Hilma reiste seg, la endelig på røret, ringte av og ble stående og lytte inn mot badet.
Tenk om jentungen hadde forstått? Døren til rommet hennes hadde jo stått åpen. Men Hilma hadde vel ikke sagt noe som kunne ha … JO, det hadde hun. Hun hadde spurt: Hadde han store smerter? Ikke har. Det var et spørsmål i fortid og ikke i nåtid.
Tenk om de barna som hun drillet på skolen, kunne forstå at forskjellen mellom to tempusformer kan bety liv og død.
«SIGNE.» Hun banket hardt med pekefingeren på badedøren. «SIGNE. Svar meg, da!»
Ikke noe svar. Ikke en lyd.
Da tok hun tak i låsskiven, forsøkte å dreie den samtidig som hun ropte: «Hva er dette for slags tåpeligheter?»
Hun kom ikke lenger, for nå ringte telefonen igjen. Et tiendedels sekund slo det henne at det kanskje hadde vært en feiltakelse. At sykehuset hadde tatt feil av personen.
I telefonen hørtes rektor Johannessén skarpe, hurtige stemme, som skapt til å gi ordre eller skjenn til de som ikke hørte etter.
Rektor hadde også fått beskjeden fra Umeå, og ville kondolere.
Det var ikke til å unngå at han måtte tilføye hvor tragisk det måtte være å bli revet bort i så ung alder. Sigfrid Tornvall hadde ennå mye å gi både i sin lærergjerning og som borger av Sollefteå. Han sterke engasjement for de humanistiske verdiene, hans glødende forsvar av de svakest stilte i samfunnet …
Rektor Johannessén avrundet med enda noen passende fraser, mens Hilmas oppmerksomhet hele tiden var konsentrert om den kompakte stillheten inne fra badet.
Ikke engang brus fra toalettspyling.
«… og om jeg på noen måte, kjære fru Tornvall, kan være til hjelp,» kvernet rektor videre.
Uheldigvis satt han akkurat nå i et kommunalrådsmøte, og kunne derfor ikke personlig …
«Unnskyld meg, rektor Johannessén,» avbrøt Hilma. «Nå ringer det visst på døren.»
Ja, det gjorde det. Dørklokken kimte hardt gjennom leiligheten, og Hilma måtte enda en gang legge fra seg røret, og for all del ikke glemme å ringe av.
Utenfor entrévinduet som var dekorert med en rød tulipan i jugendstil, sto en gruppe av byens mest prominente damer. Det var rektorfruen, Irmelin Johannessén, født Hermelin, og hennes venninne i lottebevegelsen, oberstinne von Stuhr. Videre, hakk i hæl på dem, damene ovenpå, enkefru Beda Noréen og hennes søster frøken Borelius, og disse fire rakk knapt å komme inn i entreen før også sogneprestens kone fru Ingrid og Signes klasseforstander frøken Amelie Josephsson fylte opp trengselen ved hattehyllen. Alle hadde de av en eller annen grunn fått vite samtidig, og de følte seg kallet til å avlegge kondolansevisitt i all hast.
Hilma, forvirret og ikke riktig seg selv, måtte nå hente kleshengere fra den andre garderoben, og så la seg omfavne og ta imot beklagelser, ja, til og med oberstinnen, som Hilma aldri tidligere hadde truffet, tillot seg på overklassedamers vis, å trykke stakkars, lille fru Tornvall inntil sitt svakt mandelduftende bisampelsbryst. Kulden hadde satt inn og alle fine fruer hadde funnet frem sitt pelsverk, fra kanin til nerts.
Stum og stiv sto Hilma midt inne i denne skravlende, åkkende, klagende og av en eller annen grunn, snufsende kvinneflokken.
Hvordan i all verden hadde så mange allerede fått vite om hennes manns død? Svaret kom som en bølge av kvalme. Det måtte rett og slett skyldes at rektor var den første som hadde fått vite. De hadde altså ringt ham før avdødes hustru. Hvorfor?
Noe svar på dette fant hun ikke, derimot fortsatte dørklokken å ringe, men nå var det en annen som åpnet, selv trengte hun ikke røre en finger. Der kom Sigfrids kollega frøken Helena Gabortén, adjunkt i kjemi og fysikk, og se der, Signes spillelærerinne frøken Gyllenhage, hvordan nå hun hadde fått rede på dette. Og så endelig, midt i hønseflokken, en venn, adjunkt Rutger von Parr, svett og oppskjørtet, men som en feltherre ble han allerede ved første øyekast klar over situasjonen.
