Frihet til å tenke selv - om improvisjonismens rolle i idrettens lagspill.

" Fotballens kunstnere samhandler bare med virkeligheten. Den faglige samhandlingen er langt mer avansert. Her lærer spillerne å samhandle, ikke med virkeligheten, men indirekte med en tenkt virkelighet, via et faglig hode. Med årene har denne samhandling for viderekommende blitt mer og mer avansert og uforståelig, ikke bare for spillerne, men også for dens skapere, de fotballfaglige: Det er skapt et vesen som samhandler selv, uten at spillerne tenker. I de siste årene har norske trenere måttet lete jorden rundt etter spilllere som ikke tenker deres tanker, men som tenker tanker selv, for at samhandlingen skal bli god. Tenkende spillere finnes av en eller annen merkelig grunn ikke lenger i Norge. Fra barnsben av har dagens spillere blitt opplært til å bruke den gåtefulle, og etterhvert så svindyre, du skal springe hit og dit samhandlingen. Heldigvis er den billige og enkle tenkeselvsamhandlingen som, Pelé, Anja Andersen, Wayne Gretzky, Michael Jordan og andre enfoldigheter brukte, ennå tilgjengelig for alle dem som mener det samme som kunstnere gjør; at mennesket bør tenke tankene sine selv."    

" I Norge har taktiske debatter om spillestil nådd et antall ingen andre nasjoner i verden er i nærheten av. Målet har i alle år vært den totalfotball Nederland spilte på sytti og åttitallet. Aftenposten, VG, Dagbladet og NRK har alle vært dypt inne i forskningsarbeide. I de senere år har TV2 og deres eksperter også kommet til. Hva kommentatorene har ofret på vitenskapens alter kan bare vanskelig overvurderes. Skal det være 4-4-2 eller 4-3-3 eller 3,5-3,5-1,5-1,5? Skal midtbanen drilles i trekant eller diamant eller er den kanskje enda mer geniale femtakkede vaffeljernformen bedre? Spørsmålene og problematikken virker helt uoverkommelige for oss som bivåner denne titanenes kamp fra sidelinjen. Men i likhet med genforskningen aner man at det også innen den kunstneriske fotballen snart kommer et gjennombrudd. Problemet er bare at under EM 2008, som ennå pågår, har Sverige vist at de har fått frem et forskningsmiljø som nesten matcher det norske. Så det er ikke helt sikkert det bare blir Martin Andresen, John Arne Riise, Morten Gamst Pedersen og John Carew som snart spiller som Johan Cruyff, Rob Rensenbrink, Ruud Gullit og Marco Van Basten."    

" Denne boken er et mottrekk til Drilo og alle andre fotballtrenere."

(Aftenposten/Magne Johansen)

" En som heter Åge Dalsnes har gitt ut bok om fotball. Det burde han ikke gjort."

( Adresseavisen/Otto Ulseth)

Innhold:

Innledning, Tanker omkring et billedvalg, Idrettsholdninger, Løkkefotballen, Organisert trening av barn/ungdom, Løpssteget/vristen, Pasninger og overblikk, Egentrening, Organisert trening, Trenere/kreativitet, Spillere/kreativitet, Forsvarsspillet, Trening med vekter, Tanken, kroppsfølelsen, viljen, Trenerprofiler, En vurdering av noen av verdens fotballnasjoner, Fotball - system eller frihet, Den grimme ælling, Kreativitet - nøkkelen til samhandling, Fotballens vei fra kunst - til spåkunst, Drillo/Pellerud systemet - og Riise/Flo systemet, Fremoverfotball, Flopasningen og de kjetterske Brannspillerne, Den misforståtte kreativiteten, Fotball - intuisjon eller videoanalyse, Krystallkulen eller virkeligheten, Den forunderlige spillestilen, En maskin så genial at den tror seg selv å ha egne tanker, Naturvitenskapen - vår tids Babels tårn, Fotballkunstneren Pelé, Du skal se selv, Det nye årtusenet, Fremtidens fotball, Sluttord.

Brev som kommer i 3. opplag:

Om samhandling og filosofi, Sant og nesten sant, Den gordiske samhandlingsknute, Dittrenerenvilbrikker, Gudesverdet, Om mennesker og dyr, Hybridkunstnere og kunstnere, For få til å tenke selv, Det forgjette land, Vet de som spiller fotball det i dag, Tro mot kunsten, Å møte seg selv i døren, Hvitere enn sne, Ytringsfriheten, Tanker.

(Noen småklipp fra boken)

Organisert trening av barn/ungdom

Stiller du deg midt imellom to fireåringer som står og spiller ball til hverandre, da vil du se de forflytter seg slik at det igjen blir en åpen linje mellom dem. Smårollingene bruker sin fornuft. Nøkkelen til samhandling er allerede funnet.

Unger som spiller fotball på en liten bane i en time, lever med i mange hundre situasjoner og trekk. Dagens trenere mener en fem, seks trekk som står i deres lærebok, er viktigere lærdom, enn de mange hundrede trekkene som øves når ungene selv spiller. Logikken i en slik tankegang er, forståelig nok, for en ikkefaglig, rimelig vanskelig å forstå. En...........

Eks-Rosenborgdirektør Rune Bratseth har i alle år vært fåmælt spillerutviklerdebattant. Han har ikke villet forstyrre spillerutviklereliten i Norge: Otto Ulseth, Truls Dæhli, Esten O. Sæther, Nils Johan Semb, Nils Arne Eggen, Bjørn Hansen, Egil Olsen i deres intense tankearbeide. Men i et intervju sensommeren 2009 yttret omsider Rune Bratseth, som ikke har noen fotballfaglige papirer med stempel på, likevel noen få ord om problematikken: Det må da være mer lærerikt for en tiåring å ha hundre ballberøringer på løkka, enn de sju, åtte han får på en organisert trening?

Trenere/kreativitet

I et tenkt rom sitter Pelé, Johan Cruyff, Franz Beckenbauer og Gerd Múller. Fremme ved ei tavle står en trener og skal forklare elevene hvorledes de skal spille. Beckenbauer skal slå lange baller opp mot en bestemt spiller. Cruyff blir forklart hvor pasningene skal slås slik at samspillet på midten fungerer. Pelé får beskjed om å slå ballen ut til vingen - det er for trangt rett foran mål. Og Múller blir omskolert til møtende spiss. Man skal lete lenge for å finne en mer absurd situasjon. Det måtte i såfall være at et menneske sto ved siden av en kunstner som Edvard Munch, når han malte, og ville bestemme hans farvevalg. Munch ville garantert ha blitt sint og kastet vedkommende på dør. Er det noen som tror at reaksjonen til de fire nevnte spillerne ville ha avveket stort fra Munchs? Pelé, den sorte perle, og Johan........

De ovenfornevnte linjer ble skrevet i 1995. Siden dengang har verden og dens faglighet gått fremover. I dag er ordene samspill/samhandling erstattet av de mye bedre og mer presise begrepene; formasjonstrening/lydighetstrening.

Tanken, kroppsfølelsen, viljen

Fordi brikkene i sjakk følger faste bevegelser, har det sin berettigelse å lære inn tidligere trekk. Spillerne møter de samme trekkene i senere spill. Men i fotball finnes det ikke noe; ett skritt til siden og to frem. Antallet kombinasjonsmuligheter kan derfor ikke utregnes. De er utallige! Det er blitt spilt fotball i over hundre år, men ennå har det ikke vært to helt identiske situasjoner. Det vil det heller aldri bli. Fotball er ikke et landskap med faste veier, men en verden hvor alt er i evig bevegelse. Veier dukker opp for så å forsvinne for å gi plass til nye. Til et slikt landskap kan man ikke komme med et ferdig kart. Her duger bare evner som fanger virkeligheten, i nuet.

Spillerne bør legge systemtenkningen bak seg. Slik fotball tilhører fortiden. Fremtidens fotball bør bygges på et våkent tankeliv. Fotball er fremfor alt øyeblikkets kunst; evne å se, tenke og handle i nuet.........

Uten medspillernes stilletiende godkjennelse av fotballens grisespill, ville aldri grisespillerne kunne ha utført sitt idioti så fullstendig ubesværet. Uredeligheten - handlingen - er en kollektiv handling, som de utfører for laget, og ikke som enkeltpersoner. Forståelsen for fotball som en individuell lagidrett, er i dag nesten helt fraværende blant norske junior- og seniorspillere. Med en forbedret tenkeevne vil også norske lag igjen kunne stille med elleve individualister, og ikke som idag, elleve mennesker som det går tolv av på dusinet.

Man skal være så forsiktig i sine bevegelser at man er redd for å treffe motspillerne med sine spark. Først da erverver man den varhet i bevegelsene som kjennetegner en stor fotballspiller....

Barn viser oss hvorledes fotball skal spilles. De spiller rent og deres store bevegelses- og fotballglede smitter over på tilskuerne. Ingen kan vel tenke seg pøbler på tribunen når barn spiller fotball. Fra klare barneøyne, der det verken kommer følelser eller tankesteiner flygende mot medmennesket, kan vi voksne kloke også få en rikere forståelse for mennesket som åndsvesen: Barnets fenomenale indre redelighet vitner om at de kommer fra en annen verden, enn vår. 

Vinteridrettene er teknisk meget avanserte. De gir utøverne verdifull teknikk- og balansetrening. En fotballspiller har bare godt av å gå noen mil på ski. Og omvendt, en langrennsløper har også utbytte av å tilegne seg fotballferdigheter. Hemmeligheten bak en god skøyteteknikk, som de fleste langrennsløpere strever med, ligger gjemt i en følsommere og bevegeligere vrist.

For å få ungene tilbake til skisporet, bør sporavstanden reduseres. Små mennesker må skreve skadelig bredt i et slikt spor. Med en normal sporbredde vil ungenes interesse for bortoverski igjen øke. Også for oss voksne er dagens skispor alt for bredt. I dagens maskinspor er det ingen som lenger går på ski - man vagger på ski. Med et smalere spor, på flater og i motbakker blir frasparket enklere - mer kraftfullt. Det blir det fordi man får, hele kroppstyngden, tilgjengelig i frasparket. Men hele kroppstyngden i frasparket brukte og bruker jo også Bjørn Dæhlie og Petter Northug, vil noen hevde. Og det er jo sant. Eliteløpere bruker hele kroppstyngden i frasparket. Men i og med at sporbredden er så stor, og fordi de fysiske lover også gjelder for eliteløpere, er ikke full kroppstyngde tilgjengelig lenger enn et ørlite sekund. Derfor må alle eliteløpere, som kan gå på ski, renne som forstyrrede Duracellkaniner gjennom skogen. Før maskinsporet, før sporbredden ble tilpasset tre meter lange mennesker, utviklet hver enkelt løper sin personlige stil. I dag har langrennsløpere, såvel som skihoppere med sin V-stil, den som i gamle dager gikk under navnet; kråkehoppet, mistet all individuell særpreg. Skjønnheten - estetikken, er blitt borte.

Trenerprofiler

I Rosenborgbrakka snakkes det om et unikt og helt nytt samhandlingsmønster, hvor det skal komme flere løp samtidig. Men slikt noe skjer vel på andre baner også? Når et lilleguttlag fra et slumstrøk i Afrika spiller angrep i Norway Cup, da er det jo både fire og fem spillere som stormer i angrep. Og det uten at ballfører stopper spillet for å skjelle ut uregjerlige medspillere. Men man får ha dem unnskyldt: De vet jo ikke at spillet må samhandles, og at det å gjøre flere løp samtidig er en stor hemmelighet. 

Men det er ikke bare i fotball det diskuteres systemer kontra kreativitet. I håndball er man også opptatt av emnet. Sammenligner vi den tidligere landslagstreneren Sven Tore Jacobsen med dagens landslagstrener Marit Breivik, da ser vi at vi har å gjøre med to helt forskjellige samhandlinger. I 1993 var Sven Tore Jacobsens og Nils Arne Eggens filosofier tilnærmet identiske: Alle trekk skulle øves inn på forhånd. Det blir jo så mye enklere å samhandle når laget bruker bare en hjerne. Med Marit Breivik trer en ny filosofi frem. Hun sier.....

Marit Breivik forstår at for kreative spillere er et innøvd trekk, uansett hvor genialt det enn måtte være, en krykke de utmerket godt kan være foruten. Men så lenge spillerne prioriterer de innøvde trekkene, motarbeider de landslagstrenerens målsetting; som er tenkende spillere. Marit Breiviks kunstnerfilosofi og drøm om et lag med bare Anjaer, blir ikke virkelighet før spillerne innlemmer og øver det kunstneriske i sitt daglige spill.

En vurdering av noen av verdens fotballnasjoner

Afrikansk fotball:

Mang en europeisk trener drømmer om å systematisere afrikanske fotballspillere. Men som alle andre fotballspillere på jorden bør heller ikke afrikanske spillere forkrøple angrepsspillet sitt med systemer. Hovedgrunnen til at afrikanske lag ennå ikke har nådd helt opp i et VM, er spillernes overdrevne driblerier. Og forklaringen til driblemanien er den samme i Afrika som den er overalt ellers på jorden: Driblerne forstår ikke at i fotball har alltid pasningen 1. prioritet. Afrikanske spillere må, som alle andre spillere, trene langpasningen! Interesseområdet vil da utvides. Spillerne våkner opp, og de tar for aller første gang i sitt fotballiv, del i - hele banespillet.

Brasiliansk fotball:

Etter at Brasil ble slått ut av Italia i VM 1982 og Frankrike i VM 1986, har trenerne fått gjennomslag for at også Brasil må skoleres taktisk. Trangen til å ape etter europeernes systemfotball har ubevisst svekket troen på det kunstneriske. Dette har igjen ryddet vei for andre spilletyper. I de to siste VM har brasiliansk fotball fått et klart europeisk preg.

I VM 1994 greide Brasil å sikre seg tittelen. Men måten de vant tittelen på kan ikke ha gledet noe brasiliansk fotballhjerte. Kjedeligere angrepsspill har vel Brasil aldri prestert. Deres midtbane deltok nesten ikke i det offensive spillet. Men i og med at de hadde ballartisten Romario på topp, og hans medspiss Bebeto, så greide likevel Brasil å score tilstrekkelig med mål til å nå finalen. I finalen vant de straffesparkkonkurransen mot Italia, etter at det sto 0-0 ved ordinær tid og etter ekstraomganger.

Brasils deffensive midtbanespill ble kommentert av så godt som alle fotballkritikere. Men den motsatte påstand, som kom fra en professor i Norge, er også fremsatt: Brasils 1994 midtbane var faktisk mer offensiv i sitt spill, enn tidligere brasilmidtbaner. Spillet var blitt analysert ved hjelp av data. Professoren hadde telt antall pasninger fremover til egne spisser, og der kom overraskende nok 1994 utgaven veldig positivt ut. Antallet pasninger opp til spisser var forholdsvis høyt.

