1. Torgjerd Holgabrud og Irpa.

Håløygættens gudinner er Torgjerd Holgabrud (Horgabrud) og søsteren Irpa. Torgjerd var datter av en gammel sagnkonge Holge som Hålogaland skal være oppkalt etter (Snorre, Edda 1931, s.142). Holge har ifølge Snorres Edda vært dyrket. Jfr. G. Storm, "Om Thorgerd Hølgabrud", ANF II, s.124.

2. Håløygætten.

Navnet Sæming (Søming, Seming) kommer sannsynligvis av det å "saume", dvs. sy sammen. Før skipsnagler ble oppfunnet i tidlig jernalder, saumet man båtene sammen, slik som samene (og indianerene) ennå har gjordt opp til ny tid. Derav ordet "båtsaum".

Navnet Sverdhjalt (dvs. håndtaket på et sverd) har blitt brukt som personnavn i oldtiden.

Det er endel uoverensstemmelse mellom den svenske kronologi og P. A. Munch`s. Den siste hevder, at Godgest levde omkring år 650, og at han dessuten levde før Gudlaug og Gylaug. (Jfr. "Det norske folks historie, Bind I.1.pag.324-6). (De er alle tre nevnt i Ynglingesagaen). Hva angår de øvrige personer i denne anetavle, så har de utvilsomt tilhørt den håleygske uradel i den utstrekning de virkelig måtte ha eksistert, men vi kan selvsagt ikke beskjeftige oss med andre av dem enn de, som vi måtte kjenne navn på. Av disse siste er nevnt Gylaug`s sønnesønn Hersir i et gammelt bruddstykke av norske kongesagaer. Muligens har han gjennom giftemål med den nevnte Vigda, hvoretter elva av samme navn påståes å være oppkalt, oppnådd herseverdigheten i Namdal, ved siden av sitt Herredømme i Omd (:et sted nordom el. i det nordlige Høløygeland). I Håleygja-Tal omtales Gudlaug også som konge. Snorre kaller ham i Heimskringla, Ynglingesaga kap.23 Håleygja-kongen.

Som nr.3 blandt den kjente uradel kan vi nevne Godgest. Snorre kaller ham 1.c.kap.29 for konge. Han opplyser at han fra kong Adils i Svitjod fikk sendenes en hest ved navn Ravn, som han red på, men at hesten løp ut med ham, slik at han falt av hesten og slo seg ihjel. Dette opplyser Snorre fant sted i Omd på Hålogaland. Da Adils levde i det 6te årh., har denne begivenhet også funnet sted da.

Navnet Hersir kan komme av betydningen å "herse", dvs å herje med folk, el. styre hårdt (råde hårdt som fks."Hardråde".) Som Hersir`s sønn og etterfølger i navnerekken nevnes Brand Jarl. Han er den første av Håleygja-Ætten som kalles jarl.

Regner vi at Gudlaug har levd i begynnelsen av det 5te årh. og Brand Jarl i første halvdel av det 6te årh., og at så Harald Throndssønn Naumdølajarl, nedstammer fra ham i 7de ledd, slik som anført av Munch 1,c., og da kan det stemme, at hans sønnesønns sønn Håkon Jarl Grjotgardssønn den eldre (eller som Fagrskrinna kaller ham Håkon Gamle) er født, som av oss tidligere antatt, omkring 815, d.868. Det forekommer oss at den svenske kronologi fører til betydelig mer akseptable resultater enn P. A. Munch`s. Da vi i dette tidsrom ikke kjenner navn på andre høyættede hålogalendinger enn de foran nevnte, blir således Brand Jarl nr.5 i rekken og Harald Trondssønn Naumdølajarl nr. 6. At den siste også var jarl i Hålogaland (Håløygeland), anser vi som nogenlunde sikkert. At det utrykkelig framheves, at han er Naumdølajarl, kan ha sin grunn deri, at han var den første, som fikk det Nord- Norske forsvarsforbund utstrakt også til Namdal. Den 7de i rekken blir Harald`s sønn Herlaug. Munch opplyser, at slektsrekken nevner på denne plass 2 Herlaugèr , far og sønn.

Harald Naumdølajarl skal ha vært gift med en datter av en såkalt konge (dvs.herse) på Nordre Nordmøre. I medgift har formodentlig jarlen fått gården Solvi (Selven) på Agdenes, mens hersen på Nordmøre fremdeles er vedblitt å bo på Upphaugr på Yrjar (Ørlandet).

Grjotgard Herlaugssønn Hålogajarl bodde på gården Solvi og benyttet denne som hovedgård. (Landnåma-Hauksbok kap.319).

Alle de her nevnte personer regner vi som hørende til den norske uradel.

Håkon Jarl Grjotgardssønn d.e. d.868, gjorde seg i 866 til suveren jarl over hele Trøndelag. Han vedblir som jarl over så vel Hålogaland som Naumdølafylke og Nordre Normøre, men kaller seg fra no av Hladejarl etter sin residens i Trøndelag på Hlade gård. Hans sønnesønn Håkon Jarl Grjotgardssønn den yngre, er født ca.865 og død ca 910, jarl over Hålogaland, Naumdølafylke, Nordmøre og Trøndelag. Han var gift med Ingebjørg, datter av Harald Hårfagre, uten at våre kilder (Heber) kan opplyse om hvem hennes mor var.

(I Torfei hist. Norv. I pag. 146 anfører Tormod Torfæus en tilsynelatende helt fullstendig rekke over samtlige Hålogajarlenes forfedre. Munch antar 1.c.a. pag.324, at Tormod Torfæus har funnet denne fullstendige rekke et sted i Arngrim Jonsønns opptegnelser). (-som i utgangspunktet bygger på Øyvind Skaldespiller fra Tjøtta`s kvad og dikt "Håløygjatal"(Håleygja-Tal) nedtegnet i år 962, der han regner Håkon Jarl`s og sin egen slektstavle i 25 ledd tilbake til Odins sønn Sæming. En rekke konger nevnes her såvel i Omdh som i Naumudal. Øyvind Skaldespiller var sannsynligvis lendmann over Søndre Hålogaland etter sin far Finn Skjålge, og hatt denne stillingen sålenge Håkon den Gode levde. Skaldene (de skrivekyndige) Øyvind Skaldespiller, Egil Skaldagrimssønn og Olve Hnuva var i slekt med hverandre. Til denne slekt tilhørte også Torolf Kveldulvssønn, Hårek av Tjøtta (sønn av Øyvind Skaldespiller) og Sighvat Røde, alle disse levde i vikingetiden, og deres stamfar var Kåre Vemundssønn i Berdla "Berdla-Kåre" Kilde: Gustav Heber, Hålogalands Urtid og Fortid, Bd.1 side 51. Det sies at Hårek var i nær slekt (søskenbarn?) med Olav den Hellige, og under kristningen ble han direkte spurt om hvem han trodde på, og hadde svart: "Jeg tror ikke på andre en han som har skapt jorda, månen, sola og stjernene". Han hadde visstnok også fått lov å forbli i sin gamle hedenske tro. Da Harald Gråfell ba Øyvind Skaldespiller, om å bli hans mann, svarte Øyvind med disse ord:

"En Høvding har jeg eiet,

Innen deg jeg kjente,

Tro var jeg Fyrsten den dyre,

To Skjolde aldri jeg førte,

Konge, din flokk jeg kun fyller,

Felle meg snart vil min elde". 

"Som nærmere utredet i vårt verk: Hålogalands Urtid og Fortid kap.XVI, mener vi at Hålogaland ikke er et geografisk, men et politisk navn, nemlig navnet på Håleygættens jarledømme mellom Folla og Loppa, og at det først oppstod samtidig med dette jarledømme, mens man hadde hatt nok med de geografiske navn Vefsnir, Radhung, Salpti, Steig, Vågar, Omdh og Malangr". (Heber).

"Av Ottar`s (ant. Malangen- området) ser vi at samene har måttet betale ganske godt for bruken av nordmennenes land og vi ser dessuten at betalingen for en vesentlig del bestod i særdeles viktige eksportartikler, svarende i våre dager til utenlandsk valuta". Ottar (ca.890) seilte østover til Bjarmeland (østom Kola-halvøya), og senere helt til England. Flere vikinger hadde tatt turen østover, og i vikingetiden skal  endel norske konger ha hevdet retten til hele Kola-halvøya, men man skal siden ha gått bort fra dette kravet da man ikke maktet å kontrollere området. Murmansk skal være kommet av stedsnavnet Normanskaya (:Normannsbukt). (Jfr. Finnmarkens politiske historie, Kr.a.1923. Oscar Albert Johnsen). Vardøhus festning ble i 1306 anlagt av Håkon V Magnussønn som Norges ytterste grensepost i mot øst. Oskar Albert Johnsen skriver(på oppdrag av kong Haakon 7 og Videnskapsselskapet, ang grensene mot Russland, Finland og Sverige):"Baade i den kortere Olavssaga, som atter bygger paa "Ældste saga" om Olav den hellige (fra.ca.1170), og i Odd Munks saga om Olav Trygvasson (fra.ca.1200) nævnes Vægestafr som Norges grænse mot nord(d.e.nordøst)". (O.A.J. s.16). og "Her er det sagt med klare ord at Vegestav danner grensen mellom Norge og Bjarmeland" (O.A.J. s.17) og "Det kan saaledes ikke herske tvil om at Norges grænse allerede i det 11 aarh., og sandsynligvis allerede paa Olav den helliges tid, regnedes til Kvitehavet, og at grænsepunktet, Vegestav, maa søkes paa Kolahalvøes øst- eller sydkyst". (O.A. Johsnen s.17). og "-mistet det gamle landemerke Vegestav sin tidligere betydning og synes at være gaat i glemme". (O.A.J. F.P.Hist s.19). Allerede før Vardøhus festning ble bygd drev man vakthold i Varangerområdet: "Det ældste vitnesbyrd herom tør være en bestemmelse fra ca.1200 i den ældre Gulatingslov, hvor det heter at haaløygene skal stille og utruste 13 tyvesætige skibe og 1 trædive, 7 i den søndre halvdel og 6 i den nordre; -ti de har vakthold øster- dvi at deir eigu vardhalld austr; dette kan efter sammenhængen ikke bety andet end at haaløygene har vakthold mot bjarmene (karelene)" (O.A.J. s.19).

