Helt fra de ble født har barna lært begreper. Begreper de har i langtidsminnet sitt gjør at de drikker av kopper og glass, selv om glasset på bordet foran dem er ulikt alle glass de noen gang har sett. De handler hele tiden ut fra at det de møter i sin verden ligner på noe de har sett før. Det innebærer blant annet en ubevisst sammenligning - for å kjenne igjen og vite hva det er en ser, og for å kjenne igjen og vite hva en gjøre med det. Til slik sammenligning trenger vi alle noen spesielle begreper som kan kalles sammenligningsbegreper, analysebegreper eller kodebegreper.
BU-modellen.
Magne Nyborg (1929-1996), norsk professor i pedagogikk kalte dem for grunnleggende begreper. Han utviklet en modell for begrepsundervisning basert på egen og andres forskning på hvordan barn lærer. Nyborgs BU-modell er tema for lokale læreplaner, og utbredt både i Norge og etter hvert i noen andre europeiske land. Nyborg var opptatt av å legge til rette for læring for alle barn - og var i sin forskning på jakt etter generelle læreprosesser, og metoder for å legge til rette for læring i samsvar med dem. Når begreper skal læres anbefaler vi å bruke Nyborgs modell. Etter hvert som begrepene kommer har ressurspermen veiledning for hvordan det kan gjøres. For dem som vil gjøre det mer lettvint for seg selv, anbefales "Grunnlaget", som har både veiledning og materiell til dette arbeidet.
Begreper- erfaringer - språk.
Barn lærer ut fra konkrete erfaringer. Når de skal lære begreper som er relatert til logisk tenkning og til matematikk, anbefaler vi derfor at de får gjøre erfaringer med virkelige ting og knytte det til språk som påvirker læreprosessene. Det kan vi gjøre ved å hjelpe barna å ta i bruk navn på overordnede kategorier (som ordet form; navn på en kategori som både runde former, trekantformer, firkantformer og alle andre former hører hjemme i), og vi kan hjelpe dem til å uttrykke delvis likhet. En knapp og en skrukork er ikke helt like, men de er like i at de har rund form.
Litt mer om begreper og kategorier.
Vi bruker ord til å sette navn på fenomener, og med det putte dem i kategorier. Møter vi et lite loddent dyr som har trekantformede ører, øyne avgrenset av en bueform oppe og en nede, værhår, og sier ”miaaao”, vil vi mest sannsynlig si ”se, der er en katt”. Det er trygt og godt å vite hva noe er, og kunne sette ord på det.
Når vi bruker et ord som navn på det ene etter det andre som tilhører en kategori (sort, slag), vil likheten i navn gi oss et hint om at det er lurt å se etter andre likheter også. Oftest gjør vi det uten at det er bevisstgjort. Når jeg hører ordet frukt knyttet til både banan og appelsin skjønner jeg at de har noe felles, selv om de både ser nokså forskjellig ut og smaker ulikt. På denne måten lærer vi litt etter litt et begrep, og vet for eksempel at banan er frukt, appelsin er frukt, eple er frukt, drue er frukt, kiwi er frukt osv. Likhetene jeg ellers merker meg gjør at jeg kanskje ikke inkluderer nøtter som frukt, og heller ikke agurk, til tross for at begge er det.
La oss presentere dette med ”teskje”: En banan er virkelig. Vi skrelle den og spise den. Bananen får svart skall når den ligger i kjøleskap, og hvis den ligger på kjøkkenbordet i mange dager kan den bli bløt og brunflekket. Ordet banan er navn på en hvilken som helst banan som kan tenkes, og begrepet banan er det vi kan vite om bananer. For den enkelte gjelder det at mitt begrep om bananer er det jeg vet om bananer, ut fra mine erfaringer med bananer. Jeg har smakt på ulike bananer, jeg har sett hvordan fargen på skallet forandres når den ligger i kjøleskap, jeg vet at bananer dyrkes på bananpalmer som krever mye gjødsel, og jeg vet at de plukkes grønne og modnes på vei fram til meg som skal spise dem.
Grunnleggende begreper.