Og parat til å gripe inn. På et aldeles merkverdig vis eller kanskje rett og slett fordi han var mann, fikk han slutt på den høylytte kaklingen, og befridde Hilma fra hender og barmer hun ikke ønsket, og føyste vennlig, men svært bestemt kvinnene – akkurat som man samler en flokk forvirrede høns, lyktes han nå i å få damene inn i herreværelset som hadde stått ubrukt under Sigfrids sykdom. Og dermed var ryddig og rent og i uklanderlig stand. Han fikk dette uinviterte dameselskapet til å slå seg ned i stoler og sofa, og dermed var det bare han og Hilma igjen i entreen der pelskåper svulmet ut under hattehyllen, fylt av kreasjoner fra søstrene Noréens modistforretning.
Ufrivillig kom han til å tenke på hvordan avdøde med ublide øyne ville ha notert seg oberstinnens storslagne hatt, garnert med fjærpenner. Kanskje fra en eller annen andejakt der oberstinnen hadde fått en fulltreffer?
Hilma sto tafatt og blek midt på gulvet. Hendene hennes, hovne og røde, merket av arbeid, hang forsagt langs sidene. De var liksom fratatt både nytte og verdighet.
Adjunkt von Parr grep tak i dem, de var iskalde, han klemte dem hardt og sa stille og rørt: «Min kjære, kjære Hilma.»
Automatisk gikk tankene hennes til første gangen hun ble holdt slik, som i en skruestikke. Det var da hun som nyforlovet ble presentert for Sigfrids familie. Hans fromme søster Dagmar hadde holdt Hilmas hender mellom sine og ristet dem opp og ned mens hun bedyret hvor hjertens inderlig glad hun var.
Det hadde hun nok også vært. Alle i prestegården hadde frydet seg. For nå kunne de overlate ansvaret for den gale sønnen til denne blyge, uskyldige piken, av enkleste opphav. Som kompensasjon for det, ble hun giftet inn i en høyere samfunnsklasse.
Ved denne anledningen hadde Hilmas hender vært brennende varme, og de som holdt dem, svært kalde.
Nå var det altså tvert om.
«Kjære, kjære lille Hilma,» sa adjunkten igjen, og det så ut som han hadde tårer i øynene.
Da først slapp hun på alvor innover seg det som hadde hendt og som aldri kunne gjøres ugjort. Med et dypt, langt sukk som mest lignet et tørt, skjelvende snufs, lente hun hodet inn mot frakken hans. Den luktet tobakk og «herre», akkurat slik hennes avdøde mann pleide å lukte – bortsett fra at Sigfrids frakk naturligvis hadde vært mer børstet og luftet enn magister von Parrs. Han var jo ungkar.
Under alle disse uforutsette begivenhetene, denne ivrige aktiviteten, hadde hun selv ikke sagt et ord.
Men nå kunne hun snakke, og hun sa: «Rutger, vi må se til å få Signe ut fra badet.»
Det var de første ordene hun ytret til omverdenen etter at hun hadde fått vite om sin manns død.
2
Rutger von Parr sto ved siden av henne da hun gikk til angrep på badedøren igjen. Hun anstrengte seg for å være rolig og behersket. Ikke begynne å skrike, eller banke hardt slik at damene der inne kunne høre det.
Hun snakket med leppene inn mot døren.
«Signe, hør på meg, nå må du komme ut, hør hva mamma sier. Signe, lukk opp med en gang! Åpne!»
Hun forsterket dette siste, «åpne» med å riste håndtaket opp og ned.
Fremdeles ikke en lyd. Hun la det ene øret inntil. Pusten som hørtes var hennes egen. Enten det nå skyltes redsel eller tretthet, pustet hun som om hun hadde løpt. Samtidig kjente hun at svetten rant innenfor kjolen, til tross for svettelappene, og hun syntes hun kjente den ekle lukten. Siden hun sto fremoverbøyd med den ene hånden nesten helt inntil kinnet, fikk hun også for seg at det luktet malt kjøtt av neglene. Det minnet henne om hvordan alt sto igjen der ute på kjøkkenet. Kjøttkvernen med en påbegynt pølse, bollen med deigen ... Og nå … Men det kunne det ikke være, det var ennå fire dager igjen? Det føltes som noe varmt, klissete mellom lårene, øverst.
Og i så fall var det den lukten hun kjente.
«Signe, snille deg, nå må du åpne.»
Nå lød stemmen som om hun var på gråten. Hun snudde seg og så oppgitt på Rutger von Parr. Innerst inne følte hun det som om hun holdt på å bli gal.
