Anders er 2 1/2 år og fikk diabetes i februar 2000, altså for snart 1 år siden. Anders har en tvillingsøster, Helene og en storebror, Knut-Erik, på 6 år, som har begynt på skolen. Det var en veldig tøff periode, da vi ble innlagt i 14 dager på Rikshospitalet i fjor, Anders var ennå ikke fylt 2 år og hadde tidligere vært innlagt for feberkramper og målinger for eventuelt epilepsi. Vi var i denne perioden glad for at det ikke var konstatert epilepsi, men fikk i stedet et nytt sjokk.

Trodde i denne perioden at hverdagen ikke skulle bli normal og mor måtte reise bort en ukes tid etter at vi hadde kommet hjem fra sykehuset. Det hjalp på psyken og nå takler familien dette veldig bra. Anders er veldig ustabil og vi måler han 6-7 ganger i døgnet, og 3 insulindoser i døgnet. Men det er veldig vanskelig å holde han stabil, for det minste lille utskeielse gir stor økning i blodsukkeret, f.eks en halv bolle gir en høyere blodsukkermåling på 10-15 enheter. Anders går 50% i barnehage sammen med søsteren og det fungerer bra, de har 1-2 voksne som følger Anders og foretar målingene av ham. De er flinke til å finne alternative måter for å la Anders være med på baking og annet, men siden Anders er så glad i mat er det ikke alltid lett å si at han ikke kan få det de andre skal spise. Dette regner vi med skal bli lettere når han blir litt eldre.

Vi lar ofte Anders få lørdagsgodt og godsaker i bursdag, med å gi han ekstra insulin, men det er ikke alltid lett å planlegge. Og storebror vil gjerne ha, og har ikke alltid forståelse for at Anders ikke kan spise det han spiser, så det blir lett konflikter! Anders går til oppfølging på Rikshospitalet, og vi er veldig fornøyd med legene og sykesøstrene. Men det er ikke alltid lett å få råd fra andre leger, enn den faste vi har, for vi får ofte forskjellig behandlingsmåte. Vi føler ofte at vi kjenner jo Anders best og vet hvordan han reagerer, så det blir ofte diskusjoner på insulindosene. Særlig skjedde dette når vi var innlagt for omgangssyke (7 dager) og forskjellige leger var på visitt. Anders spiste ingenting og var lav hele tiden og måtte få intravenøst. Legene ville gi vanlig dose, men jeg så jo fort at han fikk føling og insisterte på at dosene måtte reduseres. Så vår erfaring er at du ikke må stole fullt og helt på hva legene sier, men bli med på diskusjonen. Vi har nå i ettertid klart å unngå sykehusinnleggelse ved magesyke og feber, men det er ikke lett de gangene han er lav og ikke vil ha noe som helst.

Håper denne lille historier om våre erfaringer er til nytte for andre der ute med små barn. Jeg ble iallefall glad for disse sidene på internett og skal følge med på sidene så ofte jeg kan!

Hilsen mor til Anders, Kari