3. Namdalen og Hålogaland i jernalderen. Hårfagreætta i Vestfold o.a.

A.

Overhalla i Namdalen er et av landets rikeste, kanskje det rikeste på oldtidsminner fra jernalderen (særlig i tiden 200- 100 e.Kr). Fra gårdene Skage- Hunn i vest til Bertnes i øst- en strekning på 1,5 mil- er det hittil (ca.1957) registrert og delvis kartlagt over 400 mellomstore eller svære gravhauger, overveiende rundhauger, og båt- eller skipsformede langhauger. De skipsformede langhaugene kan inneholde skip fra 16- 40 meter`s lengde. Det forekommer også en rekke slike svære skipsgraver på de håløygske høvdingeættenes gravplasser- et vitnesbyrd om dette er også de mange båt-og skipsnaust- tuftene som i mange tilfeller er inntil 30- 40 meter lange (Tjøtta, Helgeland, Steigen, Salten, Leknes i Lofoten og Bjarkøy). Et ringformet tun-anlegg fra jernalderen, ble oppdaget i 1981 på Hov på Løkta i Ranfjorden. Det består av en samling hustufter, og tilhørende båtnaust i umiddelbar nærhet. Tilsvarende anlegg er som kjent funnet overalt på den Nord-Norske kysten og i Sørvest-Norge. I Sørvest-Norge går de ut av bruk ca.400 e.Kr., mens mange i Nord-Norge blir forlatt først på 900-tallet. Fra tunanlegget på Hov foreligger det en radiologisk datering (C-14 datering) av trekull til 740 e.Kr. (med et slingrinsmonn på 160 år begge veier), dvs. Meroveringstiden. En teori er at det har vært et senter i et høvdingedømme. I hvert fall for de nordnorske tun-anleggene synes det nå å være enighet om at de er knyttet til sentra i høvdingedømmer (bl.a. Johansen & Søbstad 1978, Wik 1983). Tun-anleggene kunne også ha militære oppgaver og huse mannskap på høvdingenes langskip. Tun-anleggene ligger i Nord-Norge på gårder som har de beste forhold for åkerbruk. Fra dette tun-anlegget er det kort vei til bergknauser som har god utsikt. Her finns en gårdshaug, den består av tykke kulturlag som er dannet av bygningsrester fra bosetningen på samme sted gjennom århundreder. Det typiske for tun-anleggene er at de ligger på steder som er strategisk plassert i skjæringspunktet mellom en nord-østlig og øst-vestlig kommunikasjonslinje. Hov på Løkta, ved siden av det lille tjernet Lomvatnet, er meget gunstig plassert i munningen av Ranafjorden og samtidig midt i skipsleia. Fra Løkta kunne man kontrollere både den nord-sør og den øst-vest -gående skipstrafikk. Hov må ha vært et maktsenter i yngre jernalder. Når man antar at et tun-anlegg er en del av et maktsenter, må man vente seg at også andre ting peker mot at det er et maktsenter i området. Også på Hov finnes et område med større naust-typer av jernaldertype som kan ha huset langskip. De ligger rett ovenfor Eiabukta i munningen av Sundsvågen. H. Ægenæs Lund registrerte i 1963 fem ca. 20-30 mtr. lange nausttyper i Eiabukta. Desverre er området senere nyttet til grustak, og idag er kun en av tuftene igjen. På Hov er det imidlertid funnet et beslag av bronse med ornamenter fra vikingtiden. Beslaget ble funnet i 1854 i en båtgrav. Også andre, forholdsvis rikt utstyrte graver fra eldre jernalder, er funnet på Hov. Med innhold av våpen, smykker, kjøkkentøy o.a. Enkelte er gravlagt i båter som det er kastet opp en haug over. Det finns opplysninger om at det før har vært mange gravhauger med anseelig størrelse på Hov. Ovenfor Hovsvågen finnes fortsatt noen av de største igjen. Det er 3 ca. 20-28 mtr. i diam, og opptil 3 mtr. høye rundhauger og restene etter en langhaug som er 40 mtr. lang. Sammenligner en med størrelsen fra andre steder på Helgeland, ser en at disse hører med til de største. Navnet Hov betyr "hedensk tempel", "gudehov" eller "heilagstad". og det er sannsynlig at Hov har vært et kultsted. Navnet peker klart mot at en på Hov har hatt et religiøst senter i førkristen tid. De resultatene en til nå er kommet fram til, tyder på at Hov først og fremst var et senter i yngre jernalder. Men sentret har sannsynligvis røtter i eldre jernalder. Fallosen på Glein (som omhandles et annet sted på denne siden), ligger i umiddelbar nærhet av Hov, dessuten Dønnes kirke, bygd antagelig engang i middelalderen. En kan imidlertid notere at Glein som ligger vest for Løkta, fremstår som et mer betydningsfullt sted i eldre jernalder enn Hov. (s.109, Årbok for Rana ,1984).  I eldre jernalder er det en konsentrasjon av svære gravhauger og rike funn på Glein. Den nylig restaurerte "Valhaugen" som måler 35 mtr. i diam og er ca. 5 mtr. høy, er en av de største gravhaugene i Nord-Norge. På Gleinneset ligger dessuten ca.30 gravhauger fra eldre jernalder. Fallosen på Glein, som engang var havna på Bergen museeum (men er fått tilbake), tyder på en religiøs dyrkelse som henspeiler på sagn om den nordiske gudinnen Frøya mht. fruktbarhetsdyrkelse o.a. Trekker en linjene fremover i tid, synes det som om Hov mister sin posisjon i tidlig middelalder. Det er fks. på Dønnes det blir bygget kirke og det er her godsdannelsen skjer. På Dønnes er det imidlertid få graver og funn fra jernalderen. Det har tidligere vært vanskelig å forstå hvorfor ikke det arkeologiske materialet viser Dønnes som maktsenter i jernalderen, da gården senere får så stor betydning. Antagelig har hver av de tre områdene skiftet rolle som sentra i området, hver til sin tid og hver til sin gudetro. Fallosdyrkelse (som ennå forkeommer på bortgjemte plasser i bla. India) ble dyrket på et meget tidlig stadium i Norges historie, under de første gudene, Odin, Tor og Frøya. I sen vikingetid har neppe denne religiøse særegne kult forekommet. Og etter kristningen og den nye tid, ble Glein og Hov erstattet av Dønnes som maktsentrum. (Litteratur: "De Nord-Norske tun-anleggene fra jernalderen. Viking 1977, Oslo, av Johansen, O.S og Søbstad).

B.

Språkforskerne ble tidlig oppmerksomme på at endel navn på større lokaliteter, særlig øyer og fjorder, skiller seg ut fra andre navn og er vanskelig å tyde. Det gjelder til eksempel navn som Vega, Tjotta, Alost (Alsten), Hugl, Lofund, Bolg, Mjola (Meløy), Femriss, Hinn, Omd (Andøya?), Tosen, Visten, Vefsnir, Radund, Sjon, Tjong, Bedi (Beiarn), Salpti, Ofoti o.fl. "Andr. M. Hansen har i avhandlingen "Landnåm i Norge" fremsatt den hypotese at de eldste navnene, de som er vanskelige å tyde, kanskje stammer fra mennesker av en helt annen rase; de skulle da være de første der ferdedes på kysten".

C.

De mange "àngr" navn i Norge; Stavangr (kanskje av: stav-ankr/ stavanker = en ankertype brukt før i tiden), Tanangr (Rogaland), Geirangr, Bremangr, Leirangr (Steigen), Ballangr, Salangr, Lavangr, Malangr, Lenangr, Kvænangr, Porsangr og Varangr er urnordiske former for ordet fjord, som går langt tilbake til førkristen tid, noe som kanskje viser at Norge kan ha vært oppfattet som et sammenhengende land (kanskje "samlet") lenge før Harald Hårfagres tid. Ihvertfall har "navnesmedene" for disse ordformene, sett området fra Rogaland til Øst- Finnmark under ett. O.A. Johnsen, F.P.Hist, s.7:"Den gjengse mening, at Ottar er den første nordmand som har passert Nordkap og Varanger-halvøen, motbevises bl.a. av stedsnavnene, Fjordnavnene paa -angr, som Malanger, Lenanger, Kvænanger, Porsanger, Varanger, er utvilsomt meget gamle, ældre end sen vikingtid, det samme gjelder et navn som Alten (Alpti = Svanefjorden)". (O.A.J, Finm.Pol.Hist, s.7). Vidre skriver Erling Bjørgan i Finnmark Fylkesleksikon, Bergen 1952, under kapitlet Steinalder, s.58: "De mange fjordnavn som Porsanger, og Varanger , kanskje også Alta, går langt tilbake i førhistorisk tid, "Angr"= fjord, var gått av bruk i historisk gammelnorsk".