Når lærde taler - da bukker og nikker folket. Men det bør de jo ikke. Antallet pasninger stemmer helt sikkert, men man kan jo ikke bare sitte foran en skjerm og telle og notere: Pasning opp til spiss = kreativ. Pasning bakover = ikke kreativ. Man må skille mellom pasninger opp til spissene som er påskrevet merkelappen: Her har du ballen. Hva du skal gjøre med den har jeg ingen anelse om, det må du finne ut av selv - og de pasninger som gir spissen, reelle muligheter fremover. Med logikken som målestokk vil nok de fleste kunne forstå, at fasiten blir en helt annen. For alle vet jo at det finnes tre typer løgn: Det er løgn, og så er det grov løgn, og så er det statistikk.

.....1994 utgaven må bli en engangsforeteelse fra Brasil´s side. For verdensfotballen trenger kunstnerisk stimulans, også fra sambaens hjemland - Brasil.

Fotball - system eller frihet

God samhandling, angrepsspill såvel som forsvarsarbeid, er bygget på logikk. I analysering av nuet ligger nøkkelen til samhandling gjemt. Så enkelt er det å spille fotball - og så vanskelig......

Den grimme ælling

Mandag 14. april 1997 brukte Truls Dæhli, som er kommentator i VG, i sitt referat fra kampen om seriegullet mellom Bækkelaget og Larvik denne overskriften: Blindes Bækkelaget av Anja? Dæhli skriver at Larviks spill var en studie i lagidrettens logikk, den som forteller at ........

Etter Dæhlis mening er Anja Andersen ingen god lagspiller. Hun forstyrrer samhandlingen til de andre spillerne. Isteden for å improvisere med Anja, burde Bækkelagsspillerne fulgt Larviksspillernes eksempel, som bruker det kollektive register - de innøvde trekkene.

Men forflytter vi problematikken til fotball, og tenker oss at spillere i Lyn eller Stabæk skulle utvikle sitt angrepsspill, da ville de vel ikke kunne få bedre medspiller - lærer - enn Pelé? Det er ikke Anja som er årsaken til de andres "påståtte" ubehjelpelighet. Forklaringen ligger i det faktum at det tar tid å bli fri fra systemenes vanetenkning. En kreativ spiller............

Anja Andersen er etter Dæhlis mening bare god for seg selv og ikke sammen med andre. Men det er jo ingen som ser flere åpninger i motspillernes forsvar enn Anja. Det er heller ingen som serverer medspillerne flere hundreprosentsjanser. Og en slik spiller blir beskyldt for å være en dårlig lagspiller. Sannheten er den at bedre lagspiller har aldri et norsk lag hatt.

Truls Dæhli konkluderer med at Anja Andersen virker forstyrrende inn på de andre spillernes tenkning. Vi andre må vel bare samstemme med VGs sportssjef og prise oss lykkelig over at Bækkelaget bare hadde en spiller av Anjas format. Hadde det vært en til ville jo medspillernes og Dæhlis tankegang blitt dobbelt så mye forstyrret..........

Kreativitet - nøkkelen til samhandling

Stopp spillet på en fotballbane - og la spillerne stå helt i ro. Hvem kan da se de beste løpene/trekkene? Er det treneren som satt foran en video og studerte gårsdagens trekk, eller er det de som befinner seg ute på banen? Svaret kan aldri bli annet enn spillerne. Om vi så setter igang spillet og stopper det etter nok ett minutt, Hvem kan nå se de beste løpene/trekkene? Nå må det vel være treneren? Men nei - svaret blir det samme. Slik kan vi fortsette.......

Fotballens vei fra kunst - til spåkunst

Før seriestart i 1997 kom Lillestrømtrener Even Pellerud med følgende utsagn: Hvis vi får våre innøvde trekk til å stemme, da er det mye som skal skje i vårt angrepsspill. Men er det mulig for normale mennesker å forhåndsbestemme hvilke trekk spillerne skal bruke i neste kamp? Marcello Haugen og Visknut eide nok evnen til å se inn i fremtiden. Men for Viseven og alle de andre tusen Visguttene i den fotballfaglige familie, er det nok bedre å overlate trekkene til de som ser morgendagen. Spillerne ser morgendagen når kampen er i gang. Da - og ikke før - skal trekkene bestemmes. Og da kan man også ha et rimelig håp om at trekkene stemmer, og at mye kan skje.

De faste trekkene, som Even Pellerud, Egil Olsen, Otto Ulseth og Truls Dæhli og deres kolleger har hentet opp fra sine ubevisste sjeleliv, skal ikke brukes i fotball. Fotballen og de andre lagspillene tilhører, det bevisste sjeleliv.

I fotballen har spåkunsten i mange tiår trollbundet utøvere og tilskuere. Det har den klart, ikke fordi nordmenn mangler intelligens, men fordi  pressens vern om og propaganda for den fotballfaglige ideologi, har skapt en vergring i folket mot å tenke selv. Slik har autoritetstroen, tenkningens fremste sovemiddel, festet et solid nakkegrep.

I dag har Norge et autoritetsdemokrati. Den besværlige tenkningen overlates til faglige, til biskoper, prester, imamer, humanetikere, idrettstrenere og andre autoriteter. Men går man noen få tiår tilbake i tid, var også nordmenn individuelle tenkende mennesker. Man gjenkjente det ulogiske, og tok til ordet mot ufornuften, når man møtte den. Hvor stor er ikke kontrasten mellom et syv år gammelt menneske, og de trampende autoritetstro? Den unge undrende individualisten forstår sin litenhet. Men denne erkjennelse sjenker ikke sløvhet og tankevergring, men forhåpninger og tro på fremtiden.

Som Pelés, Johan Cruyffs og Franz Beckenbauers fotball, hviler også lilleguttspillernes spill på logikkens klippegrunn: Løp i rom, pasninger ut til ving, trekantspill og overlappinger. Det trekk er ikke skrevet ned som ikke også de bruker. Og det uten å gå den omvei junior- og senioerspillere tramper: Omveien om en forvirret trenerhjerne med faste trekk. Fra de små individualistene lyser det iver, glede og konsentrasjon. Lyser gjør også våre formasjonstrampende femtedivisjon- ,elite- og landslagsspillere. Men det er et annet lysskjær: Ulmende parafinlamper som langsomt sotner til. 

Fremoverfotball

I 1994 ble Trondheims-Ørn for første gang seriemester i kvinnenes 1. divisjon. Dette var ikke Adresseavisens sportssjef Otto Ulseth noe særlig tilfreds med. I flere lederartikler debatterte Otto Ulseth heftig mot Otto Ulseth. Debattantene ble etter hvert enige om at den ufaglige Ørn treneren måtte stille sin plass til disposisjon for en trener; som hadde papirene i orden. Forståelig nok fikk det ufaglige nullet til slutt nok av sjikanen og valgte å gå. Samtidig forsto også resten av de trønderske fotballagene hva propagandasjef Ulseth krevde. Selv i dag føler nok ennå de fleste i Steinkjer et rimelig stort ubehag når de minnes den barnslige fotballen Steinkjer spilte på femti, seksti, sytti og åttitallet. Likevel har nok supportere og folk flest i Steinkjer i dag tilgitt Kjell Fiske, Dag Roar Austmo, Geir Jenshus, Joar Vaadal og de andre etterlevningene av en forgangen tid. De kunne jo ikke vite at det fantes noe som het forrom og bakrom, og at god samhandling er hemmelige faste trekk? Denne viten ble jo først forært det norske folk på nittitallet gjennom Drillo og Godfoten til Eggen. Men det er ikke bare Steinkjer som har spist av kunnskapens tre. De tidligere Stjørdals-Blink trenerne Otto Ulseth og Bjørn Hansen har årligen sørget for at Stjørdalingene har gomlet epler mer enn noen andre. Og fast og stiv har utvilsomt samhandlingen blitt. År for år har Stjørdals-Blink kommet litt nærmere løsningen på hva den gode samhandling - definitivt - ikke er. Men helt utlært er de ennå ikke. Det gjenstår visst ennå en eller to divisjoner før bun.....Klatringen oppover vil ikke starte før tilskuere, ledere og spillere i Steinkjer og Stjørdals-Blink, igjen begynner, å tenke selv.

Mandag 30. juni 1997 skriver Otto Ulseth i sin kommentatorspalte i Adresseavisen: Rosenborg har for ti år siden tegnet ned en klar og detaljert plan for hvordan angrepsspillet skal være og er et lag som opererer med faste løpsmønstre. Hos de andre norske elitelagene finner man ikke slikt samspill. De har bare en vag idé om fremoverfotball. Det er liksom opp til den enkelte spiller å ordne opp, uavhengig av hva medspillerne hadde tenkt seg. Derfor går det ofte i stå.

Otto Ulseth kan fable om forhåndsprogrammerte Rosenborgspillere så mye han vil. Miní er en spiller som skaper selv - han er en kunstner. Men en ting har Ulseth rett i: De andre lagene bør ta lærdom av Rosenborg. For det er de innøvde løpene som er angrepsspillets akilleshæl. Derfor går det ofte i stå.

Otto Ulseth, Truls Dæhli og alle andre faste trekk tilbedere, bør ta seg en tur til Ekebergsletta i Oslo i slutten av juli. Der vil de få god undervisning i fremoverfotball. ...

Den forunderlige spillestilen

En stille og rolig elv renner gjennom landskapet. Mange hundre båter driver sakte nedover med strømmen. Vannets og båtenes fart er den samme. Ombord i hver båt slumrer mennesker med armene i kors - tenksomt hvilende i stoisk ro. Scenen er et bilde på de fotballfagliges tanker om hvor uvurdelelige de er for spillernes samhandling: Der skal du springe, og når du kommer dit, mottar du ballen, og den skal du videresende, til ham. 

Men en januardag i 1994 skjer det noe i en av båtene. En mann griper årene og begynner å ro mot land. Som de første fotballfaglige på flere tiår fikk Nils Arne Eggen og hans medseilere Bjørn Hansen, Brede Skistad og Andreas Morisbak fast grunn under føttene. De andre båtene og deres sovende mannskap fortsetter sin seilas nedover elven: Der skal du springe, og når du kommer dit, mot......... Fra og med 1994 har Rosenborgspillerne brukt Nils Arne Eggens og Bjørn Hansens hemmelige faste trekk. I Brede Skistads siste sesong som trener, fikk også Startspillerne lov til å være kunstnere, dog med en liten forskjell - Startspillernes samhandlingstrekk, i 1994, var ikke hemmelige. Andreas Morisbak valgte å fortsette som husfilosof i Fotballforbundets blader og magasiner. Hans nye fotballforståelse har derfor ennå ikke blitt presentert, i det offentlige rom.

En spiller som trenger ti sekunder på å vurdere hvert synsinntrykk, vil aldri blende noen med sitt samspill. Det vil heller aldri den spiller gjøre som er ferdig programmert med pasninger og trekk. Begge har like store problemer med å få kartet til å stemme med terrenget. Men tross alt er det mest håp for den evneveike. For tenkeevnen er det mulig å forbedre. De innøvde trekkenes uvirkelighet derimot, som den hjernevaskete baler med, vil aldri noensinne forvandles til sann virkelighet. Isteden for.....

Johan Cruijff og Vincent Van Gogh ble verdenskunstnere fordi de evnet å konsentrere sin åndskraft. Som brennglasset samler lyset i en stråle.......

Naturvitenskapen - vår tids Babels tårn

 Det er fullt mulig å lage biler som kjører selv, uten at sjåføren trenger konsentrere seg det minste om omgivelsene. Men ønsker vi en slik utvikling? En verden hvor vi mennesker sløves for det levende livet, og hvor virkeligheten overlates til maskiner. Ikke en umiddelbar kontakt med omgivelsene ved hjelp av våre sanser, men en abstrakt og annenrangs formidling via en maskin. Skal fremtidens lekekamerater for unger bli maskiner? Barnepsykologiske riktige spill for hvert alderstrinn. Maskiner som gir dem all den informasjon de behøver, men som aldri på noe vis kan sammenlignes med et medmenneskes forvandlingsevne og genialitet.

Men den store vitenskap vet bedre. Den mener bestemt at vår kropp og jeg er en maskin. Vår vilje-, følelse- og tankeliv styres av kompliserte kjemiske reaksjoner. Fremtidens forskning vil avsløre alle menneskets hemmeligheter. Til slutt står man igjen med begrepet: Menneskemaskinen - ikke vi, men maskinen tenker, føler og vil.

Det er utviklet instrumenter som måler vår hjernevirksomhet. Lesning av Se og Hør og VG gir et annet diagram, enn lesning av filosofen Hegel. Det samme er tilfelle når en fotballspiller bruker faste trekk - mens en annen strever med å finne sine egne. Eller når et barn er ivrig opptatt og fanget i lekens verden - mens et annet sitter og nidstirrer inn i en TV- eller dataskjerm. Instrumentene måler hjerneaktiviteten: De forteller hvilke deler av hjernen som aktiveres. Den hjernedelen utsondrer de tankene. Andre tanker skapes på andre områder. Men å måle de forskjellige cellers reaksjoner - er det et bevis på at cellen er tankens kilde og opphav?

Vi kan også feste instrumenter til en stor ask, og måle løvets bevegelser når det blåser. Men en teoretiker som påstår at løvkronen er vindens kilde, vil forståelig nok aldri bli tatt på alvor. Likevel regner millioner av mennesker hjerneforskernes teori, om at tanker er kjemiske prosesser, for den høyeste blant sannheter. Men kan ikke tankeeterens forhold til oss mennesker, være noe det samme som vindens forhold til trekronen? Vi ikkeateister, som ennå tror på en åndelig verden, gjør jo også våre observasjoner. Hvis vi omgis av en åndsverden, da er den helt sikkert usynlig, og da mangler sikkert også dens vesener et fysisk tankeredskap. Likevel vil jo våre usynlige naboer måtte bruke tanker når de tenker. Og da er det jo rimelig å tro at også våre tanker, er ånd, og ikke noe fysisk noe som hjerneforskere tror.

Nøyaktige data om kroppen er vel og bra. Men enn så lenge har man, selv i de største mikroskoper, skuet forgjeves etter tanker. Men det til tross: Fler og fler vitenskapelige hjerneceller går på kino. De leser en bok, de blir sultne og spiser kjøtt med kålrabbi til. De blir trette og legger seg og sover slik at hjernecellene Per og Pål kan våkne uthvilte og bli gamle i landet, og få lov til å feire både sytti- og åttiårsdag. Til slutt står det noen ved ei grav og gråter over noen døde hjerneceller. Troen på at mennesket er en maskin, at tanker er noe man arver fra far og fra mor og fra tippoldemor, er likevel en ung tro. I dag har den ingen reell makt over mennesker. De aller, aller fleste mener fortsatt det er dem selv som tenker, føler og vil. Men om en slik tro får virke noen tusen år til, vil fler og fler mennesker bli overbevist om, at de bare er maskiner. I erobringen av maskinens tankeliv, vil de også tilegne seg; maskinens vilje- og følelsesliv. Fra det humanetiske trossamfunn, vil det engang vokse frem, en ny og annerledes menneskerase.

