gå ut og gjøre noe med det.
«Å, nei du,» sa Hildur og løp bort til døren og stilte seg med
ryggen mot den. «Du må ikke tro at du slipper unna. Jeg vil at
du snakker med pastor Ottosson.»
Anselm ble nå enda mer nervøs.
«Men det vil vel virke rart? Vi vet jo ikke engang om det er
noe. Han mener kanskje ikke noe med det, jeg mener adjunkten.»
«Desto større grunn til å snakke med Ottosson,» avbrøt
Hildur. «Og at det er noe, det kan alle som har øyne i hodet se.
Det er på tide nå at vi får vite litt mer om denne sangfuglen av en
sjarmør i sin hvite lindress, som er så rask til å fordreie pikehoder.
Og så Adolfssonpikene …»
Anselm rykket til som om noen plutselig hadde vekket ham.
«Du mener ikke at han med dem også …?»
«Naturligvis ikke. Men de ville ikke hatt noe imot det.»
«Jaså,» sa Anselm og ville til å gå igjen.
«Du kommer ikke av flekken, i hvert fall ikke gjennom denne
døren, før vi har snakket ut om dette. Hilma er ikke vant til sånt
Som dette. I går kom hun løpende, bustete og oppskjørtet, og sa
at hun ikke ville spise kveldsmat med oss. Hun var ikke sulten, sa
hun, og i dag holder hun seg inne på kammerset, skylder på at
hun har migrene.»
«Det er kanskje bare slik at hun har det månedlige,» foreslo
Anselm, plutselig upassende innforstått med hvordan kvinner har
det. «Slik jeg ser det,» fortsatte han og lød svært folkeskolelæreraktig,
«så synes jeg du først skal ta en skikkelig samtale med
henne. Og siden, hvis du synes det virker nødvendig, så lover jeg
å snakke med Ottosson,» sa han og kysset henne slik at hun ble
helt forvirret og han uten vanskeligheter kunne åpne døren og gå
derfra.
Hildur gikk etter ham ut på tunet for selv å jage inn de forvillede
hønsene. Overlegent og selvgod spankulerte hanen omkring,
og rundt ham kaklet og virret hans fruer som, ja, som høns.
«Så ja, husj på deg ditt hanekrek,» skrek Hildur. «Her kan
dere ikke være, det vet du godt. Husj på dere! sa jeg.»
Og hønene flakset og slo med de stakkars vingene og lød ordre,
mens hanen fornemt og avmålt gikk ett skritt av gangen mens
han verdig nikket med hodet for hvert steg. Det var noe i dette
kjønnsbundne mønsteret som gjorde Hildur rasende.
«Hørte du ikke hva jeg sa?» skrek hun og løp mot hanen med
svingende armer og fikk ham endelig til å bevege bena. Hildur
fikk igjen pusten og kikket mot Hilmas vindu. Der var rullegardinen
fremdeles nede.
Ja, herregud, tenk om han hadde prøvd seg på noe med henne?
Han var en stilig mann med et elskverdig og vinnende vesen. Og
et barn av borgerskapet. Det var der faren lå. Man visste ikke riktig
hvordan slike oppførte seg. På disse breddegrader kom ikke
slike menn akkurat i stim; folk var ikke vant til hvite dresser,
blomsterbuketter i ny og ne, kjærlighetsbrev selv om man bodde
på samme sted, komplimenter og smektende sang. En bondesønn,
en smed, en handelsmann, til og med en folkeskolelærer – alle kan
miste hodet, men de går ikke omkring med hjertet brennende
utenpå klærne. Bare brennevin kan få dem til å miste besinnelsen,
bli løsslupne og nærgående. Eller enda mer lukket. Men denne
mannen drakk bare kaffe, eller muligens noe svakt; det var også
det eneste som ble tilbudt. Og likevel tedde han seg som om han
var beruset. Overdrevent. «Uten magemål,» som man sa i
Lövberga om slike som aldri kunne få nok.
Vanlige menn kan man liksom tyde, tenkte Hildur mens hun
tankefullt så sin mann Anselm stige på sykkelen borte ved ladegården.
Hva i all verden skulle han der å gjøre?
Hun myste mot solen og forsøkte å rope. Men det var for langt.
Men hun så at han svingte ned mot bebyggelsen, kirken og prestegården.
Hun smilte fornøyd. Hennes Anselm var ikke mye for å prate,
men han fikk da ett og annet gjort. Slik som nå.
Hun kom på sitt eget ærend og gikk bestemt gjennom stuen
og banket på Hilmas dør. Åpnet uten å vente på svar. Der inne var
det klamt og tårevått. På sengen lå det heklede sengeteppet med
noe småskjelvende under. Bustete mørkt hår stakk opp på puten.
Hildur satte seg forsiktig på sengekanten slik at feltsengen nesten
ga etter under henne, og la en beroligende hånd på sengeteppet.
Virkningen var eksplosiv. Opp fløy et blodrødt, gråtende pikeansikt.
To hender grep tak om Hildurs ene arm; som når en druknende
griper etter hjelp.