 D.

Språkforskere har funnet ut at ord som er vridd og vendt eller rimer på hverandre, kan være blandt de eldste i Norge, og ihverfall er blandt de mest brukte; vainn, lainn, mainn, hainn, bainn, strain, rainn, stainn, brainn, kainn; låve, kåve, nåve, ståve, tåve, råve, klåve, håve; gren, gran, grøn, gryn; graut, gryte,grue; straume, flaume, draume, ard, dra, rad; og av skipsutrykk: rekke, hekke,dekke,lekke; stavn, havn, navn; betøye, fortøye, bøye, fartøy, løye (:været bedrer seg), køye (:soveplass ombord), koøye (:vindu ombord), føye (:skipsbyggingsutrykk). etc. Sambandet mellom nordmenn og samer må ha vært tilsted helt fra urnordisk tid. En mengde ord av urnordisk språk er gått over i samisk og lever ennå i noenlunde uforandret form hos dem. Det er særlig ord som gjelder fiske og fangst, båt, sjø, styre og skatt. Skipsutrykk slik de ble brukt i norden for 1000 år siden er nesten skremmende uforandret  hos oss etter så lang tid. Mesteparten av skipsutrykk i de gamle islandske annalene og gamle islandske nedtegnelser er lettvint forståelig, selv idag, uten noen form for oversettelse.

E.

O.A. Johnsen mener at samene har hatt innflytelse på språket, og ser heller ikke bort fra at de kan ha tilhørt Kjelmsøykulturen:"stedsnavn som Makaravjo (Magerø) og Rahkkeravjo (landet ved Kvalsund kapel), hvor siste led er =awjo, den urgermanske form for ø, tyder dessuten likesaavel som Kjelmsøyfundet (fra beinalderen) paa ældgamle forbindelser mellom nordboer og finner (den finsk-urgriske folkegruppe) ved Ishavskysten. (O.A.J. s.8). og "-at nogen av de finske laaneord fra nordisk gaar tilbake til urnordisk tid, og rigtigheten av denne oppfatning er yderligere bestyrket ved K. B. Wiklunds undersøkelser i hans bok". og "den alt overveiende del er optat inden Norges nuværende grenser og gaar tilbake til gammelnorsk eller norske dialekter saavelsom til urnordisk" (O. A. J, s.8).

F.

(Rana b.bok, Bd.1, s.50) På 15-1600 tallet ble Rana skrevet Radenn, Rade, Raenn eller Ran. På gammel-lappisk (finsk-urgrisk språkstamme) nå samisk, betyr ranes= grønn. Det finnes mellom samisk og russisk også endel fellesord, og på russisk betyr Ran= tidlig. Finske språkforskere mener at samisk og finsk har vært et bortimot sammenfallende før 1100-tallet, men at det finns en mengde samiske ord i norsk språkdrakt og omvendt. (Fks. tyttebær, på finsk betyr tytte= jente; altså jentebær). Vi skal ikke her i vesentlig grad berøre området utenfor Hålogaland, eller den lappiske/finske/kvænske/samiske bosetningen, men understreke at samene sannsynligvis har bodd på Nordkalotten allerede i oldtiden. Forskjellige skriftlige kilder like etter vår tidsregning og utover, nevner en folkestamme i nord:"skridhfinni"= et folk som skrider (går) på ski. Selv i sagalitteraturen finns endel av disse lappiske sagnkongenes navn bevart, såsom: Mottul sagnkonge, Snaer (Snøer), Torre, Nor Torreson, Gor Torreson, Goe Torreson, Froste, Skjalv Frostesdtr, Svade, m.fl. Til de finsk-urgriske folkegruppenes sagnkonger tilhører også Væinamøinen og Joukahainen (nevnt i eposet "Kallavalla" et sagn fra 800-tallet i Finsk/ Russisk Karelen).  Kong Olav utrykte klart i sin åpningstale ved Sametinget i Karasjok; "samene var tilstede ved statsdannelsen for tusen år siden". O.A.Johnsen skriver: (1922):"Som vår viden for tiden ligger an, fristes man til at anta at finner (:samer) har levet i Nord-Norge allerede som stenbrukende folk". og "Tacitus kalder dette folk fenni, Ptolemaios (ca.150 e.kr.) finnoi, Nu er det vistnok saa, at Tacitus ikke skriver efter selvsyn, men paa grundlag av en tradition, som kan være noksaa gammel". "Selve ordet skridfinner (skrithfinnoi), som forøvrig forekommer i mange forvanskede former, er tydeligvis naadd til grækerne og romerne fra de nordiske folk; skrithi- er avledet av det nordiske skritha i forbindelse med skrita a skidum,(gå på ski) og selve ordet skridfinner er en gammel nordisk betegnelse for fjellfinner (samer som bor på fjellet) i motsetning til de fastboende finner". (jfr. O.A.Johnsen, Finmarkens pol. hist). Videre: "-helgelændingen Ottar, hvis opplysninger, hvis opplysninger bygger paa selvsyn, ikke på noget literært stadium, skildrer finnene (:samer, lapper) og deres levesæt hovedsakelig paa samme maate som oldtidens og folkevandrindstidens forfattere, om end mere precis og med nye detaljer; de bor paa de `vilde fjeld østenfor og ovenfor det bebodde land`og færdes dessuten langs kysten av Finmark og Kolahalvøen (ter-finnenes land) som fiskere, fuglefængere og jægere". Om det folk som bodde østenfor Kola ca.890 bekreftes slik (historien om Ottar ble funnet i et privatbibliotek i England);"Ottar seilte fra sit hjem nordligst i Haalogaland langs Finmarkskysten, forbi Nordkap og Varanger, vidre langs terfinnenes land (kolahalvøen), som han fulgte østefter og sydefter (og vestefter), til han kom til en stor elv, den seilte han op i; han turde ikke seile videre, av frygt for ufred, fordi landet var bebygget paa den anden side". Siden han sikkert seilte langt til havs, har han ikke møtt på annet enn " jægere, fiskere eller fuglefængere. "Ter er det gamle navn paa den nuværende halvø Kola" (O.A.J, s.9). "Ottars bjarmer talte, syntes det ham, -omentrent samme sprog- som finnene (lappene, samene); dette passer bra på karelene, som den dag idag, skjønt deres maal nu er sterkt opblandet med russiske laaneord, taler en kvensk dialekt, nær beslegtet med finsk (lappisk). For 1000 år siden maa efter sprogforskernes mening finsk og karelsk ha staat hinanden endnu meget nærmere end nu. Karelene bodde endnu omkring 500 e.Kr. i egnene ved Ladoga- og Onegasjøen". (O.A.J, s.9). På et spørsmål (gjentatt gjennom århundrer) om hvor samene var kommet fra, svarte Stortingsmann og same Isak Saba (Øst-Finnmark): "Samene er kommet ingensteds fra, vi har vært her til alle tider".

G.

Om landsdelens utstrekning finner vi i Eigla (forfattet av Egil Skallagrimssønn, og revidert av Snorre);"Finmark er overordentlig vidstrakt. Havet gaar til i vest og danner store fjorder" og "Men østenfor Namdal ligger Jemptland, derefter Helsingeland, saa Kvænland og saa Karelen (Kirjalaland)", "-og fra den ene ende til den anden ligger høie fjeld, som kaldes Kjølene (Kilir)".( O.A.J. s.10) Altså et gammel skipsutrykk (båt-kjøl) el. et værutrykk (av kulde:kjølig) på grensefjellene motNorge. Det har ikke lyktes historikerne å finne ut hvor gammel denne grensen mellom Norge og Sverige er. Men man er enig om at den er før Olof Skøtkonung.

H.

Et folk kan være gammelt i et område selvom man ingen betydelig nedskreven historie har. Og kanskje særlig når man lever i nærheten av den altoppslukende grue-"arran", og sitter i et så gammelt byggverk som lavvo, ja lever på et slags steinaldernivå i moderne tid. Det er nokså bemerkelsesverdig at "Lavvoen"("Goatti") har funnet og fortsatt finnes bevart over det meste av den nordlige halvkule. Den kalles i Nord- Amerika for "Wigwam" og "Tipi",  i Usbekistan, Kasakstan, Ural, Persia kalles den "Jurt", i Mongolia kalles den "Ger". Den finnes også i Sahara-ørkenen . Det sies at samene og også indianerne skal ha vært meget redd for å forandre på forfedrenes skikker. Kanskje har man derfor valgt en slik eiendommelig og gammel boform helt opp til moderne tid. En måte å respektere dem på, som hadde levd før i tiden. Angående lavvoen må det dessuten ha vært enkelt også for vikingene, under gitte forhold , å røyse en lavvo av årer, lunner og seilduk.

I.

"Av Ottars beretning, som skildrer forholdene før Norges samling til et rike, erfarer vi at finnene (samene) allerede i det niende aarh. stod i et slags undersaatlig forhold til stormendene i Haalogaland og betalte dem skat. Ottar var selv en av disse haaløygske stormænd, om hvilke han sier at deres største indtægt var den skat finnene betalte dem".

 J.

"Denne skat var i flere henseender merkelig. Dens sterke spesialisering fortæller ikke alene om en høit utviklet og variert jæger- og fiskerkultur i forbindelse med rendrift, men viser ogsaa at det undersaatlige forhold til nordmændene ikke kan ha vært av ny dato" (O.A.J.s.12). Altså har håløygene krevd skatt i dette området før 900-tallet.

K.