Om mennesker tror eller om de ikke tror på en åndelig verden, er jo egentlig ett og det samme. I begge tilfeller kan det aldri være noe annet, enn en tro. Og slik er det også med blindfødte mennesker. Om de tror eller om de ikke tror at månen kretser rundt jorden, er også egentlig ett og det samme. I begge tilfeller kan det heller aldri være noe annet, enn en tro. Som undrende blindfødte må alle, tenkende mennesker, som kun ser den fysiske verden, stå overfor en eventuell åndelig verden. Og skulle det mot formodning, ikke finnes en verden høyere enn vår, kun den fysiske skapelse som det store flertall av dagens mennesker ser, så vil likevel menneskets ståsted, til evig tid, være troen og ikketroen. Om skaperverket tok seks dager eller 4,5 milliarder år eller noen millioner år. Om det bare var en skaper eller ingen skaper eller om tre englehierarkier deltok, det er det opp til hvert enkelt menneske selv å vurdere. Hver og en velger å tro, det som er mest troverdig for ham. Unntaket fra en slik sannhet måtte være mennesker som ser inn i åndelige verdener. Slike mennesker kunne faktisk, visst de hadde kunnet forsket klart, ha presentert for oss famlende blindfødte, noe så underlig, som en åndsvitenskap.

I lagspillene har du skal springe hit og dit robotene i flere tiår blitt matet med faste trekk. Men så lenge vitenskapen bare antar og tror, og ikke kan legge frem konkrete beviser på, at vi bare er maskiner, bør vi vel forbli mennesker ennå noen år. På kunstens områder har data og vitenskap ingen mening. Skapende mennesker blir vi bare gjennom å bruke våre sanser bevisst. Fra tidlig barndom fanges vi inn i lekens eventyrverden, som gir liv og næring til vår forstand og vårt begrepsliv. Barnets våkenhet og store forvandlingsevner bør vi ta med oss inn i voksenlivet. Kunsten tilhører det reflekterende mennesket - det skapende mennesket. Nå og til alle tider.

Du skal se selv

På nyåret 1994 pekte Bjørn Hansen, som var spillerutvikler i Fotballforbundet og assistenttrener i Rosenborg, ut en ny vei for Rosenborg. En annen teknikk og en ny spillestil ble introdusert. Den gamle tavlefilosofien....

Om de nye tankene var tenkt selv - eller bare lånt? Ja, den som spør får nok et svar? I Rosenborg ballklubb vet man å verdsette kreativitet og nytenkning. Assistenten ble omtrent over natten forfremmet til hovedtrener. Bjørn Hansen ble likestilt med Nils Arne Eggen.

Under håndball VM 1999 for kvinner, ble det påpekt sommel i det norske kontringsspillet. Når Tonje Larsen, for å ta et eksempel, snappet ballen, spilte hun ofte til nærmeste medspiller. Men Tonje brukte ikke langpasning fordi hun ikke turde, ei heller fordi hun ikke kunne, men fordi hun ikke så. Skal det samhandles fremover, da må man se fremover! For Anja Andersen og alle andre ballførere, deriblant også Rosenborgs ballførere, som ser, er det uinteressant og unødvendig å forhåndsinnøve kontringsløpene. Spring hvor du vil! Du klarer likevel ikke å gjemme deg, så lenge du er ute på banen, for mitt blikk. Medspillernes improvisasjoner fanges opp. Fra det øyeblikk Anja, Jahn Ivar eller Tonje bestemmer hvor pasningen skal sendes, tar det bare ett eller to eller tre sekunder før medspilleren har ballen. Medspillerne kan, under et slikt overoppsyn, la nuet, virkeligheten og den sunne fornuften styre løpene. Alle geniale ballførere, Anja og Pelé, iberegnet, har improvisasjonsgleden å takke for sin storhet. Den samme lov gjelder for de som vil bli gode posisjonsløpere. De må også bestrebe seg på å se, tenke og handle selv. Våkne ballførere fordrer våkne medspillere, og våkne posisjonsløpere trenger våkne ballførere. Det er dette som er samhandling - kunstnerisk samhandling.

Det nye årtusenet

Pelé kunne ha vært helt ukjent med Franz Beckenbauer. Likevel ville de umiddelbart ha funnet tonen på fotballbanen. Begge ser de den lille åpningen i motspillernes forsvar. Åpningen som ikke var der for et øyeblikk siden, og som vil være lukket i det neste. Hver for seg måler de avstanden, farten og retningen til med- og motspillere. Deres gode samhandling beror på at idéene, trekkene, hentes fra den samme virkelighet. Men i sin tenkning forblir de individuelle og frie mennesker.

 Sluttord

Kreativitet fordrer et nytt initiativ fra spillerne. Et initiativ hvor de utvikler og øver større våkenhet. Morgendagens spillere må tørre å tenke og handle selv. De innøvde trekkenes store uvirkelighet må erkjennes! Valget står mellom det døde og det levende; sjakkbrikkebevissthet - eller kunstnerens levende og frie tenkning. Men en slik.......

Vi mennesker har et stort fortrinn fremfor dyrene. Mennesket eier en unik logikk- og tenkeevne. Nettopp derfor skal vi legge de innøvde trekkenes æra - bak oss.

Boken er også ment som et innlegg i den debatt......

Brev som kommer i 3. utgave av; Fotballkunstneren lek og kreativitet:

Om samhandling og filosofi

I Christiania er de helt gale når det gjelder kunst - de lever på clichéer - de er stanset i snakk. Ligner det Rembrandt? Er det påvirket av Tidemann? Det hele utvikler seg til system og det vesentlige forsvinner. Ingen synes å skjønne, at et system er et fengsel. Sitatet er hentet fra Inger Gløersens bok: Den Munch jeg møtte. Ordene, som tilhørte Ludvig Ravensberg, er snart hundre år gamle. Men de er desverre ennå like aktuelle. Lagspillenes samhandling er idag helt avgjort et; systematikernes anliggende.

Etter fotballherrenes EM 2000 sto flere norske eksperter frem og krevde en norsk spillestildebatt. Men ikke før var bråkmakernes rop hørt, så krevde de enda større ekspertene Otto Ulseth og Egil  Olsen ro i rekkene. De slemme opprørerne lovet da også.....

Hver gang det stormer rundt landslaget vil de fotballfaglige ha seg frabedt innblanding fra den ufaglige hop. De faglige ønsker ingen spillestildebatt. Og det ønske har de nå fått innfridd en bra lang tid. I over femti år har Norge hvert uten en eneste spillestildebatt. I et halvt århundrede har vi hatt en ren; systemspillestilpropaganda. Selv om tenkeren Drillo har dårlige erfaringer med det å tenke selv, og derfor, forståelig nok, vil advare norske spillere på det sterkeste mot å konkurrere med Brasil på Brasils premisser, VG 30. mars 2001, så er det vel nå på tide, at vi igjen diskuterer den forunderlige samhandlingen et norsk kunstnerlag praktiserte i Tyskland i 1936. Men dengang ei - nok engang ser vi at den norske tellingen av pasninger og løp skal intensiveres. Norges Fotballforbund har igjen konklusjonen klar: Det må ha vært noe vi glemte ved siste telling. Så nå skal det visst telles pasninger og løp i fire, fem nye år.....

Lørdag 7. april 2001, fem dager etter at Aftenposten, Dagbladet og VG mottok dette brev, kunne en lese i VG at noen i VG (sikkert en lærling) hadde diskutert saken med Drillo: Drillo vil ha debatten ut av fotballens lukkede rom - fra spalter i fagblad - til de store riksavisene. Samtidig lovet lærlingen, at VG, Dagbladet og Aftenposten vil bevare kontinuiteten i den norske debatten: Kjettere vil aldri få tilgang til våre spalter. I et demokrati må det også sensureres. Men i motsetning til f.eks. et regime som Burma, som sensurerer de som tenker, så sensurer vi for å bevare kontinuiteten, til de som tenker. Og det er noe helt annet.

Sant og nesten sant

Truls Otto - hvorfor må vi sportsjournalister beinfly til fotballtrenernes borg hver gang dette menneske viser seg? Vi er jo så mange, og han er alltid alene. Vil det ikke være mer normalt om det var motsatt, at det var han som rømte og at vi og trenerne ruslet fritt omkring der nede? Er det bare vi sportsjournalister som bruker denne borgmetoden, eller er den i allmen bruk også blant......

Truls Otto - det er jo ikke bare vi som har søkt beskyttelse bak murer. Murer har alltid vært de underlegnes allierte og venn. Assyrerkonger, Mongolkhaner og Paver fra Rom har alle dundret neven mot dens porter. Men jeg kan ikke se at han der nede truer våre liv. Da må det være vår filosofi, våre ytringer ..........

Truls Otto - mennesker som bruker sin makt til å fortie andre menneskers meninger, er de frie mennesker? Vi sensurerer jo også det som ikke stemmer med vår tro, men vi er vel frie? Men det har vel alle diktatorer også vært - frie mennesker mener jeg. Men da må det jo være to slags friheter og to slags sannheter. Man snakker om det sanne demokratiet. Finnes det et sant diktatur også? Hvis noen mennesker virkelig vet hva som er rett og riktig i en sak, da er det vel ikke noe galt å slå ring rundt deres sannheter?

Truls Otto - men hva er det som skiller en sannhet som trenger vern for å være sann, fra noe som ikke er sant? Det er jo mange før oss.........

Jeg må innrømme at verken jeg eller leder av sportsavdelingen, Geir Svardal, forstår hva du mener med ditt siste innlegg "Sant og nesten sant". Når vi ikke fostår det, frykter vi for at det også vil være uforståelig for våre lesere. Sjefsredaktør i Adresseavisen Gunnar Flikke 26. januar 2000.

Likevel lover forfatteren å ta med brevet i 3. opplag av Fotballkunstneren lek og kreativitet. Man kan jo ikke bare skrive det redaktører og deres medarbeidere tror at andre forstår.

Gudesverdet

I 1994 gjeninnførte Rosenborg spillets originale samhandling; improvisasjonen. Samtidig startet norske media, anført av Otto Ulseth og Adresseavisen, en masiv propagandakampanje. Rosenborgspillernes improvisasjoner ble forklart som trenerens trekk. Men etter norgeshistoriens lengste og mest intensive leting har man ennå ikke funnet et eneste ett av de geniale trekkene til........ 

Under Nils Arne Eggen fikk man på TV nå og da et innblikk i denne trenerens talegaver. Spillet ble stoppet, mens treneren i en ordflom forklarte og gestikulerte for uvitende sjeler hvordan samhandlingen skulle være. Selv om spillerne var stillere enn mus, så hadde alle en og samme tanke: Dette kunne vi ha vært spart for - så dumme er vi ikke. Skuespillet var da heller ikke iscenesatt for spillernes skyld, men for de mange tusener som satt og så på. Siden 1994 har Rosenborgs "faste samhandling", som er et ektefødt barn av en hjernevasket presse, erobret hele kongeriket. De renvaskete hvite forstår ikke at Rosenborgs samhandling er ren improvisasjon, og at det er spillerne og ikke trenerne som er hjernen bak den gode samhandling.

Så kom da det som måtte komme. Fotballåret 2005 ble et vanskelig og lærerikt år for Rosenborg. Etter som antallet utlendinger i norsk fotball økte, ble det fler og fler motspillere som aldri hadde hørt om Rosenborgs unike faste samhandling. De uvitende dumme hadde en lei tendens til å tenke samhandlingen selv. Rosenborgspillerne fikk et første møte med andre improvisjonister. Forvirringen hos........

Tenkeevnen - Gudesverdet - har alle mennesker. Bruk det!

For få til å tenke selv

Den lille flokken som begynte å marsjere for et halvt århundrede siden er i dag blitt til en hel nasjon. Under ledelse av den faglige trener- og journalistelite, til musikk og store faner, marsjeres det i samlet tropp. Det skapende mennesket er kastet ut av landet, for mange, mange år siden. Men hvilken trone er det man marsjerer mot? Og hvilket vesen - hvilken skapning er det som sitter på den? Som dere vet er det to hovedretninger i menneskets historie. Den ene leder mot fremtiden. Den andre går helt tilbake til menneskets fjerne fortid - til dets opprinnelse - til bavianen. (fritt oversatt etter Johannes Hohlenbergs kjente sitat fra 1937)

Det forgjette land

Høsten 1993 sendte jeg mitt fotballmanus til et norsk forlag. Manuset ble så, uten min godkjennelse, forelagt spillerutviklerne i Fotballforbundet; Brede Skistad, Bjørn Hansen, Andreas Morisbak... Hvis forlaget hadde forespurt meg, om sitt valg av manuslesere, da ville de selvsagt, fått et klart nei. Et manus som kritiserer fotballforbundet, skal aldri vurderes av fotballforbundet! Det burde ethvert norsk forlag evne å forstå. Det burde fotballforbundet, og dets stab, også umiddelbart ha forstått: I et demokrati kan en slik forespørsel aldri bli møtt med annet enn ett klart: Nei takk - dette skal og kan ikke vi lese eller vurdere.

Da en ivrig og ikke så lite forvirret TV reporter noen måneder senere ville minne Brede Skistad (på hans egen lære), om at pasningen fra midten burde slåes ut til vingen og cornerflagget, fikk reporteren dette korte svar: Vi i Start bruker den pasningen som passer til situasjonen! Hvis Brede Skistad hadde fått leve videre, (Brede Skistad døde av kreft i 1994) ville Start blitt Rosenborgs jevnbyrdige. Høsten 1994 fikk Start sin største hjemmeseier gjennom tidene (7-0 over Strømsgodset), og sin største borteseier (6-0 over Bodø Glimt). Starts spillere trivdes med den kunstneriske samhandlingen. Bredes kontante svar til en hjernevasket TV reporter viser veien sørlendingene bør gå. Deres fotballspillere vil aldri finne noen bedre.

Det er bare når kunstnere møter andre kunstnere, og ikke åndsvake motspillere som husker samhandling, at fotballspillets sanne mening trer frem. Det norske Bronselaget kunne spise kirsebær med de store fordi kunstens fane i Norge sto høyt hevet, selv i de minste grender. Dette visste de som spilte fotball i 1936. Vet de som spiller fotball i Norge det i dag?

Vet de som spiller fotball det i dag?

Likevel - i Ronaldos, Rooneys og Giggs nærhet råder utvilsomt logikken. I deres nærhet er det lett å være medspiller. Den 11. april 2007, dagen etter Manchester Uniteds storseier over Roma, skrev Truls Dæhli: Men det forunderlige er selvfølgelig at United presterer et slikt resultat med et så ungt og uerfarent mannskap. Uten Scholes, Vidic og Neville. Forundret blir Truls Dæhli også hver gang.....

Dæhlis mange forundringer kan likevel forklares: Evner man ikke å forstå logikkens vesen, da fatter man også dårlig dens bror, ufornuften.....

Tro mot kunsten

Blant lagspillenes filosofier er improvisasjonen alene om å gi spillerne full åndsfrihet. Stig Inge Bjørnebye, Henning Berg og de andre landslagsbackene under Egil Olsen, Nils Johan Semb og Åge Hareide, vil nok selv karakterisere hver eneste en av de mange tusen Flopasninger, som de på lykke og fromme har sendt av gårde de siste tiårene, som en fri handling. Men de norske landslagspillernes frihet, som i de siste tiårene også har blitt alle andre norske fotballspilleres frihet, er den samme frihet som de burkakledde muslimske kvinner har, som er en annen frihet, enn den kristne.