De grunnleggende begrepene er de jeg trenger til å identifisere likheter og ulikheter ved de ulike fenomener jeg møter. Når jeg skiller mellom banan og appelsin ser jeg på form, farge, overflatestruktur, stoffegenskaper, lukt og så videre. Når jeg skiller mellom appelsiner av ulike slag, tar jeg også noen av de samme egenskapene i betraktning. I tillegg ser jeg på størrelse. Appelsinene har en likhet i farge, form og overflatestruktur som gjør at jeg ikke har problemer med å identifisere dem.
De samme begrepene som hjelper meg å skille appelsiner fra bananer, bjørk fra gran, og stoler fra bord, trenger jeg også til å oppfatte og forstå innen de områder av virkeligheten som har med matematikk å gjøre. Jeg trenger dem også når jeg lærer bokstaver, og når jeg lærer å lese og skrive.
Naturens læreprosesser.
Legg merke til hvordan et lite barn lærer å bruke ord. Når barnet viser interesse for noe, er vi voksne som observerer det raskt ute med å sette ord på det som har barnets oppmerksomhet. Vesle Mattis var tidlig opptatt av armbåndsur på håndleddet til den voksne som holdt han. Han tok tak i og fingret med klokka, og ble ”belønnet” med ordet klokke fra den voksnes munn. Mattis hadde mange voksne som brydde seg om han, og de hadde som regel klokke på armen, alle sammen. Disse klokkene var litt forskjellige, men hadde også mange likheter. Likhetene ble forsterket ved at det samme ordet ble brukt om dem, og litt etter litt festet dette ordet seg sammen med både mammas analoge klokke med rund urskive og onkels digitale med firkantet. At han tidlig hadde lært seg et begrep om klokker ble tydelig da han som ettåring var på besøk hos farmor. På en av oppdagelsesreisene på alle fire rundt i huset oppdaga han klokka på veggen på kjøkkenet, pekte opp på den og sa "kåkå". Begeistringen dette vakte hos de voksne må ha vært en rimelig sterk motivasjon for å fortsette den typen aktiviteter. Fortellingen om Mattis er interessant, fordi den sier oss noe om den naturlige språklæringen. I begrepslæringen legger vi til rette for den samme type prosesser. Barna skal få muligheter til å assosiere virkelige fenomener med ord, for å knytte forbindelser mellom enkeltfenomener og ord, slik at ordene kommer til å være navn på kategorier. Det ene etter det andre eksempel på en kategori presenteres sammen med ordet vi bruker til å sette navn på denne kategorien, og litt etter litt oppdager barna den delvise likheten som identifiserer kategorien.
Spontan læring - læringsøkter.
Barnas naturlige språkutvikling går over tid. Det kan være timer, dager eller uker mellom hver gang barnet møter et fenomen og får hjelp til å sette ord på det. Begreper vi vet barna vil ha nytte av i læringsarbeida sitt, og begreper som er en del av det de skal lære innen et fag eller tema, kan vi legge til rette for at de skal lære systematisk i tilrettelagte økter. Disse øktene kan bestå av presentasjon av virkelige fenomener fra kategorien de skal lære begrep om, knyttet til ord som betegner kategorien, slik det gjøres i BU-modellen. Samtalen som da oppstår kan vi kalle læringsdialog. Læringsdialogen i BU-modellen har som særtrekk at den som skal lære ”får” ordene han eller hun skal lære fra den som legger til rette. Den som lærer gjentar ordene i starten. Senere vil den som lærer gjenkalle disse språkuttrykkene og etter hvert bruke dem spontant som navn på kategorien. Læringsdialogen bidrar til at barna gjennomgår en selektiv assosiasjonsprosess, der språkuttrykk knyttes til eksempel etter eksempel fra kategorien de lærer om. Deretter kommer en selektiv forskjellslæring, der barna lærer i skille mellom det som tilhører kategorien og det som ikke gjør det. Endelig ber vi barna gi uttrykk for hva fenomener i kategorien er like i, og på den måten blir delvise likheter de har oppdaga språklig bevisstgjort. Vi ser en overføring av det lærte, en språklig bevisstgjort generalisering.
Materiell for begrepsundervisning
GRUNNLAGET
ØV og LÆR