"Til gjengjeld maa de ha hat en viss interesse av at beskytte finnene (samene) mot andre folks røverier og utpresninger, og heri maa vi søke grunden til den ellers gaatefulde forteelse, at de haaløygske stormænd, og senere de kongelige sysselmænd i Haalogaland, kommer i strid med fjærntboende folk som kvæner, kylfinger og kareler". (O.A.J.s.12).

L.

"At de gamle norske konger gjennom sine tjænestemænd har skatlagt de nuværende svenske lappmarker, fremgaar forøvrig også derav, at forfatteren av Historia Norvegiæ (fra ca.1170) lar Norge grense til Angaria, d.e. Ångermanland og regner lappmarkene med til Norge" (O.A.J. s.14). Torolf Kveldulvssønn på Torgar var også forlenet med "finnesysselen", og krevde skatt hos samene. "Efterat finfærden var gjordt til kongelig monopol, muligens allerede under Harald Haarfagre, men neppe gjennomført før Olav Haraldsons tid, var nemlig ikke alene al privat skatteoppkrævning, men endog den private handel med finnene strengt forbudt. Og vi vet, at kongens ombudsmænd, i Haalogaland gik haard frem mot dem som overtraadte forbudet". Håkon Håkonssønn nektet i sin regjeringstid alle utenlandske fartøyer ,såsom hollandske, engelske , tyske og spanske handelsskip etc., å seile nordom Bergen i norske områder, og skal ha hevet dette forbudet til ytterste konsekvens. Men det var en vanskelig lov å håndheve. Det fortelles at skipene seilte så langt til havs, for å komme seg usett nordover at de likevel ikke ble oppdaget.

M.

På Borg (navnet "Borg" er sannsynligvis uforandret fra den tid det lå en vikingeborg her) på Vestvågøy er det blandt annet ble funnet glass med ornamentert gull, enestående i nordisk sammenheng. På Trondarnes er det funnet en kobbergryte på ca.300 liter fra vikingetiden (funnet før 1961, største i Europa). Dessuten finns det et utall av halsesmykker i sølv og gull fra dette tidsrommet funnet over hele Norden; (1,2) 2 mellomstore og (3-5) tre små fra Skjervøy i Troms, (6,7) et stort og et lite fra Alta i Finnmark og (8) et fra Karosuando i Nord- Sverige på grensen mot Norge, hvorav det største veier over 400 gram; (9,10) 2 fra Gryting i Hadsel (Lofoten/ Vesterålen), (11) et fra Skaill-skatten på Orkenøyene, (12) et i sølv fra Ballaquayle-skatten- Isle of Man, og(13-15) 3 fra Danmark, (16-23) 8 stk i en sølvskatt fra Vulu i Trøndelag, og(24-27) 4 funnet i 1834 fra Nedre Hon, Eiker i Buskerud. (Antagelig er der ennå flere). Et interessant funn fra Ekkerøy (Ekkerøy-funnet) fra 900-tallet inneholdt rikt utstyr av norske prydsaker. Også endel finsk/ baltiske gjenstander

Litt om noen de gjenstander som var vanlig på denne tiden: Plogen (Ardr drar rad= plogen drar en renne ) har sikkert vært brukt, korn har vært dyrket i fleretusen år i Norge. Vevstol av tre (allerede funnet i pyramidene, meget lik den norske Opstadveven, mere avansert en den såkalte Greneveven som brukes av samer ennå, greneveven finnes også i Tibet og er en eldre type enn Oppstadveven), Spinnehjul av rund stein med hull og gjennomgående pinne (bruktes også av samene opp imot moderne tid, før rokken kom), Ull og lin ble farget ved å bruke blomster og bær,  parfyme har man sikkert brukt, da man hadde meget kjennskap til landets flora og hadde egne navn på alle blomsterarter. Langeleik (musikkinstrument, antagelig brukt i vikingetid, på lik linje med "Kantelen"- et finsk instrument, nevnt i eposet "Kallevalla" fra 7-800 tallet), Hardingfele (kan være meget gammel da ulike feler og fiolintyper (og harper) er meget brukt i den nære østen i fjellområdene der, og fremdeles brukes i deres folkemusikk, noen av disse instrumentene er 3-4000 år gamle), Gang-sag (ble brukt til å skjære plank til skip og hus), hammer (Tors hammer, Hamarøy der det finns et sagn om et tyveri av Tors hammer, der tyvene som hadde kastet den i en djup grotte måtte klatre ned å hente den og ble tvunget å gi Tor hammeren tilbake), Øks (flere typer fra jernalderen er funnet), Gryter (en ca.300 ltr. stor gryte er funnet på Trondarnes), Keramikk, glass med ornamentert gull (smeltet av gullsmeden), leirkrukker, Halsesmykker i sølv og gull, gullringer, Skipsnagler av tre og jern, Angler (av bein og jern), Kastenot og Pil/ Bue(på en 5000 år gammel helleristning i Alta, pil og bue ble også brukt av indianerne i Nord- Amerika), Skjold (også brukt som personnavn på en norrøn Gud), Sverd (forskjellige typer er funnet, til og med 2 i bein fra Årøya i Altafjord, disse ble levert til Tromsø Museum men er kommet bort fortelles det), Spyd-"spjut" (flere typer), Saks (Jarnsaksa= et kvinnenavn i Norrøn Gudelære, dessuten det merkelige ordet Angel-saks(-isk) som kan tyde på de to redskapene: angl og saks som er blitt til et områdenavn sørvest om Slesvig- Holstein). Dessuten den eldgamle Lavvoen m. grue, man har kjent kunsten å gjøre opp ild, enten med bruk av "pil/bue-metoden" (som under OL på Lillehammer) eller v.hj.a. flint (Tors hammer slo så det ble gnist), kunsten å dyrke korn har man kjent (behandles et annet sted på siden) fordi man drakk Mjød, lin ble brukt til seilduk og klede, men også ull for man hadde jo både sauer, hest (Odins hest Sleipner), Høns (stjernebildet: Frøyas høns), dessuten utvant man tjære på tjæremiler, man utvant jern fra myrmalm, kjente smijernskunsten, tilogmed gullsmeder fantes, man ritet på treplater med runeskrift (det er funnet en slik plate i Ladoga/ Onega- området med norrøn innskrift og kjente vikinge-mannsnavn innritet, dessuten ble det i dette området funnet sko som lignet veldig på moderne sko som brukes idag, med lærsåler og meget spiss framme i glatt skinn, antagelig kvinnesko), og for ikke å glemme ski, meget brukt av samene; ordet"skridtfinnoi"= samer/ finner som går på ski (funnet bla. på en helleristning på Tro på Sør- Helgeland), og skikken med å røyse varder på fjelltopper og varsle med dem, synes å være meget gammel. Alle disse tingene, flere enn man kunne telle på ti fingrer, var faktisk mere enn samene måtte klare seg med opp i mot ny tid. Egentlig forandret skikkene seg lite gjennom århundredene, utviklingen gikk sakte, og skjøt først fart da vannsaga (fossesag) og den store industrielle revolusjon kom på 1800-tallet. Mange ville ha klart seg med dette enkle utstyret om man ikke var så kravstor, og det ligner svært meget på gårds og kombinasjonsbruk tidlig på 1900-tallet. Rundt om i Norge idag har man jo slike vikingespill og oppvisning på enkelte vikinge-tunanlegg, og de virker nokså realistisk utfra det vitenskapen har skissert opp. På Tussøy i Troms er det funnet sverd i jern fra vikingetiden, dessuten et sverd fra Meroveringstiden (600-800 e.Kr.) funnet i Pasvikdalen i Varanger. (Jfr. Håløygminne, Bd.X, 1958). Det er også funnet et tveegget sverd med holk, godt bevart, på Sund i Hemnes, sammen med skipsnagler. (Rana Bygdebok, Bd.1, s.46). I samme området deler av et sverdblad funnet i Sørbukta, ved Umbukta fjellstue. 44 pilspisser av jern ble gjordt i et offerplassfunn i Rautasjaure ved Jukkesjaure nært grenseskillet mot Norge. Et ski-funn ble gjordt i en myr i Neiden i Øst- Finnmark, den er nå svært medtatt, men en ser allikevel at den er av den gamle steinalder-type, som er utbredt over Nord- Sverige og Nord- Finland, men fra Nord- Norge kun kjent gjennom et funn i Saltdal. (1957). Handelen med varer av ulike slag foregikk vel på de gamle markedsplassene langs kysten og på Nordkalotten, som det ennå opp til moderne tid har foregått. Bossekop-markedet i Alta kan tidligst skriftlig dokumenters til 1540. Sannsynligvis er også Skibotn-, Tilrem- og Bjørns-markedene av meget gammel dato. I Nord- Sverige lå lignende markeder. De kan være oppstått allerede i oldtiden, da behovet for utveksling og byttehandel var en livsnødvendighet.

 N.