Mannen foran henne så det. På mange måter var han en merkelig mann, adjunkt von Parr. Hadde en intuisjon utover det vanlige. Nesten som en kvinne.
Rolig tok han tak i Hilmas bøyde arm som nå hadde tenkt å begynne og slå vilt på den stumme døren.
«Kjære Hilma, du må ta deg sammen. Det kan ikke ha hendt Signe noe der inne.»
«Ikke?» ropte hun, for hun så helt tydelig for seg Sigfrids barberhøvel, og ved siden av den, den lille konvolutten med nye barberblad. På øverste hylle i badeskapet fantes også andre små hvite konvolutter som innholdt pulver for hodepine, søvnløshet …
«Nei,» sa han. Enda en gang visste han hva hun tenkte. «Et barn gjør ikke slikt. Hun er bare 11, ikke glem det.»
Selv forsøkte hun å samle seg. Hun ba om og om igjen til Gud som hittil aldri hadde gjort annet enn å svikte henne. «Gode Gud, ikke Signe også. Gode Gud Gode Gud Gode Gud, bare ikke Signe!»
Som om hun fortsatt trodde.
Av ytre gester og handlingsmønster var hun fremdeles en overbevist kristen. Ikke en gudstjeneste hadde hun forsømt, selv om hun helst unngikk nattverd. Hun hadde noen svært befengte ideer angående den. At den rett og slett hadde noe kannibalsk over seg, slik det var lagt opp.
Det fysisk påtagelige i at presten stadig gjentok: Dette er Jesu legeme, og dette er Jesu blod.
Det var enda noen år til jentungen skulle konfirmeres. Det var en selvfølge at uansett hvilke hedenske tanker hennes mor gjemte i sitt hjerte, så skulle Signe konfirmeres. Men hun var et barn ennå, og når det ble kallet til Herrens måltid, satt Hilma igjen ved siden av Signe. Hvis noen våget seg frempå med å spørre hvorfor Hilma ikke gikk frem til alterringen for å motta Jesu legeme og blod, hadde hun svaret klart:
«Jeg vil ikke gå fra Signe.»
For de gangene Sigfrid var med, var han en av de første til å ta imot innbydelsen til nådens bord.
«Se der, Guds lam som bærer verdens synd», sang hun sammen med Signe. Det var en vakker og stemningsfull melodi til de strofene.
Hvis kirkegjengerne hadde lyttet etter noe mer enn sin egen stemme, ville de ha hørt Signes klokkeklare pikestemme. Hun hadde arvet den etter sin far.
«Hilma,» Rutger von Parrs stemme trengte inn til hennes fortvilelse. «Hilma, nå tar jeg meg av dette. Gå du heller ut på kjøkkenet, ta pjolterglassene, sett dem på et brett og server damene en forfriskning. Selters, eller i verste fall, saft (han visste at i dette totalavholdshjem fantes det ikke så mye som en aldri så liten skvett sherry engang).»
«Bringebærsaft,» sa hun og hørtes helt fortvilet. «Jeg har ikke annet enn bringebærsaft.» (Laget av bringebær, håndplukket oppe ved Storriset i Lövberga.)
Hun så forvirret på ham.
«Bringebærsaft er helt utmerket, Hilma. Se så,» sa han med lærerens autoritet. «Jeg tar meg av dette nå.»
Hvis ikke Hilma hadde vært så opptatt av både Signes stillhet og sine egne kroppsutsondringer, ville hun ha merket seg at den livlige praten inne på herreværelset hadde gått over til forsiktig hvisking.
Men befridd skyndte Hilma seg ut i kjøkkenet. Jo, det var det. Det månedlige. Fra nederste kjøkkenskuff tok hun to rene og nystrøkne støvkluter. (Bind hadde hun jo i soverommet, og for å komme dit, måtte hun gå gjennom herreværelset.)
Og toalettet var jo …
Men hun hadde spiskammeret, stort, romslig og iskaldt. Hun måtte tvinge seg til å la være å tenke på det uhygieniske i å stå der blant matvarene og dra ned underbuksene for å se at det sto slik til som hun hadde fryktet. Hun hadde ikke noe skift, men puttet nedi de dobbeltbrettede støvklutene og håpet at det skulle holde tett til gjestene var gått.
Svettingen under armene kunne hun ikke gjøre noe med. Det var ikke mulig å ta av seg kjolen her på kjøkkenet og stille seg ved vasken for å vaske seg under armene. Noen av damene eller Rutger von Parr kunne jo dukke opp hvert minutt.