På idrettshøgskolen studerer akademikere legemets bevegelser. De mest effektive bevegelsene tegnes opp på en dataskjerm. Sånn skal du bevege deg! Om mennesker var roboter som beveget seg ved at muskler strammes og avspennes, da hadde et slikt idealløpesett vært såre greit. Men mennesket er ingen robot. I mennesket lever tanken, følelsen og viljen med i alle bevegelser. Dette indre menneske kan ikke veies, måles eller telles. Idrettsutøvere som får sine bevegelser korrigert ved hjelp av maskiner, blir derfor aldri annet, enn mennesker med maskinbevegelser. I vår tid er det viktigere enn noen gang før å skille mellom maskinkunst, og den kunst mennesket selv skaper. For det er bare åndelige vesener forunt å skape noe levende - å korrigere noe levende. Som ethvert menneske er individuell i sjel og ånd, så har hver og en av oss også sitt individuelle ganglag. Det finnes like mange mulige individuelle gode løpesett, som det finnes mennesker på jorden. 

Edvard Munch forklarte engang sin store skaperkraft med han alltid hadde bestrebet seg på å være tro mot kunsten, og da hadde også kunsten vært tro mot ham. Vår store verdenskunstner, med de krystallklare meninger, ville nok også ha ment ett og annet om dagens statlige og medieskapte kunst. En kunst som ikke gagner Norge mer enn det gagnet det gamle Sovjetunionen. Våre fotballspillere bør spille sin fotball i Edvard Munchs ånd. De må også bestrebe seg på å være tro - ikke mot staten og media - men mot kunsten.

Å møte seg selv i døren

Det var ikke det jeg mente filosofien er også en filosofi. Jeg sa det og skrev det ja - men jeg mente det jo ikke. At nordens store tenker Søren Kierkegaard aldri nådde de samme høyder som Drillo og co. - må vel sies å være en gåte. En enklere og anvendeligere filosofi kan vel ikke tenkes. Du skal være temmelig dum for ikke å kunne bruke denne. Folkemodellen har da også erobret en samlet norsk sportspresse. Men selv om det er et overordnet mål blant rikets redaksjonelle elite; at pressen og de faglige skal kontrollere den filosofiske debatt, så må vel en hel nasjons fotballdebatanter som verken kan forsvare eller forklare sin egen filosofi, likevel kunne sies å være litt i overkant vel mye.

Etter et besøk hos franske Olympique Marseille den 3. august 1997 uttalte Egil Olsen til Dagbladet: Offensivt spilte de etter naturmetoden - det vil si på intuisjon og uten plan og mening. Ni år senere, den 12. mai 2006, refererer Dagsavisen Egil Olsen: Det er en misforstått floskel, som gjerne journalister bruker, at et lag spiller uten plan og mening i angrep. Jeg vet ikke sikkert, men vil bli veldig overrasket om Barcelona har noen bevisst plan i angrepsspillet. I angrep er uforutsigbarhet en viktig ingrediens. Det som for ni år siden var meningsløst for fotballprofessoren, er visst nå blitt meningsfullt likevel. På folkemunne er det noe....... 

Et menneske kan godt huske høyden på alle jordens fjelltopper, men likevel glemme sin egen filosofi - sitt eget tankeliv. Hva sykdommen heter.......

Egil Olsen stiller seg også tvilende til om Barcelonas spiller er bevisst når de spiller. Her bør man ikke opponere fotballprofessoren. Sovende og drømmende spillere har jo Egil Olsen tatt doktorgraden på......

Til Dagsavisen røper også Egil Olsen at Vålerenga har en angrepsplan. Men det er ikke noen synlig plan? Egil Olsen kan nå sidestilles med Nils Arne Eggen som også har en hemmelighetsfilosofi/ubevisstfilosofi, som ikke kan forklares. De to herrene har klart en bragd få før har maktet. Deres filosofiske byggverk på 2, 3 og fire etasjer mangler helt den, ja det må vi vel kunne si, forholdsvis viktige 1. etasjen. Under pressens vinger skjer det noe med filosofien. Det som skal være logiske tanker etter hverandre ender i tåkeprat. I det norske språk har vi heldigvis et presist og godt ord for dette fenomenet. Når ord mangler tanker, da vrøvler man.

I Nils Arne Eggens og Egil Olsens usynlighetsfilosofier, ser man hvordan banale og selvmotsigende tanker, ved hjelp av en lovprisende og beskyttende presse, har greid å hjernevaske nordmenn grundigere, enn noengang før.

Tirsdag 1. mai 2007 scoret Liverpool sitt 1 - 0 mål mot Chelsea på en dødball. TV-kommentator Roar Stokke utbryter: Dette var nok et innøvd trekk. Ekspert- og sidekommentator Egil Olsen tilføyer: Det er ikke sikkert det var et innøvd trekk. Du vet, spillerne kan også tenke selv. Scoringen kan ha vært en improvisasjon. I en kamp der det nesten ikke er annet enn improvisasjoner oppdager Drillo omsider en improvisasjon i et innøvd trekk. Omstillingen fra systemer til improvisasjoner tar tid. Lengst tid bruker forståelig nok den som ikke har gjort annet enn å telle pasninger, frispark og løp. Men det at fotballprofessoren nå begynner å lete er helt klart et skritt i riktig retning. For etterhvert vil også den mest hjernevaskete kunne forstå; hvordan og hvorfor kunstnere tenker selv.

Forsvarsspill er ren matematikk. Fra midtbanen og fremover er fotball kunst. Med disse ordene presenterte Egil Drillo Olsen sin nye fotballfilosofi for Iraks sportspresse. Ved hans side sto Otto Ulseth; De faste trekkenes, unnskyld - de kreative faste trekkenes fremste talsmann i Norge. Tidligere har jeg skrevet om den lille flokken som ble til en hel nasjon: Hvilken trone er det man marsjerer mot? Og hvilket vesen - hvilken skapning er det som sitter på den? Det er nok stor sannsynlighet for at Egil og Otto, som alltid har vært et bra stykke foran de som marsjerer, har rundet den aller, aller siste sving og skuet tronen og bavi...

Tankene går uvilkårlig noen tusen år tilbake i tid, til dengang Moses ledet sitt folk inn i ørkenen. Men i motsetning til den historiske Moses, har to av de norske Mosesene, som har ledet fotballfolket inn i en annen og mye karrigere ørken, nå begynt en ilmars tilbake i eget spor. Hva de hundredetusener takttrampere, musikanter og fanebærere tenkte, da de to veiviserne strøk forbi, uten å mæle et eneste ord, er ..............

Gull og grønne skoger til tross, de to kunstnersjelene og deres kunst overbeviste ikke tvilende irakere: Vi irakere ønsker heller å spille slik Brasil gjør! Og det var jo egentlig et veldig rart svar. For man skulle jo forvente og tro; at du skal gjøre det og du skal ikke gjøre det fotballen, ville blitt tatt imot med åpne armer av muslimer, for de er jo vant til å bli rettledet av sine prester og imamer, om hva de skal og hva de ikke skal gjøre. I dag er Egil og Otto trygt tilbake i Norge. I et kristent land, hvor menneskets frie vilje, ihvertfall på papiret, skal settes foran ethvert; du skal gjøre og du skal ikke gjøre, har profetene igjen vunnet gehør for sin fotball. Og litt visere har jo også alle vi andre blitt: Det er aldri enkelt å vite hvem som er hvem, hvem som er muslim og hvem som er kristen, her på jorden.

Når anarkiet råder kan mye galt skje: Fotballtrenere søkes til lag i aldersbestemte klasser. De søkere som ikke er villige til å gjennomføre fotballforbundets trenerkurs, vil inntil videre bli foretrukket. Klubbledelsen har forøvrig vært i kontakt med Andreas Morisbak i Fotballforbundet. Morisbak opplyser at det skal holdes en stor konferanse i Oslo til sommeren. Og der dukker nok også Egil Olsen og Otto Ulseth opp. Da vil det bli sendt ut nye direktiver om hva dere har å tenke. I mellomtiden ......

Konferansen/seminaret ble noen måneder forsinket. Den ble holdt 7. november 2008. Ett av temaene som ble diskutert var visstnok: Tok Drillo feil? Gjesteforeleser var Jose Maurinhos læremester, Jorge Castelo. Han kunne fortelle at om Jose Maurinho, Alex Ferguson og andre verdenstrenere bare fikk en milliard kroner hver for året for å handle spillere; ja da så de ikke på samhandlingen som noe veldig stort problem. Etter forelesningen ble det gitt uttrykk for at her var det mye å tenke over. Til slutt ble det fattet vedtak om at heretter skulle antallet lange og korte pasninger i kampene være tilnærmet likt. Sjåføren som kjørte Jorge Castelo til Gardermoen fikk også vite navnet på nyskapningen: El Bastardo Norwego.

Hviter enn sne

I VM 2006, i Tysklands kamp mot Sverige, fanget Miroslav Klose og Lukas Podolski et øyeblikk. Miroslav trakk med seg tre motspillere før han tverrvendte og fant Lukas med en forløsende pasning. En fin improvisasjon! Sidekommentator Nils Johan Semb brøt jublende inn og forklarte at dette var et innøvd trekk: Dette har Klose og Podolski trent på gang etter gang. Minst tyve ganger! At Semb evner dårlig å forstå en annen samhandling enn D - brev samhandlingen, er ikke noe nytt. Derimot evner han bedre enn de fleste andre å vaske fotballhjerner hvitere enn sne.

I VG 22. mars 2006 påpeker spillerutvikler Nils Johan Semb at Norge mangler kvalifiserte spillerutviklere. Med kvalifiserte spillerutviklere mener Semb spillerutviklere like bra som seg selv. Men så ille som Semb her svartmaler er det heldigvis ikke. Visstnok er Norge grissgrendt. Likevel skal det vanskelig gjøres å finne steder så grissgrendte at det ikke finnes bedre spillerutviklere enn Semb og hans elever. Enhver kameratgjeng som leker fotball vil alltid kunne hente frem en større bevegelseskunnskap, og en større fotballforståelse, enn den de eier som har diplomer og stempler. Men skatten kommer ikke til syne før etter årelang lek. Da først finner man sorte perler og diamanter.

Ghanas lekne improvisasjonsfotball i VM 2006 vil bli husket lenge. Hvis det umulige hadde vært mulig, slik at man kunne forhåndsforklare improvisasjoner som man forhåndsforklarer du skal springe hit og dit samhandlingen, da hadde det blitt strykekarakter og latter på idrettshøgskolen. Dette var sørgelige greier! Men tanker og meninger korrigeres i møte med det virkelige liv. Der blir det som er sørgelige greier til stor fotball, og det som er genialt og lovprist på en idrettshøgskole, blir til, sørgelige greier.

I dag har alle TV- kommentatorer en ekspert ved sin side som skal bidra til å høyne det norske folks fotballkompetanse. I Rosenborgs kamp mot Start 16. mai 2007 valgte Rosenborgs ytreløpere Didier Ya Konan og Daniel Braaten, ifølge sidekommentator Nils Johan Semb, smarte løsninger på kantene. Av og til trakk de også inn foran mål. Det var også veldig smart. Med slike dypsindigheter favner Semb alle intellekter. Ingen kan vel lenger være uvitende om; at det er smart å være smart.

Flyt og rytme er utvilsomt TV2s ekspertkommentator Nils Johan Sembs favorittutrykk. Hvor mange tusen ganger han har sagt disse tre ordene i 2008 kan ingen vite. Tvilsomt er det også - for her kan man heller aldri helt vite - men en vakker dag demrer det kanskje for vår store flyt og rytmeekspert; at den gode spillet finner man bare hos en type spillere, hos improvisjonistene. Og da vil sidekommentatoren kanskje si: Nå må dere seere glemme mine og mine faglige kollegers faste samhandling, for der har det aldri, og der vil det heller aldri noensinne bli noe som ligner på flyt og rytme. Men det vil han jo ikke si. Sannheten er ikke noe man bare sier, for da er man ikke lenger noen ekspert på samhandling, ikke lenger noen autoritet, og det vil man jo, svært, svært, gjerne være.

I VG 25. mars 2007 skriver Truls Dæhli : I det norske laget er det vanskelig å finne bevegelser som avdekker et mønster, og slik blir det lett for Bosnia - Hercegovina å forsvare seg. Trekkene må ifølge sportssjefen helst være av en slik forunderlig beskaffenhet, at de er lette å se for en journalist fra VG, men vanskelige for fotballspillere fra Bosnia og Hercegorvina. Selv om det fra en VIP-tribune - med alle rettigheter - sikkert er mulig å se ting ingen andre ser, så vil Dæhlis vidunderlige visjon for norsk fotball, som han i alle år gavmildt har delt med sine; baregodttroende VG-lesere, desverre ikke kunne lykkes før de andre landenes spillere ledsages av elleve førerhunder.

Slike meningsløse fraser.....

På en benk sitter noen ungdommer og diskuterer gårsdagens TV sport, der Drillo , Dæhli, Semb og andre eksperter åpenbart hadde debattert viktigheten av å videoanalysere kamper: Man ser hvor motspillerne blottlegger seg når de går i angrep, og dermed vet man hvordan man selv skal angripe. Men ser man ikke det når man spiller da? Kommer det fra en av de to gamle damene på nabobenken. Er du landslagssjef kanskje? Nei, men det kunne jeg nok godt ha vært, om jeg bare hadde fått lønna, sier kvinnemennesket, før hun og venninnen og rullatorene forsvinner nedover gågata. Makan til hønsehue!!

Som avis- og som sidekommentatorer på TV har du skal springe hit og dit filosofene i Norge uforstyrret fått lov til å spre sin statiske og helt livløse fotballforståelse. I pratingen og terpingen på flyt og rytme og mønster og forrom og bakrom og gud vet hva - enser ingen det store tomme rommet som skapes i hodene til kommentatorer, lesere og og seere. Ingen synes å forstå; at for hver detaljeplanlegging, for hvert nytt fast trekk, for hver formasjonstrening, blir samhandlingen stivere og tregere. I dag makter knapt nok lenger sjefskokkene; Truls Dæhli, Egil Olsen, Otto Ulseth, Nils Johan Semb og deres kolleger å bevege sleiva i den seige grøten som kalles norsk samhandling.

De fotballfaglige har vært et langt og kronglete blindspor for norsk fotball. Forståelsen for spillets egenart har de siste tiårene nådd det absolutte lavmål. Aldri tidligere ....

Ytringsfriheten

I sin kommentatorspalte i VG den 11. november 1999 refset sportssjef Truls Dæhli idrettspresident Kjell O Krans behandling av Finn Aamodts innspill om barneidretten i Norge. Jeg sakser litt fra Dæhlis spalte: Den nye idrettspresidenten synes nemlig at debatter er en uting. Og han synes spesielt lite om debatter som offentligheten kan ta del i.........

Det er sjelden noen svinger svøpen så hardt over et annet menneskes fortielsesiver, mens han samtidig skriver så utfyllende og godt om eget idioti. Men det er ikke bare Norge som har gode journalister. I et tidligere Østblokkland summerte engang en journalist ordstriden mellom to politikere på følgende måte: En tyv beskylder en annen tyv for å stjele.