Bange anelser fylte nå Hildurs sjel. Tenk om det nå tross alt?
Tross intens overvåking. Hun husket hunnkatten med løpetid,
husfolket hadde låst den inne med stengte vinduer og haspene på.
Men ingen kunne hindre en stor hannkatt i å kaste seg mot et
kjellervidu, knuse det og lete seg frem dit brunsten ledet ham.
Ordløst så hun på den ulykkelige. I rommet hørtes bare tunge
dype hikst som følger intens gråt. Og inn i denne sorgens hule
trengte plutselig lyden av en engels stemme. Den kom nærmere
og nærmere, og visen var den nye: Den första gång jag såg dig.
Hilmas snufs opphørte like fort som når man blåser ut et lys.
Hun snudde seg rundt, løftet på puten som var i en elendig skrukkete
forfatning, men fant det hun lette etter på gulvet. Et
sammenkrøllet papir fullskrevet med adjunktens hellende, erfarne
håndskrift.
Hildur tok imot. Glattet det ut mot kneet og leste et kjærlighetsbrev,
et frierbrev som rett og slett var av den sorten man ellers
bare finner i syndige og forbudte 25-øresromaner.
Sangen fortsatte og hørtes nå rett utenfor Hilmas vindu, fortsatte
rett mot verandaen foran inngangsdøren, der den stilnet.
Bank, bank på ytterdøren.
Kusinene stirret stumt på hverandre og holdt pusten.
«Nei,» hvisket den yngste av dem. «Han må ikke.»
Den kusinen som også var husfrue, smugåpnet døren på gløtt
og lyttet tre rom bort.
«Nå ber Berta ham sitte ned i stuen og vente,» rapporterte hun
bakover til rommets forgråtte.
Ingen må tro at ikke 17-årige Berta hadde forstått alt sammen
og var dypt rørt i sin tenåringssjel over den romantiske kjærlighetshistorien
som foregikk rett for nesen på henne. Lenge før sin
husfrue visste hun at frøken Strømberg hadde stengt seg inne på
rommet sitt for å gråte. Berta hadde ikke fått komme inn for å
hente bøtten, ei heller potten, så ille var det.
Med stirrende blikk og røde kinn neide hun for den vakre
frieren, viste ham inn i stuen og sa at hun skulle gå og si fra.
Hildur skar henne av i døråpningen, fylte den så ettertrykkelig
at Berta ikke kunne se noe som helst, og sa fruebestemt at Berta
skulle servere adjunkten et glass hyllebærsaft så lenge.
Innenfor den stengte kammerdøren forhørte Hildur seg.
Hvorfor denne utrøstelige gråt nå? Han ber deg jo om å bli sin
hustru. En prektig mann i god samfunnsstilling, som kan forsørge
deg i hele ditt liv.
For Hildur var dette virkelig ikke noe å gråte for.
«For du liker ham vel, eller hva?»
Jo visst, jo visst gjorde hun det. Men det hadde gått så altfor
fort. Og fremfor alt var det jo det at hun aldri hadde tenkt seg noe
giftermål. Hennes elskede skolefrøken og velgjører var en dame i
45-årsalderen og ugift. De fleste skolefrøkner var nettopp frøkner,
og det var sikkert også Guds mening. Yrket var som sykepleierskens,
et kall. Noe man skulle vie sitt liv til. Det sier seg selv at da
kan man ikke samtidig være gift og ha egne barn. Når en gift skolefrøken
ble gravid – slikt hendte jo – da måtte hun slutte så snart
det begynte å synes på henne.
Hilma var stolt og fornøyd over å være frøken og skolefrøken.
I all ydmykhet var hun det. Takket være gode og hjelpsomme
mennesker hadde hun fått lese videre. Hun hadde av egen kraft
tatt et steg opp på samfunnsstigen. Hele slekten var beskjeden,
men likevel svært stolte over henne. Hun tjente egne penger,
hadde fast plass og kunne sende sin mor et lite beløp hver måned.
Hjemme var de yngre brødrene; den eldste av dem hadde begynt
å jobbe i skogen. Om to år skulle han ut i militæret. Lillebror var
kunstnerisk begavet, tegnet titt og ofte når han hadde fri og
hadde fått en liten viserguttjobb hos Karl Johans, bygdas eneste
handelsmann. Om han fikk fortsette der, kunne man være fornøyd.
Men at han skulle skolere sin tegnebegavelse, var selvsagt
utelukket. Og hennes tre år eldre søster Asta hadde giftet seg med
en småbonde fra Storuman og hadde nå tre barn.
Søsknenes liv ville bli omtrent slik som man kunne ha forutsagt.
Bare for henne hadde Gud valgt en annen vei. Sant nok ville
det nærmest være en ugjerning å oppgi den oppgaven Han hadde
pålagt henne så snart. Men hvorfor lot Han henne da treffe denne
fremmede og … Slik at hennes liv plutselig måtte ta en annen
retning? Hvordan kunne hun vite hva som var det riktige?