Hun tok det skitneste glasshåndkleet, vætte det og lurte det ned i utringningen. I en slik nødssituasjon var det lov å jukse. Så var det bringebærsaften og pjolterglassene. Det var glass som ikke ble brukt så ofte og derfor sto på øverste hylle. Hun måtte ta frem en stol.
Og mens hun holdt på med dette både hverdagslige og uvanlige, skjenket hun ikke en tanke at dette gjorde hun fordi hennes mann var død. Hun hadde rett og slett glemt det. Derfor ryddet hun også unna restene etter fleskepølsene, skålen, kjøttkvernen, baljen med rotfruktene; alt dette fikk hun puttet inn på de nederste hyllene i spiskammeret. Så fikk hun heller ta hånd om det senere.
Hun tørket også nøye av bord og oppvaskbenk. Så ordnet hun håret, stakk på plass en villfaren hårnål, glattet kjolen og grep sølvbrettet for å gå gjennom spisestuen til gjestene i stuen. Hennes svigermor ville sagt «salongen», men det var ifølge hennes rabulistiske sønn et overklassebegrep som han ikke ville høre i sitt hjem. Og der og da, idet denne unødvendige fundering fôr forbi henne, husket hun det.
Brettet vaklet, men hun holdt det rett og bestemt da hun åpnet døren og fant værelset tomt.
I stedet var det full trengsel i gangen. I sentrum sto Signes klasseforstander, frøken Josephsson, som med knakende korsett sto fremoverbøyd og snakket til den døren Signe gjemte seg bak i all taushet.
Det begynte å bruse i Hilmas hode. Armene ble myke. Men hun lyktes likevel å få brettet ned på det lukkede pianolokket.
«Signe, lille venn,» sa frøken Amelie Josephsson med skarp pekefingerstemme. «Nå må du gi deg med denne idiotien. Den stakkars moren din har nok å tenke på, om ikke du også skal begynne å stelle i stand bråk.»
Samtidig med denne monologen hvisket rektorfruen til frøken Borelius. Det var åpenbart at det også fantes andre presserende grunner til å få opp den ulykksalige badedøren.
Frøken Borelius fant råd, og rektorfruen fulgte henne i all hast for å bruke badet i leiligheten ovenpå.
«Og så du som er en så flink og fornuftig pike, Signe. Jeg er virkelig skuffet over deg,» prekte frøken Josephsson som nå måtte rette på ryggen for det var anstrengende for en fyldig korsettdame å stå fremoverbøyd på den måten.
«SIGNE, lukk opp med en gang!»
Bankingen hadde et anstrøk av uvikelighet, «og bare vent til du kommer ut …»
Hvisk og sukk suste gjennom dameflokken. Men adjunkt von Parr syntes det var nok nå.
«Dette,» sa han med klar og tydelig stemme, og siden han var den eneste mannen i selskapet, ble det blikkstille i hallen. «Dette, mine damer, er ikke vanlig ulydighet eller stahet, dette er noe helt annet. Pikebarnet er åpenbart i sjokk. Mitt forslag er en låsesmed. Eller enda bedre, vaktmesteren. Vet De, Hilma, om han bor her i gården?»
Spørsmålet lå og dirret i luften sammen med duften av møllkuler fra pelsene. Alle snudde seg, vendte på hodene, og se, der satt stakkars Hilma Tornvall på den robuste, lille tresofaen i dragestil som prydet hallens ene vegg.
Hilma var seg igjen bevisst at hennes mann ikke lenger var til, men akkurat nå var tankene hennes mer opptatt av hvordan datteren Signe skjemte seg ut, og at hun fra nå av og for alltid ville være alene om ansvaret for datterens oppførsel.
Til nå hadde de vært to om det. Selv om Sigfrid var (nei, hadde vært) for snill og slepphendt, og hun den som måtte holde de nødvendige tøylene, så hadde de i det minste vært to. En far trenger ikke å gjøre så mye. Det er nok at han finnes. I et ekteskap er det han som har den offisielle autoriteten.
Skammen over at Signe oppførte seg så forferdelig at de ble nødt til å tilkalle låsesmed eller denne slasken av en vaktmester, gjorde enken rasende.
Hilma, og ingen andre, var den som skulle få en slutt på disse nykkene. Hun kunne forestille seg hva hennes egen mor Selma, ville ha tenkt om denne oppstandelsen. Hun ville ha rødmet av skam over at datteren hennes ikke hadde bedre styring på sitt eget barn. Ja, ja, Det skulle ha vært mer pisk fra begynnelsen. Den man elsker, tukter man.
Besluttsomt og energisk reiste Hilma seg, og det ble laget plass til denne mor som ikke hadde mer kontroll over sitt barn enn …
Uuttalte spørsmål stakk Hilma i nakken.