2. juni 2008 bruker VGs sportssjef Truls Dæhli denne overskriften i sin kommentatorspalte: Hyllesten av Stabækspiller Alanzinho er hykleri.  Sportssjef Dæhli påpeker at Alanzinhos individualisme ikke har noen plass i den offentlige norske fotballskole. Derfor er også ekspertenes hyllest av noe som de ellers har for vane å latterliggjøre, et hykleri. Men størst blant hyklere må vel den være som i alle år har hyllet systemfotballen fra sitt VG-kommentatorasyl, og som i dag hyller individualisten Alanzinho - samtidig som han benevner kollegenes hyllest av samme Alanzinho, som hykleri. I fotball sies det at angrep er det beste forsvar. Om dette også gjelder innen hykleriet - gjenstår å se.

Manglende evner til å tenke logisk har aldri hindret noen i å nå til topps i pressehierarkiet. I pressens etiske lover for god presseskikk står det at pressen skal verne om svake grupper. De svake gruppers lov praktiserers hver gang journalist- og kommentatorordet kommer til kort. Men en sjelden gang glipper likevel pressens sensur av det frie ordet. Da sendes problemet videre til en høyesterett som heller ikke evner å forstå; at det er ikke det levende, men det døde frie ordet som utgjør en fare for ri........

Tanker

" Kunstnerveien er og vil alltid forbli den vei alle mennesker kan gå."

" Etter en årtusener lang vandring har mennesket omsider nådd frem til individualiteten og friheten. De som i dag ivrer for å systematisere lagspillenes utøvere tilbake til en gruppebevissthet, er derfor litt etter sin tid. De burde ha kommet noen tusen år tidligere - i det gamle Babylon eller Egypt."

" Etter tapet mot Danmark i håndball VM 2005 etterlyste Kristian Kjelling spillere som stikker seg ut og gjør uforutsigbare ting. Men dette er jo en bra karakteristikk av Anja og Pelé! Så det er godt mulig det er deres samhandling Kristian Kjelling søker. Eller skal Kristian Kjelling og hans medspillere finne opp en ny kunstnerstil? "

" Trenere og kommentatorer som ser verden i faste trekk, misforstår og ringeakter, som få andre, menneskets vesen. Håndballspilleren og verdenseneren Ivano Balic må være takknemlig for at han er kroat - og ikke nordmann." 

" I VM finalen i håndball 2007 mellom Russland og Norge fikk Jevgenij Trefilovs kunstnere lett spill. De norske jentene og deres kritikkere har likevel troen i behold. Troen på; at om man bare får øvet inn enda noen flere faste trekk, da blir samhandlingen god. Denne tro er den samme som bilførere har når de kommer kjørende i femti og skal lure seg inn i ei kø som går i åtti. Det er aldri enkelt for gamle herrer og damer å akselere tanke og handling, men for Gro, Gøril og Katja og deres medspillere, bør det være; det enkleste av alt! For så dårlig står det vel ikke til med det unge mennesket, at det trenger å forhåndsavtale sperringer og trekk når sperringer og trekk skal brukes? Lagspillene er til for å utvikle menneskets improvisasjonsevne, tenkeevne - ikke degenere den."

" Etter 3-1 seieren over Nederland i EM 2008 forklarte Russlands trener Guus Hiddink hvorfor hans lag hadde seiret: Mine spillere hadde best kondisjon, best teknikk, og de beste taktiske ferdighetene. I seiersrusen overser likevel Guus Hiddink en ørliten bagatell. Hvis han og Marco Van Basten hadde byttet spillere, da ville nok de samme spillerne ha vunnet igjen. Og forklaringen ville ha blitt nøyaktig den samme: De ville ha vunnet fordi Andrej Arsjavin og hans medspillere har best kondisjon, best teknikk, og de beste taktiske ferdighetene. Jo bedre spillerne er, dess mindre avhengige blir de av treneren. Øverst på en slik avhengighetsliste står fotballaget Tufte. Nederst på listen står de som spiller totalfotball. I den forbindelse kan nevnes; til Ekebergsletta i Oslo kommer det hvert år gode 7er lag fra slummen i Afrika. De spiller også totalfotball."

" Som galleblæren utsondrer galle utsondrer hjernen tanker. På denne tro har naturvitenskapen bygget sitt store verdensbilde. Men som i alle andre trossamfunn har det også i denne tro vært en og annen vantro ikketroende. Albert Einstein har jo uttalt: Selv om jeg med sikkerhet vet, at det jeg nå har tenkt, det har intet menneske før meg tenkt, så har jeg likevel følelsen av at noen har tenkt det før meg. Hos åndsvitenskapsmannen Rudolf Steiner møter vi enda en stor tviler: Tenkningen er et vesen - et verdensvesen, når et menneske tenkende betrakter omgivelsene, da strømmer dette verdensvesen inn i ham. Og da blir det jo også straks lettere å forstå hvorfor små spillere fra jordens slumstrøk verken trenger alvorstyngede tenkegrublere eller trenerere som hopper apekatt på sidelinjen. Det er jo trist at ingen norske lag har råd til å betale hundrede millioner kroner for å bli trenet ett år av José Maurinho eller Sir Alex Ferguson. Trøsten for de lutfattige må da være: Enhver norsk lagspiller har tilgang til en uendelig mye bedre veiviser, samhandler, enn José Maurinho og Sir Alex Ferguson."

" Lik en vektstang som balanserer skal et fotballag spille. I semifinalen i EM 2008 mellom Spania og Russland, som Spania fortjent vant 3-0, var det russiske laget i stor ubalanse. Lagets store stjerne Andrej Arsjavin, som var beordret til de fremste rekker, hadde minst ballkontakt av alle. Fra sin utlendighet bivånet Andrej at kameratene tapte kampen om midtbanen. Likevel valgte Andrej og hans medspillere å være tro mot trenerens formasjoner. For trettifire år siden valgte et annet lag og en annen stor kunstner bort lydigheten. Johan Cruyff og hans medspillere ville være frie kunstnere. Og friheten må også Andrej Arsjavin og hans medspillere velge. Hvis ikke vil det unge russiske laget, også i sitt neste møte med den kunstneriske fotballen, igjen bli rundspilt etter alle kunstens regler."

" Etter Sovjetregimets fall har det vært vanskelige kår i Russland. Kampen for det daglige brød har vært hard. I fritiden har mange barn og unge blitt overlatt til seg selv. Dette har paradoksalt nok bidratt til å styrke rekrutteringen av gode fotballspillere. For fra gata og løkka, det fattigste blant fotballakademier, har så godt som alle verdenskunstnere kommet. Fotball er ikke bare verdens mest geniale spill. Det er også det spill som er minst ressurskrevende. Det eneste som trengs er en ball og en kameratgjeng. Mange år vil ennå gå før russerne får utdannet trenere nok som kan organisere vekk spillernes teknikk og kreativitet/spilleforståelse, slik som det er blitt gjort i det nordvestlige Europa. Derfor kan vi som elsker fotballen håpe på at det i årene som kommer, vil komme mange små Andrej Arsjaviner fra det folk, som alltid har visst å verdsette det religiøse liv, kunsten og filosofien.

" I Dagbladets Esten O. Sæther ser Truls Dæhli, Otto Ulseth, Nils Arne Eggen og Egil Olsen ut til å ha funnet sin overmann. Maken til propagandagås skal man lete lenge etter. Mandag 23. juni 2008 skriver nevnte Sæther nok en hyllest til sitt hjertebarn: fremtidens systemfotball. Han oppsummerer artikkelen med disse setningene: Dette er kjernen i fordelen ved avtalt angrepsspill. Ballfører vet hva som skjer rundt ham og trenger ikke bruke tid på nye valg. Langt på vei er de allerede tatt for ham.  Selv om det er lite sannsynlig at Esten O Sæthers fremtidsfotball har så mange som seks angrepsvariasjoner, så er det likevel grunn til å tro at Dagbladets sportssjef forveksler fotballspillet med et annet populært spill - nemlig Ludo. I Ludo er jo også spillernes tenkning redusert til bare å huske. Men det var nok ingen ludospiller Johan Cruyff var - og en ludospiller er nok heller ikke Andrej Arsjavin."

" I semifinalen mellom Barcelona og Inter den 28. april 2010, kommanderte Intertrener José Maurinho hele laget i forsvar. I store deler av kampen ble det spill mot ett mål. Likevel klarte Barcelona bare å score en gang. Forklaringen på hvorfor det ble med bare ett mål, videreformidlet kommentatorene, Roar Stokke og Vidar Davidsen, med korte intervaller, til de hundredetusener TV-seere: Inters to forsvarsmurer er pottetett! Et slikt forsvar er det nesten umulig å forsere! Slike fraser er selvsagt, fra et kunstnerisk og filosofisk ståsted, bare noe vrøvel og tull. For i ethvert øyeblikk er det alltid mulig å åpne ethvert forsvar! Denne kampen forteller oss bare at også Barcelonas spillere har forbedringspotensialer, når det gjelder årvåkenhet og åndsnærværelse. I dag er det stort sett bare noen hundre mangemillionærspillere som improviserer samhandlingen. Men om ingen lytter i dag - den dag vil likevel kanskje komme, da den improvisjonistiske spillestilen blir alle fotballspilleres spillestil. Da vil også kvaliteten på de beste spillerne, forståelig nok, bli vesentlig høyere enn tilfellet er i dag. Da blir det ikke lenger mulig, for et lag i et sluttspill i en europacup, å bare spille forsvar foran eget mål. For Spillerne vil da forstå; man kan ikke ha ti motspillere lekende foran egen sekstenmeter."

" Petter Solberg er i dag en av verdens beste rallykjørere. Men hvis det i Norge hadde vært hundrede tusen unge som hadde kunnet satset like mange millioner kroner som Petter på bilkjøring, da ville det vært mer enn tvilsomt om Petter Solberg ville ha vært blant de tusen beste i sin idrett. Og slik er det også i fotball! Hvis alle fotballspillere hadde valgt kunstnerveien, da ville kanskje heller ikke Lionel Messi og Zlatan Ibrahimovic vært blant de tusen beste. Systemfotballens globale fremmarsj har forvandlet verdens mest geniale spill til en karikatur. I dag er det langt flere rallykjørere som bruker millioner av kroner på å bli god i bilsport, enn det er fotballspillere som improviserer en samhandlingen som er gratis."

" Et bilde kan si mer enn tusen ord: Verdenseneren Johan Cruyff, som nettopp har tapt VM finalen mot Tyskland, erklærte i går at han ønsker å trene Lillestrøm. Men i dag er gleden blant ledelsen og fansen snudd til sorg og sinne. Johan Cruff har ikke et eneste trenerkurs! På en pressekonferanse som nettopp er avholdt uttalte manageren: Selv om vi hadde fått dispensasjon fra UEFA og Fotballforbundet, så kunne vi aldri ha overlatt den sportslige ledelsen til en med så ringe fotballkunnskaper. Lederen i fanklubben, som også var oppegående til stede, kalte Cruyffs henvendelse for et hån mot klubbens målsetting. Nå ser det ut som Tom Nordli blir ny trener. Otto Ulseths navn er også nevnt som en mulig...."

" Et eneste blikk på med og motspillere er alt kunstnere som Somen Tchoyi trenger før veien videre velges. Før gårsdagens kamp mellom Stabæk og Viking uttalte en Stabæksuporter seg. Hans frustrasjon og sorg over salget av Somen Tchoyi var dyp og ekte: Salget av Somen innbrakte Stabæk 15 millioner. Men hva får man for 15 millioner i dag? I utlandet ingenting! Og ser man til Norge får man kanskje kjøpe Erik Huseklepp, en spiller som ikke er i nærheten av å ha Somens kvaliteter. Disse ordene er nok de mest fornuftige som er sagt på kommentatorsiden i norsk TV i de siste tiårene. Men suporteren nevner ikke noe om årsaken til Huseklepps middelmådighet. Så jeg vil suplere med noen ord til. Erik Huseklepp er blitt den han er fordi han i motsetning til Somen Tchoyi mangler noen hundredetusen improvisasjoner sammen med en kameratgjeng som også improviserer. I likhet med trenere og kommentatorer utvikler også spillerne et robotblikk: Bakrom, forrom, bakrom, forrom, flyt og rytme, breakdown, breakdown. PLING! Medspiller inne i motspillernes sekstenmeter. PANG! Somen Tchoyi vil bli savnet, når de store slagene kommer."

" Femtende august 2009 gjestet Bodø-Glimt Lerkendal Stadion. Trener Kåre Ingebrigtsen gjorde som nesten alle trenere i 2009 har gjort i møte med det fryktede Rosenborg. Ingebrigtsen ga sine midtbanespillere beskjed om å bli forsvarsspillere. Midtbanen ble uten kamp foræret takknemlige Rosenborgspillere. De siste tyve minuttene av kampen, etter Steffen Iversens 2-0 mål i det 68 minutt, fikk omsider Glimtspillerne frihet til å flytte opp laget og spille fotball og skape målsjanser. Men er dette så lurt? Er det ikke lurere å la spillerne spille fotball i nitti minutter? Taktiske bytter av spillere er noe trenere gjør for å endre kampbilde. Taktiske dirigeringer av hjernevaskende trenere, fra sidelinjen til tribunen, bør være et aktuelt tema for spillerne, når 2009 sesongen i den norske eliteserien skal evalueres."

" Tenker gjør mennesket bare når det tenker selv - alt annet er å huske."

" Improvisasjonen skal ikke være en hemmelig lære for de få og innviede. I dag kan enhver sjuende- og sjettedivisjonsspiller forstå den like bra, som det Sir Alex Ferguson og hans millionærkunstnere gjør."

" På et fotballag kan elleve kunstnere improvisere samtidig. Så intelligent er menneskevesenet! Så intelligent er du!

" VM finalen 2007 for kvinner mellom Tyskland og Brasil er nettopp slutt. Verdens beste fotballspiller, Marta, ble av Brasils trenere gjemt bort på topp, og var bare i kontakt med ballen ca. en gang hvert tiende minutt. Vi får være glade for at slike "trenere" ikke finnes i musikkens verden. Da ville Luciano Pavarotti, Plácido Domingo og José Carreras vært korgutter."

" Når det improviserer er mennesket alene. Det er det selv som skaper."

" I den norske cupfinale i fotball mellom Asker og Kolbotn sparket en av spillerne ned en annen spiller. En nesten surrealistisk opplevelse. Det er sjelden man ser så klønete teknikk i damefotball."

" Som alle fornuftige mennesker har også norske fotballspillere en forklaring på hvorfor de handler som de gjør: Nedsparkingen og skadene i norsk fotball kan vanskelig unngås, for i dag er tempoet i spillet så høyt. Og da forstår jo også vi undrende tilskuere, til den nye norske kampsporten, hvorfor det spilles så rent i Premier League: Der borte i England, der spiller de jo, så sakte."

" Det er ikke noe forskjell på det bevissthetstrinn Ronaldinho og Figo eier, og det som fotballspillere langs Finnmarkskysten har. For finnmarkingene er det fullt mulig å spille som kunstnere gjør. Så kan jo de store klubbenes spioner om noen år heller dra til fiskebrukene nordpå, isteden for til Afrika, når de leter etter den forsvunne kreativiteten."