Hun visste ikke selv hva hun egentlig ville. Om det nå var slik
at noen skulle ta hensyn til hennes arme vilje. Men en utenbygds
mann som bergtok henne helt, hadde nå i et brev bedt henne om
å bli sin hustru.
Gode Gud, hva skal jeg, hva mener du? Hjelp meg.
Foreløpig hadde ikke Gud grepet inn på noe vis. Derfor ropte
halvdelen av henne, ja ja ja, mens den andre delen ville flykte som
for livet, gjemme seg under en pute og aldri mer lese et brev. Bak
denne sin vånde oppfattet hun bare glimtvis kusinens stadig mer
opphetede spekulasjoner rundt konsekvensen av dette frieriet.
Men for Hildur var saken avgjort.
På den hvite kommoden lå en vissen bukett roser og sjasminer.
Kvelden før hadde Hilma glemt å sette dem i vann, så forvirret
hadde hun vært, og så fylt av angst for noe hun ikke riktig visste
hva var. Men det var da.
Oppgitt satt hun på den uryddige sengen og var med ett så
trett at hun bare så vidt orket å holde øynene åpne. Gode Gud,
tenk om hun bare fikk sove og så våkne i øverste kammerset i
stuen hjemme i Lövberga og ennå ikke hadde reist til Tärnaby.
Alt ville være vanlig og normalt. Nede fra kjøkkenet ville mor
rope at ovnen var varm og platene smurt.
Men inne fra stuen kom svært svakt og inderlig en sang om
Jomfru Maria der hun gikk med en hud av nypeblomst og mandelblomst
over engene ved Sjugare by.
Som en Guds engel sang han, det sa alle. Sogneprest Ottosson
hadde også latt ham synge liturgien disse søndagene. Siden ville
man i sin alminnelighet savne stemmen hans, for sang var nå
engang ikke Ottossons sterke side.
Han hadde sikkert sunget i sin fars kirke iblant også. Han var
av en god kristen familie i den svenske kirken. Ikke noen tvilsom
sekt, det ville de ikke ha likt der hjemme. Men sønn til en sogneprest
i statskirken.
«Hilma,» hørtes Hildur opphissede stemme.
Hun åpnet døren og fortsatte: «Du må uansett gå ut og snakke
med ham. Men du kan ikke se slik ut …»
Og Hildur ut etter mer vann. Hilma med nedtrukket nattlinnet
plasket i vaskevannsfatet. Hildur til klesskapet for å velge
kjole. Det var bare tre der. Det måtte bli den gammelrosa med
biser på livet og hvit ripskrage. Hildur børstet Hilmas hår og
KERSTIN THORVALL 37
satte det pent opp. Fra sitt eget hår tok hun en vakker skilpaddekam
og plasserte den i Hilmas mørke hårknute.
Kaldt vann slettet alle spor av tårer. Kinnene var rosa som
nypeblomst, halsen hvit som mandelblomst. Det tunge håret
kobbersort. (Hvit som snø, rød som blod, sort som ibenholt.)
Hildur skjøv henne foran seg som om hun var en høne som ble
jaget tilbake til sin rette plass. Han kom mot henne. Han tok
hendene hennes og kysset dem. Stille tok han henne i sin favn, og
hun smeltet som snø mellom varme hender og fløt inn i ham. En
berusende svimmelhet ville ha fått henne til å falle hvis han ikke
hadde holdt så fast om henne.
«Min elskede, min deilige skogsblomst og eventyrfe, vil du bli
min?» hvisket han ned i håret hennes, og hun skjulte ansiktet
mot hans hvite skuldrer og pustet: «Ja, jeg vil.»
Vitnene til forlovelsen var altså Hildur og Berta, og Anselm som
akkurat var kommet hjem, med et fåret uttrykk i det solbrente
ansiktet. Han hadde nemlig overhodet ikke syklet for å snakke med
presten, men for å kjøpe en ny slipestein. Det visste ennå ikke hans
gledestrålende hustru som dro ham med seg for å ta den nye slektningen
og kommende brudgom, adjunkten Sigfrid Tornvall i hånden,
han som fra nå av bare var Sigfrid, rett og slett.
Og Hildur omfavnet den nyforlovede med ordene: «Og tenk så
glade onkel og tante kommer til å bli.»
Da hugg det til, liksom mageknip inni henne, og hun tenkte:
Gjør de virkelig det?
Siden Anselm ikke hadde snakket med Ottosson, fantes det
ingen malurt i de lykkebegrene som ble drukket med hyllebærsaft.
Hadde han gått dette ubehagelige ærend, ville han muligens
fått dulgte antydninger om nervøsitet i familien, men at denne
adjunkt Tornvall i det store og hele var en fin humanist og et sant
kristent menneske. Han var også vokst opp i et prestehjem. Det
siste var et slags varemerke for høyeste menneskekvalitet i seg
selv. Den som skulle ha felt dette omdømmet, var jo selv en
Herrens mann.
Copryright: Kerstin Thorvall/Epoke forlag