Fra Sagaen vet vi at det ble brukt 20 sesser skip (ca.28 mtr.), endog 30 sessers skip var kjent (ca.52 mtr.) Til sammenligning kan nevnes at Osebergskipet er en 15 sesser på 23 meter og Gokstadskipet en 16 sesser på 25 meters lengde. Altså har man bygd fartøy av tre i Norge på omlag 150 fots lengde engang i tiden. I moderne tid kjenner man for Nord- Norges del ikke til fartøy på over 140 fot bygget av tre (som kuttertype). Ordet "saum" (søm) som brukes for skipsnagler av jern som man fester bordgangene med, er et gammelt utrykk  som er blitt til før jern ble tatt i bruk. De sydde båtene sammen før de hadde jernspiker, og navnet "saum" er blitt hengende igjen. På 1200-tallet var det vanlig med 30 sessers skip. Når det var tvil om et "leidangsskip" var sjødyktig eller ei, ble det tatt ut av naustet og senket passe ned for å trutne. I følge Gulatingsloven skal fartøyet ligge fem netter i søkk. Deretter skal det øses lens. Klarer en mann å holde det lens til det er ute i leia, regnes skipet som sjødyktig. Når det skulle bygges nytt skip ble det loddkasting om hva hver mann skulle skaffe til veie; noen skulle skaffe kjøl, andre stavner, plank, mast og rå, tjære i spann og saum og drev. Det var egne båtbyggere som stavnbygger, bordhogger o.a. (s.36, "Vår Gamle Kystkultur" Bd.1, Molaug, Dreyers Forlag). Såkalte "leidangsnaust" finnes det ennå tufter av langs kysten; Kinsarviknaustet (2 stk båter på ca. 34 mtr.), Ferkingstad, Tignes sør for Steinkjer (40 mtr.), Det naustet kong Øystein bygde i Bergen blir i Fornmannasøgur (Flateyarbok III 168) oppgitt å være 90 alners lengde (altså til skip på ca. 50 mtr eller omlag 150 fot). I Trondarnes-området er det funnet ei grop etter et skip med omlag 70 cm kjølbredde som er dratt inn og ut av et naustanlegg.

O.

På selve høvdingesætet Bertnem er det tre svære rundhauger. En av de største haugene over 40 mtr. i tverrmål og fra 6-8 mtr. høy. Den største er på min. 50 mtr. i tverrmål og mellom 8-12 mtr. høy. Altså en betydelig høvdingegård- som i eldre og yngre jernalder må ha vært blandt de fremste og største i hele Norden. Museenes og Videnskapsselskapets oldsaksamling foretok endel utgraving på høvdingegården Bertnem i Overhalla (Gammeltunet) og Steigen, sommerhalvåret 1959.

P.

Likeledes utviklet Trondenes seg fra en storgård til en høvdingegård i vikingetiden (800-1030 e.Kr.) Her finnes også en svær gårdshaug. Den er en av de største vi kjenner, ca.120 mtr. ganger 80 mtr., med opptil 2 mtr. tykke kulturlag. Den eldste C14-datering av bunnlagene viser at gården kan ha ligget her siden 200 år før vår tidsregning, altså i 2200 år.

Q.

Høvdingætten i Overhalla og Bertnem-området i Namdalen er kjent fra Sagaen. I folkevandringstiden eller i Meroveringstiden (600- 800 e.Kr.f.) kom Namdalen i direkte kontakt med Hålogaland og de mektige høvdingeættene der, bl.a. på Torgar, Tjøtta, Sandnes på Alsten (Alstadhaug), Tjalgarheim (Tilrem i Brønnøy), Langøya, Godøy i Salten, Bodin, Engløy i Steigen, Sole, Vågan i Lofoten, Bjarkøy, (og av de ny funn: Glein, Hov, Borg og Vega.osv. Det hette da også at høvdingeætten i Namdalen slektet fra Håløygættene.

R.

Resultatene av arkeologiske undersøkelser i perioden 1949- 58 angående håløygske høvdingeseter og tun-anlegg fra eldre og yngre jernalder viste at det gamle Hålogaland i vikingetiden var inndelt i 8 "høvdinge"- områder, omfattende et (kyst-)landskap eller identisk med et "sysle" i mellomalderen. Flere er etter den tid kommet til, blandt annet høvdingsætet Borg ytterst i Lofoten. I sentrum av disse høvdingeområdene lå selve "høvdinge"-storgården med sine karakteristiske, svære tunanlegg av Steigen-typen. Det er også mulig at fire hus i disse anlegg rommet en mannskapsstyrke (på skipet), slik det på lignende måte fremgår ved de langt yngre danske ringborg- anlegg av Trelleborg/ Fyrkat og Aggersborg-typen. Hver høvdingegård i Hålogaland har hatt to eller flere, minst 30-40 m lange skipsnaust. Det største påviste skipsnaust (1957) har kunnet romme inntil 40 m lange og 7,5 m brede skip- eller nærmere det dobbelte i lengde av Oseberg- Gokstad-skipene, bevart fra det gamle Viken og funnet i Vestfold/ Tønsberg-området. Håløygenes store skip var resultatet av gammel norrøn skipsbygningskunst og sjøsamiske båtbyggertradisjoner. På de håløygske stor-gårdene er det avdekket svære gravfelt, hvor båt og skipsbegravelse må ha hatt en meget fremskutt betydning, særskilt i vikingetiden. Det er (1957) kartlagt mange hundre båt- og skipsgraver i forbindelse med jernalder-gårdene i Nordland og Troms. De største skipsformede langhaugene er omkring 50 m lange og funn, saum m.v. tyder ofte på at gravskipet som er satt ned i jorden under haugen kan være opp til 25- 35 m langt. Det finns tallrike "gravskip" i nordnorske jernalderhauger som kan være 15- 25 m lange og flere hundre "gravskip" eller båter på færings og åttrings (stor-åttring)- eller mindre fembøring i størrelse. I Overhalla må det i alt være, eller ha vært ca.450 mellomstore og svære rund- og båt- eller skipsformede langhauger. (Jfr. bl.a. Th. Pettersens og cand. mag. Grovens registreringer). De flate sandmoene og mekaniseringen av jordbruket har til dels for lenge siden forspilt de fleste muligheter for å undersøke denne betydelige høvdingegård. Flertallet av haugene må for lenge siden være planert og utslettet. Det er katastrofalt hva som nå siden krigen er forspilt av muligheter særlig av jernalder-gårdens utforsking i Namdalen og i Nord-Norge. Harald E. Lund registrerte før 1961, flere hundre gårdshauger i Hålogaland, alene på Andøya et større antall. De største gårdshaugene kan her være inntil 150- 200 mtr. lange, og fra 3- 4 mtr. endog 6- 8 mtr. høye, over terrenget omkring.

S.

Gårdshaugen på Engløya i Steigen må ha huset særlig betydelige kvinner og menn, såvel i jernalder som i mellomalder. I mellomalderen vet vi at lendermenn, som bl.a. Sigurd Ranessønn, bodde her, og siden omentrent fra kong Sverres tid og til 1796 bodde "Lagmennene for Nordlandene" her inntil Steigar-tinget og lagmannsombudet ble opphevet. Gårdshaugen på Steigen er ikke så markert i landskapet som i de ytre distrikter, men den er ca.150 mtr. lang og 50 mtr. bred og med kulturlag minst i tre meters tykkelse. Det er ingen annen bevart gårdshaug i Hålogaland- eller landet forøvrig- som har huset flere kjente og ukjente stormenn enn Steigen-gårdshaugen. Siden 900 e.Kr. er hver eneste hovedperson på gården navngitt fram til i dag- dette er enestående ikke bare i Nord-Norge, men i hele Norden.

T.

Nordlandsbåtene vi kjenner fra idag kan føre sine utviklingslinjer direkte tilbake til vikingeskipene, da håndtverket og båtbyggerkunsten for alvor ble perfeksjonert. Disse båtypene hadde i det forrige århundre sin utbredelse fra Trøndelag og helt øst til Varanger i Øst- Finnmark. Den har vært brukt enda lenger østover, fordi mange båter ble solgt til russerne- når ikke nordlendingene selv så seg nytte i dem. (Et vikingeskip ble for ca. ti år siden funnet nedsunket på grundt vann på Kolahalvøya). Åttringen hadde normalt åtte årer, og vanligvis over 30 fot lang. Stor-fembøringen kunne være opp til 44 fot lang, men det finnes også noen som er enda større, den største som er kjent er på 58 fot. Fembøringen er rigget med symmetrisk råseil og rå-toppseil. Mindre båter brukte også sneseil. på 1800-tallet var de nord-norske fembøringer/ åttringer og de trønderske storbåtene de største av de åpne båttypene i norske fiskerier. Størrelsen ga plass til "løftingen" akterut, et hus med køyer for mannskapet som kunne være fra 5 til 7 mann. Løftingen kunne settes på land for å gi bedre rom i båten under fiske. Besetningen leide seg da inn i ei rorbu i et fiskevær.

U.

De håløygske tun-anleggene- i storslått mektig natur og under særpregede naturforhold (Midnattsol, den lyse sommeren, vintermørket, nordlyset og havets mektige krefter m.v. ga dikter-skaldene den inspirasjon som bl.a. førte til den norrøne Edda-diktningen. Håløyghøvdingene er karakterisert uhyggelig drastisk av Hans E. Kinck i "Storhetstid": "Seige og ukuelige, lumske og uutgrunnelige, med knep uten ende, og som ingen midler skyr - alle sammen mennesker fra værharde, farlige kyster med voldsom forskjell i flo og fjære som på Hålogaland, og med malstrømmene, med svært hav som vasker om land og Moskenes-hvirvler (Saltstraumen og Rya m.fl.) som ingen uforsiktig slipper levende fra. Så har de fra barnsben av lært å ta seg i vare og aldri ro seg for langt ut, de farlige kysters menn, det våte, gråsure klimas og det stormende havs". Vikingene hadde et nært forhold til havet og kysten. Gikk m.a.o. aldri langt fra båtene sine. Høvdingesætene og Hålogalands framskutte stilling i jernalderen skyldtes de gunstige forhold, leia eller kystleia som det fremste, men også ferdselsveier over fjellene til nåværende Nord- Svenske og Nord- Finske landskap. På svenske og finske innsjøer ble ennå i nyere tid nyttet seilførende båter, som av type må ha hatt nord-norske vikingeskip som forbilde- opprinnelig. Langs leia hadde man de gamle liggeplasser. som ble benyttet fram til motoralderen, og i Hamn i Vevelstad kunne det ennå i forrige århundre ligge opp til 150 båter og skip i uværsperioder. Rutene gikk ikke alltid etter den skipslei man kjenner idag, hvor hurtigruten går, men også over val og smale eider hvor skip ble trukket over. Det finns mange slike eid på Hålogalandskysten, også langt nord som i Finnmark (: Hopseid m.fl.), nyttet allerede i oldtiden, og først gått ut av bruk i vår tid.

