Sadelen har vært festet til hesten ved en bukgjord som ble festet i brettene, men man har også brukt en rem som ble lagt over sadelen og slynget en gang rundt brettene før den ble bundet under buken på hesten. Bukgjorden var laget av strie eller av tykt lær. Om våren ble læret smurt med lyse og tjære slik at den ble myk og ikke skar hesten. Da lå også sadelen støtt på ryggen. Gjorden er delt i to og festet i hvert av brettene. I den ene enden av gjorden er det en ring og i den andre en rem. Når en saler hesten, dras remmen gjennom ringen og opp i sadelen, så gjennom en klamp i sadelbrettet der den knytes. For at sadelen ikke skulle gli for - eller bakover har man på enkelte steder hatt et "halasta" som bestod av to korte tau som ble festet I sadelen og forbundet med en kort kjepp som kom under hestehalen når man gikk nedover bakke og flyttet p† fremsiden når man gikk oppover. På kat.nr.ll ses et slikt "halasta" eller "rumpetre" som er festet til sadelen med snodde vidjebånd. Halestokken var ofte av helvokst bjørk og hadde en bue på midten. Mellom endene på stokken og bakre karm gikk det vidjer eller lærreimer, og senere kjettinger. De var festet til løkker i karmen. Senere ble det vanlig med bakseler isteden for halestokk eller bakgjord. Brystreima gikk fra sadelen og fremover hestebringen. Den var av sterkt lær og gjorde at sadelen ikke fikk gli bakover. Nærmest hesteryggen la man et svetteplagg for å hindre kløvet i å gnage på hesten. Var det kort vei mellom setra og gården brukte man bare noen sekker, var det lengre vei måtte man ha tykkere underlag, gjerne av mykt og tykt vadmel. Over svetteplagget kom kløvputa: dette var to puter fylt med hakket harg ( dvs. de grove hårene i hestehalen ), grisebust eller sjøgress, som var godt utjevnet. Utenpå kløvputa bruktes strie, senere sekketøy. Den siden som vendte mot svetteplagget, ble kledt med barket og finsmurt saueskinn. Kløvputa var ofte festet til sadelen. De som ikke brukte kløvpute hadde istedet et ull- teppe eller åklede lagt firedobbelt. Det var helst de som hadde lang stølsvei som brukte dette, da kunne de bruke åkledet til å ligge i. Det er en svak tradisjon fra det sydvestlige Norge at man har lagt en gresstorv under sadelen for å beskytte hesten mot gnag. Det har vært brukt i stor utstrekning også på Island; sannsynligvis har det også vært brukt i middelalderen.*17) Over kløvputa eller åkledet ble det lagt et verneplagg nærmest sadelen. Det kunne være av barket kalveskinn, seilduk o.l.

Svetteplagg, kløvpute, kvitel, åklede og verneplagg ble I Hardanger kalt hestljo eller ljolag. En dårlig ljo, eller dekke, kunne ødelegge hesten. Den kunne få kul på ryggen eller bli "ljobrent", dvs. at den mistet hårene på den skadde plassen, og de nye hårene som vokste ut ble hvite. Oppå dekket la de så kløvsadelen. Nå er hesten klar til å kløves, dvs. å legge kløvet på den. Kløv var det vanlige navnet på lasset som hesten skulle bære. Her var også medregnet det som lasset skulle bæres i, nemlig meisen, som gjerne var laget av buer, tau og vidjebånd. Meisen kunne også være laget som en kurv. Skulle melk fraktes på hesteryggen, satte de karet oppi meisen eller kurven, hvis det ikke var laget slik at det kunne henge direkte på kløvsadelen; da måtte beholderen være forsynt med løkker til å henge i kløvsalskroken. Meisene kunne være utformet p† forskjellige måter. Kløv ble først og fremst brukt til og fra seteren, men var også vanlig ved transport av varer og gods over lengre avstander I veiløse distrikter, særlig om sommeren. Til setra hadde de gjerne med seg salt og senere kaffe og sukker, mel gryn osv. Fra setra kunne det være smørkløv, ostekløv, primkløv og melkekløv. Å kløve betyr å dele i to, dvs. dele lasten i to like deler. Kløvet trengte ikke alltid å