" Siden renessansen brøt frem som en helt ny og ukjent blomst på 1300 - 1400 tallet, har kunsten vært individuell og fri. Nå skal den endelig systematiseres. I fotball har man innført D-brev visum. Hvorfor har ikke andre tiders vise gjort det som våre vise gjør? Da hadde man jo sluppet alle disse håpløse særlingene: Michelangelo, Leonardo, Rafael, El Greco, Gauguin, Van Gogh, Munch, Picasso, Pelé, Beckenbauer, Cruyff, Maradona, Anja, Marta.."

" I 1994 gikk det opp for de norske trenerne; Bjørn Hansen og Nils Arne Eggen, at det er ikke så lurt å invalidisere mennesker til roboter. I den nye "Rosenborgfilosofien" improviserer spillerne som best de kan - og så forklarer filosofene i etterkant, at improvisasjonene er hemmelige faste trekk. Like hemmelige i dag som de var dengang de kom. En slik filosofi kan forståelig nok bare forklares ved å ikke forklare noe som helst. Når en tanke er i ferd med å forvandles til noe meningsløst, er i ferd med å synke, da hopper man videre til en ny, og til en ny, og til en ny. Det er den som aldri tenker en tanke det er vanskeligst å motsi. For hvorledes debatterer man - det helt tankeløse? "

" Ennå lever det mennesker i det indre Amazonas som aldri har hatt kontakt med uteverdenen. Hvis man hadde hentet ut en slik urørt sjel, som frem til nå stort sett bare har brukt sin tankekraft på forfedrenes ånder og det som skal puttes i munnen, og tatt ham med på en fotballkamp, da ville han vel etter en sytten, atten minutter ha kommet med denne dypsindige kommentaren: Det e viktig å spreng mot rætt målet! "

" Noen kunne tro at jeg regner de som i dag lever isolert i Amazonas for enkle og mindreverdige mennesker. Til dem vil jeg si at jeg deler ikke humanetikernes, biskopenes og imamenes tanker, om at alt står og faller på ett menneskeliv. De som i dag lever sine liv i isolasjon i Amazonas, kan godt i det forrige liv ha vandret gatene i London eller Paris. I reinkarnasjonstanken trer et rikere og mangfoldigere menneskebilde frem."

" Ustraffet rører ingen flertallets guder. Med årene har det da også blitt noen tusen meldinger angående min sosiale status. Men til tross for daglige oppdateringer vil nok min pirken i den fotballfaglige retorikk fortsette. Og fornærmede fotballtenkere og tilhengere er jo heller ingenting annet enn skallet som skrelles vekk for å nå kjernen. For min del kan alle faglige autoriteter i den fotballfaglige norske familie forbli profeter så lenge de bare vil, men de skal ikke få profetere sine samhandlingssyner uforstyrret. Hvis våre diktere og malere også hadde blitt tvunget til å dikte og male via et annet menneskes hjerne, da ville det også i de kunstartene bare blitt skapt noen millioner kopier av; No livnar det i lundar og av Pikene på broen."

" Det hadde vært bra om f.eks. Utsira kunne ha gjort det samme som Rosenborg. For om det hadde vært to lag som improviserer samhandlingen, da ville jo Norge hatt dobbelt så stor sjanse, til å lykkes, i Europa."

" Hvor mange hundrede millioner kroner som er brukt på fotballeksperter og fallskjermer de siste tiårene i Norge, er det vel ingen som vet. I tiår etter tiår har det norske folk generøst blitt forklart viktigheten av faglige skolerte trenere. Men etter Norges triste sorti fra VM deltagelse i Sør-Afrika har den faglige stormvinden blitt til en særdeles laber bris. I dag reiser de samme ekspertene land og strand rundt og forkynner; at egentlig er det løkkefotballen som er den beste treningsformen. Likevel vil ikke alle som har sett lyset, og som nå lovpriser løkkefotballen opp i skyene, helt gi slipp på den gamle fasitt. Den 14. november 2009 refererer Stjørdalens Blad emisæren Bjørn Hansen: Dersom man virkelig ønsker å bli god må man gjenta, gjenta og gjenta. Når man har trent nok på en øvelse, vil man tilslutt handle intuitivt. Det betyr at man foretar et bestemt pasningsvalg fordi det rett og slett er innlært. Ingen vil vel betvile at bikkjene til Drillo og Bjørn Hansen ville ha stormet logrende avgårde i en intuitiv gjenkjennede beruselse. Men at det å trene et menneske ikke helt er det samme som å trene en hund, det har filosofen Bjørn Hansen ennå store problemer med å forstå. For i motsetning til et dyr evner mennesket å handle utifra; logiske overveielser. I det samme foredraget introduserer Bjørn Hansen et nytt begrep for sine lydhøre tilhørere: Zinedine Zidane bruker individuelle taktiske valg. I snart en mannsalder har Bjørn Hansen vært en av dem som har snakket varmest om faste trekk. Dette spøkelse fra egen fantasiverden ønsker visst den aldrende filosof nå å bli kvitt. I dag er det nyheten om Zinedine Zidanes individuelle taktiske ferdigheter, som ikke har det minste slektskap med de faglige taktiske ferdigheter som snart har kostet Norge en milliard kroner, det skal predikes om. Så hvis vi bare venter litt til, så vil nok Bjørn Hansen snart også fortelle oss nyheten om Rosenborgspillernes individuelle taktiske ferdigheter, og at Minis årelange fabuleringer om Rosenborgs faste trekk, bare kan komme fra en hjerne som er vasket hvitere enn sne. Avslutte vil jeg med noen ord fra en bok Bjørn Hansen og Drillo har kjent til lenge: Lionel Messi, Zinedine Zidane, Andrej Arsjavin og løkkespilleren handler ikke etter innlærte noter. I et lite nu analyseres omgivelsene, og i dette nu forkastes en syv, åtte, ti spillealternativer, til fordel for det ene og riktige. Fordi kunstneren gjennom utallige improvisasjoner har tilegnet seg et overblikk som favner hele banen, er ikke dette bare en individuell handling, men også den eneste handling på en fotballbane, som virkelig kan benevnes, som en kollektiv handling. Fotball og de andre store lagspillene er ment å være improvisjonistiske scener, der elleve frie kunstneres samspill skaper originale kunstverk. Da er det jo tragisk å tenke på de mange hundrede tusener lydige som knapt har skapt et eneste trekk selv. For dem ble og blir fotballen, ishockeyen, håndballen, en vei bort fra det individuelle originale. Noe i seg som de skulle ha utviklet, har de forsømt å bruke."

" En dag vil formodelig også fotballspillere forstå, at fotballtrenerenes; break-down, push-up, forrom og bakrom er nøyaktig det samme som hundetrenernes; gi labb, sitt, dekk og apportere. Våre firbente venner vil nok måtte lyde trenerens kommandoord også i tusenårene som kommer. Men menneskenes dressurtid, den får vi håpe, blir noe kortere."

" Vi kan ikke bare ha individuelle handlinger i lagspill, vi trenger også en kollektiv samhandling. Denne frase, dette mantra, som Drillo gjentar i alle intervjuer, har nå i over femti år styrt den offentlige norske samhandlingsdebatt. Det har den gjort fordi debattantene, de faglige trenere, eksperter, journalister, sportssjefer og redaktører, ikke evner å forstå; at i møte med virkeligheten mister etthvert ludoangrepstrekk sin kollektivitet. Under kamp begrenses kollektiviteten i et slikt trekk seg kun til - den som slår pasningen og til den som mottar den. Men heldigvis er vår tid en tid i forandring. I dag kan ikke lenger de gamle media eneveldig styre samfunnsdebatten. I Facebook og andre ungdommelige medier vil en rikere og interesantere samfunnsdebatt vokse frem."  

" Etter å ha blitt genierklært av en samlet norsk sportspresse, og etter at Davy Wathne hadde brukt alle sine superlativer, takket Erik Hamren i høst ja til å bli ny svensk landslagssjef. På første treningssamling, da Erik sto med en fot på ballen, ivrig pekende hit og dit, var det, forståelig nok, julenissestemning blant de svenske spillerne. Kun Zlatan Ibrahimovic hadde takket nei til den store fest. Men Zlatan er jo ikke den første som takker nei til generøse tilbud. Om Albert Einstein fortelles det at han engang samtalte med en kvinnelig skjønnhetsdronning. Den skjønne ytret at de to kunne skape et superbarn. Et barn som hadde hennes skjønnhet og hans intelligens. Albert Einsteins raske svar belyser også med enkle ord, det fotballfaglige avkommet: Men hva om barnet får mitt utseende da - og din intelligens?"  

" I TV2.no kan vi den 2.september 2010 lese følgende uttalelse fra Milans trenerlegende Arrigo Sacchi: Zlatan Ibrahimovic er en stor solist, men en solist kan ikke spille i et orkester. Og dette er jo klokskap! For man kan jo selv tenke seg følgende lag: En midtbane med Johan Cruyff, Michel Platini, Andrei Shevtsjenko og Sokrates, og lengst fremme; Pele, Gert Múller og Maradona. Men hvorfor står dere der som noen saltstøtter! Dere må jo begynne å samhandle! Men hvordan gjør vi det da?? Men det er jo ikke bare Arrigo Sacchi som bruker den talestol hvor det aldri kommer noe motsvar, og hvor taleren til slutt ikke kan annet enn tro, at han er genial. Den stolen brukes av alle fotballfaglige, og den brukes av medienes fotballeksperter og den brukes av Irans presteskap. Det ville ha vært bra for enetalerne om de hadde tatt steget ned og deltatt i en fri debatt, hvor det er motforestillinger. Da ville de ha utviklet - en intelligens."

" Noen mennesker terper geografiske data. Andre har en lidenskapelig interesse for Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnsonsitater. Mens andre igjen teller fotballpasninger og pugger forsvars og angrepsformasjoner og pasnings og løpsvarianter over en lav sko. Slike mennesker kan vi samle under begrepet: Intellektuelle kapasiteter. Men det er ikke Egil Drillo Olsen som er den største intellektuelle kapasiteten på geografi. Og Nils Arne Eggen er slettes ikke den største intellektuelle kapasiteten på Ibsen og Bjørnsonsitater. Og det er heller ingen av de to nevnte herrer eller Nils Johan Semb eller Truls Dæhli eller Davy Wathne eller noen annen intellektuell kjendis, som har den største intellektuelle fotballforståelsen, for det vil det alltid være PCer og andre maskiner som har. Når man har forstått, at det er maskiner som har den største intellektuelle fotballforståelsen, så kan man jo, når man først er i siget, gruble litt mer over saken, og kanskje spørre seg selv; hva et slikt telle og puggevesen egentlig har å gjøre i et spill, som skal utvikle de genuine menneskelige evnene: selvrefleksjonen - årvåkenheten - åndsnærværelsen. Om den intellektuelle fotballforståelsen hadde hatt noen som helst betydning i fotball, da kunne Egil Olsen og Nils Johan Semb godt ha vært Barcelonas midtbanegeneraler, og Otto Ulseth og Davy Wathne og Truls Dæhli kunne ha spilt i angrepsrekka. Så derfor må vi, som elsker fotballen, være evig takknemlige for - at det er intelligensevnene det kommer an på i fotball." 

" Tre høyere åndsvesener finner man i fotballspillet. Det første vesen står bak trenernes frenetiske og altoppslukende systemiver - deres livslange søken etter det optimale trekk. Også den fanatiske tellemanien av absolutt alt som er mulig å telle på en fotballbane, inspireres av dette vesen. Det andre vesen vekker menneskets betingelsesløse tro på systemet, den lærde bokens nødvendighet - det at det trenger til å bla i en fasitt hver gang det skal tenke. Det siste og høyeste vesen er den frie lekende ånd - kunstneren i mennesket: Ja jeg vet jo at du har lagret noen hundrede tusen pasninger i din computer. Og om noen år har du helt sikkert like mange millioner som du har tusener i dag. Men jeg trenger ikke en eneste en av dem! Det eneste jeg behøver å vite er mine med- og motspilleres nøyaktige possisjoner. En mer fargerik palett, enn den virkeligheten gir meg, vil jeg aldri noengang finne."

" En humanetiker blir man jo fordi man aldri har funnet noe som ligner på ånd hos seg selv. I hans eller hennes vokabular er derfor ordene åndsfull og åndsrik erstattet med ordene genrik og genfull. For en ikkehumanetiker derimot, klinger det jo ikke helt bra, for å si det mildt. Det er som om språket selv protesterer! Men man har jo lært seg å respektere alle. Så de som av lignende og andre gode grunner ikke tror på åndelige vesener, som ikke tror det er mulig å finne vesener klokere, eller dummere, enn dem selv, kan jo i den ovenforstående tekst bytte ut ordene vesen og ånd med ordet gen. Jeg vil jo ikke at mine lesere helt mister grepet om virkeligheten de lever i."

" Brasils individualister bør ikke trenes av en, som har papirene i orden. Brasils spillere bør trenes av noen, som ikke har papirene i orden, og de bør trenes av en kunstner."

"Jegløse individer uten ånd og tanke er ikke fotballens mening - ikke kunstens mening. Hvor verdiløse ville ikke en malers bilder være om ikke hans jeg hadde vært å finne i hans verk? "

" La de faste trekkene sove i fred. Vekk dem ikke! Øv isteden improvisasjonsevnen/årvåkenheten. Det er det fotballspillet handler om. Det er det lagspillene handler om."

" Et land der fotballspillere er kunstnere vil alltid ha jevne serier. De gode spillerne vil være så mange - fordelt på lag i alle divisjoner. Elitespillerens tenkeevne er 6. og 7. divisjonsspillerens tenkeevne."

" Dere må lære dere å tenke kreativt. For å komme denne attraktive ferdighet nær har norske spillere i et halvt århundrede sprunget etter, de såkalte; kreative faste trekk. Men innimellom all springingen må man jo også hvile litt. Og da kan man kanskje betenke; at det er det å tenke som er kreativt - ikke de faste trekkene."

" I de siste tiårene har de to øverste divisjonene i norsk fotball blitt tilført milliardbeløp. Pengene er blitt brukt til kvalitetstrenere, spillerlønninger og spillerkjøp fra inn og utland. Lagene i de lavere divisjoner har fått en tilsvarende oppgradering - men bare på trenersiden. Aldri har papirene vært bedre. Aldri har spillet vært dårligere."

" I samme grad som den fotballfaglige fagligheten i Norge økte, minkte antallet tilskuere. Når kunsten engang kommer tilbake, vil de som elsker fotballen også retunere. Det er idérikdommen, logikken og fornuften som lokker dem tilbake."

" Bølgen - når mennesker jubler i takt. "

" Det er på fotballfaglig grunnlag jeg uttaler meg sier den fotballfaglige. Det er på filosofifaglig grunnlag jeg uttaler meg sier filosofen. Nei, det sier han nok ikke. Sannheten lar seg ikke fange inn i en faglig faglighet. Sannheten er ikke noe man eier, det er noe man leter etter - søker."

" En kunstgressbane er også en fotballøkke - en fotballøkke for de som bor i nærheten. De andre løkkene rundt omkring som gror igjen, er løkkene til de andre som bor lengre unna."