«Hvordan skal dette gå? Herre Gud, for en ulykke! Og så mannen som var sinnssyk. Dessuten. Det sies at det er arvelig.»
«SIGNE.» Hilma sa det kort og høyt, med is i stemmen. «Nå er det nok. Lukk opp og kom ut. Nå. Med en gang.»
Alle holdt pusten. Fornemmelsen av bevegelse der inne. Det ble trukket ned. Alle pustet lettet. Og nå ble slåen dratt til side, og der sto hun fremfor dem. Den 11-årige piken som nettopp var blitt farløs. Som en vind var de over henne, kjerringene (bortsett fra oberstinnen som hadde et påtrengende behov, og døren ble øyeblikkelig låst igjen). Oberstinnen kunne siden fortelle at det lå et oppslått Allers på gulvet. Jentungen hadde åpenbart sittet og lest et ukeblad mens … En slik ufølsomhet hos et barn. Kunne det virkelig være normalt?
Men dette visste ikke kjerringene ennå der de stimet sammen: «Kjære, lille barn, lille venn, hvordan går det?»
De som kom til, forsøkte også å klemme henne.
Den farløse sto blikkstille inne i kjerringangrepet. Hun lot dem klappe, og si stakkars liten, og trøstende klapp på kinnet og håret, og det var som om alle disse hendene og munnene med altfor mange tenner ikke angikk henne. Hun var som en søvngjenger.
Da stoppet de opp, som like før noe ubehagelig. De delte seg slik at mor og datter kom til å stå rett overfor hverandre, men et stykke unna. Først sto de der urørlige, til Hilma tok ett skritt frem og ett til og tafatt strakte frem armene.
Som om jentungen var en hun knapt kjente.
Og datteren merket tilsynelatende heller ikke morens tilnærmelse. Eller kanskje hun gjorde det, men ikke ønsket det.
Og da, plutselig, oppdaget de hvordan Signe så på sin mor. I det opprørte, røde ansiktet syntes ingen spor av tårer, munnen var hardt sammenknepet, og uttrykket i øynene, ja, det var fremfor alt det som fikk alle til å grøsse. Trass, sinne, ja, faktisk hat var det dette blikket uttrykte.
Men det kunne vel tross alt ikke være mulig? Et barn kan vel ikke hate sin egen mor; en mor som forsømte seg eller var likegyldig, kanskje, men ikke denne rettskafne, kjærlige, omsorgsfulle moren som Hilma Tornvall var. Få tok morsrollen mer alvorlig enn henne.
Jentungens faste, hånlige blikk naglet fast moren som frøs fast i steget.
Mer enn èn gjorde seg sine tanker om at faren, visstnok i sykelig tilstand, hadde vært svært heftig og snarsint.
Hilma Tornvall måtte selv ha tenkt noe lignende, men som det tapre menneske hun ble ansett som, gikk hun nå frem til datteren, grep tak i hendene hennes og sa med liten og svak, men likevel klar stemme: «Signe, din far, kjære Signe, han er – død.»
Og da oppfattet forsamlingen at Signe med rene ord først hadde fått høre det nå, men at hun likevel hadde forstått det ved hjelp av andre sanser enn hørsel og syn.
Situasjonen ble stadig mer pinlig, ja, uutholdelig. Damene kikket på armbåndsurene og ropte: «Ja, men Herre Gud, er klokken blitt så mye.» Alle ville forlate dette uhyggelige, sorgens hus så fort som mulig. I forvirringen som da oppsto, flyktet jentungen som en virvelvind, og før noen fikk sukk for seg, var hun forvunnet. Igjen. Og på en svært tragisk måte tok moren seg til halsen og stønnet: «Nei, men Signe, HVA ER DET DU GJØR?»
Det hun følte var ubegripelig forferdelig – uansett hvordan man snudde og vendte på det. Enda en gang hadde jentungen skjemt ut sin mor. Og det i nærvær av byens mest prominente damer og sin egen klasseforstander. Hilma holdt på å besvime. Noen tok tak i armen hennes i tide, det var nok Rutger von Parr, for det var hans stemme som ga ordre om et glass kaldt vann. Fort.
Igjen satt hun på telefonkrakken mens gjestene fant frem pelsene sine, men ga blaffen i hvordan hatten satt.
Så travelt hadde de det med å komme seg av gårde.
Med det halvfulle vannglasset i fanget satt Hilma og forsøkte å forstå hvordan Signe på en prikk lignet sin far, den nylig avdøde, i det hovmodige øyeblikket av vrede.