V.

Man hadde også fe- akerbruk med sauer, hester (fjording og gangar) og høns ("Frøyas høns"=et stjernebilde, muligens er også stjernen Vega oppkalt av vikingene, de skal ha kjent Nordstjernen (Leidarstjerna) og derfor aldri seilt sørom ekvator, fordi de ikke torde miste den av syne. Akkurat her kan man spore litt av den mange gang overdrevne forsiktighet, som enkelte nordlendinger, særlig sjøfolk ennå synes å ha). Alt dette la grunnlaget for Hålogalands "storhetstid", særlig i eldre vikingetid. De fremste av de håløygske høvdinge-gårdene lå nettopp i de gunstigste fangstområdene på kysten, her nevnes særlig Tjøtta, Steigen og Bjarkøy, og de som senere er kommet til. (Borg og Vega?).

W.

Området har utvilsomt forbindelse til forhistorisk tid (sagntiden) gjennom stedsnavnet Frøya på Trøndelagskysten, som ukedagen Fredag (Freitag, Friday) er oppkalt etter. Til og med fjellene i Hålogaland kunne fortelle sin egen historie. Dette er den eneste kyststrekningen i hele Norge hvor hele topografien er beskrevet med et eneste sagn. Forholdet mellom Lekamøya, Torghatten (Torgar), Hestmannen, Suliskongen, De sju søstre, m.fl. På svensk side hadde man Norrlands len på norsk side Nordlands Amt, kanskje et vitnesbyrd om et sammenfallende området i svært gammel tid. Jemptland skal ha vært enslags statsdannelse på 500-tallet. I Jempland på Frøsø finnes en fornborg fra ca. 500-tallet som har vært viet Frøy-dyrkingen. Jemptland/ Herjedalen har fra gammelt av hatt forbindelse med Trøndelag, og tilhørte jo en periode i nyere tid til Norge. Funn av en mengde oldtidgjenstander fra Røsvatn i Rana inneholder gjenstander (ikke-samisk) fra sen jernalder. På Glein på Dønna er det funnet en marmor-fallos fra ca.500 e.Kr. Den kan ha stått i sentrum for fruktbarhetsdyrking i området, dengang man dyrket guden Njord, som var gud for rikdom, fruktbarhet og skipsfart.

X.

I tidlig vikingetid har man hatt kjennskap til skrivekunsten gjennom runerekka (Futharken), og på den måten bevart historie og gamle ættetavler for fremtiden. Futarken er beslektet med de romerske og greske skrifttegn, muligens en eldre type. Bautasteiner med runebokstaver finns over hele norden. Men ikke alle innholder runebokstaver. Den største i Nord-Norge er i Steigen, den er 4,5 mtr. høg med uleselig innskrift. Ellers på Borkenes på Rå, høyde 3.mtr. over jorda, og uten innskrift. Bautasteinen"Pila"på Bjarkøy, uten innskrift. Bautasteinen "Pila" på Bautåvollen på Haugnes, 1,88 mtr. høy og 0,5 mtr. bred. "Piksteinen" på Eggøya på Normela, lengde 1,56 mtr. Dessuten en bautastein på Mortensnes i Varanger. Endel bautaer finns også på Vega, Tjøtta og Meløy. Lenger sør på Bru på Rennesøy og på Avaldsnes i Rogaland og Haslesteinen (4,5 mtr høy) og  mellom Larvik og Sandefjord, og Sannisteinen i Brunlanes sørvest for Larvik by.

Y.

Overgangen mot det første tusenårsskiftet var en urolig tid. Læren fra jødeland: Kristendommen, kom i nærkontakt med den Norrøne Gudelære, ingen av partene ga etter, derfor kom de såkalte "kristningsslag". Dengang forkynte man kristendommen på en hard måte, med våpen i den ene hånden og korset i den andre. Det sies at Olav den hellige "kristnet Norge med øks". Landet var under den ukristne tiden delt inn i Skipsreider (også "leidangen"= sjøforsvar, Gulatingsloven delte folket i "fjerdinger", kanskje av gml.ord: fjord, fjerdinger ble videre delt inn i "skipsreider". Frostatingsloven var delt opp i "skipasysler". Skipsreidene var: Håløygeland, Naudølafylki, Sparbyggjafylki, Eynafylki, Verdølafylki, Skeynafylki, Strindafylki, Gauldølafylki, Stjørdølafylki, Orklafylki, Nordmørafylki, Raumsdølafylki, Sunnmørafylki, Firdafylki, Sygnafylki, Hordafylki, Rygjafylki, Egdafylki, Rygjabit til Borgarsyssel, Kambo til Svinesund og Elva. (Dalene var  Gudbrandsdalir, Hallingjadalir o.a). Innenfor Borgarsyssel ble skipsreidene til "len". På Vestlandet holdt skipsreidene seg som inndeling gjennom hele dansketiden. (I 1824 ble skipsreidene til "veikommuner", men da formannskapsloven kom i 1837, ble prestegjeldene grunnlag for den kommunale inndelingen i "herreder". Noe senere ble "amt" til fylke, og "herred" til kommune. Den geistlige inndelingen hadde en annen inndeling). Et bilde av Leidangsordningen får vi senere i en avskrift fra Magnus Lagabøters bok skrevet ca.1400; Da skulle det gå ut 336 skip fra Norge når Leidang var utbudt, og det skulle være 100 mann på hvert skip. (Jfr. s.35, "Vår Gamle Kystkultur" Bd.1, av Svein Molaug, Dreyers Forlag). Flere kristningsslag nevnes langs kysten: Slaget på Hjørungavåg på Møre, der Håkon Jarl vant, han var som kjent "hedning" og trodde på Odin. Slaget på Hafrsfjord i Rogaland, med Harald Hårfagre som høvding. Slaget ved Svolder (man vet idag ikke sikkert hvor Svolder var muligens en øy sør i Østersjøen med lignende navn, mindre sannsynlig Svolvær). Slaget på Fimreite, slaget på Stiklestad i 1030 og Olav den Helliges banesår, m.fl. Resultatet av slagene var alltid uviss. Begge parter vant og tapte. Denne delen av norsk historie er trist lesing. Snorres litteratur forandrer seg dramatisk, og blir til tusenårs gammel "krigshistorie". Endel av norsk historie i en tidsepoke, som de fleste med fornuft prøver å tone ned, men som desverre tilhører oss. Vikingetiden var en overgang til en ny tid- en skiftningstid. Når et område  med tusenårs lange tradisjoner, skal forandres brått og hurtig, kan dramatiske situasjoner oppstå. En "storm" kom dengang over landet, som tok mange liv.

Z.

De første byer i Europa oppsto like etterpå, på 1100-tallet. Forut hadde vel omentrent hele Skandinavia vært oppdelt i forskjellige stammeområder, der man lå i vekselsvis krig og handel med hverandre. Kanskje en samfunnsstruktur allerede fra steinalderen (Fosna-, Komsa-, Kjelmsøy-, Kamkeramikk-, Lyngby-, Nøstvedt-, Båtøks-kulturene).

Æ.

I Sør-Norge, særlig på Karmøy og Borre og Tønsberg i Vestfold og i Solør finner man norrøne boplasser med tilsvarende kulturhistorie. Personnavn fra denne tiden for områdene er rikelig nevnt i saga-litteraturen. Harald Hårfagre stammet fra Vestfold, men sannsynligvis trivdes han bedre på kysten og derfor slo han seg  ned i Rogaland. Da han var gift med samekvinnen Snefrid var de alltid uenig i hvor de skulle bo, hun trivdes på fjellet, han på kysten. Det sies at han satt å sørget på grava over henne i tre år. Et minnesmerke, Haraldstøtten, over ham er røyst i Haugesund, der han er hauglagt. Snorre hadde selv sett grava hans på sitt besøk i området. Hans slektskapsbånd til Hålogaætta gjennom Åsa Håkonsdtr Hlade og de andre giftemål er alt tatt med her.

Ø.