" Spillerne utvikler en bevegeligere, raskere og følsomere vrist på en dårlig og humpete bane, enn på en bane som ligger i vater. Kanskje bør vi beholde de gamle ubrukelige løkkene som er igjen, for ferdighetsutviklingens skyld?"

" Av og til kommer det håpefulle foreldre til meg med sin sønn. De vil vise meg hvor god han er til å trikse med ball. Mitt råd er alltid det samme: Send ham på sirkus! (Kevin Keegan)"

" Niende september 2009 møttes Norge og Makedonia på Ullevaal Stadion. I første omgang var Norge det førende laget. I andre omgang skiftet kampen helt karakter. De norske spillerne ble presset bakover av Makedonske spillere, som hadde funnet ut at det kunne være lurt å løpe. Men det var ikke bare løpingen som gjorde utslaget, de Makedonske spillernes ballbehandling var også av en helt annen og høyere kvalitet, enn den fotballskoleteknikk som er så karakteristisk for dagens norske spillere. Med en annen innstilling ville ikke bare Makedonia ha kunnet kvalifisert seg til VM i Sør-Afrika, de ville også ha hatt noe der å gjøre."

" Både landslagssjef Drillo og de som spiller på det norske landslaget er enige om at det er de beste spillerne som spiller på landslaget. Et merkelig sammentreff, spør du meg."

" Hvem jeg mener er tidenes beste norske fotballspillere? På fjerdeplass på den eksklusive liste velger jeg forsvarsspilleren Einar Jan Aas. Med sin gode teknikk beholdt han alltid roen og overblikket. Hans utsøkte langpasninger huskes nok enda i Moss, i Bayern Múnchen, og i Nottingham Forest. Det var noe Franz Beckenbauer over Einar Jan Aas. Tredjeplassen gir jeg til en nordlending. Harald Bergs midtbanespill har i Norge vært i en klasse for seg. Den eminente dribleren som aldri rotet rundt i nærområdet som driblere ofte gjør, men som alltid hadde pasningen og medspillere som det klare førstevalg, holdt et meget høyt internasjonalt nivå. På andreplass kommer Tom Lund. Teknisk manglet Tommy ingenting. Men med sitt nei takk til profflivet i 1973, takket han også nei til å ta det siste steget som fotballspiller. Med nederlandske medspillere ville Tommy ha dekket noe av tomrommet Johan Cruyff etterlot i Ajax. Til tidenes beste norske fotballspiller vil jeg kåre Odd Iversen. Mange ser nok på Odd som ren spiss. Men Odd kunne ha spilt hvor som helst. Han eide den gode løkkespillerens klare virkelighetsforståelse. Snorrette, femti, sekstimeter lange markkryperpasninger, med nøyaktig riktig fart, har undertegnede bare sett på Lerkendal. Leter man i verden så finner man nok en og annen fotballspiller som skyter like hardt og like nøyaktig som Odd gjorde med begge føtter. Men skjerper man kravet og legger til et hodespill helt i verdensklasse, ja da tror jeg man kan lete hvor som helst - men man finner kanskje ingen. Fotballåret 2008 ble forøvrig det året fotballandslaget aldri var i nærheten av å vinne noe som helst. Men nå er det heldigvis tent et lys i mørket. Tretti år etter at Norges Fotballforbund begynte arbeide med å organisere barn og ungdom vekk fra nærmiljøet, skal Olympiatoppen, Norsk Toppfotball, Norges Fotballforbund og noen titallsmillioner kroner skape et fotballakademi. Tidligere fantes de jo i tusentall. Etthvert nærmiljø hadde sitt akademi. Odd Iversen fikk sin utdannelse ved det anerkjente: Lamorampakademiet."

" Roar Strand - en alminnelig god løkkefotballspiller, med ualminnelig god kondisjon. Noen vil kanskje se på det som en nedvurdering av Roar Strands ferdigheter, men det er det jo ikke. Det er en annerkjennelse! Det er ikke mange spillere som hever seg opp til det nivået i dag."

" Et fotballag bør ikke ha mer enn tre, fire kunstnere, blir de flere blir det ingen samhandling. Denne påstand finnes i tusen varianter og er et godt eksempel på den vanligste av alle filosofier. For det er filosofer vi snakker om, tenkere som har erkjent en stor sannhet. Gjentas en teori, en frase eller et slagord mange nok ganger av mange nok mennesker, da blir den til slutt til en sannhet. Mennesket stammer fra apene. Mennesket stammer fra apene. Mennesket stammer fra apene. Jorden er 4,5 milliarder år gammel. Jorden er ........Naturvitenskapen har også mange filosofer."

" Det var en franskmann som skapte det Manchester United vi ser i dag. Ved Eric Cantonas inntreden forsto Alex Ferguson at samhandlingen var spillernes domene, og at trenerens oppgave er å komponere laget."

" Selv om mine tanker om fotballen som kunst er blitt lyst i bann i Norge, så er likevel boken om fotballkunstneren kjent i andre land. I november 2005 sendte jeg blant annet ett eksemplar av Fotballkunstneren til et tysk forlag. Men tyske forlag og alle andre lands forlag gjør jo det samme som norske forlag gjør. Manuset sendes straks til landets Fotballforbund, som så setter seg inn i de forskjellige manuskripters innhold, før de returneres til forlagene. I noen tilfeller blir innholdet godkjent. I andre tilfeller ikke: Etter en fotballfaglig vurdering anbefales ikke utgivelse av slike tanker. Nordmenn har også tatt tankene med seg og introdusert dem for sine trenere og medspillere. Og tanker om lek og kreativitet vil enhver norsk lagspiller forstå like bra som Ole Gunnar Solskjær. Og de er like anvendelige for Cristiano Ronaldo og hans medspillere, som de er for en femtedivisjonsspiller og hans medspillere i Norge."

" Mens alle andre landslag fortsatt sverger til den intellektuelle samhandlingen, den som også sjimpanser og bavianer kan bruke, brukte Spania, i EM 2009, den samhandlingen, som bare mennesker kan bruke. I VM 2010 får vi håpe at også andre landslag følger Spanias og Luis Aragones gode eksempel: For intelligent blir samhandlingen først, når spillerne tenker selv!"

" 17. juni 2010 kommenterte Roar Stokke og Vidar Davidsen Frankrikes begredelige spill, da de tapte 2-0 for Mexico. Sendingen ble en nitti minutter lang prediken om den faste samhandlingens store fortreffelighet. De to reporterne hadde, som i alle andre kamper de kommenterer fra, medisinresepten liggende klar: De franske spillerne bør snarest forelegges en fast angrepsplan. At de to medisinmennene ikke forstår at de franske spillernes stivhet og åndslammelse er en bieffekt av den nettopp så høyt priste medisinkur, beror nok på at de selv, gjennom mange års misbruk, selv er blitt avhengige."

" Brasil har nettopp slått et europeisk spillende Elfenbenskysten 3-1. Men jeg tror ikke Brasil vinner VM 2010. Det er for enkel teknikk, hos for mange spillere."

" I går var fotball VM 2010 slutt. Aldri tidligere har vel Europa og verden opplevd maken til propaganda. Ethvert TV studio på jorden som sendte fra VM hadde nok en datasimulator i studio hvor en høytidsstemt faglig en forklarte de faktiske data for omkringsittende nikkende eksperter. For de mange hundrede millioner TV-seere er det ikke lenger noen grunn til å tvile. Våre fotballspilleres tenkning ivaretas av de ypperste blant tenkere. Likevel, og kanskje derfor, vil jeg i noen små tekster kommentere, fra en helt ufaglig vinkel, den fotball som ble spilt i Sør-Afrika:

Argentina kom seg til kvartfinalen der det ble 0-4 bråstopp i møte med Tyskland. Man kan ikke ha landets klareste fotballhjerne, Juan Riquelme, sittende foran en TV skjerm, når Argentina spiller om et VM trofe i fotball. Dette burde vel egentlig Diego Maradona ha forstått? Skal Diego fortsette sin trenergjerning, da bør han også lytte til, og stole på, kunstneren Maradona. Med en Riquelme på laget ville mye av Argentinas småspill på midtbanen ha forsvunnet. Og det samme ville ha vært tilfelle om Riquelme hadde vært spanjol, da ville også en god del av Spanias overdrevne småspill ha blitt eliminert vekk. Juan Riquelme har drillet inn mange lange faste trekk han da? Ikke et eneste ett, min venn. Ikke et eneste ett.

Frankrike ble sist i sin pulje. Men det var nok bråket mellom trener og spillere, om spillestilen må vi formode, det ble skrevet mest om. Aldri har vel verdens sportsjournalister felt en mer enstemmig og krystallklar dom: Frankrikes trener må, til det neste sluttspillet, kvitte seg med bråkmakerne. Men man trenger jo ikke se alt her i verden gjennom medienes svarte og hvite briller. For å forløse det statiske franske spillet er det kanskje bedre; at bråkmakerne kvitter seg med treneren?

Tyskland møtte sin overmann i semifinalen. I møte med Spania ble de et nummer for små. Det tyske laget var svekket etter utestengelsen av lagets største kreative kraft, unggutten Thomas Múller. Det er ikke bare overblikket, det at han evner, i enhver situasjon, å se virkeligheten slik den virkelig er, som imponerer ved Thomas Múller. Han har også en teknikk som eier alle utviklingspotensialer, lik den Gert Múller, Franz Beckenbauer, Uwe Seeler og de andre store spillere fra tyskernes storhetstid eide.

Ghana, hvis angrepsspill bare var en blek skygge av det de viste i forrige VM, kom seg til kvartfinalen på grunn av sin gode organisering, fikk vi vite. Men mest skryt for taktisk og god organisering fra de lærde var det nok Brasil og trener Dunga som høstet. Brasils ypperlige faglige organisering førte også dem til kvartfinalen, der ble det tap og hjemreise. Om Brasils gode organisering ble det ikke snakket noe mere om.

Hadde ikke Brasil spilt i sine kjente gule og blå drakter, da ville det vært svært vanskelig for en som hadde vært borte fra fotballen i tretti år å gjenkjent dem. Muligens ville han i sin store uvitenhet ha slått av TVen: Alle spillere er jo dønn like! Og en slik ufaglig observasjon fra en sofakrok er jo egentlig ganske presis. I de siste VM har Brasils lag stort sett bestått av samlebåndspillere fra de stor brasilianske lagenes akademier. Men det er ikke der man finner det store tekniske mangfoldet - sambaen. Den lekes frem i Brasils talløse gate og løkkeakademier, der ingen talentspeider noengang kommer. Og hadde det mot all formodning forvillet seg en faglig en dit, så ville han nok likevel bare ha ristet på sitt kloke fotballhode: Kjegler? Kunstgress? Vekttreningsrom? Bakrom? Forrom? Overlappinger på kant? Motsatte bevegelser? Roterende bevegelser? Skulderen og hode over ballen? Fotball CVer? Nei desverre Sir, slikt noe finnes nok ikke her.

Nå har fotballekspert Knut Torbjørn Eggen også funnet ut hvordan Spania spiller. Ja men vet han det han altså? Ja, roterende bevegelser på midtbanen! Motsatte bevegelser? Neii, det er Nils Johan Semb det! Ja men, roterende bevegelser, hvordan gjør jeg det da? Ja da må du rotere da sjø!

Nils Johan Semb er intet faglig unntak. Viktigheten av å øve fotballtrekk blir ved enhver anledning presisert. Vår stor fotballekspert har ennå ikke forstått; at det er like unødvendig for fotballspillere å øve trekk, som det er for tømmerhoggere å øve at de ikke må springe mot treet som faller mot dem, men vekk fra det. I det samme nu som treet faller vil tømmerhoggerens tanker samles, og slik er det også med fotballspillere: Lær deg å ha fokus på virkeligheten, og du vil aldri noengang mangle trekk eller pasningsalternativer.

Under VM i Sør-Afrika har Tyskland blitt de fotballfagliges nye yndlinger. Trener Joachim Lów har videreført det spill som hans forgjenger Júrgen Klinsmann introduserte under VM 2006. Men det er ikke bare å knipse i fingrene og tro man kan trylle frem store improvisjonister. Spillernes kunstneriske våkenhet tar det tid å vekke! Det er først nå, fire år senere, at Tyskland igjen spiller som et kunstnerlag. Og vi som har vært hjemme ser jo at Nils Johan Semb ikke har sovet i timene, men har fulgt våkent med i de faglige diskusjoner i Sør-Afrikas finere restauranter og barer. Og Nils Johan husker da også ordrett alt som ble sagt: De tyske angrepsspillerne er blitt drillet og drillet, og drillet og dri... i roller! Men der tar nok atter en gang Nils Johan Semb og alle andre rollefanatikere i den store fotballfaglige familie grundig feil. De tyske spillerne er fullt klar over at angrepsspillet ikke kan forhåndsbestemmes. De har forstått at ethvert angrep må kreeres i nuet. Derfor har de også, med trenerens fulle velsignelse, frihet til å vandre dit de vil og dit de må. I likhet med alle andre lagspill er heller ikke fotball noe rollespill/skuespill. Og defor bør det heller ikke, på noen fotballscene, settes opp flere skuespill av Dunga, Capello, Lippi eller Domenech, eller av de store norske dikterne; Semb, Eggen, Ulseth , Olsen, Dæhli.... Etter hardt arbeide og nitidige studier i Sør-Afrika er likevel våre fotballfaglige fastere i troen enn noengang før: Bare de forstår hvordan Spania og Tyskland spiller. Men sannheten er nok desverre denne: Minst av alle i Norge evner de fotballfaglige å forstå den improvisjonistiske leken.

Jeg ser at du må ut og male hver dag. Ja det har nok blitt en viktig del av mitt liv. Men hvorfor blander du fargene hele tiden? Ville det ikke vært enklere å male med den samme blåfarven en time, før du gjør den lysere eller mørkere? Ja det kan jeg godt, men da må du love meg å samtale med vårherre om lyset først, slik at han holder det uforandret en time. Presshøyden på en fotballbane er ikke noe som kan kiles fast under rumpa på en trener, til han eller hun i andre omgang stabber seg frem til sidelinjen og kommanderer "sine kunstnere" frem eller tilbake. Som en Edvard Munch trenger enhver fotballspiller frihet til å blande sine farger etter lyset, velge sitt motiv, strø sine penselstrøk. Og som Edvard Munch kan heller ingen sann fotballkunstner tillate seg å gi bort et eneste lite penselstrøk, til en velmenende bedreviter.

Det er få ting våre fotballfaglige er mer stolte over, enn sine taktiske ferdigheter. Der er de alle verdensmestere! Men om Nils Johan Semb og Egil Olsen hadde hatt fart og styrke og teknikk til å spilt for Spania eller Tyskland, så ville de likevel ha kommet sørgelig til kort. Med sine statiske taktiske ferdigheter ville de alltid ha vært, noen titalls sekunder på etterskudd.

Rosenborgs Anthony Annans spill for Ghana har ikke gått ubemerket hen. Det er nok ikke bare norske sportsjournalister som i sene nattetimer på en bar i Sør-Afrika har argumentert for Annans plass på verdenslaget. Og det er jo ikke noe rart. Anthony Annan er en god ballvinner på midtbanen, og så godt som alltid ble ballen spilt tryggt videre til en medspiller - til den nærmeste.

