Jeg heter Maren og er tolv år. Jeg har hatt diabetes siden jeg var fire altså i åtte år nå i mai. Jeg husker når jeg ble lagt inn på sykehuset mamma og pappa sov annaver natt på noen kjukkaser på gulvet. Og vær natt kom det noen sykepleiere inn for og kjekke meg, jeg synes det var døds kjederlig. Jeg har vent meg til sykdommen nå men det jeg hater mest ved den er at alle skal spørre hele tiden gjør ikke det der vondt når jeg har svart på det hundre ganger før. Jeg ble mobbetpå skolen en gang fordi jeg hadde diabetes de sa at jeg var unormal og kom til og bli utestengt fra klassen og at det så teit ut og dra med seg mat og medisiner hele tiden da sa jeg til dem, dere vet ikke ossen det føles og ha denne sykdommen dere har ikke erfaring med det så hold dere unna og begynn kansje og tenke på andre og ikke bare på dere selv og etter det har det ikke hent noen ting. Men jeg sier dere det er tøft og ha dsiabetes.

Til Maren:

Jeg fkk ikke adressen din, så jeg fikk aldri takket deg for brevet. Det er helt annerledes å ha diabetes selv, enn å være foreldre til et barn med diabetes. Selv om vi aldri kan forestille oss hvordan det er, så prøver i så godt vi kan. Kanskje vennene dine også kan prøve å sette seg inn i en annens situasjon? Uansett: Takk for at du delte tankene dine med oss voksne på en så flott måte!

Hilsen Gunn Helene