I vikingetiden satt det konger og jarler på "hvert et nes". Harald Hårfagre var den første som samlet Norge til et stort sammenhengende rike. I Borre i Vestfold hvor han kom fra fantes rike kulturtradisjoner. Få steder i Norge har det vært gjordt så verdifulle arkeologifunn som nettop her. Borrehaugene bestod opprinnelig av tretti små og store gravhauger. Idag finns det fem store jordhauger og steinhauger tilbake. Bredde 40 mtr. lang og opptil 7 mtr. høy. Alle storhaugene bærer preg av plyndringsforsøk fra gammelt av, men ingen er undersøkt av fagfolk. Da veivesenet i 1852 trengte fyllmasse til nyveien mellom Horten og Borre kirke, lå en av gravhaugene "Skipshaugen" lagelig til. Dermed ble et av de største vikingeskipsfunn i Norge avdekket. Det såkalte Borrefunnet. I haugen lå rester etter et 20 mtr. langt vikingeskip. Desverre var mye av treverk og planker råtnet. Også jernutstyr hadde fått hard medfart. Men i akterstevnen lå blandt annet forgylte beslag til kjøre og rideutstyr. De dekorerte seltøysbeslagene har bidratt til å kartlegge vikingetidens stilhistorie. Funnet er tidfestet til ca. 800-tallet. Borrefunnet er kyttet nært til Gokstadfunnet (sammen med to småbåter, satt i haug omkr.år 900) og Osebergfunnet. Alle disse regnes som kongegraver. Borrefunnet er satt i forbindelse med Vestfold-kongene av Ynglingeætten fra Uppsala. Hele 27 slektsledd finns nedtegnet av kongene i Ynglingeætten. Og mye tyder på at de øvrige storhaugene inneholder graver fra samme kongeætt. Gravfeltene ble fredet i 1932. Den første historisk sikre mann av Ynglingeætten i Norge er Halvdan Svarte (antagelig med svart hår, folk med lyst hår fikk ofte tilnavnet Hvite) som døde før 850. Han var far til Harald Havdanssønn Hårfagre. Vårt nåværende norske kongehus stammer fra Ynglingeætten, gjennom Olav den Helliges datter Ulfhild. Hun er stammor til fyrstehuset Oldenburg. Besvogring og giftemål, seg imellom innenfor disse storættene, ned gjennom årtusnene, har skjedd så mange ganger, ofte bare i sagn, at ingen, selv kjente historikere, har den hele og fullstendige oversikt. Man kan nesten si at alle er i slekt med alle. Også på Mølen i Vestfold ligger en stor gravrøys fra forhistorisk tid. På Istrehågan ved Larvik/ Sandefjordgrensen ligger det store skipssetninger (ca. 24 mtr langt skip) og bautasteiner.

Å.

Helleristninger, steinalder, beinalder, neandertalerner:

Forut for den skrevne historien har man kun arkeologisk matriale å bygge på. De aller største samlinger av bergkunst (helleristninger) finnes (foruten i Båhuslen), i Skjeberg/ Bjørnstad i (Høgenipen-boplassene) Østfold /Fredrikstad, (stort felt, skipstegninger), Alkerød i Østfold (skip og to-hjulte vogner), Lista i Vest-Agder (flere båt-ristninger), Solbakk/ Strand i Ryfylke, Fluberget på Hestnes/ Madla i Rogaland (170 fig.), Åmøy nord for Satvanger (over 100 skipsristninger), Københavnerbukta i Kvernvik/ Rogaland, Nordfjord/Vingen (stort felt), Verdal i Trøndelag, Bardal i Trøndelag, Hell i Stjørdalen (stort felt), Skjomen ved Ofotfjorden i Nordland (eldste båtristning i Norge), Alta/Bossekop (ca.3000 fig.) og Kalevalla i Karelen. Østfold-feltet innholder en mengde båt-ristninger, Komsafeltet har få båter, men en (ca.5000 år gml.) bemannet og utstyrt med kastenot og pil/bue. På Tro på Helgeland finns en enslig ristning av en person med ski på beina. Det har etter all sannsynlighet funnet sted en gradvis  sammensmelting av de forskjellige steinalderkulturer, en kulturutveksling mellom Kam-keramikk kulturen i Varangerområdet, Kjelmsøykulturen i Varangerområdet, Komsakulturen i Alta, Hålogalandsfeltene (m. Vegafunnene), Fosnakulturen på Vestlandet, Lyngbykulturen i Østfold, Nøstvedt-kulturen, steinalderboplassene på Jæren, Båtøkskulturen i Norrbotn, Askolakulturen i Finland, Suomusjærvi-kulturen m.fl. Konservator Anders Nummedal drev i årene rundt 1925 grundige studier av Fosna og Komsakulturen. I Frøyaboka I for 1955 står:" Fosnakulturen går jo op til Tysfjord,  syd for Narvik, Nøstvedkulturens nordligste forekomst er nu et fund av trindøks ved Sortland i Vesterålen", og Komskulturens vestligste boplass er Talvik", videre: "Likeledes er likhetene mellom Finnmarks funnplasser og Helgelandskystens ikke til å komme forbi.". og "nyere behandlinger av norsk eldre stenalder er inige om at Fosna og Komsa på en eller annen måte har forbindelse". Man har lært av hverandre, giftet seg inn i hverandres kulturer og kriget med hverandre. Over hele Norden er det funnet et stort antall båtøkser av harde bergarter, det såkalte "Båtøks-kulturen", særlig i Norrbotn-områdene. Tre slike båtøkser er funnet i Rana. Dessuten finns i Varanger-området fra beinalderen Kjelmsøykulturen hvor redskapene hovedsaklig er av bein, og ligner svært på eskimoenes levevis. Dersom det har ligget is over det meste av Skandinavia kan dette være en "eskimo-kultur" hvor redskapene har ligget på islaget, men havnet på bakken, da isen engang hadde smeltet. I denne tidsepoke av menneskenes historie, levde hele Norden på stein og beinaldernivå. I tidsperspektiv er dette 2000 og 8000 år før pyramidene ble bygd. Bronsealderen (1500-500 f.Kr.) var en varm tid, og lauv- og barskogen dekket det meste av Finnmark, selv viddene som nå ligger der øde og skogbar, sto duvende full av skog. Det er funnet rester av svære røtter i myrene i Berlevåg-området. Det påståes at det ikke for mangehundre år siden fantes bever i Finnmark. For 2700 til 2800 år siden befant vi oss i slutten av den såkalte subboreale tiden, som avr noe varmere og tørrere enn i dag, og med frodig vegetasjon. Rett nok hadde det tidligere i den samme perioden vært enda varmere, men ennå var det temmelig gunstige klimaforhold. Den postglasiale "høyvarmetida" tok nemlig slutt for ca. 3500 år siden. Den ble etterfulgt av en kjøligere "senvarmetid" som varte i ca. 1000 år og fram til den såkalte subatlantiske tid, da det intrådte en betydelig klimaforverring. I Edda-diktningen (den eldste nordiske diktningen bevart og nedskrevet på Island) nevnes ordet fimbulvinter som trolig har med disse århundredene å gjøre. Senvarmetida har lå forut for den perioden da grana innvandret til distriktene på Indre Helgeland. Da ismassene etter siste istid smeltet bort fra områdene utenfor Svartisen for ca.9000 år siden, ble det skapt fossillag som siden er blitt avdekket i området. Fossilene består av kongler og vedfragmenter av furu, blad og grenstykker (barkavtrykk) av osp, blad av bjørk, blad av forskjellige grasarter (fks.sølvbunke) og andre planter, og forskjellige typer frø. Flere steder finns stammestykker av ikke ubetydelige dimensjoner i den fossilførende bergarten. Prøver ble sendt til Laboratoriet for radiologisk datering ved NTH. Resultatet av dateringen forleå. Prøven er 2750 år pluss/minus 90 år, regnet fra 1950. (Alderen synes å være veldig lav til å ha skapt en fossilbergart, men dette står å les i Årbok for Rana, 1978) Enkelte forskere hevder at også "svartedauden" o.1350 var en periode med kaldt klima i Norden. Etter svartedauen skal det ha vært å røyk å se fra kun to piper i Rana, gårdene Selfors og Mo (kan også være Mo i Vefsn). (Jfr. gårdsnavnantall nevnt i Aslak Bolts Jordebok). En ca.50 mtr. lang borekjerne av is fra Grønlands midtis ble fraktet til Danmark for undersøkelse. Resultatet bekreftet en god del av de gamle teoriene om svigningene i temperaturen gjennom denne tidsepoken. På Svalbard er det flere ganger blitt funnet fossilførende berglag i forbindelse med kullproduksjonen. Det må ha vært nærmest tropiske forhold i dette området da disse fossilene ekisterte. Problemet med å søke etter arkeologiske funn og rester etter gamle kulturer, er den såkalte "strand-forskyvningen". Flo-målet er hele tiden på vandring, og på sine plasser kan høydeforskjellen for gammelt flo-nivå være flyttet rundt 50 mtr. og deromkring. Dersom man søker etter kulturfolk som har bodd og levd av havet må det først foretaes målinger i strandforskyvningen.

Eksistensfilosofi, religionsfilosofi, de evige spørsmål:

Vitenskapen mener at livet er oppstått i havet. Verdens største nålevende dyr (bestående av DNA-molekyler) blåhvalen på 50 mtr. er et bra bevis på det. Fra amfibiene krøp på land for fire milliarder år siden og fram til idag ligger et voldsomt tidsperspektiv. Innenfor disse forskningsområder ligger fagene Biologi , Marinebiologi, Zoologi, m.fl. Flere livsformer har bukket under. "DNA-molokylets kamp mot naturkreftene, for å overleve". Dinosaurer, mammut og geirfugl som ble borte, er en påminnelse om hvor sårbar enkelte arter kan være, under de vekslende naturforhold.

I. Harald Hårfagre . Ekteskap og barn.

Harld Halfdansønn Hårfagre (Luva), f.858, Vestfold d. på sotteseng år 933, Rogaland, gravlagt på gården Gar ved Karmsund/ Haugesund. g.m.(1) Åsa Håkonsdatter Hlade (dtr av Håkon Jarl). Barn:

1. Guttorm, 2.Halfdan Svarte, 3.Halfdan Kvite, 4.Sigfrid

G.(2)m. Gyda Eriksdtr. av Hordaland. Barn:

1.Ålov Årbot(g.m. Tore Mørejarl), 2.Rørik (Hrorek), 3.Sigtrygg, 4.Frode, 5.Torgils

G.(3)m. Svanhild Øysteinsdtr. av Oplandene. Barn.