våre symetrisk. Ofte var det forskjellige slags føringsgreier på hver side, f.eks. kløvkurv på ene siden og melkeflaske på andre siden. Men vekten måtte være lik på begge sider. Opedal forteller i Makter og menneske (s.153> at kløvet gjerne ble gjort istand kvelden før avreise. Tidlig neste morgen la de opp kløvet, og dette var ikke noe lett arbeid. Ofte var de to om å feste kløvet til sadelen. Når de hadde festa kl›vet på den ene siden, satte de kløvstøtta (ill.61) under det og løftet opp det andre kløvet. Kløvstøtta var en stav med kløft øverst, ofte av bjørk. Det gjaldtå få kløvet I likevekt så de slapp å bruke kløvstøtta pø veien. Kløvkaren brukte den ellers til stav. Skoposen(ill.62> var fast følge på kløvturen. Den var av skinn og inneholdt hammer, tang, sko og søm. Den hang i karmen eller i en vidjehempe. I karmen hang vanligvis også en vidjehank, i tilfelle en hempe skulle ryke her eller der. Når kløvet er på plass må det "åbendes". Man tar et tau fra nederste løkke på den ene meisen, legger det over kløvet og ned I nederste løkke på den andre meisen, løfter så kløvet ut ifra hesten og strammer til. I den ene enden av åbenda er åbandskroken festet. Det er litt av en kunst å kunne stage kløvet skikkelig. Strammes åbenda for mye, ligger kløvet og vipper, og strammes det

for lite slår kløvet inn på hesten og vil klemme eller gnage i sidene. Noen steder på Vestlandet bruktes en stang som gikk under buken på hesten og holdt kløvet ut fra hestesiden. På Jæren og i Dalane la de et tau over kløvsadelen og rundt børene og knytte det stramt sammen over hesteryggen, da ble børene løftet opp og ut. Tauet ble kalt "stegetau". Vanligst var det å bruke åband. Mellom de to børene på sidene kunne en legge en mindre bør; "åbandstullen". Skulle en ha småbarn med seg fikk de være åbandstull og sitte på hesteryggen mellom kløvene. 111.63 viser en tegning av Johannes Flintoe; "Bufaring. Reise til Sæteren i Bergens Stift." Flintoe hadde sans for detaljer, og på den bakerste hesten ser vi tydelig kløvet, halestokken og stanga under buken på hesten. Barna sitter "oppimellom" som de pleide å gjøre. Tegninga er laget på en av reisene Flintoe gjorde til Sogn, Hardanger, Voss, Odda m.fl.steder i årene 1819-1829. Fra Valdres er det fortalt at også kvinnene red på kløvet: der de ikke hadde så mange hester at de kunne ha egne ridehester var det kjerringa som red "oppimellom", dvs. hun satt mellom meisene, teinene eller flaskene, gjerne med en liten unge i hver kløvteine. Ellers gikk de ofte på stølen og bar tunge bører fram og tilbake ( Hermundstad, 6.126 ). Kat.nr.21 er et bilde jeg tok I Tønnebergs samlinger på Stalheim. Det viser hvordan kløvet, i dette tilfellet kanneholker til å f›re melk i, er hengt opp i kløvkrokene som består av de krokete endene av et jernbeslag festet oppå karmene. Kvinner kunne noen steder i på kløvsadelen også i mer høytidelige anledninger. Dette vet vi gjelder i de sørlige distrikter av Gudbrandsdalen (Oppland) I forbindelse med "kløvsal synda'n". Den første prekensøndag etter hjemkomsten fra setra skulle seterjentene ri til kirka, og helst til kirka I nabodistriktene. "I Gudbrandsdalen, hvor man har havt en lignende Festlighet, skulde Budeien næste Søndag have sig en Ridetur paa Kløvsadelen, hvorfor man ogsaa kaldte denne Søndag Klyvsal-Søndagen. Præsten havde stundom vanskeligt for at komme frem paa Kirkeveien for de lange Rækker ridende Sæterpiger, der ledsagedes af ridende Drenge. - Oprindelig laa der vistnok en from Mening i dette Kirketog, nemlig at bringe Gud en samstemmig Taksigelse for Varetægt og Velsignelse." ( Landstad, 6.55) Muligens ble kløvsadelen brukt for at ridningen skulle symbolisere en hyllest til den nye avkastningen fra setra, som jo ble transportert til gården på kløvsadler.