Om Michael Jordan ble det engang sagt: Det er som han ser det hele i slow motion. Denne beskrivelse passer også for alle andre store lagspilkunstnere: Anja, Marta, Pelé, Beckenbauer, Cruyff, Mara....Gjennom utallige improvisasjoner har deres observasjons og tenkeevne blitt foredlet. De store lagspillene ble da også til for at vi mennesker skal tilegne oss en bevegeligere og raskere tenkning. Men når noe nytt skal utvikles i mennesket, da vil også alltid motmakterne mobilisere. Og i lagspillene er de nå i ferd med å lykkes i sine bestrebelser. For i sitt hjerte er det alltid improvisasjonsgleden som drar det unge mennesket til lagspillene. Der får de i dag et ublidt møte med systematikken, som år for år omformer deres hjerner til en computer. Millioner av mennesker har allerede fått forspilt sine muligheter til å vandre kunstnerveien. De må nå vente til en senere anledning for å ta igjen det forsømte. Så for menneskenes skyld får vi håpe at det spilles fotball, håndball, ishockey, basketball også i hundreårene som kommer, og at mørketiden i lagspillene, da vil være over."

" Tidligere ga jeg som regel ballen videre til den første og beste jeg så. Nå har vi fått ny trener, og han sier at jeg må ta med meg ballen oppover på banen, og da kan jeg sende improviserte pasninger til han og til han og til han og han. Fantastisk! Men hva med han der da? Nei han skal jeg ikke improvisere med. Han skal improvisere sammen med de to der han. Javel!"

" Vi er en kameratgjeng som satt foran TVn og så Norge spille mot Frankrike. (onsdag 11. august 2010.) Vi merket oss at ekspertkommentator Petter Myhre hele tiden etterlyste; flere løp samtidig. Så nå har vi faktisk lyst til å begynne å spille fotball igjen. Det er jo litt tidlig å pensjonere seg som attenåringer! Vi ønsker å gjøre det på billigste vis; stable på bena et eget lag, uten andre trenere enn oss selv. Så nå lurer vi på; er dette mulig, og er det klokt? Først vil jeg si det er hyggelig at det ikke bare er fotballfaglige som finner veien til min hjemmeside, og noen råd har jeg vel også alltid å gi. Du vet; i Oslo, i London, i Paris, er det mange mennesker som stabber seg frem med hvite stokker. De blinde har lært seg utenat en fem, seks ruter til forskjellige butikker, og disse "faste trekkene" bruker de, i år etter år. Om de også hadde fått synet tilbake, da ville jo heller ikke de ha hatt bruk for en hvit stokk lenger, og de ville ha elsket sin valgfrihet! Så det at dere heller ikke lenger vil bruke penger på en hvit stiv stokk, er nok ikke en dum, men en klok besluttning. For løpene, ser dere, blir flere, dess flere som leter."

" I VM 1998 var det flopasningen som sto i høysete i Drillos filosofi. I åttendelsfinalen mot Italia, der Norge tapte 1-0, ble "vidundervåpenet" brukt mer enn noen gang før. En av våre midtbanespillere, som hadde fløyet frem og tilbake noen hundrede ganger, mens han hele tiden skuet mot himmelen mot et rundt prosjektil som for i en enda større fart frem og tilbake, ytret da også noen ord om fenomenet, før han ruslet i garderoben, for å dusje og pakke til heimreisen: Det ble nok litt for mange flopasninger. Men det mente ikke Drillo, som også sto der: Det skulle ha vært mange flere! Siden dengang har det vært mange frem og tilbake og helomvendinger i Drillos filosofi. I dag er det at det må komme flere løp samtidig som gjelder. Og denne trend har også de siste månedene fenget resten av den fotballfaglige norske familie. Men det er jo ikke noe nytt, vil noen si? Rosenborgs hemmelige samhandling er jo nettopp det at det kommer flere løp samtidig, og det har jo alle trenere i Norge drillet inn i sine lag i sytten lange år nå. Og det er jo riktig. Men det nye består i at nå er det ikke lenger journalister og sportssjefer og trenere som tenker ut løpene, de som skal komme samtidig. I dag er det spillerne selv som gjør det, og de gjør det mens de spiller. Så når vi skriver 2010 har norske fotballspillere endelig tatt steget opp til nivået til de lagene som hvert år kommer til Ekebergsletta i Oslo, fra slumstrøk i Afrika. Men da vil sikkert noen igjen protestere: På deres nivå er vi nå ikke! Og der er jo også, i og for seg, en riktig observasjon. For improvisasjonen er en ferdighet som alle andre ferdigheter. Man blir dyktigere jo lenger man øver. Så selv om han ikke er så gammel, den lille spilleren fra Afrika, så har han, i motsetning til norske spillere, ikke bare måneder, men år bak seg med improvisasjoner. Men om improvisasjonsiveren hos norske spillere fortsetter noen år til, vil nok også våre spillere kunne tilegne seg de samme taktiske ferdigheter, som de har som balanserer sitt lag så fortreffelig, mellom forsvar og angrep, foran begeistrede tilskuere, i Norway Cup."

" Gode forsvarsspillere skiller klart mellom ballførere som kan spille fotball, og de som tror de kan. Ballførers overblikk analyseres, og forsvaret organiseres deretter. Spillere som henter sitt overblikk fra systemer og faste trekk, røper seg med et snevert pasningsspekter. Så i dag, da antallet kunstnere har svunnet inn til et absolutt minimum, kan forsvarsspillere verden over stort sett konsentrere seg om å soneforsvare ballførers nærområde. Men når antallet kunstnere en dag igjen blir elleve på hvert lag, må også forsvarsvåkenheten kraftig forbedres. Presise og uventede pasninger vil da bli fordelt over et mye større område. Det igjen tilsier at større arealer må forsvares. Og da er det ikke lenger treneren, men virkeligheten og nuet som avgjør om det skal være sone- eller markeringsforsvar. Forsvarsspillernes tanker må speile motspillernes angrepsspill."  

" Ingen despot blir tålt blant dette individualistiske pregede folk, som ikke har noe slags betegnelse i sitt sprog for det befalende; du skal!  (Fra Helge Ingstads bok: Apache-indianerne)

" Det er jo tragisk at Norge må begynne helt forfra, når det gjelder samhandling, vil mange mene. Alle disse årene med marsjering burde vi vært foruten! Trøsten får være at vi aldri har marsjert alene. Alle fotballnasjoner har en ørkenvandring bak seg. Og dermed har også alle land, i dag, mer eller mindre, det samme utgangspunkt. At Luis Aragones og Sir Alex Ferguson har hatt intelligens nok til å forstå denne store selvfølgelighet, en stund, betyr heller ikke all verden. For i dag vil alle mennesker, som søker, finne improvisasjonsevnen i sitt indre. Og derfor nærmer også, forhåpentlig vis, den tid seg, da Spania og Manchester United, ikke lenger kommer, til dekket bord."

" La filosofene få gravlegge sine døde. Og la dem hvile i fred. Gi dem ikke et kunstig liv i pressen, eller i ly av pressen."

" I noen land er det vanskelige kår for filosofer. Der måtte nok en Eggen, en Drillo, ha forsvart sine tanker i en fri debatt. Men en slik ubehagelig praksis kan ikke vi nordmenn innføre. Da ville det jo blitt veldig få filosofer igjen, ja kanskje ingen."

" Et klokt menneske har engang sagt; har man ikke som barn sett et verdenshav i en sølepytt, da vil man som voksen bare kunne gjenta det andre har sagt og tenkt. Denne sannhet ser ut til å være mer enn bekreftet i den norske systemfotballmodellen. Det skal vanskelig gjøres å finne en simplere filosofi, enn den som har forandret fotballspillet til et du skal springe hit og dit spill. Likevel åpnes ikke en eneste munn til motmæle. Barne og ungdomsårene, med en åtte, ni faste trekk, som eneste interesse, har gjort sin nytte."

" Det er pause i treningen og spillerne underholdes av sine naboer der det ikke er noen pauser og der en treåring klart og tydelig innvier en toåring i vektstangmysteriets lover: Du kan ikke sitte på samme side som meg! Hvor tidlig begynner ikke logikken sitt arbeide i menneskevesenet! Så kaller høye rop spillerne tilbake til de fagliges verden og de forstår at de har nådd frem til formasjonstreningen. "

" I dag finner man bare løkkefotball i de store drabantbyene i de store byene. Der er det for mange barn og ungdommer til at de fotballfaglige makter å systematisere dem inn i aldersbestemte klasser. Og det er jo bra! For gode fotballspillere, det trenger vel også Norge?"

" En stor improvisjonist kan ingen håpe å bli før man har strevet mot lyset i ti år."

" I natt tapte de norske fotballherrene 5 - 0 mot USA. Det ble også ny rekord i antall feilpasninger. Men det var ikke de som slo pasningene sin feil. Medspillerne var jo aldri der de skulle være."

" Av og til blir tenkere så store tenkere at de også vil overta andre menneskers tenkning. Historien forteller at slike tenkere trenger, mer enn noen andre, vern mot tenkningen selv. Dette vern kan de bare få hvis landets presse også har nådd frem til denne; tenkningens tinde. For å bestige denne knaus må man forlate tenkningens vesen. Derfor er det helt naturlig, og ikke noe rart, at slike tenkere mister tenkeevnen. Og derfor er også den samlede tenkevne hos et kameraderi, om det er lite eller stort, alltid konstant."

" I flere tiår nå har en liten gruppe ideologer, med pressens massive propagandaapparat i ryggen, fått overta tenkningen til millioner av mennesker. Hvor mange ideologier må mitt Europa gjennomleve, før menneskene forstår; at individuell er menneskets vei."

" Tirsdag 20. desember 2007 kunne en lese i Adresseavisen at Rosenborgs arbeidstakere må avlegge en skriftlig og livsvarig taushetsplikt, for ikke å røpe Rosenborgs hemmeligheter. Norsk presse, som ikke vet hva lydighetsproblemer er, har bare vondord å si om ordningen."

" I 2009 sesongen har Stabæktrener Jan Jónsson savnet de tre kunstnerne; Somen Tchoyi, Veigar Pall Gunnarsson og Alanzinho - Jan Jónson får ikke lenger, trekkene sine, til å stemme."

" I vår tid styres filosofien av media. Hvor trist å tenke på, hvor store kunne ikke Sokrates, Platon, Aristoteles blitt, hvis pressen hadde vært til på deres tid, og de bare hadde vært enige med pressen."

" Det var i 1996 jeg sendte mine første leserinnlegg til VG, Dagbladet, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen. Men etter å ha skrevet og sendt noen og tyve brev forsto jeg jo etterhvert, at jeg ville bli den siste nordmann som får tilgang til slike spalter. Truls Dæhli, Otto Ulseth og de andre sportssjefene kunne ikke akseptere mine fotballtanker, og det kunne heller ikke Drillo, Nils Arne Eggen og de andre fotballfaglige gjøre. Drillo og Eggen ble jo tidlig gjort oppmerksom på nykommeren, men de har aldri bedt om at deres etterhvert fremste kritikker, også burde få slippe til. Men Aung San Suu Kyi og jeg og alle andre som sitter husarrest i forskjellige land rundt om på jorden, har jo egentlig bare oss selv å takke. For om vi også hadde nikket til og skrevet det andre mener og vil, da ville jo også vi straks ha fått tilgang, til demokratiet."

" Fredsprisvinner Liu Xiaobo har egne meninger og blir derfor, av kinesiske myndigheter, regnet som en meget farlig kriminell. Slike problemer har heldigvis ikke lenger det fotballfaglige Europa. Den kriminelle aktiviteten hos de mange millioner menn og kvinner, som representerer grasrotfolket, har vel, i de siste tyve årene, vært helt minimal. De plagede kinesiske politikere burde nok derfor heller satse på en kunstnerisk karriere, i en fredeligere del av verden, der menneskene ennå, hører etter." 

" Hvorfor jeg er kritisk til rehabilitering av tenkere som har gjemt seg i eller bak pressen? Trestokker som i flere år har ligget under vann, er et dårlig emne til et bål. Ulme kan de nok, men aldri gnistre."

" I Norge blir Ordet Fritt priser og andre frihetspriser bare gitt til dem som har tilgang til det frie ordet. Og slik er det vel også i Nord-Korea, i Iran, og i det frihetselskende USA. Alle priser de friheten - sin frihet."

" Menneskehetens jordevandring er en bevissthetsutvikling. Seere, tenkere, filosofer, og i dag; kommentatorer som aldri har tapt en strid. Hva blir det neste? Kan det være å tale i tunger? "

" Det er jo betryggende å vite; at i de siste femti årene har absolutt alle norske journalister måttet erverve seg en grundig filosofisk plattform: Vår oppgave er å slå ring om og verne autoritetspersoner - for deres tanker, de er sikkert riktige! "

" I dag er det 3. mai 2005 og norsk presse markerer pressefrihetens dag. Da kan det kanskje være på sin plass og forklare forskjellen på pressefrihet og ytringsfrihet. Pressefrihet er den frihet pressen har - ytringsfrihet er den frihet pressen deler med alle likesinnede." 

" I Norge og i alle andre land kommer det alltid ut på ett; om det er et autoritært prestestyre eller om det er et autoritært pressestyre, som sitter ved makten. Men hva er alternativet til den faglige dialog og pressens nidkjære vern om autoriteter? Alternativet kan aldri bli annet enn det individuelle tenkende mennesket - det frie ordet! " 

" UEFA, som er et av Europas største milliardkonserner, har år for år strammet grepet om den europeiske fotballen. I dag kontrollerer konsernet og deres ambasader all utvikling av spillet fotball. Ingen får trene aldersbestemte lag uten deres tillatelse. Ingen trener får vinne noen av de store finalene uten å ha deres høyeste trenerutdannelse: profesjonell lisens. Aldri tidligere har en kunstform blitt så til de grader tråkket på og forvrengt til det uigjenkjennelige. Selv om det nok før også har blitt komponert, diktet og malt under pisken, så har det likevel aldri før skjedd, i en så stor skala og så helt frivillig som nå. Den fotballkunnskap Nils Johan Semb, Egil Olsen, Nils Arne Eggen og deres kolleger har, og som de er så overmåte stolte av, kan aldri bli annet enn et natt og tåkesyn, sammenlignet med den klare virkelighetsforståelse som rommes i kunstnernes hovmesterblikk. Pelé, Franz Beckenbauer og Johan Cruyff var verdenskunstnere like store som Edvard Munch og Vincent Van Gogh. Men uten en læretid med tusener på tusener av improvisasjoner på gater og løkker, der fotballforståelsen under frihetens vinger får vokse og vokse, til den en dag favner selv de største baner, vil ingen flere fotballspillere kunne nå frem til en Åsgårdstrand eller Arles periode i sin kunst. Med boken om kunstnernes samhandling vil jeg vise leseren at det finnes - en annen vei å gå."

Stjørdal februar 2010,

Utdrag fra den ovenfor skrevne tekst kan brukes av dem, som henviser til opphavsinnehaver; Åge Dalsnes