1.Olav Geirstad, 2.Bjørn Farmand, 3.Ragnar Rykkel

G.(4)m. Ragnhild Eriksdtr. den mektige. Barn:

1.Erik Blodøks

G.(5)m. Åshild Dagsdtr. av Ringerike. Barn:

1.Dag, 2.Ring, 3.Gudrød Skira, 4.Ingjerd.

G.(6) år 895 m. Snefrid (Snøfrid)Svasesdtr (Svåsesdtr). (Lapp el.same) Barn:

1.Sigurd Rise, 2.Halfdan Hålegg, 3.Gudrød Ljome, 4.Ragnvald Rettelbeine.

G.(7) Tora Mosterstang,

(Kongerekken ligger allerede på nettet på privatsider).

II. Harald Hårfagres forfedre.

I et skriv "Oldenburg- Et imponerende fyrstehus- Del 1" antydes det at Balders bosted synes å ha vært Slagen Sogn i Tønsberg. "I tilfelle har han grunnlagt et herredømme i den bygden omkring år 150. De anglosaxiske kongerekker bekrefter forholdene med Vestfold fylke i Norge. Både kronologisk og stedsmessig Intet annet sted i verden finnes navn som overensstemmer til de grader med (Baldersberg) og (Hods heim) som slagen i Tønsberg. (Tønsberg og Trondhjem har forresten en vennskapelig "strid" pågående, om hvem som er den eldste byen i Norge).

1. Ingjald Illråde, f.ca.630, Førte 12 kriger. g.m. Gauthild av Gøtland. Barn: Olav.

2. Olav Ingjaldssønn Tretelgja, f.ca. 650, g.m. Solveig Halvdanssdtr, født på Solør, (Hennes foreldre var: Halvdan Solvessønn Gul g.m. Gudrød). Barn: Halvdan.

3. Halvdan Olavssønn den Gavmilde Kvitbein, d. på Toten ca.700, Gravlagt på Skiringsal ved Sandefjord, konge over store deler av Østlandet; Solør, Toten, Hadeland og deler av Vestfold (bror av Ingjald), g.m. Åsa Øysteinsdtr. Barn: Gudrød.

(Øystein Halvdanssønn, f.ca.720,d.ca.780, druknet ved Jarlsø, gravlagt på Borrestranda. g.m. Hild Eriksdatter,

(Ring II av Ringerike)

(Oleiv av Ringerike)

(Sigurd Ring, f.o.690,d. 750, g.m. Alfhild av Sverige og Danmark, konge over Romerike og Vestfold.)

(Halvdan den Milde Øysteinssønn, f.o.750, d.780, Holtan på Vesterøya i Sandefjord, hans hovedgård var Holtan, gravlagt på Borrestranda. G.m. Liv Dagsdtr. av Vestmare.

4. Gudrød Halvdanssønn Veidekonge den Gjeve, f.ca.780, d.821, av Ynglingeætten. Han arvet nordlige Vestfold og la under seg Opplandene og Viken. Druknet ved å kjøre gjennom isen ved Randsfjorden.G.(1)m. Alfhild, (mor til Olav Geirstadelv, )Gudrød fikk halve Vingulmark (Oslo-området) i arv av sin kone. G.(2)m. Åsa Haraldsdtr, d.821, (Hennes far var: Harald Granraude Agder). Barn: (1)Halvdan Svarte, (2) Åsa?

(Harald Granraude Rødskjegg, konge i Agder, f.ca.780. Barn: Åsa og Gyrd. Gudrød Veidekonge og Harald Rødskjegg kriget mot hverandre).

(Harald Grenske, konge i Vestfold, f.952, d.995, g.m. Åsta Guldbrandsdtr Kula, f.970, d.1020, Kvam i Nord-Fron, Hedemark).

5. Halvdan Gudrødssønn Svarte, d.o. 850. Barn: Harald Hårfagre. De ble sagt at Harald Hårfagre lot hverken skjegg eller hår klippe før Norge var samlet til et rike. Han satt tre år å sørget ved graven til Snefrid Svåsesdtr (samekvinnen), som han fikk fire barn med.

III. Solørætta

Helgøy på Mjøsa har i førkristen tid hatt betydning innenfor norrøn gudedyrkelse og tro mener forskerne.

I Solør bodde i sin tid (1) kong Solve den gamle. Han var den første som ryddet Solør. Sønn: (2) kong Solvar Solvessønn. Barn: (3) kong Halvdan Solvarssønn Gulltann, f.ca. år 630. Dtr. (4) Solva (Solveig) Halvdansdatter, f. i Solør.

IV. Rogaland og Ryfylke i vikingetiden og oldtiden.

En folkestamme som tidlig hadde slått seg ned i Rogaland kaltes i gamle kilder "Rygher". I Grinde på Karmøy finns bautasteiner fra jernalderen. Harald Hårfagres kongsgård lå på Avaldsnes, her finns også Norges høyeste bautastein "Jomfru Marias nål", et navn den må ha fått etter kristningen. Steinen ligger kloss opptil en kirke røyst av Håkon Håkonssønn omkring 1250. På vestsiden av Leiasundet (ved Kvitsøyane nord for Stavanger) står også en bautastein. Det virker som om plasseringen har  noe med årets lengde å gjøre.

I eldre tider kaldtes Voss "Vors". Voss syns å ha vært en herad for seg, som hverken hørte til Sogn eller Hordaland. Landnåmsbøkene nevner flere landnåmsmenn om hvem det utrykkelig sies at de kom fra Vors. Dette herad har antagelig hatt tingsted, hov og markedsplass på Vangr, hvor lagmannen har bodd. Etter slaget på Hafrsfjord, hvori neppe dette område har deltatt, har heradstinget i Voss anerkjent Harald Luva som konge, og vedtatt å betale ham skatt. Antagelig har Voss på et relativt tidlig stadium kommet i tingforbund med Sør-Hordaland, hvis lovregler heradstinget i Voss antagelig har anvendt innenfor sine grenser. Båtbygger-tradisjonene i Hardanger er viden kjent fram til moderne tid. Utallig var de Hardangerkuttere som ble bygd her, i størrelse og med ekstremt utlagt hekk, som gjorde lignende bygg i Hålogeland rangen stridig, om hvem som var de beste båtbyggere. Antagelig har man i vikingtiden hentet tømmer til båtbygging og nye bygg nettopp fra Hardanger. Hans Gude malte et bilde i 1874 (i nasjonalromantisk stil), som viser en gård i Hardanger som må ha vært ryddet allerede i hedensk tid, der en bauta står på et nes ved fjorden, kanskje til minne om den første rydningsmann. (bilde s.40, "Vår Gamle Kystkultur" Molaug, Dreyers Forlag).

V. Andre navn fra samme tidsepoke:

Sigurd Syr, f.ca.960, Rise i Ringerike, g.m. Åsta Guldbrandsdtr. Kula, f.970, d.1020, Kvam i Nord-Fron, Hedemark. (Hun var og (1) gift med Harald Grenske).

VI. Andre oldtisminner i Norge

Stor gravhaug på Gåsnes på Sunnmøre fra forhistorisk tid.

Hunnfeltet ved Borge og Skjeberg. (skipsgraver).

VII. Andre båtfunn i Norge (utenom Gokstad/ Oseberg).

Båt uthult av en trestamme fra Kongsbergtraktene i Telemark.

Stokkebåt fra Trøgstad i Østfold.

To stokkebåter funnet ca.1950 i myr i Bergerud i Østfold. Den ene i så dårlig forfatning at den ikke tatt vare på. Den andre 170 cm lang og i dårlig forfatning ble tatt vare på, men er nå forsvunnet.

Uthulet trestamme (stokkebåt) fra Sandungen i Hurum. 357 cm lang, 30 cm bred.

Stokkebåt funnet i myr i Aurskog.

Pramlignende båt av furu fra Øygarden på Høgjæren funnet i 1935. 3 mtr. lang og 1 mtr. bred.

Halsenøy i Sunnhordaland, båt fra 200-tallet i enslags klinkbyggeteknikk.

Klinkbygde bordganger av båt fra Bronsealderen funnet på Valderhaug/ Giske på Sunnmøre.

VIII. REKONSTRUKSJON AV  LEVEFORHOLDENE I VIKINGETIDEN/ BILDER:

Mange av vikingetidens tunanlegg er idag rekonstruert for å vise datidens boforhold. På flere av disse "tun-anleggene" forkommer det årviss "vikingespill" for å vise hvordan det hele fungerte. Det hele virker nokså realistisk både mht. drakter og skikker. Noen av disse stedene som har slike vikingespill er: Karmøy, Hjørungavåg, Stiklestad, Steigen, Borg på Vestvågøy, Talvik og sikkert flere. Det er bygget flere vikingeskip etter det kjennskap man har til denne båttypen, deriblant et "Lofotr".

IX. Rekonstruert vikingeskip og tunanlegg: (bilder kommer senere).

Historisk billedsekvens:

1. Helleristning i NordNorge:

2. Helleristninger i Sør-Norge:

3. Lavo:

4.Gokstadskipet:

5. Monument over gravstedet til Harald Hårfagre i Haugesund.

6. Typisk kongesverd fra Vikingetiden:

7. Sverdmonument røyst i Rogaland, til minne om slaget på Hafrsfjord i 872: